Fu: x`n til partneren kommer for å hente ting.

[Gjest og historien fortsetter]

Dere har vært sammen i tre, fire år. Du har flyttet inn til partneren din fordi det var mest kjekkt i forhold til plass etc.

Du har ikke tatt med deg så mye møbler ol.for huset er allerede fullt møblert med greie møbler.

Din partner er flink til å omstille seg, men du føler at det er vanskelig for h*n å takle forandringer, du trår varsom fordi du helt enkelt ikke klarer å "forlange" noen av møblene ut, og partneren din er som sakt litt "men vi har jo seng, men hva skal jeg gjøre av soffan da" etc.

Dette gjør at du desverre har litt problemer med å føle deg helt hjemme der, tross at du har bodd i huset nå i en to, tre år.

Din partner spør alltid deg om småting, og h*n spør alltid om det er greit for deg at venner kommer inn på kaffe.

Så en dag ringer din partners x, kunne vedkommende komme om ti minutter og hente noen ting?

Du har allerede sakt at kanskje det snart var på tide at x`n fikk hentet tingene sine et flertall ganger og har nevnt at dere kan pakke det pent i ekser, sette det i garasjen og partneren din ringe x`n og si at det var klart for henting.

Din partner blir perpleks og sier ja. (forholdet var slutt ca et år før dere startet opp, svært lite kontakt mellom dem siden)

Du blir også litt perpleks og går ut på terassen.

Etter noen minutter kommer du inn igjen og hører at din partner samtaler med sin x i andre etasje, hvor sovrom og kotter er. Din partner forteller litt om ting som står i kottene, x`n sier hva h*n gidder og ta med og ikke.

Når de går så går din partner inn på kjølerommet og hentet ut noen flasker som tilhørte x`n, du ante ingen ting om at det var noe der som tilhørte andre enn dere.

Når de går ned for å gå ut så hører du x`n si "den er min og" og x`n tar seg også en tur på toalettet før vekommende alene går ut av huset der din partner venter.

Hvordan reagerer du, hva tenker du, hvordan takler du dette?

[Lillemus]

Hva er problemet? Hva er der å takle?

[Gjest prust]

Hva er problemet? Hva er der å takle?

Jeg skjønte heller ikke helt problemet. Tror kanskje pointet var at flere av ex'ens saker og ting stod spredt rundt i huset og ikke var pakket sammen på en plass...?

[Gjest togli]

Jeg tenker at det jammen var godt at exen kom for å hente tingene sine

[Lillemus]

Jeg skjønte heller ikke helt problemet. Tror kanskje pointet var at flere av ex'ens saker og ting stod spredt rundt i huset og ikke var pakket sammen på en plass...?

Ah. Da er jeg sannelig glad trådstarter ikke er min eks' nye samboer... Nå ligger ikke mine ting strødd utover alt der lenger da, men jeg vet det fremdeles er noen bøker på loftet i alle fall... Jeg har prøvd å få tak i dem, men de har visst lagret alt mulig utenfor bøkene så det er omtrent et dagsarbeide å få dem ut. ) Så de får nå stå der inntil videre.

Men det hender fremdeles (3,5 år etter at jeg flyttet ut) at jeg finner en cd eller noe annet som er mitt om jeg er der på besøk. *Hehe*

[jubalong70]

Jeg tror ikke jeg hadde kommet i denne situasjonen i utgangspunktet, for jeg hadde ikke latt være å ta opp spørsmålet om senga, sofaen og alt det andre.

Skulle jeg flytte inn, så ville jeg gjøre huset til litt mitt også. Var senga grei, og jeg syntes det var greit at den var der - flott. Hadde jeg en annen sofa som var finere, og det var greit for samboeren å bytte - flott.

Eksens ting hadde jeg definitivt insistert på at i det minste ble pakket sammen og stuet bort.

Om eksen så kom for å hente tingene, og lånte toalettet - det hadde vært helt greit.

[Gjest og historien fortsetter]

Jeg tror ikke jeg hadde kommet i denne situasjonen i utgangspunktet, for jeg hadde ikke latt være å ta opp spørsmålet om senga, sofaen og alt det andre.

