Hvordan kan dette være likestilling?

[Gjest togli]

Det økonomiske er en ting her - det er summer som for små bedrifter som min er et problem, men som i den store sammenhengen ikke koster all verden.

Det som er verre er det praktiske. Man lærer opp folk, man utvikler kompetanse osv - ting som ikke er så lett å erstatte, som igjen blir et problem når de går ut i permisjon. I et prosjekt på to år f.eks - så er det et problem om en skal bli borte i ett av de to årene og noen andre må inn midt i prosjektet.

Da hadde det kanskje vært greit å vite at en ble borte, slik at man kunne velge en som ikke ble det i stedet. Selv om det forsåvidt diskriminerer den som blir borte - så er det noe med stabiliteten man ofte er avhengig av også.

Jeg tror arbeidsgiver må regne med at slike ting skjer. Hvis man kunne luke ut ting på slike vilkår, så hadde det blitt kjempevanskelig for kvinner i "den rette alderen" å få barn... men at det kan bli et problem for arbeidsgiver er jo ikke til å stikke bak en stol :-/

[Dorthe]

Nei, jeg mener ikke at de skal gå arbeidsledige så lenge de prøver.

Men; du må f.eks ha lagt merke til at det er mange innlegg her inne fra kvinner som er gravide - men som har blitt tilbudt spennende jobber de ikke vil si nei til, og som lurer på hva de skal gjøre.

Om det f.eks er en prosjektstilling over to år - så synes jeg det er dårlig å si ja til den, når de vet de mister minst ett år av det prosjektet likevel.

Og jeg synes også det er helt greit å si at man er samboende, og har lyst på barn, men ikke akkurat nå - om et år eller tre. Men om det skjer, så skjer det - og da er vi så etablerte at vi ønsker å gjennomføre det. Det er ganske stor forskjell på det og å faktisk si at man IKKE planlegger det.

Jeg skjønner hvorfor de gjøre det - men likevel.

Jeg synes ikke det er riktig å forby arb.givere å spørre om ting. Det er sikkert noen svin på skogen, men de aller fleste spør om studier, familieplanlegging, flytting, videre planer osv - for å finne ut hvor stabil arb.takeren er.

Nå beviser du jo bare at det lønner seg å si ved jobbeinterju at man ikke planlegger barn med det første selv om man kanskje er midt i prøvingen.

Du er ikke alltid flink til å se det fra den andre siden ;o)

Jeg har sjøl vært arbeidsgiver med assistent som var gravid, det var helt håpløst, hun ville ikke gjøre det som sto i arbeidsplanen fordi hun var gravid og hun ville ikke ha svangerskapspenger fordi jeg var den eneste faste jobben hun hadde og jeg hadde ikke mulighet til å si henne opp selv om hun ikke gjorde jobben sin.

Vel, resultatet var at jeg ble sur, hun ble sur og tilslutt sykemeldte hun seg og siden har jeg ikke hørt fra henne. Har ikke engang fått beskjed om at hun har gått ut i svangerskapspermisjon.

Vet du forresten om jeg er pålagt å ta henne tilbake etter permisjonen når jeg ikke har fått noen søknad om svangerskapspermisjon og hun bare ble borte?

[Gjest mij]

Vi har også en liten bedrift, men det ville ikke ramle meg inn å spørre om familieplanlegging. Ja, det er dyrt med permisjoner og vikarer, men fullstendig uetisk å spørre om.

Er selv blitt spurt om slikt på intervju, og det var temmelig ubehagelig, synes jeg.

[Gjest Signert]

"Andre kan ha et ønske om å få barn innen f.eks. fem år, men vet ikke helt når"

Det er helt legitimt, og gjelder de aller fleste kvinner over 25 omtrent. Det er forskjell på det og å faktisk sitte på intervjuet å være gravid.

"Atter andre kan bli gravide uten at det er planlagt."

Det kan også skje, men det blir igjen noe helt annet.

"Graviditet er en ytterst personlig ting og er definitivt ikke et tema på et jobbintervju."

Alle ting man snakker om på intervju er personlige. Jeg spør jo også om de har hatt mye fravær tidligere f.eks. Og når jeg spør referansene om det, og de sier det har vært mye fravær - så er det i din favør at du allerede har sagt at du fikk migrene av å se på en skjerm hele dagen, så derfor har du nå lyst til å bytte til barnehage - enn at du ikke har sagt noenting.

