6 åring som klikker totalt

[Gjest litt anonym nå]

Trenger litt hjelp og støtte nå altså. Vi har en 6-åring som ødelegger hele ferien vår. Nå står hun ute i gangen og ødelegger utgangsdør og klinke. Storesøster og venninnen ville ikke gjøre som hun bestemte i lek og da skar det seg. Sånn er det hele tiden, hun skal bestemme alt, både over storebrødre og storesøster.

Hun er blid som en sol når alt går som hun vil, men i denne ferien har vi i gjennomsnitt hatt 5 perioder av 30-45 minutter med skrik, hyling, sparking, ødelegging av inventar osv. pga bagateller. Hun bruker også adopsjonen og sier vi ikke er glade i henne, at hun hater oss og at hun vil flytte tilbake til der hun kom fra. Det føles i perioder vel tøft. Det kan være at hun ikke øyeblikkelig får respons på en ting. Hun er egentlig veldig flink sosial ute så utenfor familien er det liten støtte å få . Barnehagen har opplevd det noen ganger og da vet ikke de heller hva de skal gjøre. Det er bare å la hver å bry seg og la henne skrike ferdig på et sted hun kan gjøre minst mulig skade.

Vet ikke helt hvor jeg ville med innlegget, men er bare helt utmattet og sliten av oppførselen, er også redd for at storesøsken er drittlei oppførselen og nå begynner hun med venner av de eldste også, er litt skremmende at de skal få imot henne. Hun er jo egentlig storsjarmerende når hun er blid. Velger å være anomym selvom noen sikkert skjønner hvem jeg er.

Trenger bare litt trøst!

[Gjest sjøstjerna]

6 år?

Mitt skjønne, nydelige barn forvandlet seg til et monster i den alderen. Ufordragelig er ordet, og totalt "bortskjemt". Men etter fylte 7 år var h*n en drøm igjen.

Har to barn til- og de var ikke likens i den alderen. Men jeg har lest at 6 års alderen kan være vanskelig for noen barn. Husker jeg leste det da jeg hadde 6 årig monster- og jeg opplevde at bøkene beskrev mitt barn...

Så det at barnet nå er vanskelig- kan kanskje ha med alder å gjøre?

[fei1365380229]

6 år?

Mitt skjønne, nydelige barn forvandlet seg til et monster i den alderen. Ufordragelig er ordet, og totalt "bortskjemt". Men etter fylte 7 år var h*n en drøm igjen.

Har to barn til- og de var ikke likens i den alderen. Men jeg har lest at 6 års alderen kan være vanskelig for noen barn. Husker jeg leste det da jeg hadde 6 årig monster- og jeg opplevde at bøkene beskrev mitt barn...

Så det at barnet nå er vanskelig- kan kanskje ha med alder å gjøre?

Ja får håpe det, men hun har vært slik siden hun kom til oss 1 1/2 år gammel. Hun har hatt perioder hvor hun har vært mindre slitsom og bestemmende, men nå har det tatt helt av . Det kommer litt av ferier også som hun ikke tåler, litt lenger oppe om kvelden så er det gjort.

Det tøffeste er egentlig at de eldre ungene begynner å bli lei av oppførselen og klage på at hun ødelegger alle ferier, er kjemperedd for at hun skal ta det til seg og bruke det og si det er fordi hun er adoptert.

[Gjest Også litt anonym for anledningen]

Hei!

Eldstejenta vår på 5,5 år får sånne aldeles hinsides raserianfall av og til. Det var litt uklart hvor mange du sa dere hadde hatt i sommer - Var det 5 i hele ferien eller 5 til dagen? Hos oss skjer det kanskje en gang i uka eller så. Av og til oftere og av og til sjeldnere.

Det virker rett og slett som hun først finner ut at hun vil bli sint og så finner noe å bli sint for, hvis du forstår hva jeg mener... Det kan være filleting som setter henne i gang. Og det nytter ikke å snakke med henne før hun har roa seg ned. Og det tar glatt en halv time og av og enda lengre før freden har senket seg igjen.

Og hva gjør vi? Vi tar henne bort fra resten av familien, inn på annet rom, til hun er ferdig. Vi snakker om det, og hun er skjønt enig om at hun er for gammel til sånn oppførsel, og at denne gangen var siste gangen.

