Hjelp meg, vær så snill!

[Gjest KineCeline]

Jeg har vært sammen med gutten min i et år nå, og vi har hatt en fantastisk tid sammen, helt til nå... Vi som hadde planer om forlovelse denne sommeren og alt, vi to- som to puslespillbrikker som passet helt sammen.

Han har nå den siste tiden havnet i en slags depresjon, noe som jeg tror utviklet seg fra et problem vi nylig hadde. Dette problemet er nå løst, og det gikk bra. Men så kommer denne depresjonen da..

Han føler seg så deppa, griner å vet liksom ikke hvor dette kommer fra- han har det bare vondt sier han. Dette har nå også begynt å gå utover meg.. Han sa det til moren sin, som så at han var lei seg. Han brast sammen, og kristen som hun er, mente hun at dette kunne være et kall fra Gud.

Så sitter jeg der da en kveld, med svigermor, et øyeblikk alene. Så sier hun at det virker som om kjæresten min har det bedre i kveld, og så forteller hun om dette kallet fra Gud. Jeg ble så skremt!! Det føltes nesten som om noen slapp en bombe ned i magen min! Jeg visste ikke at hun hadde prøvd å få gutten min til å tro dette. (Han sier at han ikke vet, han vil ikke påstå at det IKKE kan være det)Hun sa til meg at de hadde snakket om det sammen.

Plutselig har nå kjæresten min begynt å høre på kristen musikk, og nå frykter jeg bare at han går hen og blir med i morens miljø. At han vender seg den veien for å bli kvitt sine sorger. Jeg føler at en så sterk tro blir for mye for meg..

Jeg tror også på Gud, jeg kan be, men jeg er ikke aktiv i noe kristent miljø, slik som svigermor( og mange andre i kjæresten min's familie). Nå frykter jeg bare at jeg "mister" gutten min... Det er så fælt!

Hva kan jeg gjøre? Bare ta tiden til hjelp?

[ruby]

Det er så mange måter å jobbe seg igjennom en følelsesmessig krise på. Det spiller nesten ingen rolle hvor en kan finne fred og nytt håp. Jeg tror ikke gutten din "forsvinner" inn i et lukket miljø; dette er sannsynligvis en måte å komme over krisen på som gir ham noe. Når krisa er over vil han nok ønske å finne sitt eget ståsted igjen. Det eneste du kan gjøre nå å være der for ham på din måte. Det er et valg du må ta.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du har det fælt med kjæresten som er fraværende og deppa.

Slik jeg oppfatter det tror ikke du behøver å bekymre deg for hans kontakt med sin mor og hennes kristne påvirkning, hvis ikke det tar helt av da og forandrer han betydelig.

Men hvorfor vil han ikke involvere deg i dette?

Er det slik at når dette "problemet" forsvant, som du sier utløste hans depresjon, så forventet du fryd og gammen? Mens din kjæreste fortsatte å gå med sine grublerier? Hva har skjedd?

Jeg tror du kan ha mye oppklaring å hente ved å invitere til samtale.

En god samtale er den som har med både lytting og respekt og fremfor alt har god tid.