Hvor lang tid tar det å skilles mentalt også?

[Gjest .....sliten etterhvert.]

Det er halvannet år pluss siden forholdet var offisielt over, det er seksten måneder siden separasjonen og atten måneder siden vi flyttet fra hverandre. Vel har vi barn og mange års forhold bak oss, men betyr det at det aldri noen gang blir ferdig?

Det er femten måneder siden boet var ferdig delt og alle papirer skrevet, hus betalt ut osv osv. Vennene er stort sett jaget på flukt og de som ikke ble skremt vekk er fordelt for lenge siden. Ungene er bosatt og omsorgsspørsmålet avklart forlengst, samværsavtalen er på plass og alt er klart som ordnes skal.

Likevel er eksen like opptatt av å krangle videre om hver eneste lille millimeter den dag i dag som den dagen da bruddet var helt ferskt. Går ikke an å ha en enkel kommunikasjon på mail engang om ungene og praktiske ting så er det fullt trøkk på alt fra ti år gamle krangler, til fordelig av askebegre fra boet.

Noen med erfaring fra harde skilsmisser - hvor lang tid tar det å bli ferdig? Blir man noengang ferdig?

[Gjest mental prøvelse]

Årsaken til bruddet og hvem som tok avgjørelse om brudd har en del å si.

Hvordan var det for dere?

[Gjest .....sliten etterhvert]

Årsaken til bruddet og hvem som tok avgjørelse om brudd har en del å si.

Hvordan var det for dere?

Jeg ville skilles fordi jeg ikke kunne opparbeide noen som helst god følelse for partneren min mer. Vi burde egentlig aldri vært gift i utgangspunktet, vi er ekstremt forskjellige. Alt var forsøkt for å få gode følelser på plass, men det eneste jeg sto igjen med var motvilje og mismot. Det eneste partneren min følte var at jeg burde refses fordi jeg ikke klarte å ha de følelsene jeg en gang sa jeg hadde. Samt at det var veldig mye moral på partnerens side selvsagt, siden det var jeg som ville ut av forholdet. Det er noen ganger slik at der det er barn, er den som går dritsekken uansett hvorfor vedkommende går.

Alt dette er jeg imidlertid ferdig med forlengst nå. Jeg vil bare ha fred, vil ikke krangle og diskutere mer, vil la fortid være fortid og la livet gå videre. Men med følelsen av at dette mennesket har viet sitt liv til å være en møllestein om halsen på meg resten av livet, blir noen ganger litt slitsom.

[Gjest mental prøvelse]

Jeg ville skilles fordi jeg ikke kunne opparbeide noen som helst god følelse for partneren min mer. Vi burde egentlig aldri vært gift i utgangspunktet, vi er ekstremt forskjellige. Alt var forsøkt for å få gode følelser på plass, men det eneste jeg sto igjen med var motvilje og mismot. Det eneste partneren min følte var at jeg burde refses fordi jeg ikke klarte å ha de følelsene jeg en gang sa jeg hadde. Samt at det var veldig mye moral på partnerens side selvsagt, siden det var jeg som ville ut av forholdet. Det er noen ganger slik at der det er barn, er den som går dritsekken uansett hvorfor vedkommende går.

Alt dette er jeg imidlertid ferdig med forlengst nå. Jeg vil bare ha fred, vil ikke krangle og diskutere mer, vil la fortid være fortid og la livet gå videre. Men med følelsen av at dette mennesket har viet sitt liv til å være en møllestein om halsen på meg resten av livet, blir noen ganger litt slitsom.

Ja vel, men det er nå litt forståelig fra hans side også.

Du kaller han for det mennesket, det får jeg litt gysninger av. Kanskje han har savnet litt respekt også?

[Gjest ...sliten etterhvert]

Ja vel, men det er nå litt forståelig fra hans side også.

Du kaller han for det mennesket, det får jeg litt gysninger av. Kanskje han har savnet litt respekt også?

