Forvirrende jente

[Gjest Kallenavn er harry]

Dette innlegget handler om noe annet enn hva det forrige gjør. For mer informasjon om ”hvem jeg er” kan du jo lese det, innlegget er rett nedenfor, på ”samliv”.

For noen år siden gikk jeg i samme klasse som en jente jeg likte veldig godt. Jeg hadde ingen erfaringer med (noe slags) forhold til jenter, og var i tillegg dårlig til å samtale.

Men hun tok initiativ selv til dette av og til, faktisk, til min store overraskelse. Det var vel etter å ha snakket litt med henne jeg ble forelsket i henne. Jeg tror jo det var fordi jeg oppdaget litt av hvem hun var at jeg ble det, men det kan jo så klart også ha vært at hun likegodt kunne ha vært hvem som helst annen, bare hun viste interesse for å prate med meg.

Jeg aner ikke hvorfor jeg. Egentlig så er det vel irrelevant. Jeg bare ”fikk henne på hjernen”, hehe. Og det var godt, det.

Helt til jeg oppdaget at hun allerede hadde en kjæreste.

Da kunne jeg nok oppleve å være rundt henne vanskelig. Hun var jo like hyggelig hun, og det var jo egentlig helt topp det, men jeg fikk hele tiden disse ”oppgulpene”. Kan vel ikke akkurat ha vært kjærlighetssorg, for jeg hadde jo aldri hatt noe forhold til henne, men det var nok samme type følelse.

Dessuten ble det utrolig vanskelig å sette grenser. Jeg ville gjerne bli bedre kjent med henne allikevel jeg, men det ble så vanskelig… jeg følte at det var galt av meg å prøve på det. Hun skjønte jo at jeg likte henne. Jeg klarer ikke helt å forstå logikken i det… det var nok veldig ambivalent… ”fornuftige meg” ville være venn med henne, mens en annen del av meg, ”barnslige meg”, ville trekke meg tilbake, være sur, for å se om verden ble lettere på den måten.

Om jeg vekslet noen ord med henne, så merket jeg jo denne ”gleden” eller ”lykken” inne i meg, og dette følte jeg (mer eller mindre bevisst) at jeg måtte undertrykke…

Jeg var også veldig usikker på henne, og hva hun egentlig følte. Altså, jeg syns jo det var rart, for jeg følte ikke akkurat at jeg var ”Guds gave til kvinnene”, men slik jeg opplevde det, så kunne hun av og til flørte med meg… og dette var etter at jeg oppdaget at hun hadde en kjæreste, og etter at hun skjønte at jeg likte henne… det kunne vel lett la seg avfeie som ønsketenkning (gutter er visst litt for flinke til å føle at de blir flørtet med!) hadde det ikke vært for at også andre følte at hun flørtet med meg (i tillegg var dette mennesker som hadde kjent henne over et mye lengre tidsrom enn meg).

Det gikk en god stund med dette, og etter hvert ble jeg nok ganske deprimert (det var nok ikke bare på grunn av dette, men). Jeg følte meg veldig frustrert, og da snakket jeg i alle fall med henne om dette, hun sa at hun bare likte meg som en venn, og det spilte egentlig ingen rolle om hun allerede hadde en kjæreste.

Det er bare så mange ting jeg ikke føler at jeg forstår… likte hun meg i det hele tatt, egentlig, eller snakket hun bare med meg for å være snill? Hun er en person som er veldig ”sosialt inkluderende”, jeg tror også hun syns det er spennende å finne ut hvem de forskjellige er. Så det kan jo ha vært at hun bare ville finne ut av meg, i og med at hun ikke kjente meg, eller det kan ha vært at hun syntes jeg så ensom ut.

Men det forklarer ikke det jeg oppfattet som flørting. Det var jo ikke mange gangene dette skjedde (eller ikke skjedde), og jeg ville jo ikke / klarte jo ikke ”besvare” flørtingen, men altså, det er jo snakk om en rimelig oppegående jente da… jeg tror nok hun forstod hva hun kommuniserte… Jeg kan heller ikke forstå at dette er en jente som liker å ”erte” folk på denne måten. Ikke tale om, jeg nekter å tro dette om henne. Virker som hun er veldig opptatt av ”ekte” og nære vennskap. Hun er liksom helt motsatt (etter hva jeg tror, i alle fall…).

Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg driver å tenker på dette NÅ (dette er en stund siden…). Det er vel ingen viktig sak, men jeg har vel egentlig ikke snakket noe særlig om dette med noen tidligere, og jeg er som sagt (fremdeles) forvirret.

