Hva mener andre om henne?

[Gjest Persille]

Hvordan skal jeg finne ut hvordan andre mennesker betrakter hun som skal ha barnet til bedre halvdel?

Hun har oppført seg utrolig umodent, urimelig og over grensen for hva jeg anser som direkte slemt flere ganger - MEN; det kan jo hende hun bare er sånn mot oss?

Jeg trenger å vite om omverdenen mener hun er en oppegående intelligent jente, eller om hun virkelig er den sløveste kniven i skuffen slik det virker på meg...

Og bare så det er sagt; jeg vil bare vite det for å finne ut om det er jeg som er SÅ subjektiv at jeg ikke klarer å se noen andre sider, eller om hun virkelig er så ille som hun fremstår... Det er IKKE for å gjøre eller si noe mot henne.

Men hvordan?

Jeg vet hvor hun jobbet før hun ble sykemeldt, jeg vet hvor hun bor - og jeg kjenner noen som kjenner henne...

Men hvordan ville du reagert om du fikk et sånt spørsmål via en du kjenner (med eller uten bakgrunnshistorie); "Hvordan er egentlig NN? Liker du henne?" F.eks...

[cathlin]

Jeg ville nok blitt mistenksom om noen spurte slike spørsmål om mine venner.

[Gjest Persille]

Jeg ville nok blitt mistenksom om noen spurte slike spørsmål om mine venner.

Greit nok - men ville du svart om jeg fortalte hvorfor jeg lurte?

Jeg vil bare vite om jeg har helt feil inntrykk, om hun egentlig er et bra menneske - eller om det inntrykket jeg har fått er riktig...

[cathlin]

Greit nok - men ville du svart om jeg fortalte hvorfor jeg lurte?

Jeg vil bare vite om jeg har helt feil inntrykk, om hun egentlig er et bra menneske - eller om det inntrykket jeg har fått er riktig...

Nei, jeg blander meg helst ikke inn i sånt.

[Gjest Persille]

Nei, jeg blander meg helst ikke inn i sånt.

Jeg er ganske sikker på at om noen satt med et feilaktig dårlig inntrykk av en av mine venner ville jeg "forsvart" vedkommende, ved å forsøke å rette det opp.

Men; dersom jeg spør noen vil jeg ikke at det skal bli tatt ille opp - så da er det greit å sjekke her først

[Gjest xbellax]

I mine øyne er det du gjør modent, jeg ville svart deg ærlig om jeg fikk slike spørsmål og var jeg deg ville jeg trolig gjort det samme. Jeg snakker selvsagt ikke om en dør til døraksjon, men om å forhøre seg om det er en selv som lager problemer eller om det er vedkommende som rett og slett er vanskelig, enten kun ovenfor deg eller også resten av verden.

[cathlin]

Jeg er ganske sikker på at om noen satt med et feilaktig dårlig inntrykk av en av mine venner ville jeg "forsvart" vedkommende, ved å forsøke å rette det opp.

Men; dersom jeg spør noen vil jeg ikke at det skal bli tatt ille opp - så da er det greit å sjekke her først

Du gjør som du vil.

[Gjest Persille]

I mine øyne er det du gjør modent, jeg ville svart deg ærlig om jeg fikk slike spørsmål og var jeg deg ville jeg trolig gjort det samme. Jeg snakker selvsagt ikke om en dør til døraksjon, men om å forhøre seg om det er en selv som lager problemer eller om det er vedkommende som rett og slett er vanskelig, enten kun ovenfor deg eller også resten av verden.

Ja, jeg føler faktisk at det er litt relevant.

Om det er jeg som er vanskelig skal jeg gjøre en innsats en gang til, men jeg føler liksom at vi har prøvd alt og bare stanger i veggen hele veien.

[Gjest xbellax]

Ja, jeg føler faktisk at det er litt relevant.

Om det er jeg som er vanskelig skal jeg gjøre en innsats en gang til, men jeg føler liksom at vi har prøvd alt og bare stanger i veggen hele veien.

