Hvordan kan dette være likestilling?

[Gjest Persille]

http://forbruker.no/jobbogstudier/jobb/article1916904.ece

Hvis man ikke får lov til å spørre om graviditet - vil det automatisk føre til at man blir mer skeptisk til kvinner i "føde-alder".

Når jeg ansetter noen stiller jeg spørsmål om bosted, flytteplaner, skoleplaner, og også familieplanlegging - ikke for å diskriminere, men for å vite hvem jeg har på jobb om seks måneder.

Å ansette noen som blir borte innen et halvt år er dyrt, upraktisk og ikke minst ugunstig (i hvertfall i barnehage som jeg har).

Det er IKKE det samme som å si at jeg er negativ til at ansatte får barn! Bare ikke _med en gang_...

Jeg synes faktisk det er urimelig at jeg ikke skal få spørre om noen planlegger å bli borte et år om kun kort tid. Da forsvinner jo hele grunnlaget for ansettelsen...

[Gjest togli]

Jeg forstår at arbeidsgiver gjerne vil vite dette, det er jo bare logisk. Det som burde vært gjort endringer på, er at arbeidsgivere aldri burde lidd økonomisk ved at en ansatt ble gravid. Først da ville vi kommet et skritt videre i likestillingen.

[Gjest liker forslaget]

Det bør jo i hvertfall komme samtidig som man med tilrettelegging og lett tvang gjør at pappaene tar en større del av permisjonen. Hvis man utvidet permisjonen noe, og utvider pappakvoten samtidig, så blir ikke forskjellen så stor om man ansetter en kvinne eller mann.

Hvis man er kjapp med å lyse ut vikarstilling når man får vite at en ansatt skal ut i permisjon, så behøver ikke arbeidsgiver tape så mye på å ansette en som får barn.

Litt pes og utgifter vil det være, men ikke mer enn man må kunne leve med.

jeg strevde selv i seks år med å bli gravid, det hadde vært veldig ubehagelig for meg om min arbeidsgiver spurte meg om familieplanlegging da jeg skulle ansettes. Hadde jeg svart at jeg prøvde å bli gravid, ville jo arbeidsgiver trodd det ville skjedd når som helst, men det var jo nesten syv år til jeg gikk ut i permisjon, dessuten tok mannen min mye permisjon.

Så jeg synes det er fint at man ikke spør om dette.

[Åsemor]

Skjønner at det er praktisk å vite, men du har jo uansett ikke LOV til å ta hensyn til det i ansettelsesprosessen, da er det vel like greit å ikke vite det i første omgang.

[Gjest Signert]

Jeg ser poenget ditt. En arbeidsgiver er helt klart best tjent med at arbeidstakeren ikke skal ha barn med det første. Likevel synes jeg det er direkte uhøflig av en arbeidsgiver å spørre om en kvinne planlegger å få barn i løpet av kort tid. For noen kan dette være et sensitivt tema - de prøver, men får ikke til. Andre kan ha et ønske om å få barn innen f.eks. fem år, men vet ikke helt når. Atter andre kan bli gravide uten at det er planlagt. Graviditet er en ytterst personlig ting og er definitivt ikke et tema på et jobbintervju.

[Gjest Signert]

Jeg forstår at arbeidsgiver gjerne vil vite dette, det er jo bare logisk. Det som burde vært gjort endringer på, er at arbeidsgivere aldri burde lidd økonomisk ved at en ansatt ble gravid. Først da ville vi kommet et skritt videre i likestillingen.

Enig:) Barnefødsler kommer samfunnet til gode, ikke arbeidsgiver, og dermed burdet det være en selvfølge at samfunnet betaler det det koster.

[Babette]

Jeg forstår at arbeidsgiver gjerne vil vite dette, det er jo bare logisk. Det som burde vært gjort endringer på, er at arbeidsgivere aldri burde lidd økonomisk ved at en ansatt ble gravid. Først da ville vi kommet et skritt videre i likestillingen.

Men er det arbeidsgiver som må punge ut når folk går ut i lovfestet og lønnet fødelses/svangerskapspermisjon, da? Jeg trodde det ble refundert av folketrygden.

[petter smart]

Jeg forstår at arbeidsgiver gjerne vil vite dette, det er jo bare logisk. Det som burde vært gjort endringer på, er at arbeidsgivere aldri burde lidd økonomisk ved at en ansatt ble gravid. Først da ville vi kommet et skritt videre i likestillingen.

Det er jo umulig å hindre at arbeidsgiver blir skadelidende. En ting å kompensere for selve fødselspermisjonen, ved at bedriften slippper å betale noe som helst.

Men det er ikke alltid like enkelt å erstatte folk. Sitter du i kassa på rimi er det kanskje en enkel sak, men har du høyere utdanning med en del erfaring er det vanskelig å finne noen for så kort tid, ja i det hele tatt. Da må en fort leie inn en konsulent, og det er dyrt. I tillegg mister man ofte kontinuitet i prosjekter, man mister erfaringene til den som går ut i permisjon.

[petter smart]

Jeg skjønner hva du mener, men du må prøve å se det fra den andre siden.