Helt innerst inne så føler jeg meg vel egentlig ganske dårlig behandlet… føler at hun lurte meg til å tro at hun likte meg, som en slags hensynsløs lek.. men jeg bare VET at hun ikke er slik i det hele tatt… jeg er liksom helt splittet i to, føles det som… fornuften min ser jo det som er sant, at hun er et flott, kanskje til og med fantastisk menneske… men så kommer sinnet og forteller meg det der… og sinnet bygger på sorgen, som så klart har fått grobunn her… vel det er jo ikke snakk om noe ”sterkt sinne” akkurat, men jeg vet at OM jeg hadde vært sint, så er det slik jeg ville snakket. Det kommer fra den ”delen” av meg…

Det er ikke noen som har noen innspill da? Som kan se ting fra sider jeg ikke har tenkt på… det hadde vært fint med litt større klarhet i dette…

[Gjest silje sara]

Jeg har lest begge innleggene dine, og første spørsmål som faller inn i mitt hode er....Hvor mange venner har du? Det virker som du er veldig boklærd, intellektuell, men har lite eller ingen sosial kunnskap. Alle de store ord du bruker er i "gåseøyner" og det slår meg at du egentlig ikke har erfart dette, men analyserer deg frem til at den og den følelsen er slik eller slik.

Mitt råd til deg er rett og slett kome deg ut blandt venner, og bli kjent med folk. Ikke kun for å finne ei jente å forelske deg i, men rett og slett for å leve livet.

Når det kommer til denne jenta du referer til er hun nok ikke klar over alle de tankene som flyr rundt i hodet ditt bare pga hennes oppførsel. Hun ser nok verden ut ifra hennes ståsted, (som mennesker flest), og uten at noen forklarer henne hvordan hennes oppførsel blir oppfattet vil hun nok ikke ha forståelse hvordan du oppfatter henne.

Håper du finner ut av dette.

[lonelyP]

Du må slappe mer av for det første. Også skriver du i et av innleggene dine at du anser flørting som falskt. Det er jo overhodet ikke falskt, heller et knep menneskeheten har hatt i tusenvis av år for å bli kjent med hverandre, komme inn på andre mennesker. Denne jenta du snakker om ville kanskje bare inkludere deg litt og det bør man være takknemlig for spør du meg. En jente kan like en gutt på ulike nivå, en gutt kan være en bekjent hun snakker med når de møtes eller en venn eller en kjæreste. Flørten kan brukes på mange måter i ulike sammenhenger, slik er det bare.

Slutt å tenk på denne jenta. Du trenger ikke analysere det i hel. Dette var en jente du likte å få oppmerksomhet fra og du ble litt skuffa når du skjønte at hun hadde kjæreste. Det er saken og ferdig med det. Jeg sier som silje sara, gå ut og møt folk, gutter og jenter. Bli vant med å sosialisere deg selv og ta ting som de kommer.

[Gjest Kallenavn er harry]

Du må slappe mer av for det første. Også skriver du i et av innleggene dine at du anser flørting som falskt. Det er jo overhodet ikke falskt, heller et knep menneskeheten har hatt i tusenvis av år for å bli kjent med hverandre, komme inn på andre mennesker. Denne jenta du snakker om ville kanskje bare inkludere deg litt og det bør man være takknemlig for spør du meg. En jente kan like en gutt på ulike nivå, en gutt kan være en bekjent hun snakker med når de møtes eller en venn eller en kjæreste. Flørten kan brukes på mange måter i ulike sammenhenger, slik er det bare.

Slutt å tenk på denne jenta. Du trenger ikke analysere det i hel. Dette var en jente du likte å få oppmerksomhet fra og du ble litt skuffa når du skjønte at hun hadde kjæreste. Det er saken og ferdig med det. Jeg sier som silje sara, gå ut og møt folk, gutter og jenter. Bli vant med å sosialisere deg selv og ta ting som de kommer.

Jeg forstår hva du mener. Hun oppførte seg kanskje slik ovenfor meg ikke fordi hun ville ”hinte om noe”, eller var tiltrukket av meg, men fordi hun gjerne ville ”dra meg med”… ja som jeg nevnte tidligere, så er det helt sikkert at hun har et stort hjerte for ”de svake”… ønsker å hjelpe de…

Og. Hvordan kunne hun egentlig være ovenfor meg, slik at jeg ville føle meg vel (det var jo tross alt en grunn til min tilbaketrukkenhet).