Slike situasjoner er steinharde, det er umulig å være objektiv. Vi ser ikke tingene slik de er vi ser dem med våre briller. Gi vedkommende en ny sjanse, forhør deg litt eller enda bedre snakk med henne selv; si at du opplever at dere ikke klarer å kommunisere og at du gjerne vil få til et ok forhold. Snur hun ryggen til vet du med sikkerhet at du ikke har tatt feil.

[Babette]

Alle kan opptre umodent og dumt når de føler seg trengt opp i et hjørne. Kankskje er hun sjalu og ulykkelig. Jeg synes dere burde prøve å samarbeide alle sammen, slik at han kan bli kjent med ungen sin og omvendt.

Jeg har opplevd akkurat det samme som deg, bortsett fra at barnet ble unnfanget etter at vi ble sammen. Etter at hun ble født, tok det meg flere år å akseptere situasjonen og barnet. Men jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å være positiv overfor henne og moren, og barnet og jeg fikk et godt og nært forhold etter hvert. Hun er i dag voksen, og kjekkere jente skal man lete lenge etter. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne og savner henne. (Jeg ble skilt fra faren hennes for noen år siden og da mistet vi kontakten.)

Unnfangelsen skjedde for øvrig i fylla og hun påsto hun brukte prevensjon. Jeg var lenge forbannet på hun som lurte eksen min til å bli far, men også det ga seg etter hvert.

Han vegret seg i flere år mot å stille opp som far, og var også forbannet, men etter at moren tok med ungen til foreldrene hans ble det fart i sakene.

[Lisabeth]

Det ville jeg ikke likt. Jeg ville sannsynligvis ikke gitt deg noe svar heller, med eller uten bakgrunnshistorien.

[Gjest Elextra]

Jeg ville reagert ganske sterkt om noen helt ukjente ringte og spurte meg ut om en kollega eller en venninne. Uansett hvor merkelig min kollega eller vennninne var, ville jeg antakelig synes den som ringte var mer underlig.

[Gjest Persille]

Slike situasjoner er steinharde, det er umulig å være objektiv. Vi ser ikke tingene slik de er vi ser dem med våre briller. Gi vedkommende en ny sjanse, forhør deg litt eller enda bedre snakk med henne selv; si at du opplever at dere ikke klarer å kommunisere og at du gjerne vil få til et ok forhold. Snur hun ryggen til vet du med sikkerhet at du ikke har tatt feil.

''snakk med henne selv; si at du opplever at dere ikke klarer å kommunisere og at du gjerne vil få til et ok forhold. Snur hun ryggen til vet du med sikkerhet at du ikke har tatt feil.''

Dette er kanskje det største problemet - jeg har prøvd. Det startet med at jeg ringte henne og hun ikke ville svare, jeg sendte en mld og sa hvem jeg var og hvorfor jeg ringte, og spurte om hun kunne ringe meg.

Hun svarte med nedsettende meldinger om bedre halvdel, at hun syntes synd på meg osv.

Jeg svarte at det ikke spilte så stor rolle for meg hva de mener om hverandre, men at hun skal ha barn med min kjæreste - og det må vi forholde oss til alle tre.

Igjen svarte hun frekt og direkte ufint, nedsettende om bedre halvdel - og antydet av jeg var like ille.

For tredje gang sa jeg at jeg ikke hadde noe usnakket med henne, ikke ville ha det heller - og at det ikke var sånn at hun kunne nekte ham alt samvær osv, det finnes regler for det. Jeg spurte om vi ikke kunne snakke sammen i stedet for å sende sms, og at jeg gjerne ville spørre henne om hvordan hun ville at dette skulle løses, og hva det var hun ønsket.

Men da var svaret at jeg hadde gjort vondt verre for ham, at han aldri skulle få treffe barnet, at hun skulle ringe moren hans og fortelle hvordan han var, at jeg burde konsentrere meg om å ta vare på mitt eget barn, og at igjen en lang rekke nedsettende kommentarer om ham.