Neida, det var i et forsøk på å være kjønnsnøytral i innlegget mitt at jeg formulerer meg slik. Jeg pleier ikke å bruke slike uttrykk. Og det er klart begge blir slitne, men en eller annen gang må man vel begynne å se fremover, eller trenger noen aldri det? Er det mange som er fornøyde med å grave seg ned i det som var før en gang, også kan man leve slik resten av livet?

[trissie]

Neida, det var i et forsøk på å være kjønnsnøytral i innlegget mitt at jeg formulerer meg slik. Jeg pleier ikke å bruke slike uttrykk. Og det er klart begge blir slitne, men en eller annen gang må man vel begynne å se fremover, eller trenger noen aldri det? Er det mange som er fornøyde med å grave seg ned i det som var før en gang, også kan man leve slik resten av livet?

Jeg blander meg litt inn i dette *o*, for jeg reagerte også på det med ”det mennesket”.

For meg lyder det som veldig respektløst.

Når skilsmisse begrunnes med mismot og motvilje, er det veldig sannsynlig at han har opplevd det hele som veldig respektløst.

Så er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

De fleste sier de har prøvd alt, det gjorde jeg også!

Men sannheten er oftest at vi prøver alt som kan få den andre til å forandre seg.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg :-)

Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre, og det er min erfaring også etter å ha gjort samme feilen.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

I ettertid viser det seg også som den største feilen, fordi ettertiden blir krig i stedet for løsning. Vi gjør den andre til en krutt-tønne pga respektløshet.

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Nå er det sikkert vanskelig for deg å svelge dette, men jeg kjenner andre kvinner som har tatt tak i sin egen respektløshet i ettertid. Det kan komme mye godt ut av det.

[Dorthe]

Joda, jeg brukte elleve år første gangen og fem år andre gangen og da var alt greit. Endelig.

[Gjest ....sliten etterhvert]

Jeg blander meg litt inn i dette *o*, for jeg reagerte også på det med ”det mennesket”.

For meg lyder det som veldig respektløst.

Når skilsmisse begrunnes med mismot og motvilje, er det veldig sannsynlig at han har opplevd det hele som veldig respektløst.

Så er det veldig lett å trekke fram ulikheter som årsak til problemer i stedet for å se det som spennende forskjeller vi kan dyrke og sette pris på. Det er mest en unnskyldning for å slippe å jobbe.

De fleste sier de har prøvd alt, det gjorde jeg også!

Men sannheten er oftest at vi prøver alt som kan få den andre til å forandre seg.

Jeg var der, og jeg veit at jeg provoserer deg og andre når jeg skriver dette, for det ble jeg også når noen andre sa det til meg :-)

Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre, og det er min erfaring også etter å ha gjort samme feilen.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

I ettertid viser det seg også som den største feilen, fordi ettertiden blir krig i stedet for løsning. Vi gjør den andre til en krutt-tønne pga respektløshet.

For de fleste av oss vil ikke høre motargumenter for dette med å vokse fra hverandre.

Oftest tillater vi oss ikke å stille spørsmålet helt oppriktig: Hvorfor?

Hva ønsker vi av parforholdet?

Ønsker vi først og fremst et godt samarbeid og en deilig familie?

Eller ønsker vi først og fremst et lidenskapelig og givende parforhold der sexen er deilig og spenningen holdes vedlike?

Det de fleste av oss har opplevd, er at det første ikke nødvendigvis fører til det siste. Men sannsynligheten for at det siste alternativet kan gi gode vekstmuligheter for det samarbeidet og familielivet vi ønsker, er mye større.

Dette er noe vi har tenkt mye på etter å ha vært i gjennom både krise, dårlig samarbeid, utroskap, separasjon, skilsmisse og nytt ekteskap – med hverandre. Men med akkurat samme utgangspunkt som du skriver i ditt innlegg.

