3-åring prøver mors tålmodighet...

[Gjest girasol]

Hei! Det er lenge sida jeg har skrevet her inne nå... mye pga.at vi har vært uten internett i hele sommer, men også av andre grunner... vel, jeg kunne trenge litt råd jeg! Jeg kjenner meg handlingslammet i møte med den trassige oppførselen til 3 1/2-åringen min! Han har hatt temperament siden han var bare babyen, men nå er oppførselen mye mere trassig enn før. Det går på ting han sier og ting han gjør. han tester ut alle avgjørelser som blir tatt og han viser svært liten respekt for oss foreldre - som bl.a.kommer til syne ved at han kan slå oss (daske), både med hånda og med ting han har for hånden, dytte oss og klype oss. Verbalt går det mes på at han "ikke vil", at han vil ha en ny mamma og pappa når vi er sinte på ham, han har sagt han ikke vil være vennen vår og at han hater oss (det siste tror jeg ikke han visste hva betydde... men han hadde hørt det på film!). Når jeg forteller ham at å hate er en vond ting og forklarer ham hva det betyr, reagerer han med å si det en gang til.

Vi prøver å være konsekvente med ham. Men lurer på om vi er for "snille" læll... At vi lar han få holde på for lenge med tullet sitt (f.eks.v/matbordet der det virkelig kan gå for seg...) før vi fjerner ham fra situasjonene. Med konsekvente mener jeg at hver gang han dytter e.l.stopper vi ham opp og forteller ham at det ikke er lov. Gjør han det flere ganger i løpet av en dag blir vi sinte, da får han høre kjeftestemmen vår og vi sier at vi ikke vil ha noe av at han gjør det, og gir ham en straff som kan være et eller annet han ikke får lov til. Vi prøver å la straffen være en logisk konsekvens av hva han har gjort - at han f.eks.ikke får lov til å leke mer med den leken han har slått oss med, eller at vi ikke går på den turen vi hadde snakket om, fordi vi ikke kan være sammen med en gutt som slår. Det som som regel skjer er at han sier unnskyld (noe vi også ber ham om at han skal gjøre), og da sier vi det er greit, og vi gjør den tingen sammen likevel!... Er det ukonsekvent av oss?

Hvir han er verbalt uforskammet mot oss kan reaksjonen vår være omtrent som når han er fysisk, bare at at vi istedenfor å ta fra ham en ting e.l.forteller ham hva vi ønsker å høre. Også her kjenner jeg at jeg "klikker" når denne oppførselen fortsetter utover dagen! Jeg ender av og til opp med å bære ham på rommet. Det er som regel etter det jeg får høre at han ikke vil ha meg osv.

Midt oppi alt er han utrolig sårbar og kan bli ordentelig synlig lei seg av at vi er sint på ham - det virker ikke som han greier å knytte sinnet skikkelig opp mot den handlingen han har gjort...

Jeg kjenner jeg begynner å bli veldig sliten, og egentlig ganske lei meg... jeg lar uttalelsene hans gå inn på meg... noe jeg sikkert ikke burde gjøre. Hver kveld sitter jeg og analyserer dagen og prøver å tenke etter hva vi kunne gjort annerledes. Jeg kjenner meg til tider som en elendig mor.

Det jeg ønsker med dette innlegget, som jeg er takknemmlig for at dere har giddet å lese ettersom det er en mil langt ;-), er rett og slett råd fra andre med barn i 3-4 års trassalder. Hva gjør dere? Hvordan reagerer dere? Hva fungerer og hva fungerer ikke?

Hilsen

[double]

Må bare si med en gang at jeg er ingen ekspert på området. Mine barn har aldri vært sånn så jeg har ingen erfaring med det, men det er sikkert noen andre her som kan gi deg gode råd

Jeg reagerte på en setning i det du skrev da "Vi prøver å være konsekvente med ham." Å prøve å være konsekvent vil jo si å ikke være konsekvent.

[Gjest been there.]

Må bare si med en gang at jeg er ingen ekspert på området. Mine barn har aldri vært sånn så jeg har ingen erfaring med det, men det er sikkert noen andre her som kan gi deg gode råd

Jeg reagerte på en setning i det du skrev da "Vi prøver å være konsekvente med ham." Å prøve å være konsekvent vil jo si å ikke være konsekvent.

Vi har hatt det samme med vårt barn. Og det eneste som fungerte var time-out.

Når barnet slo seg vrang og ikke ville høre etter et par advarsler så bar det rett ut på en stol på kjøkkenet og måtte sitte der i 5 minutter. Vi satte på ringeklokka på komfyren slik at den peip og da visste barnet at tiden var ute.

Nå var det ikke slik at når vi satte barnet på stolen så satt han stille..nei han ville ned hele tiden fra begynnelsen. Da holdt vi barnet fast i beina slik at han ikke kunne stikke av sted. Hele tiden sa vi at han skulle roe seg slik at vi fikk satt på klokka og da ville han bli fortere ferdig.