Skulle jeg flytte inn, så ville jeg gjøre huset til litt mitt også. Var senga grei, og jeg syntes det var greit at den var der - flott. Hadde jeg en annen sofa som var finere, og det var greit for samboeren å bytte - flott.

Eksens ting hadde jeg definitivt insistert på at i det minste ble pakket sammen og stuet bort.

Om eksen så kom for å hente tingene, og lånte toalettet - det hadde vært helt greit.

Det er litt kinkig å få frem saken uten å kunne fortelle alt.

Det å komme i den situsjonen har vært ikke ønskelig men enkelt.

Jeg har ymtet innpå om ny seng (for den er vond for ryggen min) men da har partneren min lurt på om vi kanskje kan kjøpe bare en madrass til min side.

Jeg har sakt jeg ønsker fire tv.stoler i steden for sofagruppe men da har partneren min lurt på hvor soffagruppa til flere tusen skal gjøres av.

Etc.

Møblene er såpass fine at jeg ikke har ønsket å "dytte dem ut". Selv har jeg få møbler som er finere enn disse.

Vi er to voksne mennesker som har levd flere å alene så jeg har vært rolig i forhold til forandringer, ville gi min partner tid til omstillingen.

Min partner innrømmer at h*n ikke nødvendigvis er i mot nye møbler men at h*n synes det er unødvendig å bruke penger på nytt så lenge vi har.

Dette og mer har gjort at jeg trår litt varsomt hjemme og at jeg egentlig ikke har klart å slå meg helt til ro og føle meg hjemme her. Dette tilhører liksom min partner.

Partneren min spør meg alltid om min mening om ting, og motsatt.

Problemet er at når det "gjelder" så tar h*n skjeen i egen hånd, tenker seg hvordan jeg ønsker ting og agerer ut fra det. Det er litt slitsomt for jeg mener som regel noe annet, har vi funnet ut.

Jeg mener vel at vi skal samtale om ting også da, eller spesiellt da, og det mener også min partner, men går på samme blemma gang på gang.

I forhold til x`ns telefonsamtale mener jeg h*n burde spurt meg hvordan vi skulle forholde oss til dette.

H*n spør alltid om det er greit å ta noen inn på kaffe, noen ganger så unngår h*n å ta folk inn og prater bare ute for å slippe å sitte for lenge med besøket.

Denne gangen ble jeg ikke en gang spurt men fant disse i andre etasje (litt personlig sted siden sovrom etc. er der)

Jeg har sakt flere ganger at sakene til x`n bør pakkes ned og bes hentet, men dette har altså ikke skjedd. Og pga det så står det nå plutselig en x i "vårt" hjem som sier hva vedkommende gidder å ta med. (det vedkommende ikke gidder å ta med vil altså ta plass i kotter etc. eller vi må få det kastet.)

Det var også litt spesiellt når x`n får ting fra kjølerommet som du ikke visste tilhørte vedkommende, og går rundt og sier "mitt, mitt"

Jeg har bodd her noen år nå, sliter med å få "fellesfølelsen" og da føles det litt som overtramp at en x flyr rundt så kjent og hjemmeaktig og peker "mitt, mitt".

Min partner gjør ingen ting av dette i vond mening, men enkelte ting kan alikavel såre.

Det er min egen feil også at jeg ikke har vært mer bastant på enkelte ting fra starten, men jeg har ikke ønsket å presse frem ting men la oss få tid til tilvenning slik at ting ikke blir hastet på men kommer naturlig og med vilje fra begges side.

Jeg har desverre fått mindre og mindre hjemmefølelse over tid og har begynt å tenke tanken at det er greiest for fremtiden at vi flytter til et annet sted. Jeg er av et helt annet slag enn min partner og ville ikke hatt problemer med omgjøringer og fellesskap i forhold til slikt, min partner er desverre litt mere satt fast sånn.

Min dårlige følelse, skuffelse over at det er sånn etc. var utslagsgivende for at jeg klarte å takle dette med min partners x så dårlig.

Det er første gang jeg har følt slik og det forteller meg at mine følelser for dette huset og vårt fellesskap i det er virkelig er et problem for meg/oss og viktig å fokusere på.

