Forhold til en gift mann

[tristesse1365381107]

Dette er den klassiske historien. Kvinne som forelsker seg i en gift mann, som sier han vil forlate sin kone. Tiden har gått (ca 1 år), og han er like gift. Jeg vet det er dumt av meg fortsatt å vente. Men har jo blitt så forferdelig glad i mannen. Men det er liksom forbudt kjærlighet. Er ikke status å fortelle at man har et forhold til en gift mann. Den moraliserende pekefinger kommer. Jeg må huske på hva jeg gjør mot hans kone, osv. Vet jeg ikke er den første som opplever dette. Vet ikke om jeg ønsker råd. Jeg må finne ut av det selv. Men har noen litt erfaring å dele med meg?

[Gjest efoll]

I utgangspunktet så ligger det moralske ansvaret på mannen her. Det er han som har lovet kona si noe, ikke du.

Men har du tenkt på det at dersom han nå forlater henne og blir din, har han en historie bak seg som utro mann. Du han ingen garantier for at denne mannen ville være tro mot deg. Jeg ville ha vært skeptisk....

[tristesse1365381107]

I utgangspunktet så ligger det moralske ansvaret på mannen her. Det er han som har lovet kona si noe, ikke du.

Men har du tenkt på det at dersom han nå forlater henne og blir din, har han en historie bak seg som utro mann. Du han ingen garantier for at denne mannen ville være tro mot deg. Jeg ville ha vært skeptisk....

At han har en fortid som utro mann har jeg tenkt mye på, må du tro. Men jeg skyver det vel fra meg. Jo, jeg bør være skeptisk. I utgangspunktet er jeg ingen naiv person, snarere tvert i mot. Men her forsvinner visst alle mine fornuftige tanker.

[fuji1365380447]

Jeg har også vært dønn forelsket i en gift mann, og jeg vet hvor desperat det føles.

I mitt tilfelle gikk han faktisk fra kona si (men først etter lang tid etter at vi hadde gjordt det slutt, og jeg hadde funnet en annen mann). Da måtte jeg ta et veldig vanskelig valg.

Jeg hadde fremdeles følelser for den gifte mannen, men jeg kunne ikke velge å leve sammen med en som var i stand til et slik svik. Jeg tror at jeg hadde levd i konstant uvisshet og redsel dersom jeg hadde valgt å bli sammen med ham.

Nå er jeg i et godt forhold til en mann jeg elsker, og som elsker meg. Og det er så trygt å vite at jeg ikke behøver å være redd for at han skal være utro. Vi har f.eks nettopp fått vårt første barn, og sexlivet har vært litt labert. Hadde det vært med den gifte mannen, så hadde jeg vært veldig bekymret for at han ville være utro pga manglende sex.

I mitt nåværende forhold så har jeg ikke slike uroligheter.

Du sårer bare deg selv ved å fortsette dette hemmelige forholdet. Du fortjener så mye mer enn en slik mann. Og tro meg, følelsene blekner etterhvert, selv om det ikke føles slik nå.

[Speak]

Statistikken taler i mot deg.... De fleste fortsetter å være gift til tross for at de lover andre ting.

[tristesse1365381107]

Jeg har også vært dønn forelsket i en gift mann, og jeg vet hvor desperat det føles.

I mitt tilfelle gikk han faktisk fra kona si (men først etter lang tid etter at vi hadde gjordt det slutt, og jeg hadde funnet en annen mann). Da måtte jeg ta et veldig vanskelig valg.

Jeg hadde fremdeles følelser for den gifte mannen, men jeg kunne ikke velge å leve sammen med en som var i stand til et slik svik. Jeg tror at jeg hadde levd i konstant uvisshet og redsel dersom jeg hadde valgt å bli sammen med ham.

Nå er jeg i et godt forhold til en mann jeg elsker, og som elsker meg. Og det er så trygt å vite at jeg ikke behøver å være redd for at han skal være utro. Vi har f.eks nettopp fått vårt første barn, og sexlivet har vært litt labert. Hadde det vært med den gifte mannen, så hadde jeg vært veldig bekymret for at han ville være utro pga manglende sex.

I mitt nåværende forhold så har jeg ikke slike uroligheter.

Du sårer bare deg selv ved å fortsette dette hemmelige forholdet. Du fortjener så mye mer enn en slik mann. Og tro meg, følelsene blekner etterhvert, selv om det ikke føles slik nå.

Takk for de ordene. Man føler seg så alene. Godt å vite at andre har vært der før meg - og kommet styrket gjennom det.

[tjohei]

Hvorfor ikke ta hensyn til moralen. Den kan være på din side.

[Gjest Ooni]

Jeg har hatt forhold til en samboende mann i over et år, snart halvannet, og for en mnd siden begynte det å skje noe i form av brudd.

Det har vært en lang prosess.

Jeg har aldri tvilt på at følelsene har vært ekte eller at han har ført meg bak lyset, men det er mange ting som spiller inn og som innvirker når man skal bevege seg mot en prosess som et brudd faktisk er. En ting er barn. En annen ting er tidligere brudd og hvilke erfaringer man sitter med der - har det vært barn involvert der? Hvilke erfaringer brakte det med seg? Så kjenner man jo gjerne sin partner og hans/hennes reaksjonsmønster - det er jo ikke rent sjeldent med på å utsette prosessen, fordi man vet hvilket helvete som kommer.