Det var ikke mange ganger vi trengte å gjøre dette, det ble sjeldnere og sjeldnere. Og til slutt var det nok å si at nå tar vi snart en time-out hvis du ikke gir deg. Og da stoppet barnet fort opp.

Det er en helt ufarlig metode, og barnet får roet seg ned.

Hos oss fungerte dette med et barn som ikke gadd å høre på oss og lo oss opp i ansiktet når vi var sinte. Heller ikke å unndra goder hjalp noe særlig for vårt barn, så vi hadde god bruk for time-out metoden.

Prøv dette hvis du ikke har gjort det før. La det gå noen uker og se om du føler at det hjelper før du gir deg med metoden.

Lykke til. Det er fryktelig strevsomt med barn som prøver grenser hele tiden!

[Gjest prust]

Jeg vet veldig godt hva du snakker om - dessverre! Har tre barn, og det midterste av dem, har vært slik lenge, men det siste året har hun blitt mye greiere å være sammen med og ei mye mer sympatisk jente.

Årene fra hun var 3 til hun var 5, og kanskje 5,5 var mye slik du beskriver. Vi hadde god hjelp av samarbeid med barnehagen, at vi hadde de samme grensene, og mange like måter å løse frekke og sure svar på.

Vi har vært ganske bekymret for skolestart (hun skal begynne om en uke til ), men hun har heldigvis modnet veldig i sommer, og har blitt kjent med tre nye jenter hun skal gå i gruppe med.

Vi har prøvd time-out, og det har vel fungert der og da, men v har ikke brukt det konsekvent over lang tid. Både jeg og mannen min har kraftig temperament, og det har vært mye skjelling og smelling (verbalt) - men vi har prøvd å fokusere på

-blikkontakt

-bøye seg ned og snakke direkte

-gi en beskjed om gangen

-gi ros når hun oppfører seg bra.

Minstejenta er snart 3,5 år, og hun er en helt annen type enn storesøstera, og storebror, som er 8, likner vel mer på hun minste. Det som er fint, er at alle tre kan leke fint sammen (f.ekss i ferier), nå - og det går mye bedre i forhold til "fremmede", altså folk utenfor familien - at vi ikke risikerer frekke og aofrdragelige kommentarer fra hun midterste lenger nå.

Hun har rett og slett utviklet seg veldig sosialt, og fått empati og sosiale antenner :-)

[akicha]

Hei! Det er trist å høre at du sliter med dette. Jeg syns det høres ut som du gjør mye bra!

Jeg tror jeg ville vært konsekvent og tatt han ut av situasjoner så snart de begynner. Jeg tror jeg hadde lagt om taktikken litt ift det med at konsekvensene blir borte så snart han han sier unnskyld. Hvis en leke eller tur er inndratt så er den inndratt for resten av dagen. -Men, jeg ville prøvd veldig hardt for å unngå å inndra ting som kan være en positiv opplevelse for dere begge.

Det som kan skje og som kanskje allerede har skjedd hos dere er at barna oppdager at de ved negativ adferd får oppmerksomhet. Og negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet og det forsterker den negative adferden.

Kanskje du kunne hatt et lite prøveprosjekt en uke der du fullstendig så langt det lar seg gjøre ignorerer ALL negativ adferd på den måten at du ikke gir oppmerksomhet på det som kan forsterke adferden. Ikke bli sinna og ikke kjeft. Og kjør på med MASSE positiv oppmerksomhet til barnet! Dette er veldig vanskelig å få til når man først har havnet i et spor. Det er viktig at du før du begynner tenker gjennom hvilke epioder dere vil komme til å havne i, og bestem deg for hvordan du vil reagere og ikke minst er dere flere voksne så må dere være enige i dette så dere gjør likt og samarbeider.

Et lite tips er også å snakke med barnehagen. Hvordan takler de han? Hvilke konsekvenser, hva gjør de osv, og hvis du bestemmer deg for å prøve å legge om taktikken for en periode så er det viktig å informere barnehagen og prøve å få de med på laget.

Lykke til! Dette kommer nok til å snu..

[Gjest girasol]

Hei! Det er trist å høre at du sliter med dette. Jeg syns det høres ut som du gjør mye bra!

Jeg tror jeg ville vært konsekvent og tatt han ut av situasjoner så snart de begynner. Jeg tror jeg hadde lagt om taktikken litt ift det med at konsekvensene blir borte så snart han han sier unnskyld. Hvis en leke eller tur er inndratt så er den inndratt for resten av dagen. -Men, jeg ville prøvd veldig hardt for å unngå å inndra ting som kan være en positiv opplevelse for dere begge.

Det som kan skje og som kanskje allerede har skjedd hos dere er at barna oppdager at de ved negativ adferd får oppmerksomhet. Og negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet og det forsterker den negative adferden.