Jeg syns jeg forstår bedre nå… det må jo være slik… faktisk, når jeg tenker tilbake, så tror jeg dette er noe som har blitt prøvd å formidle til meg før… det er bare en ”scene” som dukket opp, hvor noen hintet om akkurat dette… jeg bare forstod det ikke før nå.

Men jeg er ikke helt overbevist da… sånn ”intellektuelt” sett er jeg vel det. Men følelsene henger litt igjen… når jeg sitter å tenker på det, så våkner jeg sånn til liv innvendig… det er vel ingen gode følelser, er en slags langtrukken, tom sorg…

Det var mer enn at jeg bare ”likte å få oppmerksomhet fra” henne. Jeg syntes det var helt berusende å være med henne / snakke med henne… mange ganger kunne jeg, etter å ha snakket med henne, ligge å ”se for meg” minnet… selv det gav meg en herlig følelse…

Hun gav meg et enorm selvtillits-boost… det skjønner jeg nå… jeg tror nok hun hjalp meg en god del jeg… og jeg er vel egentlig veldig takknemlig for det, det er bare det… det var veldig vondt, ja, når jeg skjønte at… ja på den tiden ble jeg jo fryktelig frustrert, for jeg skjønte jo ikke. Men jeg hadde jo bare misforstått.

Og hun kunne jo ikke vite at jeg ville reagere slik.

Men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre jeg… syns det er veldig vanskelig. Jeg savner den følelsen hun gav meg så intenst, at det blir vanskelig å finne noe å erstatte den med… det er nok derfor jeg føler at det ”ikke er noen her jeg bor jeg har noe til felles med”…

På en måte var det vel uheldig at hun gjorde dette da, selv om jeg tror det helhetlig sett var bra/heldig.

Men jeg er jo klar over at jeg har det hun gav meg i bakhodet hele tiden, og bruker det til å sammenlikne med. Da går det vel sikkert an å handle litt mer fornuftig/fremtidsretta heretter…

Jeg kan faktisk ikke gå rundt å håpe på at noen liknende vil dukke opp, uten at jeg gjør noe.

Takk for de flotte innleggene, ”lonelyP” og ”silje sara”. Var til stor hjelp.

[lonelyP]

Jeg forstår hva du mener. Hun oppførte seg kanskje slik ovenfor meg ikke fordi hun ville ”hinte om noe”, eller var tiltrukket av meg, men fordi hun gjerne ville ”dra meg med”… ja som jeg nevnte tidligere, så er det helt sikkert at hun har et stort hjerte for ”de svake”… ønsker å hjelpe de…

Og. Hvordan kunne hun egentlig være ovenfor meg, slik at jeg ville føle meg vel (det var jo tross alt en grunn til min tilbaketrukkenhet).

Jeg syns jeg forstår bedre nå… det må jo være slik… faktisk, når jeg tenker tilbake, så tror jeg dette er noe som har blitt prøvd å formidle til meg før… det er bare en ”scene” som dukket opp, hvor noen hintet om akkurat dette… jeg bare forstod det ikke før nå.

Men jeg er ikke helt overbevist da… sånn ”intellektuelt” sett er jeg vel det. Men følelsene henger litt igjen… når jeg sitter å tenker på det, så våkner jeg sånn til liv innvendig… det er vel ingen gode følelser, er en slags langtrukken, tom sorg…

Det var mer enn at jeg bare ”likte å få oppmerksomhet fra” henne. Jeg syntes det var helt berusende å være med henne / snakke med henne… mange ganger kunne jeg, etter å ha snakket med henne, ligge å ”se for meg” minnet… selv det gav meg en herlig følelse…

Hun gav meg et enorm selvtillits-boost… det skjønner jeg nå… jeg tror nok hun hjalp meg en god del jeg… og jeg er vel egentlig veldig takknemlig for det, det er bare det… det var veldig vondt, ja, når jeg skjønte at… ja på den tiden ble jeg jo fryktelig frustrert, for jeg skjønte jo ikke. Men jeg hadde jo bare misforstått.

Og hun kunne jo ikke vite at jeg ville reagere slik.

Men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre jeg… syns det er veldig vanskelig. Jeg savner den følelsen hun gav meg så intenst, at det blir vanskelig å finne noe å erstatte den med… det er nok derfor jeg føler at det ”ikke er noen her jeg bor jeg har noe til felles med”…

På en måte var det vel uheldig at hun gjorde dette da, selv om jeg tror det helhetlig sett var bra/heldig.