Det er mange her som skriver lett om disse prosessene, og hvis han elsker deg så går han. Jeg er enig i det, men så er utfordringen å være litt lempelig med tid. Hvor mye tid trengs? Hvilken magefølelse sitter du med?

Du kan ikke vente i evigheter. Samtidig så tenker jeg, for jeg har tenkt det med meg selv, at det viktigste er at jeg ser bevegelse. At noe gå fremover. Noe MÅ ta tid. Og det er smertefullt å sitte på sidelinjen. Men likevel så skal du vite at mennesker i kriser (som man er når man bryter) de trenger ofte rom og tid til å bearbeide ting, og de er gjerne ofte i en situasjon hvor barna spiller en stor rolle.

Din tid kommer. Men den er ikke enda. Nå skal prosessene gå sin gang, også får du komme etterpå. Men du skal også ta vare på deg selv, og kjenne på når nok er nok. Selv om han trenger tid, så er det ikke dermed sagt at du trenger å akseptere det.

Men jeg syns at du kan kreve en form for bevegelse. At han tar et steg i forhold til sin kone. Be om familieterapi (mange gjør det, for å klare å kommunisere og legge grunnlaget for et brudd), at han snakker med henne. At han jobber seg innpå problematikken som handler om hans følelser og hva han tenker. At han rett og slett sier det som det er. NOE må han gjøre. Noe. Etter et år.

Du er en elskerinne inntil han foretar seg noe. Sånn er det bare.

[Gjest Jepp - det løser seg alltids...]

Jeg hadde et slikt forhold.

Han er gift med den samma gamle kona den dag i dag. De har det ikke godt sammen såvidt jeg vet, men jeg har det veldig fint. (Jeg klarte å kvitte meg med fyren og traff en ny mann som ville være bare min :-))

Det var veldig vondt å kutte ut, men innerst inne vet du det - hadde han vært sikker på at han virkelig ville ha deg, så hadde han ryddet opp forlengst. Dessuten vet du en ting til - det finnes mange menn som ham. Som går der og "er i tvil", "ikke kan gå akkurat nå" osv osv. De av dem som omsider går fra kona si, blir gjerne ikke mer trofaste av seg i neste forhold. Da er det kanskje du som er kona.

[tristesse1365381107]

Jeg hadde et slikt forhold.

Han er gift med den samma gamle kona den dag i dag. De har det ikke godt sammen såvidt jeg vet, men jeg har det veldig fint. (Jeg klarte å kvitte meg med fyren og traff en ny mann som ville være bare min :-))

Det var veldig vondt å kutte ut, men innerst inne vet du det - hadde han vært sikker på at han virkelig ville ha deg, så hadde han ryddet opp forlengst. Dessuten vet du en ting til - det finnes mange menn som ham. Som går der og "er i tvil", "ikke kan gå akkurat nå" osv osv. De av dem som omsider går fra kona si, blir gjerne ikke mer trofaste av seg i neste forhold. Da er det kanskje du som er kona.

Man føler seg ganske dum, egentlig. Man tror på mannen. Jeg tror han er oppriktig glad i meg. Men får ikke mye respons fra andre der. Da hadde han forlatt sin kone for lenge siden osv. Det er smertefullt å være "den andre". Men uansett hvordan dette ender, håper jeg at jeg kommer styrket ut av det. Så rart det enn høres ut, har jeg fått mere tro på meg selv. Jeg har selv et ekteskapsbrudd bak meg. Gikk og "ruget" på tanken i noen år før jeg tok skrittet. For meg var det redselen for å klare meg alene økonomisk og ansvaret for barna helt alene. Jeg klarte det, men andre må jo gjøre det på sin måte. Jeg har gitt meg selv et tidspunkt for når nok er nok. Om ikke noe har skjedd til da, får det være slutt. Det blir vondt. Men jeg vet ting er på gang. Jeg får gi han den tiden. Om han kommer til å svike meg til fordel for en annen, vil jeg ikke tenke så mye på. Det er ikke plass til tre i et godt forhold.

[Gjest -hevnen er alltid søt]

Jeg har også vært dønn forelsket i en gift mann, og jeg vet hvor desperat det føles.

I mitt tilfelle gikk han faktisk fra kona si (men først etter lang tid etter at vi hadde gjordt det slutt, og jeg hadde funnet en annen mann). Da måtte jeg ta et veldig vanskelig valg.

Jeg hadde fremdeles følelser for den gifte mannen, men jeg kunne ikke velge å leve sammen med en som var i stand til et slik svik. Jeg tror at jeg hadde levd i konstant uvisshet og redsel dersom jeg hadde valgt å bli sammen med ham.

Nå er jeg i et godt forhold til en mann jeg elsker, og som elsker meg. Og det er så trygt å vite at jeg ikke behøver å være redd for at han skal være utro. Vi har f.eks nettopp fått vårt første barn, og sexlivet har vært litt labert. Hadde det vært med den gifte mannen, så hadde jeg vært veldig bekymret for at han ville være utro pga manglende sex.

I mitt nåværende forhold så har jeg ikke slike uroligheter.

Du sårer bare deg selv ved å fortsette dette hemmelige forholdet. Du fortjener så mye mer enn en slik mann. Og tro meg, følelsene blekner etterhvert, selv om det ikke føles slik nå.

Jeg håper både du og likesinnede en gang får smake din egen kake.