[morsan]

Det er litt kinkig å få frem saken uten å kunne fortelle alt.

Det å komme i den situsjonen har vært ikke ønskelig men enkelt.

Jeg har ymtet innpå om ny seng (for den er vond for ryggen min) men da har partneren min lurt på om vi kanskje kan kjøpe bare en madrass til min side.

Jeg har sakt jeg ønsker fire tv.stoler i steden for sofagruppe men da har partneren min lurt på hvor soffagruppa til flere tusen skal gjøres av.

Etc.

Møblene er såpass fine at jeg ikke har ønsket å "dytte dem ut". Selv har jeg få møbler som er finere enn disse.

Vi er to voksne mennesker som har levd flere å alene så jeg har vært rolig i forhold til forandringer, ville gi min partner tid til omstillingen.

Min partner innrømmer at h*n ikke nødvendigvis er i mot nye møbler men at h*n synes det er unødvendig å bruke penger på nytt så lenge vi har.

Dette og mer har gjort at jeg trår litt varsomt hjemme og at jeg egentlig ikke har klart å slå meg helt til ro og føle meg hjemme her. Dette tilhører liksom min partner.

Partneren min spør meg alltid om min mening om ting, og motsatt.

Problemet er at når det "gjelder" så tar h*n skjeen i egen hånd, tenker seg hvordan jeg ønsker ting og agerer ut fra det. Det er litt slitsomt for jeg mener som regel noe annet, har vi funnet ut.

Jeg mener vel at vi skal samtale om ting også da, eller spesiellt da, og det mener også min partner, men går på samme blemma gang på gang.

I forhold til x`ns telefonsamtale mener jeg h*n burde spurt meg hvordan vi skulle forholde oss til dette.

H*n spør alltid om det er greit å ta noen inn på kaffe, noen ganger så unngår h*n å ta folk inn og prater bare ute for å slippe å sitte for lenge med besøket.

Denne gangen ble jeg ikke en gang spurt men fant disse i andre etasje (litt personlig sted siden sovrom etc. er der)

Jeg har sakt flere ganger at sakene til x`n bør pakkes ned og bes hentet, men dette har altså ikke skjedd. Og pga det så står det nå plutselig en x i "vårt" hjem som sier hva vedkommende gidder å ta med. (det vedkommende ikke gidder å ta med vil altså ta plass i kotter etc. eller vi må få det kastet.)

Det var også litt spesiellt når x`n får ting fra kjølerommet som du ikke visste tilhørte vedkommende, og går rundt og sier "mitt, mitt"

Jeg har bodd her noen år nå, sliter med å få "fellesfølelsen" og da føles det litt som overtramp at en x flyr rundt så kjent og hjemmeaktig og peker "mitt, mitt".

Min partner gjør ingen ting av dette i vond mening, men enkelte ting kan alikavel såre.

Det er min egen feil også at jeg ikke har vært mer bastant på enkelte ting fra starten, men jeg har ikke ønsket å presse frem ting men la oss få tid til tilvenning slik at ting ikke blir hastet på men kommer naturlig og med vilje fra begges side.

Jeg har desverre fått mindre og mindre hjemmefølelse over tid og har begynt å tenke tanken at det er greiest for fremtiden at vi flytter til et annet sted. Jeg er av et helt annet slag enn min partner og ville ikke hatt problemer med omgjøringer og fellesskap i forhold til slikt, min partner er desverre litt mere satt fast sånn.

Min dårlige følelse, skuffelse over at det er sånn etc. var utslagsgivende for at jeg klarte å takle dette med min partners x så dårlig.

Det er første gang jeg har følt slik og det forteller meg at mine følelser for dette huset og vårt fellesskap i det er virkelig er et problem for meg/oss og viktig å fokusere på.

Jeg synes det er snålt av en eks å vente så inni hampen lenge med å hente tingene.

Nesten så jeg ville sagt at eiendomsretten hadde gått over til ham pga passivitet! ;-)

Men man gidder vel ikke krangle om det - bedre å få levert ut tingene og bli ferdig med det, selv om det er ekkelt der og da at h*n farter rundt i huset og tar med seg saker&ting.