Men jeg er jo klar over at jeg har det hun gav meg i bakhodet hele tiden, og bruker det til å sammenlikne med. Da går det vel sikkert an å handle litt mer fornuftig/fremtidsretta heretter…

Jeg kan faktisk ikke gå rundt å håpe på at noen liknende vil dukke opp, uten at jeg gjør noe.

Takk for de flotte innleggene, ”lonelyP” og ”silje sara”. Var til stor hjelp.

"Men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre jeg… syns det er veldig vanskelig. Jeg savner den følelsen hun gav meg så intenst, at det blir vanskelig å finne noe å erstatte den med… det er nok derfor jeg føler at det ”ikke er noen her jeg bor jeg har noe til felles med”… "

Kjærlighetssorg er vanskelig. Men du gir ikke opp pga. denne ene gangen. Jeg savner også følelsen av å være forelsket, det er fantastisk å gi seg hen til denne følelsen og nyte det. Men det er også veldig, veldig vondt når man forstår at følelsen ikke er gjengjeldt. Du vet ikke helt hva du skal erstatte denne følelsen med. Mitt svar er at du erstatter den med aktivitet. Du gir blaffen (så godt du kan) i sjenanse og dårlig selvbilde og er med på det du har lyst å være med på, det være seg kurs, treningsaktiviteter, samlinger med kollegaer/ medstudenter, blir med i en forening etc.etc. Du skal ut å møte mennesker og få mellom-menneskelige forhold. Og du skal ta deg tid til deg selv når du har behov for det.

PS! Jeg vet ikke hva hun jenta du tenker på ville og ikke ville. Det vet du nok best selv. Og det er bra at du har evnen til å bli glad i noen, tenk på det. Men ikke grav deg ned i sorgen og minnene, du har et liv å leve gutt.

[Gjest this is a signature]

Jeg forstår hva du mener. Hun oppførte seg kanskje slik ovenfor meg ikke fordi hun ville ”hinte om noe”, eller var tiltrukket av meg, men fordi hun gjerne ville ”dra meg med”… ja som jeg nevnte tidligere, så er det helt sikkert at hun har et stort hjerte for ”de svake”… ønsker å hjelpe de…

Og. Hvordan kunne hun egentlig være ovenfor meg, slik at jeg ville føle meg vel (det var jo tross alt en grunn til min tilbaketrukkenhet).

Jeg syns jeg forstår bedre nå… det må jo være slik… faktisk, når jeg tenker tilbake, så tror jeg dette er noe som har blitt prøvd å formidle til meg før… det er bare en ”scene” som dukket opp, hvor noen hintet om akkurat dette… jeg bare forstod det ikke før nå.

Men jeg er ikke helt overbevist da… sånn ”intellektuelt” sett er jeg vel det. Men følelsene henger litt igjen… når jeg sitter å tenker på det, så våkner jeg sånn til liv innvendig… det er vel ingen gode følelser, er en slags langtrukken, tom sorg…

Det var mer enn at jeg bare ”likte å få oppmerksomhet fra” henne. Jeg syntes det var helt berusende å være med henne / snakke med henne… mange ganger kunne jeg, etter å ha snakket med henne, ligge å ”se for meg” minnet… selv det gav meg en herlig følelse…

Hun gav meg et enorm selvtillits-boost… det skjønner jeg nå… jeg tror nok hun hjalp meg en god del jeg… og jeg er vel egentlig veldig takknemlig for det, det er bare det… det var veldig vondt, ja, når jeg skjønte at… ja på den tiden ble jeg jo fryktelig frustrert, for jeg skjønte jo ikke. Men jeg hadde jo bare misforstått.

Og hun kunne jo ikke vite at jeg ville reagere slik.

Men jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre jeg… syns det er veldig vanskelig. Jeg savner den følelsen hun gav meg så intenst, at det blir vanskelig å finne noe å erstatte den med… det er nok derfor jeg føler at det ”ikke er noen her jeg bor jeg har noe til felles med”…

På en måte var det vel uheldig at hun gjorde dette da, selv om jeg tror det helhetlig sett var bra/heldig.

Men jeg er jo klar over at jeg har det hun gav meg i bakhodet hele tiden, og bruker det til å sammenlikne med. Da går det vel sikkert an å handle litt mer fornuftig/fremtidsretta heretter…

Jeg kan faktisk ikke gå rundt å håpe på at noen liknende vil dukke opp, uten at jeg gjør noe.

Takk for de flotte innleggene, ”lonelyP” og ”silje sara”. Var til stor hjelp.

Slapp av..Det finnes nok noen der ute for deg..Du har bare ikke møtt de ennå..Du er jo fortsatt ung (hvor gammel er du)..?