Det skjer så godt som aldri at hun blir så sint utenfor husets fire vegger. Iflg barnehagen viser dette at hun har en stor grad av selvkontroll og at det nok blir bedre. Håper at de har rett i det, for det er fryktelig slitsomt. Faktisk skjer det sjeldnere nå enn tidligere, når jeg tenker meg om. :-)

[fei1365380229]

Hei!

Eldstejenta vår på 5,5 år får sånne aldeles hinsides raserianfall av og til. Det var litt uklart hvor mange du sa dere hadde hatt i sommer - Var det 5 i hele ferien eller 5 til dagen? Hos oss skjer det kanskje en gang i uka eller så. Av og til oftere og av og til sjeldnere.

Det virker rett og slett som hun først finner ut at hun vil bli sint og så finner noe å bli sint for, hvis du forstår hva jeg mener... Det kan være filleting som setter henne i gang. Og det nytter ikke å snakke med henne før hun har roa seg ned. Og det tar glatt en halv time og av og enda lengre før freden har senket seg igjen.

Og hva gjør vi? Vi tar henne bort fra resten av familien, inn på annet rom, til hun er ferdig. Vi snakker om det, og hun er skjønt enig om at hun er for gammel til sånn oppførsel, og at denne gangen var siste gangen.

Det skjer så godt som aldri at hun blir så sint utenfor husets fire vegger. Iflg barnehagen viser dette at hun har en stor grad av selvkontroll og at det nok blir bedre. Håper at de har rett i det, for det er fryktelig slitsomt. Faktisk skjer det sjeldnere nå enn tidligere, når jeg tenker meg om. :-)

Godt å høre at vi er flere som opplever dette. Det er omtrent 3-5 ganger om dagen nå og slik har det omtrent vært i hele ferien. Det varer fra 5 minutter til nærmere en time. Nå har hun holdt på i over 40 minutter, vi har flyttet henne til sitt eget rom for dørklinken har blitt meget slitt - hun får ødelegge rommet sitt isteden.

Det vanvittig slitsomt for det virker som det svartner helt, det nytter ikke å være sint, blid, prøve å finne på noe annet. Det er bare å la henne ligge og sparke og hyle fra seg. Hun hadde ett raseriutbrudd til morgenen i dag også, og når hun var ferdig måtte hun fortelle hvorfor og hun sa unnskyld og at hun aldri skulle gjøre det igjen og at det var veldig dumt, men det er glemt ved neste korsvei.

Spolerte dessverre anonymiteten istad.

[Gjest kate-74-]

Jeg tror at det har med alderen å gjøre.Jeg har en gutt på snart 6 år og han er også sånn.Vi var på butikken å handlet i stad da han så en svær laks i fiskedisken.jeg vil ha fisk sa han.Vi har fisk hjemme i fryseren svarte jeg.Jeg vil kjøpe fisk nå sa han å sprang rundt i butikken imens han ropte.Han har hatt en del sånne anfall i ferien.

[fei1365380229]

Jeg tror at det har med alderen å gjøre.Jeg har en gutt på snart 6 år og han er også sånn.Vi var på butikken å handlet i stad da han så en svær laks i fiskedisken.jeg vil ha fisk sa han.Vi har fisk hjemme i fryseren svarte jeg.Jeg vil kjøpe fisk nå sa han å sprang rundt i butikken imens han ropte.Han har hatt en del sånne anfall i ferien.

Det er nok 6-års trassen, men gud så utholdende datter vi har. Hun holder nemlig på fortsatt. Orker ikke gå opp på rommet å se om hun har ødelagt noe.

Den utholdenheten bør jo kanskje brukes noe positivt. Forslag :-)

[Gjest hilsen en sliten mamma]

Hei der!

Kanskje det er vanlig 6 års-trass, kanskje ikke..

