Den vanskelige 6-års alderen?

[Gjest også en mamma]

Leste et innlegg inne på adopsjon hvor de fleste i tråden svarer at 6-års alderen, det er grusomme greier. At barna totalt endrer atferd, er ute av kontroll, får voldsomme raserianfall over ingenting, osv.

Så jeg lurer. Er det virkelig så vanlig som det kan synes ut i fra svarene i den tråden? Jeg har en 6-åring, og jeg syns han er verdens greieste og snilleste gutt. Nå er han jo stor nok til å forstå - og selv om han ikke alltid er fornøyd med svarene han får, så har vi aldri opplevd at han har fått raserianfall eller gått løs på inventaret.

Så hva er andres erfaring her? Og er det kanskje sånn at de barna som var mest ville i "trassalderen" også er de som blir vanskelige i 6-års alderen? Vi hadde ingen "trassalders-problemer" heller, så var derfor jeg tenkte det.

[Lillemus]

Jeg har opplevd verre perioder med mine to enn 6-årsalderen ja! ) Min yngste blir 7 år i morra og jeg kan ikke huske noen veldige raserianfall det siste året? Noe har det sikkert vært, men ikke så ekstremt siden jeg ikke husker det. )

[annegunn]

Jeg døpte jentungen 'min lille kverulant' da hun var 6-7. Ingen raseriutbrudd eller ufine svar - bare en utrolig lyst til å diskutere det aller meste i det uendelige, og selvføleglig ikke gi seg...

Det aner meg hvordan vi får det når hun blir tenåring :-/

[Gjest togli]

Eldstejenta var svært trassig i "trassalderen" og også i seksårsalderen (og i de fleste andre aldre;)).

Mellomsøster (7 år nå) har aldri hatt slike perioder, så det er nok forskjell på barn her, ja.

[Gjest eljo]

Min seksåring er i en "periode" nå ja. Han driver meg nesten til vanvidd av og til, alt skal diskuteres. Ikke noe skal gjøres hvis ikke han har funnet på det selv. Smelling med dører og trusler fyker om øra på oss hele dagen :-) Han holder det gående med egling og terging til selv en gråstein ville sprukket - og det gjør jo mamman da selvfølgelig etterhvert. Greier ikke å overse ham når han slår og klyper, det er bare _ikke_ greit, og da blir det bråk.

Så for oss passer det med beskrivelsen. Men så plutselig er han smøre blid og skriver brev til meg om at jeg er søt og at han gjerne vil leke sammen med meg og sånt.

*sukk* Det gjelder å bite tenna sammen og huske på at det er en del av utviklingen, at det er en periode, og at det går over! Riktignok går det bare over i kortere perioder for så straks å gå over i andre preioder ;-) men likevel. De er nå søte da, tross alt!

[Tralla]

Synes dette året med en 6 åring i hus har vært veldig fint jeg. Han kan snakkes med, gis ansvar og ikke minst blitt veldig selvstendig. Så her har det ikke vært en vanskelig alder.

[tiliti]

Vesla var helt ufattelig rasende i trassalderen, men nå blir hun syv i desember og de fleste årene fra 4 og frem til nå har vært fine og rolige. Hun kan riktignok fare inn på rommet og slamre igjen døra om hun blir veldig sint, men det er ingen raserianfall i det leiet du beskriver.

[Rhea Silvia]

Fra 5 til 6 år er en tøff tid. Mye verre enn trassen de hadde da de var yngre.

Vi har ei som snart er fem år, og vi merker det meeeget godt.Heldigivs er hun stort sett i godt humør, men påkledning, mat og ingenting kan skape de utroligste konflikter. Heldigivs har vi fått litt erfaring etterhvert....

[Enina]

Vår 5,5 åring har forandret seg fra ei harmonisk og bare snill jente, til ei som skal diskutere ALT for tiden. Bruker timevis på å kle seg og spise opp middagen sin hvis hun får bestemme. Og det er jo det hun vil, bestemme selv.. Så vi har definitivt merket endring hos henne da hun ble ca 5,5. Så var hun også litt tverr da hun var 2,5! Neste blir veld når hun blir 8,5???

