Flørtingen min kan ødelegge et perfekt forhold...

[Gjest livet er ikke lett!]

Hei!

Jeg er så utrolig forvirret og ikke minst forbannet på meg selv for tiden. Jeg er en 19år gammel jente som har vært sammen min ett år eldre kjæresten i snart 2år. Forholdet fungerer kjempe fint på alle områder (vel, nesten... jeg skal forklare). Vi har alltid vært åpne mot hverandre og kan snakke om alt mellom himmel og jord, vi ler og finner på morsomme ting sammen, sex'en er bra og variert og vi er begge fornøyde, MEN... Jeg er en stor-flørter og tror jeg kan ende med å ødelegge forholdet uten mening!!

Dette er vanskelig og jeg blir sur på meg selv. Her er jeg i et supert forhold. Jeg elsker min kjære og håper faktisk å dele resten av livet mitt med han. Vi vurdere å flytte sammen i sommer. Men jeg kan ikke la det være å flørte! Jeg har alltid vært ''en av gutta'' og populær. Kan til og med si at jeg er litt bortsjemt i og med at jeg alltid har fått den jeg ville ha. Jeg har flere bra forhold bak meg og ett langvarig forhold så jeg vet med meg selv at jeg er fornøyd i dagens situasjon. Har i grunn aldri tvilt på dette forholdet. Det store spørsmålet er derfor hvorfor jeg ikke kan holde fingrene av fatet og holde meg helt og holdent til min kjæreste..?! Han fortjener det! Jeg kan til tider hate meg selv for dette og har oftere og oftere satt meg ned og grått lenge fordi jeg er så dum. Hvorfor kan jeg ikke bare skjerpe meg og ikke ta sjanser og tøye grensene hele tiden? Jeg kan legge til at kjæresten min er en utrolig kjærlig, åpen, gavmild, og trofast type. Har aldri tvilt på at han har vært utro. Han er også veldig tålmodig, synes jeg, som ser hvordan jeg flørter, gir blikk til andre gutter og danser med dem på by'n. Til og med vennene hans kan jeg flørte med. Kjæresten min har reagert noen få ganger på dette, men da sier han i fra. Han er ellers ikke en sjalu type, i motsetning til meg som hater at han så mye som er nær en annen jente.

Hjelp meg!!!

Jeg har satt meg ned og tenkt på hva som egentlig foregår. Greit, som jeg sa, kjæresten min har ikke et stort problem med min oppførsel, bare sier i fra når det blir litt vel mye. Det er derimot jeg selv som har et problem med dette. Jeg flørter jo mer når jeg er på by'n eller lignende uten kjæresten, og for alt jeg vet så kan jeg en vakker dag være utro. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor! Jeg kan begynne å grine bare jeg tenker på det! Jeg rotet med min beste guttevenn rundt juletider og det vet min kjære om. Jeg fortalte det. Han synes det var hardt å svelge og han sa at han ikke kunne stole 100% på meg etter det, men jeg har aldri angret på noe så mye i hele mitt liv og det tror jeg lyste lang vei av meg. Forholdet var sterkt nok så det holdt. Jeg gikk derimot inn i en depresiv periode.

Lurer på om jeg har rotet dette innlegge litt til nå... men poenget er vel at jeg har utrolig dårlig selvtillit til tider. Fikk både store depresjoner og anoreksia etter det landvarige forholdet jeg hadde. Situasjonen da var at typen måtte flytte etter drøye ett år mens ting i grunn fungerte flott mellom oss. Kjærlighetssorgen tok knekken på meg og jeg er redd for at det samme skal skje igjen. Jeg flørter for at det er gøy å få oppmerksomhet og bekrefte at jeg er verdt noe (noe som egentlig ikke behøves etter måten min kjære daglig gir meg komplimenter, osv), og jeg liker å ta sjanser. Har alltid tåyd grensene med foreldrene mine og gjør det altså nå med min kjære. Jeg gjør ting unødvendig vanskelig og det er akkurat dette som øker risikoen for at jeg kan gå for langt og ødelegge forholdet mitt nå.

Uff, jeg orker ikke å skrive mer om det. Håper jeg gjorde meg selv forståelig. Jeg er bare forvirret selv og har dermed vanskelig for å forklare situasjonene og følelsene inkludert.

Jeg håper så inderlig på litt trøst, kjeft, og helst en hjelpende hånd. Jeg trenger rett og slett råd før jeg blir gal. Jeg har det vondt langt inn i hjertet og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det. Har faktisk vurdert å gå til en psykolog, men da føler jeg meg syk og unormal. Vet rett og slett ikke hva som trengs.

Takk på forhånd.

[Gjest lilleJ]

Du har jo en del forklaringer på din egen oppførsel, så det er sikkert noe i det du skriver. Min teori er likevel at det kanskje er litt for tidlig å binde seg?! Du er fortsatt veldig ung, så det hadde vel ikke vært så rart, selv om du er kjempeglad i kjæresten din... Flørting er for øvrig ikke skadelig, og et liv fullstendig uten flørt vil være ganske trist egentlig. Spørsmålet er om du går over grensen, og om du gjør det, så bør du kanskje sette deg ned og tenke hva du vil med livet ditt framover. Kanskje en periode med flørt og moro, og uten de store forpliktelsene, er det rette for deg?! Jeg er ihvertfall glad jeg har opplevd det før jeg etablerte meg, for da vet man hva du ikke går glipp av...

[ruby]

Jeg synes du nesten sliter helsa av deg for å være vellykket! Og sånn er det vel å være ung. Egentlig er du ganske usikker og sårbar. Denne flørtingen din setter forholdet ditt på spill. Og det er jo derfor du gjør det? Bedre føre var enn etter ... knust?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

På meg virker det som om du flirter i vilden sky for å få den oppmerksomheten som du fortsattliker ikke kan være foruten. Riktignok har du en trygg kjæreste hjemme, men det liver deg opp å være i vinden på overflaten også.

Samtidig er du redd for hvor langt du kan tøye strikken før den ryker. Jeg forstår at du er klar over risikoen, men ikke vet ut eller inn.

Jeg tror du kan gjøre noe selv for å få bedre kontroll med deg selv og dine lystige følelser.

1. Snakk skikkelig med kjæresten din om saken. Be om hans råd og synspunkter.

2. Lag deg konkrete grenser for hva du tillater. Selv om du ikke greier å følge dem, kan de være en rettesnor for deg.

3. Det er lurt å bruke psykolog for å snakke om seg selv og sin egen utvikling, særlig når en kjenner seg usikker på noe som betyr veldig mye for en.

Tenk over om du burde unne deg en eller flere slike samtaler med psykologen.