Sjekk denne artikkelen, Emma tvert imot-eller noe mer, så skjønner du kanskje mer av hvorfor barnet ditt sliter deg ut, og f.eks. hvorfor dere opplever det så sterkt hjemme, men ikke ute blandt andre. Har du av og til tenkt at barnet ditt har to personligheter? Les den artikkelen du, den har hjulpet meg iallefall

http://www.haarklou.no/

[AAA]

Det hørtes litt kjent ut, selv om snuppa vår nok ikke er fullt så hardt angrepet... ;-)

Kan ikke du maile meg? Jeg har ny adresse: [email protected]

[fei1365380229]

Det hørtes litt kjent ut, selv om snuppa vår nok ikke er fullt så hardt angrepet... ;-)

Kan ikke du maile meg? Jeg har ny adresse: [email protected]

Jeg skal maile deg. Hadde en pc-klikk for lenge siden og mistet alle adressene. Hun er vanvittig søt nå da, sover så søtt i sengen sin. Vanvittig så søte de er når de sover :-)

[fei1365380229]

Hei der!

Kanskje det er vanlig 6 års-trass, kanskje ikke..

Sjekk denne artikkelen, Emma tvert imot-eller noe mer, så skjønner du kanskje mer av hvorfor barnet ditt sliter deg ut, og f.eks. hvorfor dere opplever det så sterkt hjemme, men ikke ute blandt andre. Har du av og til tenkt at barnet ditt har to personligheter? Les den artikkelen du, den har hjulpet meg iallefall

http://www.haarklou.no/

Takk for artikkel. Her var det mye som var kjent ja. Vi kom etterhvert til erkjennelsen av at det beste bare var å forsvinne bort fra situasjonen og snakke rolig om hvorfor med henne etterpå. I tillegg til å fortelle gang på gang at vi elsker henne, at vi ikke tror noe på at hun hater oss, at vi aldri ville lat henne dra tilbake til Kina igjen osv. osv... Har skjønt at denne bekreftelsen må komme gang på gang på gang.

Men jeg må innrømme at innimellom så er kjenner jeg at jeg raser inni meg og må legge sterke bånd på meg for å si noe jeg ikke mener altså.

[fei1365380229]

Det hørtes litt kjent ut, selv om snuppa vår nok ikke er fullt så hardt angrepet... ;-)

Kan ikke du maile meg? Jeg har ny adresse: [email protected]

Husker ikke etternavnet ditt :-( Kan du sende det til [email protected]

[aout]

Ja får håpe det, men hun har vært slik siden hun kom til oss 1 1/2 år gammel. Hun har hatt perioder hvor hun har vært mindre slitsom og bestemmende, men nå har det tatt helt av . Det kommer litt av ferier også som hun ikke tåler, litt lenger oppe om kvelden så er det gjort.

Det tøffeste er egentlig at de eldre ungene begynner å bli lei av oppførselen og klage på at hun ødelegger alle ferier, er kjemperedd for at hun skal ta det til seg og bruke det og si det er fordi hun er adoptert.

Ja, dette var kjent også hos oss. Og det er helt slik som en skriver, at det virker som om jenta vår først bestemmer seg for å bli sint, hva hun velger å bli sint for er helt underordnet. Avledning og andre triks som virker fint på lillebror har ingen effekt overhodet. I noen perioder har disse anfallene kommet flere ganger om dagen, og det er utrolig slitsomt og deprimerende og starte dagen med 40 min hyling og bråk før ungen skal i barnehagen og vi på jobb. Helsesøster snakker om 6-års-puberteten og at for noen er dette en vanskelig alder. Hun har ingen særlig gode forslag å komme med utover at vi må opptre likt hver gang. Det er ikke lett, for det er faktisk ikke alltid man orker eller har anledning til å delta i disse anfallene. Så full medfølelse fra meg til fei og andre, og det eneste rådet må være å følge med på hvor ofte det kommer, for plutselig bedrer ting seg litt igjen, og alt ser lysere ut.

[wuhanbeijing]

Ja jeg vet ikke jeg. Har nå en 8-åring med litt motstand i seg, men ikke sånn som dere beskriver. Går ut fra at dere er 100 % tydelige på at foreldrene bestemmer - følg ekstra godt med, og med en gang det ligger an til bråk - ikke noe godsnakking og avledning siden det ikke virker - du leser jo tegnene, for det er jo et fast mønster i dette - "kast" ungen rett opp på rommet - den som ikke oppfører seg ordentlig får ikke være med oss andre! Basta! Altså være veldig rosende og oppmerkson når oppførselen er bra eller vanlig, men ligge i forkant overfor disse utbruddene og slå knallhardt ned på dem?