Kanskje du kunne hatt et lite prøveprosjekt en uke der du fullstendig så langt det lar seg gjøre ignorerer ALL negativ adferd på den måten at du ikke gir oppmerksomhet på det som kan forsterke adferden. Ikke bli sinna og ikke kjeft. Og kjør på med MASSE positiv oppmerksomhet til barnet! Dette er veldig vanskelig å få til når man først har havnet i et spor. Det er viktig at du før du begynner tenker gjennom hvilke epioder dere vil komme til å havne i, og bestem deg for hvordan du vil reagere og ikke minst er dere flere voksne så må dere være enige i dette så dere gjør likt og samarbeider.

Et lite tips er også å snakke med barnehagen. Hvordan takler de han? Hvilke konsekvenser, hva gjør de osv, og hvis du bestemmer deg for å prøve å legge om taktikken for en periode så er det viktig å informere barnehagen og prøve å få de med på laget.

Lykke til! Dette kommer nok til å snu..

Hei! Takk for langt og fyldig svar. Vi har prøvd time-out uten at vi synes det funker... men det er sikkert mest fordi jeg får så vondt av gutten som bare sitter og hyler og ser anklagende på oss Jeg er rett og slett forferdelig sår på hans vegne, og da greier jeg ikke å gjennomføre et hardt og konsekvent handlings og reaksjonsmønster, noe som fører til at jeg reagerer følelsesmessig istedet... og da er vi nok kommet inn i en ond sirkel desverre ja, sukk...

Det å overse all negativ atferd kan jo bli utfordrende!... Hva med den atferden som går ut over andre enn oss? Andre barn f.eks.? Er tanken da å kun fjerne ham fra situasjoen og så gi oppmerksomhet til det andre barnet isteden? Det høres så fint ut i teorien... Jeg er full av teoretisk kunnskap, men synes det er veldig vanskelig å gjennomføre det i praksis!...

Jeg skal tenke litt mer på svarene jeg har fått her, og gir tilbakemeldinger til dere etterhvert. Det gjelder også prust og been there. Takk for svar!

Hilsen

[PieLill]

Har gutten et veldig forskjellig temperamet fra ditt? Er du mye "mildere" anlagt? Det kan ofte være en stor utfordring å møte et barn i forhold til barnets "logikk" og reaksjonsmønster om det er svært forskjellig fra ens eget.

"Jeg er rett og slett forferdelig sår på hans vegne, og da greier jeg ikke å gjennomføre et hardt og konsekvent handlings og reaksjonsmønster, noe som fører til at jeg reagerer følelsesmessig istedet... og da er vi nok kommet inn i en ond sirkel desverre ja, sukk..."

Er dette noe av kjernen i problemet? At du blir for myk og rett og slett lar han vinne maktkampen? At ungen regelrett manipulerer deg?

Slik du beskriver gutten høres det ut som han er et barn som trenger ganske bastante og absolutte grenser. Det høres ut som det er svært viktig at dere skiller på hva som kan forhandles og hva som er udiskutabelt. Det kan hende han er av den type barn som sloss så lenge han aner et milligram av håp for å endre på det han ikke like. Først når han forstår og føler at han kjemper en håpløs kamp er han _i_stand_til_ å gi seg.

Kan det stemme? I så fall trenger du et solid herdingskurs.

Vi vil gjerne ha en god steming. Vi vil gjerne løse konflikter ved å bli enige med barnet og gode venner, framfor åpen krig og maktbruk. Men er man velsignet med en viljebundt, blir man ille tvunget til å sette vilje mot vilje og være villig til å bruke hele sin voksne styrke.

Jeg tror det vil hjelpe deg om du klarer å fokusere mer på hva som faktisk foregår i de konfliktene du har med gutten i stedet for de negative følelsene som uttrykkes. Prøv å lær deg å handle ut fra hva du vet gutten _trenger_ , ikke hva barnet vil.

Vi har lett for å føle oss som dårlige og slemme foreldre når barna hulker og ser bebreidende på oss. Men vi trenger å forsone oss med at å holde seg populær som forelder er like håpløst som å holde seg populær som finansminister i nedgangstider. Noen ganger blir det bare hyl og skrik, samme hva...

Om ungen ville leke i trafikken ville vi følt oss sikre på at vi var utmerkede foreldre når vi løftet en hylende, sprellende og illsprutende unge vekk og sørget for en stopp på galskapen. Bebreidelsen barnet kom med ville prellet rett av fordi vi er helt trygge på at vi gjør det riktige og at barnet absolutt ikke ha snøring.

Det er egentlig ikke annerledes når barnet gjør noe annet som absolutt ikke er bra for barnet å få gjøre, selv om det ikke er akutt livstrudende. Barn har ikke godt av å få lov å herse og plage omgivelsene. Barn har ikke godt av å ikke få skarpe konsekvenser når de slår. Barn har ikke godt av at man viker av på utlovde konsekvenser bare fordi de er sinte og sure eller ber om unnskyldning. Barn har definitivt ikke godt av å få manipulere og hyle seg til ting.