Poenget er - det kan være en fordel å si noe om det, da blir man oppfattet som ærlig. Og det ER et problem om du sitter på intervju og er gravid, og så blir borte etter kort tid fordi du blir sykemeldt, eller skal ha permisjon - og det er på grensen til bedrageri å gjøre noe sånt spør du meg.

Jeg ville i alle fall blitt provosert dersom jeg hadde blitt stilt et slikt spørsmål på jobbintervju (noe jeg _heldigvis_ aldri har opplevd). Rett og slett fordi hvorvidt jeg planlegger barn eller ikke er arbeidsgiver uvedkommende.

Ettersom det heller ikke er lov å bygge en avgjørelse på hvorvidt en jobbsøker planlegger barn eller ikke, _er_ ikke spørsmål omkring graviditet relevante på et jobbintervju.

[Gjest Wita]

Jeg trodde det allerede fantes en slik lov.

Ja, dette er likestilling.

Barnehagen din er avhengig av at det fødes unger. Uten unger må du stenge barnehagen.

[dolores83]

Må de ikke betale for de første 14 dagene da?

Nå fant jeg fram brevet fra NAV som jeg fikk for en måneds tid siden:

"Arbeidsgiver kan kreve å få sykepenger refundert av oss [nav] for fravær som er svangerskapsrelatert dersom tilrettelegging eller omplassering til annet arbeid i virksomheten ikke er mulig."

Arbeidsgiver må altså søke NAV om dette.

[Bookworm]

Nå beviser du jo bare at det lønner seg å si ved jobbeinterju at man ikke planlegger barn med det første selv om man kanskje er midt i prøvingen.

Du er ikke alltid flink til å se det fra den andre siden ;o)

Jeg har sjøl vært arbeidsgiver med assistent som var gravid, det var helt håpløst, hun ville ikke gjøre det som sto i arbeidsplanen fordi hun var gravid og hun ville ikke ha svangerskapspenger fordi jeg var den eneste faste jobben hun hadde og jeg hadde ikke mulighet til å si henne opp selv om hun ikke gjorde jobben sin.

Vel, resultatet var at jeg ble sur, hun ble sur og tilslutt sykemeldte hun seg og siden har jeg ikke hørt fra henne. Har ikke engang fått beskjed om at hun har gått ut i svangerskapspermisjon.

Vet du forresten om jeg er pålagt å ta henne tilbake etter permisjonen når jeg ikke har fått noen søknad om svangerskapspermisjon og hun bare ble borte?

Men hvis en person ikke gjør jobben sin, og dessuten bare blir borte uten å gi noen beskjed om det, så er vel det oppsigelsesgrunn - selv om det er svangerskap inne i bildet eller ikke...?

[Bookworm]

"Litt pes og utgifter vil det være, men ikke mer enn man må kunne leve med."

Nei, det er faktisk ikke alle arbeidsgivere som kan leve med det. Veldig mange små bedrifter i Norge lever med små marginer - og da kan en ting som dette være avgjørende.

Skal man drive en bedrift i Norge, så MÅ man leve med det. Slik er det, dessverre. Du har ikke lov til å la et svangerskap innvirke på avgjørelsen på om personen får jobben eller ikke, så hvorfor i det hele tatt vite det.

Det du sier er jo, at om en person skal ut i permisjon om sju måneder så vil ikke du ansette henne! Da bryter du norsk lov og kan bli straffet for det.

[Bookworm]

Ikke diskuter om dette er likestilling! Selvfølgelig er det likestilling - fordi menn ikke kan bli gravide! Den problemstillingen du legger frem kommer fra en arbeidsgivers synspunkt, og det er nettopp dette som er problemet i samfunnet. Menn kommer ikke til å gå ut i svangerskapspermisjon om kort tid, det gjør kvinner! Ergo - JA, det er likestilling at ikke svangerskap skal tas opp i et jobbintervju! Det er skummelt at slike holdninger kommer fra ei dame...

[Bookworm]

Jeg forstår at arbeidsgiver gjerne vil vite dette, det er jo bare logisk. Det som burde vært gjort endringer på, er at arbeidsgivere aldri burde lidd økonomisk ved at en ansatt ble gravid. Først da ville vi kommet et skritt videre i likestillingen.

Amen!

[Dorthe]

Men hvis en person ikke gjør jobben sin, og dessuten bare blir borte uten å gi noen beskjed om det, så er vel det oppsigelsesgrunn - selv om det er svangerskap inne i bildet eller ikke...?

