Redd for å velge feil

[evah]

Jeg og min kjærste har vært sammen i snart fire år, og de siste to årene har vi bodd sammen. Vi har ikke barn, selv om jeg vet at han gjerne vil ha det om noen år. For å oppfylle alle klisjeer kan jeg legge til at han er fantastisk snill, kjekk, omtenksom, nesten for fantastisk til å være sann... Men i det siste har jeg altså vurdert sterkt å avslutte forholdet, fordi det ikke føles like spennende. Jeg føler at jeg burde oppleve mer, treffe flere menn (dette er min eneste kjæreste noensinne), jeg får alltid masse oppmerksomhet på byen og på jobb og vurderer noen gangen tanken på omd et kunne vært fint å få litt mer erfaring, klare meg selv litt (jeg flyttet hjemmefra og rett sammen med han)...

På den annen side risikerer jeg da å miste en helt fantastisk person som jeg virkelig elsker, bare tanken på å miste ham gjør meg ekstremt vondt (samtidig som jeg føler at jeg utsetter det ved å la være). Dette høres sikkert enkelt ut, men det er det vanskeligste jeg noen gang har måttet avgjøre. Jeg er så redd for å velge feil. Og jeg er redd for å angre, sitte igjen med et huslån jeg nesten ikke klarer alene (jeg har regnet på det og det kan bli tøft). Noen ganger tenker jeg at dette er så nært man kommer et menneske (i hvert fall jeg), og at jeg kun har et behov for å være destruktiv, ved å ødelegge noe som egentlig er bra. Har noen råd om hva man kan gjøre når alt føles så feil som nå? Jeg er sikker på at dersom jeg ender dette kommer jeg til å angre på et vis, når det er kaldt og tomt i huset som er vårt nå... Og han er den eneste som forstår meg føler jeg, og vi er utrolig nære hverandre. På den annen side går vel ikke sånt over, sånn som denne uroen og bekymringen? Jeg gjør alt for å forelske meg vilt i han igjen, men det er så vanskelig.

[fjuppi]

Hvis du har lyst til å være sammen med han du er sammen med nå, og dere har det bra sammen, så hadde i hvertfall ikke jeg gjort det slutt. Jeg har flere venninner som bare har vært sammen med den de er sammen med nå (fra de var 14 år til nå i en alder av 25) og er fullstendig tilfreds med det. Som du sier, så elsker du han jo! Kanskje du er av de heldige som har funnet den rette ved første forsøk!

[Glimtipper]

Jeg er fristet til å bruke klisjeen "gresset er ikke grønnere på andre siden av gjerdet". Selv om dette ikke stemmer i alle tilfeller, så tror jeg det passer rimelig bra på din situasjon. Du er fornøyd med samboeren din, dere har det fint, han har de kvalietene du ser etter i en partner. Det eneste du savner er den store forelskelsen, men slik er realiteten. De færreste (har aldri hørt om noen) svever rundt på rosa skyer fem år inn i et forhold. Man må forholde seg til virkeligheten ved et eller annet punkt, verden hadde vel knapt gått rundt om vi alle var nyforelsket til enhver tid

Når det er sagt, så forstår jeg følelsene dine. Du er kanskje litt slik som meg, som er opptatt av å oppleve mye i livet og er redd for å gå glipp av noe? Da har jeg noen spørsmål du kan stille deg selv.

Hva er det, helt spesifikt, du frykter du ikke får opplevd om du blir med samboeren din?

Hva får du igjen for å bli værende i forholdet?

Av disse to "listene" av opplevelser, hva er mest verdt i det lange løp?

Kan du forandre fokus og sette deg andre opplevelsesmål i livet? (Reisemål, utdannelse, hoppe i fallskjerm...)

Det er bare du som vil vite hva som er riktig for deg. Men om du elsker samboeren din og egentlig bare ønsker den kilingen i magen som nyforelskelse gir, så kan det kanskje oppnås på andre vis.

Lykke til med avgjørelsen

[Sofline]

Jeg er enig i det Glimtipper skriver. Det er de færreste som er stormende forelsket i hverandre etter så mange år, og kanskje du har vært heldig og har truffet den rette på første forsøk.

Jeg har i tunge stunder selv hatt de tankene som du har. Jeg har vært sammen med samboeren min i snart fem år, og han har vært den eneste seriøse kjæresten min. Nå er jeg imidlertid sikkert på at jeg var heldig og traff den rette ganske fort, og jeg tviler ikke lenger.

[Askeladden2007]

Hei :-)

Nå kommer det litt kritikk. Den kan virke uberettiget, men siden du skriver dette innlegget regner jeg med at du er kalr for å lese det og det andre.

Du skrev ikke hvor gammel du var i innlegget ditt. Akkurat dette er ganske vesentlig for det du opplever nå. Jeg tipper at du er mellom 20-25 år, stemmer det?

Først og fremst tenkte jeg først "Faen, så kynisk hun er!". Men så leste jeg innlegget en gang til og skjønte innholdet bedre. Jeg tenkte dessuten at det er feil av meg å dømme henne, det er hennes liv, hennes tanker og hun har rett til å tenke og føle slik hun vil.

Du skriver at du er redd for at du går glipp av noe i livet ditt og at du kjeder deg litt i det forholdet du har. Det jeg stusser over, hva mener du at du går glipp av? Er det festinga du går glipp av eller er det å reise sammen med venner? Jeg får følelsen av at du ikke er klar for noe forhold. Jeg vet ikke om din alder, men er du i alderen 20-25 så er det kanskje for tidlig for deg.

Like fullt så begynner jeg å tenke over hva du egentlig vil. På den ene siden elsker du han, på den andre siden er du er du livredd for at du vil sitte igjen med et huslån hvis det blir slutt mellom dere?

Vær ærlig 100% ærlig med deg selv. Tenk etter dine motiv for dette. Hvis motivet er basert på det økonomise plan så synes jeg at du skal være ærlig overfor han og deg selv. Du vil såre han og deg selv ved å gå 50% inni forholdet og være usikker på om du vil dette. Og muligens kan det skade en god relasjon mellom han og deg.

La meg påpeke en ting til. Når du dessuten også føler at du har det kjempefint sammen med han så må du også tenke over det. Du har et valg nå. Du kan velge det ene eller det andre og er ansvarlig for det velger. Det blir for dumt om du en stund kommer på DOL og sier at du har det vondt fordi du valgte han bort.

Hele livet er basert på valg og man er alltid ansvarlig for de valgene man tar.

Uansett så øsnker jeg deg lykke til og håper du tar det valget som er best for deg