Det kan være omsorgsfullt og kjærlig å ikke gi etter for det triste bebreidende blikket. Og det kan være direkte til skade for barnet å la seg manipulere over tid.

Om jeg skulle lage en liste:

Å gå tilbake på det man har sagt, eller å vakle i sine grenser, er som å pelle skorpen av et sår på et viljesterkt barn. Barnet roer seg når grensene og konsekvensene er absolutte og ufravikelige. Når vi foreldre vakler, velter forvirringen og raseriet opp i barnet igjen. Barnet klarer ikke å slutte å slåss føre det ikke lengre nytter å sloss. Som foreldre må vi gjøre det nytteløst.

Vær helt og totalt uaffisert og uinteressert barnets bebreidelse og ukvemsord. Ignorer det som du ingorere summingen av kjøkkenvifta. Ikke gi noen respons hverken verbalt, følelsesmessig eller blikkmessig. Hold deg til saken som er at fordi du slo får du timeout, eller hva det nå handler om. Barnet forsøker å sjokker deg og vippe deg av pinnen. Du er størst, stekest og smartest, så du klarer fint å la være å falle for et slikt triks.

Barn trenger at foreldrene er tilstrekkelig strenge og setter tilstrekkelige krav, så de merker det ligger en styrke og selvrespekt hos foreldrene som de kan beundre og respektere. - Og vite at det er bortkastet å utfordre.

Ikke forklar ting som barnet vet. Gutten vet etter hvert at det gjør vondt når man slår. Ikke ta noe lang samtale eller debatt på slåing. Ikke forsøk å overtale han til å ville det riktige. Gjør heller kort prosess. "Du slo. Du vet det ikke er lov. Bang, her kommer den ufravikelige konsekvensen." Når barnet ikke forsår at noe er galt, må man forklare. Når barnet velger å gjøre noe galt, må man sørge for konsekvenser og grenser.

Et hjem er ikke noe demokrati. Ansvarlig forelder har all makt. Det gjør ikke forelderen til en despot, men det gjør forelderen ansvarlig, besluttningsdyktig og handlekraftig - også hva upoppulære vedtak angår.

Ikke diskuter det udiskutable. Ikke forsøk å formilde et upopulært vedtak ved å gi et skinn av forhandlingsmulighet. Slikt fungere elendig på viljesterke barn. De blir gale av å bli forespeilet en valgmulighet som viser seg å ikke være reell. Mye bedre å være monstermamma og diktator.

Velg de tingene der du ønsker at barnet skal være med i beslutningen og la barnet oppleve at du diskuterer med ham på ramme alvor, at hans synspunkter har vekt og får utslag for resultatet. La barnet få en opplevelse av reell innflytelse og betydning.

Lange samtaler og diskusjoner om hvorfor det blir så dumt og hva man kunne gjort annerledes, er ofte helt bortkastet. Det samme er formaninger og forhåndsavtaler. Innbakt i disse to tingene ligger ofte en forventning om at 3-åringen selv skal klare å styre sitt temperament og sin adferd. Og det er jo nettopp det ungen ikke klarer! Vi voksne må være rammen, grensen og styringen. 3-åringer er dessuten som regel for kortsiktige både i fortid og framtid til å vær med på slike resonement. Tenk på mammaen i Tommy og Tiger'n. Stadig vekk tror hun at hun har nådd fram til gutten, mens han jae-r og ha-er og venter på at ordflommen skal stoppe.

Avtaler som likevel kan fungere er av typen, du får være med inn i butikken hvis du ikke maser. Men om du maser og hyler er det rett ut. Det forutsetter selvsagt at den voksne holder sin del av avtalen om rett ut ved behov. Det kan også funger å avtale et hemmelig tengn med barnet som en påminnelse om et eller annet.

Ikke bebreid barnet for tidligere synder. Si aldri ting som nå må du ikke bråke slik du gjorde i går. La det heller smelle der og da og bli helt ferdig med det. Si heller ikke "Nå var du flik." i betydning av at det var du ikke i sta. Bygg opp en positiv jeg-liker-deg-og-du-er-flott-atmosfære og la konfliktene være forbigående signalforstyrrelser.

Ikke be om unskyldning for din berettigede vrede og irritasjon på barnet. Da forteller du barnet at adferden var helt OK, det var din reaksjon som var porblemet. Det blir å snu ting helt på hodet. Du har i gitte situasjoner rett og plikt til å bli rasende!

Å be om unnskyldning innebærer ikke automatisk fritak for konsekvens. Det vil skape grobunn for total uthuling av begrepene unnskyld og tilgivelse. Aksepter unnskyldningen, men frita ikke fra opplagte konsekvense. Unnskyld er noe man må mene, ikke en billig fluktmetode. I forhold til konsekvenser er det faktisk slik at det kan være for sent å si unnskyld. "Det er fint du sier unnskyld, og når klokka ringer er time-outen over."