Antar at "holding" kunne vært bra - altså at i stedet for å la ungen være på rommet og ødelegge noe - hold ungen fast og ikke slipp, til anfallet går over. Det kan jo ta tid, og ungen er sterk, men det jeg har lest om holdingterapi virker veldig lurt.

[wuhanbeijing]

En annen ting: Vi ser ikke, eller vil vanskelig innrømme, at vi "diller" med våre egne barn, men vi ser det veldig raskt hos andre. Naboer av oss har jevnaldrende barn, 8 og 11 år (ikke adopterte), og det er utrolig hvilke anfall disse ungene kan få, hyl og skrik og spetakkel. Det jeg ser der, er at foreldrene er av den milde, forhandlende typen, ikke noe autoritære. Jeg har ingen problemer med å være forbanna og autoritær når mine går over streken, og jeg ser også at vi, les jeg, var for ettergivende og stadig skulle prøve avledning, da lillebror hadde en del tullefakter da han var yngre, for det hadde jo virka på storesøster! Men unger er så forskjellige, og når en merker at en har fått en som det er trass og motstand i, da må vi som foreldre være svært tydelig og ikke skape den minste tvil om hvem som bestemmer.

[Gjest chino]

Det er noen gode bøker som heter "Forstå to-åringen", (femåringen, seksåringen osv).

Også ei bra bok av Muriel James om barn/transaksjonsanalyse. Husker ikke tittelen men de har den på biblioteket. Ei bok som heter "Spill vi spiller" (Games we play) er også bra. Den har de også på biblioteket.

Jeg har en datter, mellomst, nå åtte år, ikke adoptert. Hun har hatt slike anfall siden hun var fire-fem. Hver morgen må jeg sette av 20 minutter ektra, fordi jeg vet hun setter i gang det rene h... angående klær hun skal ha på. Det går på å være tynnkledd, hun skal aldri ha varme nok klær, enten vi er på ferie i syden eller hjemme i Vinter-Norge. Selvsagt har vi forsøkt å ta denne runden kvelden før. Det hjelper bare så lite når hun har skiftet mening neste morgen.

Vi har venner fra forskjellige kulturer. I andre kulturer er grensene gjerne strengere for oppførsel fra barnas side, og særlig foreldres tålmodighet. En kan tjene på å få "nok" litt fortere.

Å begynne holde"terapi" som noen foreslår her, høres for meg sykt ut. Skal man begynne med "terapi" på sine egne barn? Nei. Men norske foreldre er etter min mening altfor lite autoritære. Ta henne i øret, fikk vi til råd fra ei italiensk bestemor. Ikke klype, men holde henne i øret mens hun bestemmer seg, og faktisk får klærne på. Jeg banner sikkert i kirken nå, men det har faktisk hjulpet. Når hun forsøker å dra seg unna kontakt med oss i situasjonen, blir hun holdt til hun bestemmer seg og kommer seg i gang. Jeg tror det er bedre at et barn forstår at mamma eller pappa er rasende nå, og har fått nok, fremfor noen "holdeterapi". Og at barna utmerket godt forstår hvorfor mamma eller pappa er sinte.

Akkurat henne gidder jeg ikke spandere så mange "samtaler" på, det hjelper ikke uansett og vi snakker heller om andre ting enn den hysteriske oppførselen hennes. Vi forsøker å gjøre det klart at hun SKAL ha nok klær på seg, uansett hva hun selv måtte mene.

[Gjest Shanxi]

Hei

Jeg tror det er feil å gå ifra et sinna barn og "la det rase ut". Det vil oppleves som en avvisning selv om det er barnet som avviser foreldrene. Barn trenger å oppleve at foreldrene kan stå i relasjonen sammen med barnet og "romme" raseriet. Gjennom det kan barnet oppleve hjelp med å regulere sinnet ned, og gjennom det buffermekanismer som hindrer at sinnet bare går ut av kontroll for den minste ting. Det sterkeste signalet som hjelper oss i å regulere følelsene våre og ta dem inn igjen er følelsesuttrykk fra andre, eller? Hos barn er det relasjonen og ikke fornuften som styrer og utvikler følelsesreguleringen. Men vi lever i en intellektuallisert verden som ønsker å tro at fornuften skal seire bare man appellerer lenge nok. Det virker ganske absurd at foreldre "gjør avtaler" med småbarn om hvordan de skal reagere følelsesmessig dagen etter. Barn har ikke et slikt perspektiv eller hukommelse i forhold til sin virkelighet, og fungerer ikke etter en slik mental modell før etter puberteten.