Men tolker jeg deg riktig mht det at du ikke har følt deg skikkelig hjemme sammen med samboer fordi eksen bodde med tildels samme møbler? Tilsvarende gjaldt ihvertfall ikke meg. Jeg flyttet til og med inn i samma boligen som han hadde bodd i med eksen - synes det var helt uproblematisk.

[Gjest Silver Fairy]

Det er litt kinkig å få frem saken uten å kunne fortelle alt.

Det å komme i den situsjonen har vært ikke ønskelig men enkelt.

Jeg har ymtet innpå om ny seng (for den er vond for ryggen min) men da har partneren min lurt på om vi kanskje kan kjøpe bare en madrass til min side.

Jeg har sakt jeg ønsker fire tv.stoler i steden for sofagruppe men da har partneren min lurt på hvor soffagruppa til flere tusen skal gjøres av.

Etc.

Møblene er såpass fine at jeg ikke har ønsket å "dytte dem ut". Selv har jeg få møbler som er finere enn disse.

Vi er to voksne mennesker som har levd flere å alene så jeg har vært rolig i forhold til forandringer, ville gi min partner tid til omstillingen.

Min partner innrømmer at h*n ikke nødvendigvis er i mot nye møbler men at h*n synes det er unødvendig å bruke penger på nytt så lenge vi har.

Dette og mer har gjort at jeg trår litt varsomt hjemme og at jeg egentlig ikke har klart å slå meg helt til ro og føle meg hjemme her. Dette tilhører liksom min partner.

Partneren min spør meg alltid om min mening om ting, og motsatt.

Problemet er at når det "gjelder" så tar h*n skjeen i egen hånd, tenker seg hvordan jeg ønsker ting og agerer ut fra det. Det er litt slitsomt for jeg mener som regel noe annet, har vi funnet ut.

Jeg mener vel at vi skal samtale om ting også da, eller spesiellt da, og det mener også min partner, men går på samme blemma gang på gang.

I forhold til x`ns telefonsamtale mener jeg h*n burde spurt meg hvordan vi skulle forholde oss til dette.

H*n spør alltid om det er greit å ta noen inn på kaffe, noen ganger så unngår h*n å ta folk inn og prater bare ute for å slippe å sitte for lenge med besøket.

Denne gangen ble jeg ikke en gang spurt men fant disse i andre etasje (litt personlig sted siden sovrom etc. er der)

Jeg har sakt flere ganger at sakene til x`n bør pakkes ned og bes hentet, men dette har altså ikke skjedd. Og pga det så står det nå plutselig en x i "vårt" hjem som sier hva vedkommende gidder å ta med. (det vedkommende ikke gidder å ta med vil altså ta plass i kotter etc. eller vi må få det kastet.)

Det var også litt spesiellt når x`n får ting fra kjølerommet som du ikke visste tilhørte vedkommende, og går rundt og sier "mitt, mitt"

Jeg har bodd her noen år nå, sliter med å få "fellesfølelsen" og da føles det litt som overtramp at en x flyr rundt så kjent og hjemmeaktig og peker "mitt, mitt".

Min partner gjør ingen ting av dette i vond mening, men enkelte ting kan alikavel såre.

Det er min egen feil også at jeg ikke har vært mer bastant på enkelte ting fra starten, men jeg har ikke ønsket å presse frem ting men la oss få tid til tilvenning slik at ting ikke blir hastet på men kommer naturlig og med vilje fra begges side.

Jeg har desverre fått mindre og mindre hjemmefølelse over tid og har begynt å tenke tanken at det er greiest for fremtiden at vi flytter til et annet sted. Jeg er av et helt annet slag enn min partner og ville ikke hatt problemer med omgjøringer og fellesskap i forhold til slikt, min partner er desverre litt mere satt fast sånn.

Min dårlige følelse, skuffelse over at det er sånn etc. var utslagsgivende for at jeg klarte å takle dette med min partners x så dårlig.

Det er første gang jeg har følt slik og det forteller meg at mine følelser for dette huset og vårt fellesskap i det er virkelig er et problem for meg/oss og viktig å fokusere på.