Man må selvsagt skille på når et barn er oppriktig lei seg og når det bare er en billig flukt. Men selv oppriktig anger kan ikke alltid frita for konsekvens. Om barnet f.eks. med vilje ødela noe må man uansett slakte sparegrisen for å erstatte det.

Ikke gjør et så voldsomt nummer ut av at det ble konflikt, bråk og krig. Det er ikke verdens undergang. Ikke snakk sørgmodig om det i etterkant. Bli fort ferdig med det og kom dere videre. Det er ikke noe krise at det går hett for seg. Det er ikke noe krise at ungen blir rasende og fortvilet. Det er en nødvendig del av utviklingen til et (viljesterkt) barn.

mvh

[Gjest girasol]

Har gutten et veldig forskjellig temperamet fra ditt? Er du mye "mildere" anlagt? Det kan ofte være en stor utfordring å møte et barn i forhold til barnets "logikk" og reaksjonsmønster om det er svært forskjellig fra ens eget.

"Jeg er rett og slett forferdelig sår på hans vegne, og da greier jeg ikke å gjennomføre et hardt og konsekvent handlings og reaksjonsmønster, noe som fører til at jeg reagerer følelsesmessig istedet... og da er vi nok kommet inn i en ond sirkel desverre ja, sukk..."

Er dette noe av kjernen i problemet? At du blir for myk og rett og slett lar han vinne maktkampen? At ungen regelrett manipulerer deg?

Slik du beskriver gutten høres det ut som han er et barn som trenger ganske bastante og absolutte grenser. Det høres ut som det er svært viktig at dere skiller på hva som kan forhandles og hva som er udiskutabelt. Det kan hende han er av den type barn som sloss så lenge han aner et milligram av håp for å endre på det han ikke like. Først når han forstår og føler at han kjemper en håpløs kamp er han _i_stand_til_ å gi seg.

Kan det stemme? I så fall trenger du et solid herdingskurs.

Vi vil gjerne ha en god steming. Vi vil gjerne løse konflikter ved å bli enige med barnet og gode venner, framfor åpen krig og maktbruk. Men er man velsignet med en viljebundt, blir man ille tvunget til å sette vilje mot vilje og være villig til å bruke hele sin voksne styrke.

Jeg tror det vil hjelpe deg om du klarer å fokusere mer på hva som faktisk foregår i de konfliktene du har med gutten i stedet for de negative følelsene som uttrykkes. Prøv å lær deg å handle ut fra hva du vet gutten _trenger_ , ikke hva barnet vil.

Vi har lett for å føle oss som dårlige og slemme foreldre når barna hulker og ser bebreidende på oss. Men vi trenger å forsone oss med at å holde seg populær som forelder er like håpløst som å holde seg populær som finansminister i nedgangstider. Noen ganger blir det bare hyl og skrik, samme hva...

Om ungen ville leke i trafikken ville vi følt oss sikre på at vi var utmerkede foreldre når vi løftet en hylende, sprellende og illsprutende unge vekk og sørget for en stopp på galskapen. Bebreidelsen barnet kom med ville prellet rett av fordi vi er helt trygge på at vi gjør det riktige og at barnet absolutt ikke ha snøring.

Det er egentlig ikke annerledes når barnet gjør noe annet som absolutt ikke er bra for barnet å få gjøre, selv om det ikke er akutt livstrudende. Barn har ikke godt av å få lov å herse og plage omgivelsene. Barn har ikke godt av å ikke få skarpe konsekvenser når de slår. Barn har ikke godt av at man viker av på utlovde konsekvenser bare fordi de er sinte og sure eller ber om unnskyldning. Barn har definitivt ikke godt av å få manipulere og hyle seg til ting.

Det kan være omsorgsfullt og kjærlig å ikke gi etter for det triste bebreidende blikket. Og det kan være direkte til skade for barnet å la seg manipulere over tid.

Om jeg skulle lage en liste:

Å gå tilbake på det man har sagt, eller å vakle i sine grenser, er som å pelle skorpen av et sår på et viljesterkt barn. Barnet roer seg når grensene og konsekvensene er absolutte og ufravikelige. Når vi foreldre vakler, velter forvirringen og raseriet opp i barnet igjen. Barnet klarer ikke å slutte å slåss føre det ikke lengre nytter å sloss. Som foreldre må vi gjøre det nytteløst.

Vær helt og totalt uaffisert og uinteressert barnets bebreidelse og ukvemsord. Ignorer det som du ingorere summingen av kjøkkenvifta. Ikke gi noen respons hverken verbalt, følelsesmessig eller blikkmessig. Hold deg til saken som er at fordi du slo får du timeout, eller hva det nå handler om. Barnet forsøker å sjokker deg og vippe deg av pinnen. Du er størst, stekest og smartest, så du klarer fint å la være å falle for et slikt triks.