Barn som "får lov til å rase fra seg" kan oppleve at sinnet bare eser ut og blir mer og mer anfallspreget. Ingen buffer mellom gnist og eksplosjon. Jeg er enig med de som skriver at foreldre er altfor redde for å være autoritære og berettiget sinte. Å møte sinne med sinne er faktisk ganske viktig, men selvsagt et kontrollert sinne fra den voksnes side. Ukontrollerte eksplosjoner fra de voksnes side gjør saken verre. Voksnes manglende fortrolighet med eget sinne er ofte grunnen til at foreldre blir unnvikende, trekker seg bort, appellerer til "fornuften" og overlater på den måten til ungen å ta ansvar alene for å regulere følelsene sine. Dette er egentlig å svikte barnet, fordi barnet er helt ute av stand til å ta ansvar alene for slike følelser. Barn trenger relasjonen til en voksen for å regulere følelser,- ikke bli overlatt til seg selv. Det øker igjen raseriet og utryggheten, og med god grunn. Ungen opplever helt reelt tap av kontroll over seg selv og at de voksne ikke har noe annet å tilby enn at de trekker seg unna og prøver med formaninger i ettertid. Ungen vil oppleve å ha en skremmende makt på samme tid som det er maktesløs i å finne andre løsninger enn at hele situasjonen ender i bånn med dårlige konsekvenser på alle kanter på kort og lengre sikt. Som de fleste vet er følelser sterkere enn fornuften det meste av oppveksten. Så foreldre må gå inn i ungens kaos og raseri og ikke la seg avvise. Vi har prøvd holding med godt resultat på den ene av våre to. Vi har også praktisert at vi ikke aksepterer avvisning av kontakt som en nødvendig konsekvens når man er rasende. Tvert imot "henger vi på" jenta og sier man kan være rasende sammen og at vi alltid er hos henne til hun finner igjen kontrollen over seg selv. Raseriutbruddene er blitt mye mildere og kortere etter 2 år med denne holdningen. Temperamentet er nok medfødt. Sterke barn er som diamanter; de må slipes og trenger motstand for å utvikle følelsesregulering. Ellers blir de monster og styrer hele familien med sjarm eller raseri. Mange adoptivforeldre prøver kanskje å forstå ungen for mye, og tenker på at det er skjulte årsaker og vansker knyttet til adopsjonen som skaper følelsene. De prøver medlidenhet og forståelse der det egentlig skulle vært konfrontasjon der foreldre tør å vise sitt eget sinne og at dette kan styres. Husk, den voksne er alltid sterkere enn et barn til barnet nærmer seg tenårene. Har man ikke fått grep om relasjonen og følelsene til da er kanskje toget gått og det blir et spørsmål om profesjonell hjelp videre. Det er lov å være sint, men uttryksformene må man lære å styre. Det kan ikke barn lære av seg selv når sinnet allerede er blitt så ukontrollert. Ødeleggelse av inventar og andre ting kan og må stoppes. Ingen har godt av å oppleve å gå ut av kontroll på en slik måte. Det er feilslått å tro at å erfare negative konsekvenser skaper positiv læring. Man må lære barnet stolthet og positive følelser over å klare å styre sinnet på en konstruktiv måte. Å se sitt eget smadrede rom minner en bare på mislykkethet og tap av kontroll. Det blir man bare deprimert, mer labil i følelsene og rasende av. Så en 6-åring må man ihvertfall gå på klingen og hjelpe på rett kurs. Så bare tråkk til og stak ut en ny holdning. Jesper Juul har skrevet mye bra om dette. En helsesøster er jeg redd blir altfor tam og tannløs i denne sammenhengen. De vet egentlig veldig overflatiske ting er min erfaring. Snilt og hyggelig skal det meste være med barn, men når det braker løs blir de velmenende men ganske så hjelpeløse.