''Problemet er at når det "gjelder" så tar h*n skjeen i egen hånd, tenker seg hvordan jeg ønsker ting og agerer ut fra det. Det er litt slitsomt for jeg mener som regel noe annet, har vi funnet ut.''

Jeg flyttet også inn til min forrige kjæreste og vi hadde samme problemet. Jeg følte meg ikke helt hjemme der fordi alt var jo hans. Avsnittet over her kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Han tok saken i egne hender og gjorde ting han trodde jeg ønsket uten å spørre, og ble lei seg når jeg ikke syns det var bra nok (i hans ører). Menn ønsker å 'ordne opp' for kjærestene sine og hører bare negativ kritikk om du 'klager'.

Vær klarere på dine ønsker og si at du gjerne ordner opp selv. Fortell hvorfor du ønsker å endre litt i leiligheten, sånn at han forstår at det ikke er fordi sofaen, sengen osv ikke er bra nok. Du vil rett og slett føle deg litt mer hjemme! Min kjæreste forsto i alle fall problemet når jeg påpekte at det ikke var kritikk av hans gode vilje. Vi ble enige om at før han 'ordnet' noe for meg var det viktig å spørre hva jeg ønsket.

Menn er ofte mer praktiske og bryr seg ikke så mye om den emosjonelle tilknytningen til tingene, er min erfaring. (Bortsett fra pc'n, stereoen og tegneseriesamlingen, da...hehe..)

[Gjest såDETså----OOOOOOOOO]

Ah. Da er jeg sannelig glad trådstarter ikke er min eks' nye samboer... Nå ligger ikke mine ting strødd utover alt der lenger da, men jeg vet det fremdeles er noen bøker på loftet i alle fall... Jeg har prøvd å få tak i dem, men de har visst lagret alt mulig utenfor bøkene så det er omtrent et dagsarbeide å få dem ut. ) Så de får nå stå der inntil videre.

Men det hender fremdeles (3,5 år etter at jeg flyttet ut) at jeg finner en cd eller noe annet som er mitt om jeg er der på besøk. *Hehe*

Men du er jo lille frøken perfekte mus

[Lillemus]

Men du er jo lille frøken perfekte mus

Akkurat når det gjelder forholdet til eks og barnas stemor så er jeg tydeligvis det. ) Og vet du - jeg er stolt av det! Fordi det betyr at ungene mine har det fint når de ser at vi fire voksne kan treffes sammen over en middag eller en kopp kaffe og et fat med vafler, skravle og le sammen og trives i hverandres selskap. Det er slett ikke alle unger som er så heldige skal jeg si det!

[Lillemus]

Det er litt kinkig å få frem saken uten å kunne fortelle alt.

Det å komme i den situsjonen har vært ikke ønskelig men enkelt.

Jeg har ymtet innpå om ny seng (for den er vond for ryggen min) men da har partneren min lurt på om vi kanskje kan kjøpe bare en madrass til min side.

Jeg har sakt jeg ønsker fire tv.stoler i steden for sofagruppe men da har partneren min lurt på hvor soffagruppa til flere tusen skal gjøres av.

Etc.

Møblene er såpass fine at jeg ikke har ønsket å "dytte dem ut". Selv har jeg få møbler som er finere enn disse.

Vi er to voksne mennesker som har levd flere å alene så jeg har vært rolig i forhold til forandringer, ville gi min partner tid til omstillingen.

Min partner innrømmer at h*n ikke nødvendigvis er i mot nye møbler men at h*n synes det er unødvendig å bruke penger på nytt så lenge vi har.

Dette og mer har gjort at jeg trår litt varsomt hjemme og at jeg egentlig ikke har klart å slå meg helt til ro og føle meg hjemme her. Dette tilhører liksom min partner.

Partneren min spør meg alltid om min mening om ting, og motsatt.

Problemet er at når det "gjelder" så tar h*n skjeen i egen hånd, tenker seg hvordan jeg ønsker ting og agerer ut fra det. Det er litt slitsomt for jeg mener som regel noe annet, har vi funnet ut.

Jeg mener vel at vi skal samtale om ting også da, eller spesiellt da, og det mener også min partner, men går på samme blemma gang på gang.