Så da ga jeg opp, og begynte å ignorere meldingene hennes - det førte jo ikke til noe bra likevel.

Så søkte hun meg opp på Facebook og satte igang samme greia der. Jeg ignorerte henne lenge, men til slutt svarte jeg med henvisning til lovtekster for dem begge (bodrag, samvær, osv) - og sa at det var et uskyldig barn de måtte tenke på begge to, og de måtte forholde seg til loven enten de ville eller ikke.

Og da endte det med at hun skulle politianmelde meg. Vet ikke for hva, det sa hun ikke, bare at hun skulle anmelde meg og at hun håpet jeg var fornøyd med at jeg hadde ødelagt så mye for barnet hennes...

Gravid og hormonell - ja vel, men ravende gal? Man kan ikke være sånn...

[Gjest Persille]

Alle kan opptre umodent og dumt når de føler seg trengt opp i et hjørne. Kankskje er hun sjalu og ulykkelig. Jeg synes dere burde prøve å samarbeide alle sammen, slik at han kan bli kjent med ungen sin og omvendt.

Jeg har opplevd akkurat det samme som deg, bortsett fra at barnet ble unnfanget etter at vi ble sammen. Etter at hun ble født, tok det meg flere år å akseptere situasjonen og barnet. Men jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å være positiv overfor henne og moren, og barnet og jeg fikk et godt og nært forhold etter hvert. Hun er i dag voksen, og kjekkere jente skal man lete lenge etter. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne og savner henne. (Jeg ble skilt fra faren hennes for noen år siden og da mistet vi kontakten.)

Unnfangelsen skjedde for øvrig i fylla og hun påsto hun brukte prevensjon. Jeg var lenge forbannet på hun som lurte eksen min til å bli far, men også det ga seg etter hvert.

Han vegret seg i flere år mot å stille opp som far, og var også forbannet, men etter at moren tok med ungen til foreldrene hans ble det fart i sakene.

''Jeg synes dere burde prøve å samarbeide alle sammen, slik at han kan bli kjent med ungen sin og omvendt.''

Hun er ikke interessert i noe samarbeid. Hun skal sverte ham for alt det er verdt, og nekter ham å ha noe med barnet å gjøre.

Et paradoks faktisk, hun krever at han skal ta ansvar - men nekter ham å treffe barnet?

[Gjest Persille]

Jeg ville reagert ganske sterkt om noen helt ukjente ringte og spurte meg ut om en kollega eller en venninne. Uansett hvor merkelig min kollega eller vennninne var, ville jeg antakelig synes den som ringte var mer underlig.

Ikke helt ukjent da - det viser seg at vi har felles perifere bekjente...

[Gjest hos oss]

Hun er i en ekstrem situasjon nå, at situasjonen har blitt vanskeligere enn nødvendig på grunn av hennes dårlige oppførsel, gjør det ikke lettere å være henne, tvert i mot.

Hvis hun får vite på noen som helst måte at du har spurt ekskollegaer, felles bekjente eller andre, vil hun få enda mer grunn til å være dum.

La ting roe seg. Du bør bare gjøre ting som kan hjelpe din kjæreste til å øke sjansene for at han skal kunne få et ok forhold til sitt barn (selv om det er langt frem). Ellers bør du holde en helt lav profil, heve deg over det du kan, og bite i deg det du føler du har rett til å kommentere / engasjere deg i.

Deres utgangspunkt skal være at han blir like glad i dette barnet som du er i ditt barn og som han blir til eventuelle senere barn han / dere får.

Alt som kan legge til rette for at hun, når barnet har kommet, ser verdien i et ok forhold til barnets far, vil være gull verdt for absolutt alle parter.

Så jeg synes du skal bestemme deg for å gi henne den rausheten og de flere sjansene som hun kanskje ikke fortjener. Fordi kjæresten din og barnet fortjener at alt legges til rette for at de skal kunne bli kjent.