Barn trenger at foreldrene er tilstrekkelig strenge og setter tilstrekkelige krav, så de merker det ligger en styrke og selvrespekt hos foreldrene som de kan beundre og respektere. - Og vite at det er bortkastet å utfordre.

Ikke forklar ting som barnet vet. Gutten vet etter hvert at det gjør vondt når man slår. Ikke ta noe lang samtale eller debatt på slåing. Ikke forsøk å overtale han til å ville det riktige. Gjør heller kort prosess. "Du slo. Du vet det ikke er lov. Bang, her kommer den ufravikelige konsekvensen." Når barnet ikke forsår at noe er galt, må man forklare. Når barnet velger å gjøre noe galt, må man sørge for konsekvenser og grenser.

Et hjem er ikke noe demokrati. Ansvarlig forelder har all makt. Det gjør ikke forelderen til en despot, men det gjør forelderen ansvarlig, besluttningsdyktig og handlekraftig - også hva upoppulære vedtak angår.

Ikke diskuter det udiskutable. Ikke forsøk å formilde et upopulært vedtak ved å gi et skinn av forhandlingsmulighet. Slikt fungere elendig på viljesterke barn. De blir gale av å bli forespeilet en valgmulighet som viser seg å ikke være reell. Mye bedre å være monstermamma og diktator.

Velg de tingene der du ønsker at barnet skal være med i beslutningen og la barnet oppleve at du diskuterer med ham på ramme alvor, at hans synspunkter har vekt og får utslag for resultatet. La barnet få en opplevelse av reell innflytelse og betydning.

Lange samtaler og diskusjoner om hvorfor det blir så dumt og hva man kunne gjort annerledes, er ofte helt bortkastet. Det samme er formaninger og forhåndsavtaler. Innbakt i disse to tingene ligger ofte en forventning om at 3-åringen selv skal klare å styre sitt temperament og sin adferd. Og det er jo nettopp det ungen ikke klarer! Vi voksne må være rammen, grensen og styringen. 3-åringer er dessuten som regel for kortsiktige både i fortid og framtid til å vær med på slike resonement. Tenk på mammaen i Tommy og Tiger'n. Stadig vekk tror hun at hun har nådd fram til gutten, mens han jae-r og ha-er og venter på at ordflommen skal stoppe.

Avtaler som likevel kan fungere er av typen, du får være med inn i butikken hvis du ikke maser. Men om du maser og hyler er det rett ut. Det forutsetter selvsagt at den voksne holder sin del av avtalen om rett ut ved behov. Det kan også funger å avtale et hemmelig tengn med barnet som en påminnelse om et eller annet.

Ikke bebreid barnet for tidligere synder. Si aldri ting som nå må du ikke bråke slik du gjorde i går. La det heller smelle der og da og bli helt ferdig med det. Si heller ikke "Nå var du flik." i betydning av at det var du ikke i sta. Bygg opp en positiv jeg-liker-deg-og-du-er-flott-atmosfære og la konfliktene være forbigående signalforstyrrelser.

Ikke be om unskyldning for din berettigede vrede og irritasjon på barnet. Da forteller du barnet at adferden var helt OK, det var din reaksjon som var porblemet. Det blir å snu ting helt på hodet. Du har i gitte situasjoner rett og plikt til å bli rasende!

Å be om unnskyldning innebærer ikke automatisk fritak for konsekvens. Det vil skape grobunn for total uthuling av begrepene unnskyld og tilgivelse. Aksepter unnskyldningen, men frita ikke fra opplagte konsekvense. Unnskyld er noe man må mene, ikke en billig fluktmetode. I forhold til konsekvenser er det faktisk slik at det kan være for sent å si unnskyld. "Det er fint du sier unnskyld, og når klokka ringer er time-outen over."

Man må selvsagt skille på når et barn er oppriktig lei seg og når det bare er en billig flukt. Men selv oppriktig anger kan ikke alltid frita for konsekvens. Om barnet f.eks. med vilje ødela noe må man uansett slakte sparegrisen for å erstatte det.

Ikke gjør et så voldsomt nummer ut av at det ble konflikt, bråk og krig. Det er ikke verdens undergang. Ikke snakk sørgmodig om det i etterkant. Bli fort ferdig med det og kom dere videre. Det er ikke noe krise at det går hett for seg. Det er ikke noe krise at ungen blir rasende og fortvilet. Det er en nødvendig del av utviklingen til et (viljesterkt) barn.

mvh

Oj, oj, jeg er kjempeimponert over at du engasjerer deg så kjempemessig i situasjonen vår!! Tusen takk for et særdeles grundig svar som vitner om masse innsikt!