Mener du at kvinner som planlegger å få barn, noe som kan ta mange år, skal gå arbeidsledig inntil så skjer?

Det er selvfølgelig upraktisk å ansette noen som forsvinner om 6 måneder, men er det noe mer praktisk å gå arbeidsledig i 6 måneder eller mer fordi ingen vil ansette en?

[Gjest togli]

Men er det arbeidsgiver som må punge ut når folk går ut i lovfestet og lønnet fødelses/svangerskapspermisjon, da? Jeg trodde det ble refundert av folketrygden.

Problemet er vel at så mange gravide blir sykemeldte en eller flere ganger i svangerskapet. De første sykemeldingsdagene er det arbeidsgiver som må betale. Godt mulig det er andre ting som koster arbeidsgiver noe i den forbindelse også, men her er jeg litt usikker..

[Gjest togli]

Det er jo umulig å hindre at arbeidsgiver blir skadelidende. En ting å kompensere for selve fødselspermisjonen, ved at bedriften slippper å betale noe som helst.

Men det er ikke alltid like enkelt å erstatte folk. Sitter du i kassa på rimi er det kanskje en enkel sak, men har du høyere utdanning med en del erfaring er det vanskelig å finne noen for så kort tid, ja i det hele tatt. Da må en fort leie inn en konsulent, og det er dyrt. I tillegg mister man ofte kontinuitet i prosjekter, man mister erfaringene til den som går ut i permisjon.

Det siste der er det ikke så mye å gjøre med, desverre... men alle monner drar. Arbeidsgiver bør iallefall slippe å betale noe i det hele tatt dersom den gravide blir sykemeldt.

[dolores83]

Problemet er vel at så mange gravide blir sykemeldte en eller flere ganger i svangerskapet. De første sykemeldingsdagene er det arbeidsgiver som må betale. Godt mulig det er andre ting som koster arbeidsgiver noe i den forbindelse også, men her er jeg litt usikker..

Arbeidsgiver må ikke betale for svangerskapsrelaterte sykemeldinger, vel? De må "legge ut", men får pengene tilbake fra NAV.

[Gjest Persille]

Problemet er vel at så mange gravide blir sykemeldte en eller flere ganger i svangerskapet. De første sykemeldingsdagene er det arbeidsgiver som må betale. Godt mulig det er andre ting som koster arbeidsgiver noe i den forbindelse også, men her er jeg litt usikker..

Det koster vel ikke all verden, men det har jo en praktisk betydning at de skal på kontroller, gjerne har litt plager som gjør at de blir deltidssykemeldt, må ha behandlinger osv - ting som gjør at de er borte fra jobb.

[Gjest Persille]

Jeg forstår at arbeidsgiver gjerne vil vite dette, det er jo bare logisk. Det som burde vært gjort endringer på, er at arbeidsgivere aldri burde lidd økonomisk ved at en ansatt ble gravid. Først da ville vi kommet et skritt videre i likestillingen.

Det økonomiske er en ting her - det er summer som for små bedrifter som min er et problem, men som i den store sammenhengen ikke koster all verden.

Det som er verre er det praktiske. Man lærer opp folk, man utvikler kompetanse osv - ting som ikke er så lett å erstatte, som igjen blir et problem når de går ut i permisjon. I et prosjekt på to år f.eks - så er det et problem om en skal bli borte i ett av de to årene og noen andre må inn midt i prosjektet.

Da hadde det kanskje vært greit å vite at en ble borte, slik at man kunne velge en som ikke ble det i stedet. Selv om det forsåvidt diskriminerer den som blir borte - så er det noe med stabiliteten man ofte er avhengig av også.

[Gjest Persille]

Det bør jo i hvertfall komme samtidig som man med tilrettelegging og lett tvang gjør at pappaene tar en større del av permisjonen. Hvis man utvidet permisjonen noe, og utvider pappakvoten samtidig, så blir ikke forskjellen så stor om man ansetter en kvinne eller mann.

Hvis man er kjapp med å lyse ut vikarstilling når man får vite at en ansatt skal ut i permisjon, så behøver ikke arbeidsgiver tape så mye på å ansette en som får barn.

Litt pes og utgifter vil det være, men ikke mer enn man må kunne leve med.

jeg strevde selv i seks år med å bli gravid, det hadde vært veldig ubehagelig for meg om min arbeidsgiver spurte meg om familieplanlegging da jeg skulle ansettes. Hadde jeg svart at jeg prøvde å bli gravid, ville jo arbeidsgiver trodd det ville skjedd når som helst, men det var jo nesten syv år til jeg gikk ut i permisjon, dessuten tok mannen min mye permisjon.

Så jeg synes det er fint at man ikke spør om dette.

"Litt pes og utgifter vil det være, men ikke mer enn man må kunne leve med."

Nei, det er faktisk ikke alle arbeidsgivere som kan leve med det. Veldig mange små bedrifter i Norge lever med små marginer - og da kan en ting som dette være avgjørende.

[Gjest Persille]

Skjønner at det er praktisk å vite, men du har jo uansett ikke LOV til å ta hensyn til det i ansettelsesprosessen, da er det vel like greit å ikke vite det i første omgang.