[fei1365380229]

Hei

Jeg tror det er feil å gå ifra et sinna barn og "la det rase ut". Det vil oppleves som en avvisning selv om det er barnet som avviser foreldrene. Barn trenger å oppleve at foreldrene kan stå i relasjonen sammen med barnet og "romme" raseriet. Gjennom det kan barnet oppleve hjelp med å regulere sinnet ned, og gjennom det buffermekanismer som hindrer at sinnet bare går ut av kontroll for den minste ting. Det sterkeste signalet som hjelper oss i å regulere følelsene våre og ta dem inn igjen er følelsesuttrykk fra andre, eller? Hos barn er det relasjonen og ikke fornuften som styrer og utvikler følelsesreguleringen. Men vi lever i en intellektuallisert verden som ønsker å tro at fornuften skal seire bare man appellerer lenge nok. Det virker ganske absurd at foreldre "gjør avtaler" med småbarn om hvordan de skal reagere følelsesmessig dagen etter. Barn har ikke et slikt perspektiv eller hukommelse i forhold til sin virkelighet, og fungerer ikke etter en slik mental modell før etter puberteten.

Barn som "får lov til å rase fra seg" kan oppleve at sinnet bare eser ut og blir mer og mer anfallspreget. Ingen buffer mellom gnist og eksplosjon. Jeg er enig med de som skriver at foreldre er altfor redde for å være autoritære og berettiget sinte. Å møte sinne med sinne er faktisk ganske viktig, men selvsagt et kontrollert sinne fra den voksnes side. Ukontrollerte eksplosjoner fra de voksnes side gjør saken verre. Voksnes manglende fortrolighet med eget sinne er ofte grunnen til at foreldre blir unnvikende, trekker seg bort, appellerer til "fornuften" og overlater på den måten til ungen å ta ansvar alene for å regulere følelsene sine. Dette er egentlig å svikte barnet, fordi barnet er helt ute av stand til å ta ansvar alene for slike følelser. Barn trenger relasjonen til en voksen for å regulere følelser,- ikke bli overlatt til seg selv. Det øker igjen raseriet og utryggheten, og med god grunn. Ungen opplever helt reelt tap av kontroll over seg selv og at de voksne ikke har noe annet å tilby enn at de trekker seg unna og prøver med formaninger i ettertid. Ungen vil oppleve å ha en skremmende makt på samme tid som det er maktesløs i å finne andre løsninger enn at hele situasjonen ender i bånn med dårlige konsekvenser på alle kanter på kort og lengre sikt. Som de fleste vet er følelser sterkere enn fornuften det meste av oppveksten. Så foreldre må gå inn i ungens kaos og raseri og ikke la seg avvise. Vi har prøvd holding med godt resultat på den ene av våre to. Vi har også praktisert at vi ikke aksepterer avvisning av kontakt som en nødvendig konsekvens når man er rasende. Tvert imot "henger vi på" jenta og sier man kan være rasende sammen og at vi alltid er hos henne til hun finner igjen kontrollen over seg selv. Raseriutbruddene er blitt mye mildere og kortere etter 2 år med denne holdningen. Temperamentet er nok medfødt. Sterke barn er som diamanter; de må slipes og trenger motstand for å utvikle følelsesregulering. Ellers blir de monster og styrer hele familien med sjarm eller raseri. Mange adoptivforeldre prøver kanskje å forstå ungen for mye, og tenker på at det er skjulte årsaker og vansker knyttet til adopsjonen som skaper følelsene. De prøver medlidenhet og forståelse der det egentlig skulle vært konfrontasjon der foreldre tør å vise sitt eget sinne og at dette kan styres. Husk, den voksne er alltid sterkere enn et barn til barnet nærmer seg tenårene. Har man ikke fått grep om relasjonen og følelsene til da er kanskje toget gått og det blir et spørsmål om profesjonell hjelp videre. Det er lov å være sint, men uttryksformene må man lære å styre. Det kan ikke barn lære av seg selv når sinnet allerede er blitt så ukontrollert. Ødeleggelse av inventar og andre ting kan og må stoppes. Ingen har godt av å oppleve å gå ut av kontroll på en slik måte. Det er feilslått å tro at å erfare negative konsekvenser skaper positiv læring. Man må lære barnet stolthet og positive følelser over å klare å styre sinnet på en konstruktiv måte. Å se sitt eget smadrede rom minner en bare på mislykkethet og tap av kontroll. Det blir man bare deprimert, mer labil i følelsene og rasende av. Så en 6-åring må man ihvertfall gå på klingen og hjelpe på rett kurs. Så bare tråkk til og stak ut en ny holdning. Jesper Juul har skrevet mye bra om dette. En helsesøster er jeg redd blir altfor tam og tannløs i denne sammenhengen. De vet egentlig veldig overflatiske ting er min erfaring. Snilt og hyggelig skal det meste være med barn, men når det braker løs blir de velmenende men ganske så hjelpeløse.