Jeg vil bare kommentere det du spør om, om barnet og jeg har forskjellig lynne - og det har vi kanskje... men jeg er ganske hissig av natur jeg også! Problemet er at jeg sjøl ikke ønsker å være hissig, og derfor får jeg dårlig samvittighet når jeg er det! Jeg opplever liksom at vi hissige foreldre alltid blir sett på som noen som burde skjerpe seg og være roligere, men jeg tror felle jeg går i her er at jeg bytter ut hissighet med naivitet. Jeg tenker grundig på situasjonen hjemme akkurat nå.

Takk for svar, jeg skal overveie en del av det du sier! Situasjonen er nok ikke så ille som det kanskje hørtes ut i hovedinnlegget mitt. Jeg skrev det en dag jeg var lei meg.

Jeg kommer sikkert tilbake til dette.

Hilsen

[PieLill]

Oj, oj, jeg er kjempeimponert over at du engasjerer deg så kjempemessig i situasjonen vår!! Tusen takk for et særdeles grundig svar som vitner om masse innsikt!

Jeg vil bare kommentere det du spør om, om barnet og jeg har forskjellig lynne - og det har vi kanskje... men jeg er ganske hissig av natur jeg også! Problemet er at jeg sjøl ikke ønsker å være hissig, og derfor får jeg dårlig samvittighet når jeg er det! Jeg opplever liksom at vi hissige foreldre alltid blir sett på som noen som burde skjerpe seg og være roligere, men jeg tror felle jeg går i her er at jeg bytter ut hissighet med naivitet. Jeg tenker grundig på situasjonen hjemme akkurat nå.

Takk for svar, jeg skal overveie en del av det du sier! Situasjonen er nok ikke så ille som det kanskje hørtes ut i hovedinnlegget mitt. Jeg skrev det en dag jeg var lei meg.

Jeg kommer sikkert tilbake til dette.

Hilsen

Det er harde tider for barn med jernvilje.

Fra pedagogisk PK hold flaskes vi opp med at man alltid på død og liv skal være rolig og at det er nederlag om man ikke klarer å rolig resonere barnet til fornuft. Alt skal løses ved å snakke. Å bruke makt og sanksjoner (ikke vold) blir lavmål. Tydelighet blir ekvivalet med kuende strenghet eller mangel på selvkontroll. Både foreldre og andre som har mye med barn og gjøre blir ut fra den filosofien fort slaver av den gode, harmoniske stemning.

Det fører til at en hel del barn som _trenger_ meget tydelige og urokkelige grenser, grenser som settes med muskler og kraft (men selvsagt ikke fysisk og psykisk vold) havner i et uføre. De møtes med grenser som for dem blir så tvetydelige og slappe at de ikke klarer å forholde seg til dem. Adferden blir deretter.

Jeg mangler dessverre link, men før sommeren hørte jeg om et prosjekt i Tromsø der foreldre til barn med ADHD ble sendt på kurs. Etter kurset mistet mange av barna sine ADHD-diagnoser! Lederen for prosjektet var visstnok nesten redd for å offentliggjøre resultatene fordi det kunne misstolkes til at det er foreldrenes skyld når barna virkelig har ADHD. Men noen barn har altså store adferdsproblemer at de får diagnosen ADHD fordi voksne rett og slett velger feil tilnærming.

Jeg tror ikke du skal være redd for temperamentet ditt i forhold til barneoppdragelsen, men heller bli bevisst på styrkene og fallgrubene ved det.

Det å kunne bli skikkelig sint og vise det betyr at man har et stort spekter å spille på i forhold til å lære barna forskjell på rett og galt og _grader_ av galt. På den andre siden blir man en latterlig kjeftesmelle om man hele tiden er i fistel. (Men det er jo noe de fleste med litt temperamet smertelig har erfart...) Og man har laget seg et problem den dagen ungen(e) vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å få oss ut av fatning.

Foreldre trenger å ruste seg med en god posjon likegyldighet og arroganse. Missforstå meg rett. I hvert fall trenger vi å kunne late som.

Alt vi har og er, både sterke og svake sider, kan bli gode redskap til å gi barna våre en best mulig start i livet. Kunsten er å lære seg hva som skal brukes når.

Barna våre kommer til å møte mennesker som går av hengslene gjennom hele livet, så det er bare helt greit at de får øvd seg litt hjemme.

;-)

Det er også viktig at barna får lære at sinne kan være en både adekvat og nødvendig reaksjon. Dessuten trenger de å se eksempler på konstruktive måter å håndtere sinne. At sinne ikke er en katastrofe. Destruktivt sinne vil de få se mer enn nok av uten at vi som foreldre trenger å løfte en finger...

Jeg håper at synet på barneoppdragelse og grensesetting kan bli mer nyansert og individualisert slik at man kan møte både de sarte, sårbare barna og de som har behov for å merke motstand og teste grenser på en måte som er god og konstruktiv for den enkelte.

mvh

[Gjest girasol]

Det er harde tider for barn med jernvilje.