Mange år sammen, mente vi hadde vokst fra hverandre.

Menn svikter først og fremst når det gjelder samarbeidet rundt familielivet.

De fleste menn kjenner seg også igjen i påstanden om at de er ”dobbelt så gode” til å samarbeide hjemme når kvinnen hans aktivt dyrker lidenskapen hans.

Vi kvinner svikter oftest når det gjelder å dyrke lidenskapen.

For vi trenger jo mannens deltakelse og "likhet" i holdninger, verdisyn og i familielivet for å ”orke” å dyrke nærhet og lidenskap med mannen. Hva i all verden kommer først? Høna eller egget?

Det har vi lurt på mange ganger, og vi finner ikke svaret! Derfor har vi kommet til at den eneste løsningen var å droppe de ”historiske” fakta og heller se vårt eget ansvar for å snu trenden.

Dvs. fryde oss over å få lov til å gjøre endringer selv, i stedet for å vente på at den andre skal ”forbedre seg”.

Nå er det sikkert vanskelig for deg å svelge dette, men jeg kjenner andre kvinner som har tatt tak i sin egen respektløshet i ettertid. Det kan komme mye godt ut av det.

Joda, innlegget ditt er ikke så dumt. Men det passer overhodet ikke inn i min problemstilling. Vi er altså allerede skilt, så det er ikke noe snakk om å prøve igjen med noen verdens ting. Vi er ferdige som par og sånn kommer det alltid til å være. Og jo, du har rett i at jeg ikke respekterer min eks. Mange års mishandling har gjort det slik, jeg regner med å gå i terapi lenge for å legge bak meg det jeg har vært gjennom i ekteskapet mitt. (Har gått i et års tid allerede og begynner å få nesetippen over vann etterhvert)

Normalt bruker jeg ikke uttrykk som "dette mennesket" om vedkommende, men jeg ønsker altså ikke å gå inn på ord som forteller om jeg er mannen eller kvinnen i forholdet, fordi jeg hadde interesse av å se svar fra både kvinner og menn her. Derfor ble det brukt uttrykk som er kjønnsnøytrale, men som jeg altså ikke normalt bruker når jeg snakker om eksen.

Men nå vil jeg altså se fremover da, og håper at eksen en vakker dag kan få tatt seg sammen og sett fremover også. Det er jo unger her som kunne trengt det at man slutter å sloss tapte slag om og om og om igjen. Det blir aldri noe samarbeid når den ene parten henger så totalt igjen i sitt eget sinne at alle utspill, uansett hva de handler om, ender opp som en start på en ny krangel. Det hjelper ikke akkurat til på å få respekt for eksen det heller.

Jeg trodde at det ville roe seg etter at boet var delt, ungene plassert og alt papirmessig ryddet opp, men det ser ikke ut til å engang begynne å roe seg enda det nå er et år siden siste rest av papirer var på plass.

Derfor lurte jeg på hvor lang tid andre med vanskelige skilsmisser bak seg har brukt for å komme over bruddet og begynne å se fremover.

[Gjest et lite skriv.]

Skriv et kort skriv hvor det står at dere har delt det som deles skal, og at fra nå av kan hverken han eller du kreve noe av den andres eiendeler, bo. Begge skriver under. Forhåpentligvis kan det få slutt på en del disputter rundt småting, penger man plutselig kommer på, eiendeler osv.

Det er slitsomt i lengden.

Jeg kaller min eks for "den mannen". i blant. Ikke noe å reagere på med en slik språkbruk mener jeg.

[Gjest kvinne 46]

Min eks. er ikkje ferdig med det etter 2 1/2 år. Det siste var at eg fekk sms i går der han spurte om han trengte å ha barna ein dag midt i veka nå når eg hadde gifta meg.

Han veit korleis han skal vekke sinne hos meg. Negativ oppmerksomheit er bedre enn ingen oppmerksomheit. Denne gangen greidde eg det fint.