Takk for svar, men jeg tror ikke det er helt på denne måten vår lille engel klikker. Vi er garantert ikke for "snille" heller, vi har tre eldre unger og orker rett og slett ikke alt for mye "dulling". Får kanskje tilbake at vi nok er for strenge nå kanskje :-).

Vi har hatt trass og raseriutbrudd før, men ikke slik som dette. Fant faktisk igjen en del i teksten fra han psykologen om "Emma tvert i mot".

Jeg tror ikke vi kan gjøre så mye annerledes når det gjelder hvordan vi reagerer på "sinnet". Hun svartner helt - hun husker overhodet ikke hvorfor og hva hun ble sint på når hun er ferdig etter 10-60 minutter. Vi diskuterer raseriet etterpå så hun kan tenke over andre måter å reagere på neste gang. Vi ser når det kommer, men vi gir oss ikke alltid allikevel, nettopp fordi vi ikke vil ha en unge som er manipulerende og skal bestemme alt. Det har hun nemlig en tendens til.

Ting har forbedret seg litt nå etter ferien. Døgnet har blitt mer forutsigbart og hun har startet på SFO, men jeg vet jo at det kommer tilbake med jevne mellomrom. Vi klarer å takle og leve med det, men det kan være slitsomt når det kommer i ferier når vi endelig skal slappe litt av.

[kaasin]

Hei

Jeg tror det er feil å gå ifra et sinna barn og "la det rase ut". Det vil oppleves som en avvisning selv om det er barnet som avviser foreldrene. Barn trenger å oppleve at foreldrene kan stå i relasjonen sammen med barnet og "romme" raseriet. Gjennom det kan barnet oppleve hjelp med å regulere sinnet ned, og gjennom det buffermekanismer som hindrer at sinnet bare går ut av kontroll for den minste ting. Det sterkeste signalet som hjelper oss i å regulere følelsene våre og ta dem inn igjen er følelsesuttrykk fra andre, eller? Hos barn er det relasjonen og ikke fornuften som styrer og utvikler følelsesreguleringen. Men vi lever i en intellektuallisert verden som ønsker å tro at fornuften skal seire bare man appellerer lenge nok. Det virker ganske absurd at foreldre "gjør avtaler" med småbarn om hvordan de skal reagere følelsesmessig dagen etter. Barn har ikke et slikt perspektiv eller hukommelse i forhold til sin virkelighet, og fungerer ikke etter en slik mental modell før etter puberteten.