[Gjest togli]

Jeg kan forstå at du lurer på hvordan hun egentlig er, men her skal du trå varsomt for ikke å skape enda flere problemer...

Du bør ikke spørre om henne, men heller "håpe" på at noen selv sier noe

Dersom du har en venninne som også er venninne med henne, betror du deg kanskje til henne omkring det at kjæresten din skal bli pappa og at du synes det er vanskelig fordi mammaen til babyen gir uttrykk for at hun ikke vil la han få være pappa, samtidig som hun krever at han tar ansvar (jfr. et av svarene dine lenger nede her). Si også at du skjønner at hun sikkert ikke har det lett nå! Vokt deg vel for å si noe mer negativt ladet om henne. Da er det du som lett blir "skurken". Vent heller og se om du får vite noe uoppfordret.

Slik jeg ser det, skal du prøve å gå stille i gangene her. Dersom du blander deg for mye inn, er det mest sannsynlig deg og kjæresten din det vil gå utover. Jeg tenker at denne damen liker litt action og er litt "dramaqueen"? Da er det ingenting som er mer tilfredsstillende for henne enn at dere gjør dette til en stor sak;)

[trissie]

Det er kanskje uintelligent av meg, og kanskje noe info har gått meg forbi, men hvordan er forhistorien?

Har du blitt sammen med din bedre halvdel etter at han gjorde henne gravid?

[Gjest Persille]

Jeg kan forstå at du lurer på hvordan hun egentlig er, men her skal du trå varsomt for ikke å skape enda flere problemer...

Du bør ikke spørre om henne, men heller "håpe" på at noen selv sier noe

Dersom du har en venninne som også er venninne med henne, betror du deg kanskje til henne omkring det at kjæresten din skal bli pappa og at du synes det er vanskelig fordi mammaen til babyen gir uttrykk for at hun ikke vil la han få være pappa, samtidig som hun krever at han tar ansvar (jfr. et av svarene dine lenger nede her). Si også at du skjønner at hun sikkert ikke har det lett nå! Vokt deg vel for å si noe mer negativt ladet om henne. Da er det du som lett blir "skurken". Vent heller og se om du får vite noe uoppfordret.

Slik jeg ser det, skal du prøve å gå stille i gangene her. Dersom du blander deg for mye inn, er det mest sannsynlig deg og kjæresten din det vil gå utover. Jeg tenker at denne damen liker litt action og er litt "dramaqueen"? Da er det ingenting som er mer tilfredsstillende for henne enn at dere gjør dette til en stor sak;)

Jeg har ikke sagt noe til noen andre enn min nærmeste venninde, og dere, om at hun er vanskelig.

Jeg føler det ikke er min sak sånn sett, jeg vil egentlig bare vite om jeg tar feil - eller om hun faktisk er vanskelig, så fremgangsmåten ville vært at jeg var nysgjerrig på hvem hun var fordi hun skal ha barn med kjæresten, ikke at jeg har noe negativt å si om henne...

Men ser poenget

[Gjest Persille]

Det er kanskje uintelligent av meg, og kanskje noe info har gått meg forbi, men hvordan er forhistorien?

Har du blitt sammen med din bedre halvdel etter at han gjorde henne gravid?

Ja, det har jeg.

De hadde sex i fylla en gang i romjulen, han ville ikke pga manglende kondom, hun sa hun gikk på pillen og at det ikke gjorde noe - han stolte på henne, hun ble gravid. Kort fortalt De "kjente" hverandre fra før av, altså visste hvem hverandre var...

Uansett, jeg har visst om dette siden han fikk vite det i januar - han har vært veldig negativ til hele greia fra første stund og vi brukte mye tid på å snakke om det, og da gikk det som det gikk, det ble hot love

Det har aldri vært noe mer mellom dem enn den ene tilfeldige natten - så den delen bekymrer meg ikke.