Men hvorfor skulle jeg ta noe mindre hensyn til en som skal bli gravid en til en som sier han skal studere?

Poenget er; jeg vil ha en som kan bli i stillingen i f.eks minimum ett år - da er det kjipt om det viser seg at vedkommende er gravid og skal ut i permisjon om syv måneder.

Det samme om det viser seg at vedkommende har søkt på skole, kommer inn og slutter om kort tid.

Grunnen til at man blir borte er irrelevant, problemet er at man blir borte. Og det må være greit å spørre om ting som gjør at man forsvinner fra stillingen igjen etter kort tid, uavhengig av hva det er.

Jeg spør ofte om barn, familieplanlegging osv fordi jeg vil avklare hvilket forhold man har til barn. De som ikke har barn pleier jeg å spørre om har tenkt at de skal ha barn - for det avklarer jo hva de tenker om det. Svarer de "herregud, nei!" - så er det kanskje ikke så bra at de begynner å jobbe i min bhg.

Men svarer de "ja - jeg vil ha mange", så betyr ikke det at de skal ha alle de barna neste høst - men at de ønsker seg og liker barn.

Det vil jo da være naturlig å snakke litt om tidsaspektet også.

[Gjest Persille]

Jeg ser poenget ditt. En arbeidsgiver er helt klart best tjent med at arbeidstakeren ikke skal ha barn med det første. Likevel synes jeg det er direkte uhøflig av en arbeidsgiver å spørre om en kvinne planlegger å få barn i løpet av kort tid. For noen kan dette være et sensitivt tema - de prøver, men får ikke til. Andre kan ha et ønske om å få barn innen f.eks. fem år, men vet ikke helt når. Atter andre kan bli gravide uten at det er planlagt. Graviditet er en ytterst personlig ting og er definitivt ikke et tema på et jobbintervju.

"Andre kan ha et ønske om å få barn innen f.eks. fem år, men vet ikke helt når"

Det er helt legitimt, og gjelder de aller fleste kvinner over 25 omtrent. Det er forskjell på det og å faktisk sitte på intervjuet å være gravid.

"Atter andre kan bli gravide uten at det er planlagt."

Det kan også skje, men det blir igjen noe helt annet.

"Graviditet er en ytterst personlig ting og er definitivt ikke et tema på et jobbintervju."

Alle ting man snakker om på intervju er personlige. Jeg spør jo også om de har hatt mye fravær tidligere f.eks. Og når jeg spør referansene om det, og de sier det har vært mye fravær - så er det i din favør at du allerede har sagt at du fikk migrene av å se på en skjerm hele dagen, så derfor har du nå lyst til å bytte til barnehage - enn at du ikke har sagt noenting.

Poenget er - det kan være en fordel å si noe om det, da blir man oppfattet som ærlig. Og det ER et problem om du sitter på intervju og er gravid, og så blir borte etter kort tid fordi du blir sykemeldt, eller skal ha permisjon - og det er på grensen til bedrageri å gjøre noe sånt spør du meg.

[Gjest Persille]

Jeg skjønner hva du mener, men du må prøve å se det fra den andre siden.

Mener du at kvinner som planlegger å få barn, noe som kan ta mange år, skal gå arbeidsledig inntil så skjer?

Det er selvfølgelig upraktisk å ansette noen som forsvinner om 6 måneder, men er det noe mer praktisk å gå arbeidsledig i 6 måneder eller mer fordi ingen vil ansette en?

Nei, jeg mener ikke at de skal gå arbeidsledige så lenge de prøver.

Men; du må f.eks ha lagt merke til at det er mange innlegg her inne fra kvinner som er gravide - men som har blitt tilbudt spennende jobber de ikke vil si nei til, og som lurer på hva de skal gjøre.

Om det f.eks er en prosjektstilling over to år - så synes jeg det er dårlig å si ja til den, når de vet de mister minst ett år av det prosjektet likevel.

Og jeg synes også det er helt greit å si at man er samboende, og har lyst på barn, men ikke akkurat nå - om et år eller tre. Men om det skjer, så skjer det - og da er vi så etablerte at vi ønsker å gjennomføre det. Det er ganske stor forskjell på det og å faktisk si at man IKKE planlegger det.

Jeg skjønner hvorfor de gjøre det - men likevel.

Jeg synes ikke det er riktig å forby arb.givere å spørre om ting. Det er sikkert noen svin på skogen, men de aller fleste spør om studier, familieplanlegging, flytting, videre planer osv - for å finne ut hvor stabil arb.takeren er.

[Gjest togli]

Arbeidsgiver må ikke betale for svangerskapsrelaterte sykemeldinger, vel? De må "legge ut", men får pengene tilbake fra NAV.

Må de ikke betale for de første 14 dagene da?

[Gjest togli]

Det koster vel ikke all verden, men det har jo en praktisk betydning at de skal på kontroller, gjerne har litt plager som gjør at de blir deltidssykemeldt, må ha behandlinger osv - ting som gjør at de er borte fra jobb.

Sant nok... Det er nok en grunn til at arbeidsgiver ikke skal spørre om framtidsplanene involverer snarlig graviditet