OK, takk. Men må jeg skrive oppsigelse til henne nå eller vente til svangerskapspermisjonen nærmer seg slutten. Den er ikke ferdig før i mars neste år.

Jeg tror faktisk hun ikke har tenkt å komme tilbake så jeg har igrunnen lyst til å vente og skrive oppsigelse før jeg ser om hun gjør det. Jeg er litt hevnlysten her siden hun aldri ga meg noen svangerskapssøknad og satte meg i beit i mange mnd med å ikke gjøre det hun skulle. Det ble slik at jeg måtte sette inn vikar innimellom for å få skiftet lyspærer og handle og vaske under sengene.

[Åsemor]

Men hvorfor skulle jeg ta noe mindre hensyn til en som skal bli gravid en til en som sier han skal studere?

Poenget er; jeg vil ha en som kan bli i stillingen i f.eks minimum ett år - da er det kjipt om det viser seg at vedkommende er gravid og skal ut i permisjon om syv måneder.

Det samme om det viser seg at vedkommende har søkt på skole, kommer inn og slutter om kort tid.

Grunnen til at man blir borte er irrelevant, problemet er at man blir borte. Og det må være greit å spørre om ting som gjør at man forsvinner fra stillingen igjen etter kort tid, uavhengig av hva det er.

Jeg spør ofte om barn, familieplanlegging osv fordi jeg vil avklare hvilket forhold man har til barn. De som ikke har barn pleier jeg å spørre om har tenkt at de skal ha barn - for det avklarer jo hva de tenker om det. Svarer de "herregud, nei!" - så er det kanskje ikke så bra at de begynner å jobbe i min bhg.

Men svarer de "ja - jeg vil ha mange", så betyr ikke det at de skal ha alle de barna neste høst - men at de ønsker seg og liker barn.

Det vil jo da være naturlig å snakke litt om tidsaspektet også.

Jeg skjønner at det er praktisk, men om jeg er den beste til stillingen din og sier "ja, vi prøver å lage barn, håper å bli gravid så fort som mulig" så gjør du noe ulovlig hvis du lar det være utslagsgivende for at jeg dermed ikke får stillingen, så da er det vel like greit at du ikke vet det i utgangspunktet, når du ikke har lov til å ta hensyn til det.

[Bookworm]

OK, takk. Men må jeg skrive oppsigelse til henne nå eller vente til svangerskapspermisjonen nærmer seg slutten. Den er ikke ferdig før i mars neste år.

Jeg tror faktisk hun ikke har tenkt å komme tilbake så jeg har igrunnen lyst til å vente og skrive oppsigelse før jeg ser om hun gjør det. Jeg er litt hevnlysten her siden hun aldri ga meg noen svangerskapssøknad og satte meg i beit i mange mnd med å ikke gjøre det hun skulle. Det ble slik at jeg måtte sette inn vikar innimellom for å få skiftet lyspærer og handle og vaske under sengene.

Beklager, jeg kan ikke reglene for oppsigelse o.l, når dette kan gjøres og hvordan. Jeg bare svarte ut fra logikk egentlig. Selv om man ikke kan sies opp pga svangerskap, kan man selvfølgelig sies opp hvis man ikke passer jobben sin (uten sykmelding selvf.)

[Dorthe]

Beklager, jeg kan ikke reglene for oppsigelse o.l, når dette kan gjøres og hvordan. Jeg bare svarte ut fra logikk egentlig. Selv om man ikke kan sies opp pga svangerskap, kan man selvfølgelig sies opp hvis man ikke passer jobben sin (uten sykmelding selvf.)

Jeg kan dem ikke jeg heller. Jeg venter og ser hva som skjer.

[Sofline]

Hvis jeg planla graviditet og ble spurt om det på jobbintervju, hadde jeg nok sagt nei uansett og eventuelt unnskyldt det med et uhell om jeg ble gravid i nærmeste fremtid.

[Sofline]

Vi har også en liten bedrift, men det ville ikke ramle meg inn å spørre om familieplanlegging. Ja, det er dyrt med permisjoner og vikarer, men fullstendig uetisk å spørre om.

Er selv blitt spurt om slikt på intervju, og det var temmelig ubehagelig, synes jeg.

Jeg ble også spurt om det på intervju en gang, og jeg var 19 år, og det var snakk om en sesongjobb hvor jeg uansett ville bli oppsagt om 6-8 måneder.

[Sofline]

Vi har også en liten bedrift, men det ville ikke ramle meg inn å spørre om familieplanlegging. Ja, det er dyrt med permisjoner og vikarer, men fullstendig uetisk å spørre om.