Fra pedagogisk PK hold flaskes vi opp med at man alltid på død og liv skal være rolig og at det er nederlag om man ikke klarer å rolig resonere barnet til fornuft. Alt skal løses ved å snakke. Å bruke makt og sanksjoner (ikke vold) blir lavmål. Tydelighet blir ekvivalet med kuende strenghet eller mangel på selvkontroll. Både foreldre og andre som har mye med barn og gjøre blir ut fra den filosofien fort slaver av den gode, harmoniske stemning.

Det fører til at en hel del barn som _trenger_ meget tydelige og urokkelige grenser, grenser som settes med muskler og kraft (men selvsagt ikke fysisk og psykisk vold) havner i et uføre. De møtes med grenser som for dem blir så tvetydelige og slappe at de ikke klarer å forholde seg til dem. Adferden blir deretter.

Jeg mangler dessverre link, men før sommeren hørte jeg om et prosjekt i Tromsø der foreldre til barn med ADHD ble sendt på kurs. Etter kurset mistet mange av barna sine ADHD-diagnoser! Lederen for prosjektet var visstnok nesten redd for å offentliggjøre resultatene fordi det kunne misstolkes til at det er foreldrenes skyld når barna virkelig har ADHD. Men noen barn har altså store adferdsproblemer at de får diagnosen ADHD fordi voksne rett og slett velger feil tilnærming.

Jeg tror ikke du skal være redd for temperamentet ditt i forhold til barneoppdragelsen, men heller bli bevisst på styrkene og fallgrubene ved det.

Det å kunne bli skikkelig sint og vise det betyr at man har et stort spekter å spille på i forhold til å lære barna forskjell på rett og galt og _grader_ av galt. På den andre siden blir man en latterlig kjeftesmelle om man hele tiden er i fistel. (Men det er jo noe de fleste med litt temperamet smertelig har erfart...) Og man har laget seg et problem den dagen ungen(e) vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å få oss ut av fatning.

Foreldre trenger å ruste seg med en god posjon likegyldighet og arroganse. Missforstå meg rett. I hvert fall trenger vi å kunne late som.

Alt vi har og er, både sterke og svake sider, kan bli gode redskap til å gi barna våre en best mulig start i livet. Kunsten er å lære seg hva som skal brukes når.

Barna våre kommer til å møte mennesker som går av hengslene gjennom hele livet, så det er bare helt greit at de får øvd seg litt hjemme.

;-)

Det er også viktig at barna får lære at sinne kan være en både adekvat og nødvendig reaksjon. Dessuten trenger de å se eksempler på konstruktive måter å håndtere sinne. At sinne ikke er en katastrofe. Destruktivt sinne vil de få se mer enn nok av uten at vi som foreldre trenger å løfte en finger...

Jeg håper at synet på barneoppdragelse og grensesetting kan bli mer nyansert og individualisert slik at man kan møte både de sarte, sårbare barna og de som har behov for å merke motstand og teste grenser på en måte som er god og konstruktiv for den enkelte.

mvh

Igjen; vanvittig bra og konstruktivt innlegg! Du er ganske enkelt proff pieLill! Jeg blir mer og mer klar over at mye av problematikken her dreier seg om min prestasjonsangst!... Den er desverre et problem på ulike områder i livet, og jeg jobber med den! "Du har for liten selvtillit" sier mannen min, som oppriktig synes jeg er en kjempegod mor og kone ;-) Men jeg kan bli kjempelei meg og ta mye som nederlag hvis resultatene av mine handlinger/valg ikke svarer til forventningene mine. Tror det du sier om å tørre å bli litt mere kynisk er et stikkord.

Hm...

Du har fått meg i tenkeboksen! Takk for at det finnes sånne som deg her på dol!

Klem

[PieLill]

Igjen; vanvittig bra og konstruktivt innlegg! Du er ganske enkelt proff pieLill! Jeg blir mer og mer klar over at mye av problematikken her dreier seg om min prestasjonsangst!... Den er desverre et problem på ulike områder i livet, og jeg jobber med den! "Du har for liten selvtillit" sier mannen min, som oppriktig synes jeg er en kjempegod mor og kone ;-) Men jeg kan bli kjempelei meg og ta mye som nederlag hvis resultatene av mine handlinger/valg ikke svarer til forventningene mine. Tror det du sier om å tørre å bli litt mere kynisk er et stikkord.

Hm...

Du har fått meg i tenkeboksen! Takk for at det finnes sånne som deg her på dol!

Klem

Neste gang du setter grenser for poden så snørr og tårer spruter, skjellordene hagler og de bebreidende blikkene brenner, skal du gi deg selv en god klapp på skulderen og si til deg selv:

"Fy flate hvor flink jeg er!"

;-)

Stol på deg selv og din egen dømmekraft, bortsett fra når du tviler på deg selv. Da skal du stole på det mannen din mener om deg.

mvh