Barn som "får lov til å rase fra seg" kan oppleve at sinnet bare eser ut og blir mer og mer anfallspreget. Ingen buffer mellom gnist og eksplosjon. Jeg er enig med de som skriver at foreldre er altfor redde for å være autoritære og berettiget sinte. Å møte sinne med sinne er faktisk ganske viktig, men selvsagt et kontrollert sinne fra den voksnes side. Ukontrollerte eksplosjoner fra de voksnes side gjør saken verre. Voksnes manglende fortrolighet med eget sinne er ofte grunnen til at foreldre blir unnvikende, trekker seg bort, appellerer til "fornuften" og overlater på den måten til ungen å ta ansvar alene for å regulere følelsene sine. Dette er egentlig å svikte barnet, fordi barnet er helt ute av stand til å ta ansvar alene for slike følelser. Barn trenger relasjonen til en voksen for å regulere følelser,- ikke bli overlatt til seg selv. Det øker igjen raseriet og utryggheten, og med god grunn. Ungen opplever helt reelt tap av kontroll over seg selv og at de voksne ikke har noe annet å tilby enn at de trekker seg unna og prøver med formaninger i ettertid. Ungen vil oppleve å ha en skremmende makt på samme tid som det er maktesløs i å finne andre løsninger enn at hele situasjonen ender i bånn med dårlige konsekvenser på alle kanter på kort og lengre sikt. Som de fleste vet er følelser sterkere enn fornuften det meste av oppveksten. Så foreldre må gå inn i ungens kaos og raseri og ikke la seg avvise. Vi har prøvd holding med godt resultat på den ene av våre to. Vi har også praktisert at vi ikke aksepterer avvisning av kontakt som en nødvendig konsekvens når man er rasende. Tvert imot "henger vi på" jenta og sier man kan være rasende sammen og at vi alltid er hos henne til hun finner igjen kontrollen over seg selv. Raseriutbruddene er blitt mye mildere og kortere etter 2 år med denne holdningen. Temperamentet er nok medfødt. Sterke barn er som diamanter; de må slipes og trenger motstand for å utvikle følelsesregulering. Ellers blir de monster og styrer hele familien med sjarm eller raseri. Mange adoptivforeldre prøver kanskje å forstå ungen for mye, og tenker på at det er skjulte årsaker og vansker knyttet til adopsjonen som skaper følelsene. De prøver medlidenhet og forståelse der det egentlig skulle vært konfrontasjon der foreldre tør å vise sitt eget sinne og at dette kan styres. Husk, den voksne er alltid sterkere enn et barn til barnet nærmer seg tenårene. Har man ikke fått grep om relasjonen og følelsene til da er kanskje toget gått og det blir et spørsmål om profesjonell hjelp videre. Det er lov å være sint, men uttryksformene må man lære å styre. Det kan ikke barn lære av seg selv når sinnet allerede er blitt så ukontrollert. Ødeleggelse av inventar og andre ting kan og må stoppes. Ingen har godt av å oppleve å gå ut av kontroll på en slik måte. Det er feilslått å tro at å erfare negative konsekvenser skaper positiv læring. Man må lære barnet stolthet og positive følelser over å klare å styre sinnet på en konstruktiv måte. Å se sitt eget smadrede rom minner en bare på mislykkethet og tap av kontroll. Det blir man bare deprimert, mer labil i følelsene og rasende av. Så en 6-åring må man ihvertfall gå på klingen og hjelpe på rett kurs. Så bare tråkk til og stak ut en ny holdning. Jesper Juul har skrevet mye bra om dette. En helsesøster er jeg redd blir altfor tam og tannløs i denne sammenhengen. De vet egentlig veldig overflatiske ting er min erfaring. Snilt og hyggelig skal det meste være med barn, men når det braker løs blir de velmenende men ganske så hjelpeløse.

Hei

Jeg synes at dette innlegget fra Shanxi ga meg mye å tenke på. Takk for at du tok deg tid til å skrive det.

[Calileo]

Hei!

Takk for at du luftet utfordringene din her. Jeg tror mange her inne både har lært mye av denne tråden, mens andre igjen har kjent seg igjen.

Jeg tror du har fått mange gode tilbakemeldinger, men dersom jeg skulle gi et råd, så er det det å telle til 10 for egen del. Det er ofte lettere sagt enn gjort når ungen er både gal, urimelig og får seg til å si de utroligste ting, men selv har jeg hatt mye glede av å beholde roen.

Det er de gangene jeg ikke har klart det at jeg selv har sittet igjen med den dårlig samvittigheten. Da har jeg lært meg til å be barnet om unskyldning etterpå, selv om dette ikke løser alle problemer. Men da lærer man i hvert fall barnet at selv voksne ikke er ufeilbarlige.

En annen ting jeg har forsøkt er å snakke med barnet når det er rolig, og spørre hva som skal til for å unngå episoder siden. Dette har de sjelden svar på, men de bli opplevd på alvor før man kan foreslå en strategi sammen med barnet. Jeg har lykkedes med å avtale ting jeg kan si når uvære ser ut til å være på vei, for å minne barnet på hva vi har snakket om og blitt enige om. Kanskje barnet trenger å telle til 10 selv og at dette var en del av avtalen?

Ting fungerer ikke alltid, og det som fungerer for noen er ubrukelige for andre. Men det er verd å forsøke. Det skjer mye fruktbart i samspillet mellom barn og voksne. Det det kanskje til syvende og sist handler om her er å lære barnet å ta styringen over eget sinne, før det kommer til skade for andre og det selv.

Dette ble jo mye lengre enn jeg tenkte da, men uansett lykke til.