I forhold til x`ns telefonsamtale mener jeg h*n burde spurt meg hvordan vi skulle forholde oss til dette.

H*n spør alltid om det er greit å ta noen inn på kaffe, noen ganger så unngår h*n å ta folk inn og prater bare ute for å slippe å sitte for lenge med besøket.

Denne gangen ble jeg ikke en gang spurt men fant disse i andre etasje (litt personlig sted siden sovrom etc. er der)

Jeg har sakt flere ganger at sakene til x`n bør pakkes ned og bes hentet, men dette har altså ikke skjedd. Og pga det så står det nå plutselig en x i "vårt" hjem som sier hva vedkommende gidder å ta med. (det vedkommende ikke gidder å ta med vil altså ta plass i kotter etc. eller vi må få det kastet.)

Det var også litt spesiellt når x`n får ting fra kjølerommet som du ikke visste tilhørte vedkommende, og går rundt og sier "mitt, mitt"

Jeg har bodd her noen år nå, sliter med å få "fellesfølelsen" og da føles det litt som overtramp at en x flyr rundt så kjent og hjemmeaktig og peker "mitt, mitt".

Min partner gjør ingen ting av dette i vond mening, men enkelte ting kan alikavel såre.

Det er min egen feil også at jeg ikke har vært mer bastant på enkelte ting fra starten, men jeg har ikke ønsket å presse frem ting men la oss få tid til tilvenning slik at ting ikke blir hastet på men kommer naturlig og med vilje fra begges side.

Jeg har desverre fått mindre og mindre hjemmefølelse over tid og har begynt å tenke tanken at det er greiest for fremtiden at vi flytter til et annet sted. Jeg er av et helt annet slag enn min partner og ville ikke hatt problemer med omgjøringer og fellesskap i forhold til slikt, min partner er desverre litt mere satt fast sånn.

Min dårlige følelse, skuffelse over at det er sånn etc. var utslagsgivende for at jeg klarte å takle dette med min partners x så dårlig.

Det er første gang jeg har følt slik og det forteller meg at mine følelser for dette huset og vårt fellesskap i det er virkelig er et problem for meg/oss og viktig å fokusere på.

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig når jeg leser dette innlegget.

''Jeg har ymtet innpå om ny seng (for den er vond for ryggen min) men da har partneren min lurt på om vi kanskje kan kjøpe bare en madrass til min side.''

Som kjent så skjønner menn _IKKE_ hint overhode! Ingen vits å ymte om noe som helst, de må ha det i klartekst med STORE bokstaver. ) Si det som det er - "Du, vennen min, jeg får vont i ryggen av sengen, vi trenger nye madrasser og dessuten synes jeg faktisk ikke det er så trivelig å ligge i den sengen som du og eksen delte tidligere. Dessuten synes jeg at kjæresten min fortjener en ny og deilig madrass og en stilig seng å ligge i, noe som er vårt fra starten av..." Min kjære faller alltid for den siste der - "jeg synes at _du_ fortjener..." )

Min kjære flytter nå ned i første etasje i huset sitt (broren har leid der tidligere) og jeg får så og si frie hender til å gjøre som jeg vil - så jeg benytter nå sjansen til å sette mitt eget preg på leiligheten. Tidligere har vi bodd oppe der han har holdt hus i flere år før jeg kom inn i bildet og det ser vel omtrent deretter ut.... Ikke så det er fælt på noe vis, men det mangler litt feminine saker som planter og sånt. ) Han synes det bare er koselig da.

Når det gjelder hans eks tok hun med seg rubbel og bit da hun flyttet ut for noen år siden, han har ikke ett eneste bilde av henne engang.

[Dorthe]

Akkurat når det gjelder forholdet til eks og barnas stemor så er jeg tydeligvis det. ) Og vet du - jeg er stolt av det! Fordi det betyr at ungene mine har det fint når de ser at vi fire voksne kan treffes sammen over en middag eller en kopp kaffe og et fat med vafler, skravle og le sammen og trives i hverandres selskap. Det er slett ikke alle unger som er så heldige skal jeg si det!