[Mirabell]

Jeg har lest om at 5-åringer ofte er harmoniske, trygge på seg selv og omgivelsene, god motorikk og "enkle å ha med å gjøre". Noe barn får en liten (eller stor) krise rundt 6-årsalder. De innser at de ikke er verdens midtpunkt, at ikke alle er snille, at ikke alle elsker dem, at de ikke er verdensmestre osv. Dette kommer i tillegg til skolestart, at de vokser fort og kan bli litt snublete.

[kaffepiken]

Minstegutt er 7 år nå, og når jeg ser tilbake er det klart og tydelig at forrige år var et tøft år for ham. Jeg vet ikke om det har noe med alderen å gjøre egentlig. Tror heller det er fordi mye skjer når de fyller 6 år.

Tenker da spesielt på overgangen fra barnehage til skole. Det er ikke alle barn som gleder seg til å begynne på skolen. Minstegutt gruet seg, han er ikke så glad i forandringer, dessuten begynte han på en annen skole enn de fleste han kjente i barnehagen.

Året som gikk har vært preget av mye gråt, humørsvigninger og magevondt. Mot slutten av året begynte det å gå seg til. Og nå ser vi endelig at han begynner å bli glad og fornøyd - og da har han overskudd til å være snill og grei og tenke på andre også. Jeg tror ikke dette handler om noen "tidlig pubertet" for hans del, men om trivsel og det å skulle tilpasse seg livet som skolegutt.

[calendula]

6-års alderen har vært veldig turbulent hos oss! Håper det snart roer seg litt. Jenta vår fyller 7 i oktober.

[Gjest også en mamma]

Takk for mange svar!

Jeg oppfatter at en del har opplevd 6-års alderen som vanskelig og turbulent, men reagerte på noe som sto i flere innlegg: det med å diskutere.

Det gjør jo min også - men jeg anser han ikke som vanskelig for det. Diskutere har vi alltid gjort, men vi diskuterer ikke tannpuss og håndvask, liksom. Men at barna spør og ber om forklaringer - det har jeg aldri reagert negativt på.

Kanskje er det litt sånn at også foreldrene er uforberedte på at barna blir større, får egne meninger og krever forklaringer?

[jubalong70]

Vi hadde heller ingen særlig trassalder på jentene, men begge har jeg merket at har blitt sterkere i sin egne meninger fra de ble ca. 6 år gamle.

De har fått større ordforråd, og argumenterer mer. Storesøster, særlig, er en ekspert i å argumentere til jeg står uten argumenter.

Fæl vil jeg vel si at er en overdrivelse om denne alderen, men en utfordring til tider.

[Gjest eljo]

Takk for mange svar!

Jeg oppfatter at en del har opplevd 6-års alderen som vanskelig og turbulent, men reagerte på noe som sto i flere innlegg: det med å diskutere.

Det gjør jo min også - men jeg anser han ikke som vanskelig for det. Diskutere har vi alltid gjort, men vi diskuterer ikke tannpuss og håndvask, liksom. Men at barna spør og ber om forklaringer - det har jeg aldri reagert negativt på.

Kanskje er det litt sånn at også foreldrene er uforberedte på at barna blir større, får egne meninger og krever forklaringer?

Jeg mente ikke at det er et problem at han vil diskutere, det er grenser for hvor høytravende de teologiske og filosofiske diskusjonene er foreløpig ;-) Men alt som vi foreslår, feks at det er på tide å kle på seg, pusse tenner, ta på sko, gå ut et sted, gjøre noe spesielt, spise mat, skal det først sies nei til, og krangles om. Det kan være litt slitsomt.

[Gjest også en mamma]

Jeg mente ikke at det er et problem at han vil diskutere, det er grenser for hvor høytravende de teologiske og filosofiske diskusjonene er foreløpig ;-) Men alt som vi foreslår, feks at det er på tide å kle på seg, pusse tenner, ta på sko, gå ut et sted, gjøre noe spesielt, spise mat, skal det først sies nei til, og krangles om. Det kan være litt slitsomt.

Det skjønner jeg! Men hos oss er det aldri noe problem. Selv om han spør - og det gjør han jo - så godtar han både enkle svar som "for det bestemmer jeg", og de mer omfattende. Vi er nok generelt en veldig verbal familie, og skravler og spør og graver og svarer og forteller hele tiden. :-)