Er selv blitt spurt om slikt på intervju, og det var temmelig ubehagelig, synes jeg.

Det var ubehagelig; det var det jeg ville si...

[Gjest mij]

Jeg trodde det allerede fantes en slik lov.

Ja, dette er likestilling.

Barnehagen din er avhengig av at det fødes unger. Uten unger må du stenge barnehagen.

Glimrende poeng ;-)

[Sofline]

Nå beviser du jo bare at det lønner seg å si ved jobbeinterju at man ikke planlegger barn med det første selv om man kanskje er midt i prøvingen.

Du er ikke alltid flink til å se det fra den andre siden ;o)

Jeg har sjøl vært arbeidsgiver med assistent som var gravid, det var helt håpløst, hun ville ikke gjøre det som sto i arbeidsplanen fordi hun var gravid og hun ville ikke ha svangerskapspenger fordi jeg var den eneste faste jobben hun hadde og jeg hadde ikke mulighet til å si henne opp selv om hun ikke gjorde jobben sin.

Vel, resultatet var at jeg ble sur, hun ble sur og tilslutt sykemeldte hun seg og siden har jeg ikke hørt fra henne. Har ikke engang fått beskjed om at hun har gått ut i svangerskapspermisjon.

Vet du forresten om jeg er pålagt å ta henne tilbake etter permisjonen når jeg ikke har fått noen søknad om svangerskapspermisjon og hun bare ble borte?

Du har som Bookworm sier rett til å si henne opp. Du kan ikke si henne opp på grunn av graviditeten, men det er jo klart her at det ikke er det du eventuelt gjør.

[Sofline]

"Andre kan ha et ønske om å få barn innen f.eks. fem år, men vet ikke helt når"

Det er helt legitimt, og gjelder de aller fleste kvinner over 25 omtrent. Det er forskjell på det og å faktisk sitte på intervjuet å være gravid.

"Atter andre kan bli gravide uten at det er planlagt."

Det kan også skje, men det blir igjen noe helt annet.

"Graviditet er en ytterst personlig ting og er definitivt ikke et tema på et jobbintervju."

Alle ting man snakker om på intervju er personlige. Jeg spør jo også om de har hatt mye fravær tidligere f.eks. Og når jeg spør referansene om det, og de sier det har vært mye fravær - så er det i din favør at du allerede har sagt at du fikk migrene av å se på en skjerm hele dagen, så derfor har du nå lyst til å bytte til barnehage - enn at du ikke har sagt noenting.

Poenget er - det kan være en fordel å si noe om det, da blir man oppfattet som ærlig. Og det ER et problem om du sitter på intervju og er gravid, og så blir borte etter kort tid fordi du blir sykemeldt, eller skal ha permisjon - og det er på grensen til bedrageri å gjøre noe sånt spør du meg.

''"Andre kan ha et ønske om å få barn innen f.eks. fem år, men vet ikke helt når"

Det er helt legitimt, og gjelder de aller fleste kvinner over 25 omtrent. Det er forskjell på det og å faktisk sitte på intervjuet å være gravid.''

Hva skal man gjøre hvis man er tidlig gravid da? Skal man fortelle det til en potensiell arbeidsgiver selv om man ikke engang har fortalt det til familien sin, selv om det fortsatt er en sjanse for spontanabort? Hadde jeg sittet i en sånn situasjon og blitt spurt om jeg var gravid, hadde jeg nok svart nei og sagt senere jeg ikke visste om det ennå. Det er en ganske reell situasjon for meg nå, ettersom jeg er gravid og jobbsøkende. Det er riktignok "bare" en deltidsjobb ved siden av studiene jeg er på jakt etter, og jeg kommer ikke til å ha rett til foreldrepenger uansett hvor mye jeg har jobbet på grunn av noen spesielle regler.

"Atter andre kan bli gravide uten at det er planlagt."

Det kan også skje, men det blir igjen noe helt annet.

"Graviditet er en ytterst personlig ting og er definitivt ikke et tema på et jobbintervju."

Alle ting man snakker om på intervju er personlige. Jeg spør jo også om de har hatt mye fravær tidligere f.eks. Og når jeg spør referansene om det, og de sier det har vært mye fravær - så er det i din favør at du allerede har sagt at du fikk migrene av å se på en skjerm hele dagen, så derfor har du nå lyst til å bytte til barnehage - enn at du ikke har sagt noenting.