Vi har det ikke så verst vi heller da )

[Lillemus]

Vi har det ikke så verst vi heller da )

Så bra! )

[Gjest og historien fortsetter]

Jeg skjønner godt at du synes det er vanskelig når jeg leser dette innlegget.

''Jeg har ymtet innpå om ny seng (for den er vond for ryggen min) men da har partneren min lurt på om vi kanskje kan kjøpe bare en madrass til min side.''

Som kjent så skjønner menn _IKKE_ hint overhode! Ingen vits å ymte om noe som helst, de må ha det i klartekst med STORE bokstaver. ) Si det som det er - "Du, vennen min, jeg får vont i ryggen av sengen, vi trenger nye madrasser og dessuten synes jeg faktisk ikke det er så trivelig å ligge i den sengen som du og eksen delte tidligere. Dessuten synes jeg at kjæresten min fortjener en ny og deilig madrass og en stilig seng å ligge i, noe som er vårt fra starten av..." Min kjære faller alltid for den siste der - "jeg synes at _du_ fortjener..." )

Min kjære flytter nå ned i første etasje i huset sitt (broren har leid der tidligere) og jeg får så og si frie hender til å gjøre som jeg vil - så jeg benytter nå sjansen til å sette mitt eget preg på leiligheten. Tidligere har vi bodd oppe der han har holdt hus i flere år før jeg kom inn i bildet og det ser vel omtrent deretter ut.... Ikke så det er fælt på noe vis, men det mangler litt feminine saker som planter og sånt. ) Han synes det bare er koselig da.

Når det gjelder hans eks tok hun med seg rubbel og bit da hun flyttet ut for noen år siden, han har ikke ett eneste bilde av henne engang.

Jeg har sakt ting rett ut.

Faktisk så må jeg med skam i blikket innrømme at jeg fikk et raserianfall av de sjeldne etter denne episoden. Jeg ble sint fordi jeg taklet det dårlig, jeg ble sint fordi min partners treghet har gjort at situasjonen har oppstått, jeg ble sint fordi x`n ikke fortjente å føle sånn motvilje fra meg osv.

Problemet er min partners treghet, desverre. H*n sier seg helt enig når jeg sier dette og innrømmer at hvis jeg ikke styrer med ting så blir det helt enkelt ikke gjort.

Men jeg ønsker meg litt mer iniativ fra min partner. Jeg har ikke ork ved siden av full jobb å dra i gang alt som skal gjøres. Og jeg kan ikke noe for at jeg føler at den lille energien på det området fra min partner ligner på liten interesse for temaet.

Når jeg ble sint så sa jeg alt jeg mente, jeg sa at jeg hadde hatt min partner i tankene da jeg har gått så pent frem, og at jeg sier at jeg ønsker, gjerne vil, kunne tenke meg osv. i allefall noen ganger bør være nok til å få min partner til å tenke over saken og si "ja, det var ikke dumt du, da gjør vi det sånn".

Jeg sa til min partner i den siste diskusjonen vår at jeg har ligget i den senga de har ligget i nå i flere år, det er fremdeles flekker på madrassene som ikke går å vaske vekk, men at jeg ikke har nevnt dette for ikke å virke smålig.

Men at vond rygg og ny partner i det hele tatt bør være grunn nok til å gi min partner iniativ til å ønske å kjøpe seng sammen med meg hvor vi begge bestemmer sammen fra hva vi synes er bra og fint.

Min partner har sakt til meg at jeg styrer og steller i huset her akkurat som jeg vil, det er kun et møbel min partner er litt lei av å flytte på.

Men slik det da ser ut er at jeg må få dårlig samvittighet for de fine møblene jeg ber min partner om å stue vekk/selge langt under gitt pris og jeg må kjøpe nye møbler etc. av mine penger.

Jeg mener at når vi bestemmer oss for å være to så bør vi kunne ordne enkelte ting sammen, så får heller jeg kjøpe surroundannlegg ol. som jeg har lyst på men ikke min partner.

Skal jeg bestemme meg for ommøblering alene og kjøpe møbler alene osv. så kan jeg jo like godt bo alene føler jeg.

Jeg solgte desverre en del nyinnkjøpte hvitevarer rimelig da jeg flyttet inn her. Jeg tok ikke med meg noen møbler fordi de ikke var "fine nok" til å bytte ut med det som sto her. (det mener jeg altså) kun et møble var jeg veldig lysten på å ta med meg, men dette møbelet ble målt for stor for den plassen den var tiltenkt og da falt den med en gang ut at planleggingen.

Så alle møbler er min partners, min partners x eide ikke så mye annet enn private ting som vedkommende tok med seg.

Så i bunn og grunn kan jeg gjøre som jeg vil, men det er slitsomt å skulle styre alene med slikt når vi er to, både psykisk og fysisk føler jeg.

[Gjest Og historien fortsetter]

''Problemet er at når det "gjelder" så tar h*n skjeen i egen hånd, tenker seg hvordan jeg ønsker ting og agerer ut fra det. Det er litt slitsomt for jeg mener som regel noe annet, har vi funnet ut.''

Jeg flyttet også inn til min forrige kjæreste og vi hadde samme problemet. Jeg følte meg ikke helt hjemme der fordi alt var jo hans. Avsnittet over her kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Han tok saken i egne hender og gjorde ting han trodde jeg ønsket uten å spørre, og ble lei seg når jeg ikke syns det var bra nok (i hans ører). Menn ønsker å 'ordne opp' for kjærestene sine og hører bare negativ kritikk om du 'klager'.

Vær klarere på dine ønsker og si at du gjerne ordner opp selv. Fortell hvorfor du ønsker å endre litt i leiligheten, sånn at han forstår at det ikke er fordi sofaen, sengen osv ikke er bra nok. Du vil rett og slett føle deg litt mer hjemme! Min kjæreste forsto i alle fall problemet når jeg påpekte at det ikke var kritikk av hans gode vilje. Vi ble enige om at før han 'ordnet' noe for meg var det viktig å spørre hva jeg ønsket.

Menn er ofte mer praktiske og bryr seg ikke så mye om den emosjonelle tilknytningen til tingene, er min erfaring. (Bortsett fra pc'n, stereoen og tegneseriesamlingen, da...hehe..)

Disse tingene min partner tar i egen hånd har desverre vært litt "for store".

Bla. satt vi lenge og diskuterte og tittet på bilder og annonser på noen vi ville kjøpe sammen. Og så plutselig kommer min partner over et meget rimelig og flott eksemplar. Så sier min partner at time i banken er ordnet og at min partner nå skal hive seg på slik at vi ikke mister denne sjangsen.

Så går min partner i banken og tar opp lån og skriver salgskontrakt og gjør ferdig handelen.

Jeg ble litt blåst bort av situasjonen og når jeg i ettertid har spurt min partner hvorfor h*n gikk fra å være to å planlegge og diskutere til en å kjøpe og ordner. Tingen var da ikke vår som planlagt men min parters.

Og svaret da var at h*n ikke trodde jeg hadde råd akkurat da og at h*n synes det var svært stygt gjort å si at vi nå trenger x antall kroner og hadde jeg råd til det? Så for å spare meg for den pinlige og nedverdigende situasjonen så ordner min partner opp sånn i stedet.

Det er da jeg sier at vi er to, vi har levd sammen noen år og slike situasjoner skal være helt normale å diskutere. Vi skal kunne spørre hverandre, kanskje hadde jeg råd, og har en av oss ikke råd så finner vi en måte å ordner på slik at vi kan fortsette den samme stien som vi begynte på.

Og så har vi dette med x`n. I steden for å spørre meg: " nå kom dette veldig plutselig på og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette, hva gjør vi nå for at dette skal være greit for alle sammen"

I steden så tar min partner skjeen i sine egne hender og drar mennesket inn i huset på beskrevet måte uten å si i fra til meg eller spørre meg.

Min partner tok for gitt at jeg ikke ville se vedkommende og ville spare meg for å ha noe med dette å gjøre. Enda min partner nå meget godt bør vite at jeg ikke er slik men heller foretrekker at vi ordner opp sammen.

Så min partner gjør ingen ting for å være slem, men tankesløsheten og det at min partner ikke lærer av tidligere situasjoner og prat vi har i ettertid er unektelig veldig slitsomt.