Hva mener andre om henne?

[Gjest gomle]

Dette er jo en veldig vanskelig situasjon å havne i for henne, så jeg ville vel tro at hun var helt oppegående på jobb, men at hun nå viser seg fra andre sider. Jeg tror derfor du ville få svar at hun var en "søt og grei" jente eller noe sånt, selv om du kjenner henne helt annerledes. Du får ikke gjort annet enn å prøve å gjøre det beste ut av dette, ettersom hun venter barn med din kjæreste!

[Glimtipper]

Jeg har ikke noen gode råd i denne situasjonen, ville bare si at jeg tenker på dere og håper dette løser seg til alles beste innen rimelig tid.

*klem*

[Gjest togli]

Jeg har ikke sagt noe til noen andre enn min nærmeste venninde, og dere, om at hun er vanskelig.

Jeg føler det ikke er min sak sånn sett, jeg vil egentlig bare vite om jeg tar feil - eller om hun faktisk er vanskelig, så fremgangsmåten ville vært at jeg var nysgjerrig på hvem hun var fordi hun skal ha barn med kjæresten, ikke at jeg har noe negativt å si om henne...

Men ser poenget

Jeg hadde nok ikke klart å la være å spørre, men kun dersom det var en person jeg var god venn med. Dessuten ville jeg for all del unngå å si noe som kunne tolkes i negativ retning

[Gjest Wita]

Dette må være en fortvilet situasjon å komme i både for deg, henne og kjæresten din.

Men hvis du ser for deg en fremtid med kjæresten din, ville jeg ikke ha forsøkt på noe slikt. Har det noen hensikt å vite hva andre synes? Hva skal denne viten brukes til?

Uansett hvordan denne damen måtte være akkurat nå, ville jeg ha forsøkt å gjøre hva jeg kan for ikke å gjøre situasjonen ytterligere vanskelig.Du er i en vanskelig situasjon nå, men det er hun også. I tillegg er hun kanskje full av hormoner.

Ro det hele ned. Se hvordan det utvikler seg. Gjør ditt for at det skal så bra som mulig. Ikke gi henne en grunn for å bli enda vanskeligere. Ditt barn og din kjærestes barn skal fungere som søsken og forhåpentligvis vil den gravide damen roe seg med tiden.

[mariaflyfly]

''snakk med henne selv; si at du opplever at dere ikke klarer å kommunisere og at du gjerne vil få til et ok forhold. Snur hun ryggen til vet du med sikkerhet at du ikke har tatt feil.''

Dette er kanskje det største problemet - jeg har prøvd. Det startet med at jeg ringte henne og hun ikke ville svare, jeg sendte en mld og sa hvem jeg var og hvorfor jeg ringte, og spurte om hun kunne ringe meg.

Hun svarte med nedsettende meldinger om bedre halvdel, at hun syntes synd på meg osv.

Jeg svarte at det ikke spilte så stor rolle for meg hva de mener om hverandre, men at hun skal ha barn med min kjæreste - og det må vi forholde oss til alle tre.

Igjen svarte hun frekt og direkte ufint, nedsettende om bedre halvdel - og antydet av jeg var like ille.

For tredje gang sa jeg at jeg ikke hadde noe usnakket med henne, ikke ville ha det heller - og at det ikke var sånn at hun kunne nekte ham alt samvær osv, det finnes regler for det. Jeg spurte om vi ikke kunne snakke sammen i stedet for å sende sms, og at jeg gjerne ville spørre henne om hvordan hun ville at dette skulle løses, og hva det var hun ønsket.

Men da var svaret at jeg hadde gjort vondt verre for ham, at han aldri skulle få treffe barnet, at hun skulle ringe moren hans og fortelle hvordan han var, at jeg burde konsentrere meg om å ta vare på mitt eget barn, og at igjen en lang rekke nedsettende kommentarer om ham.

Så da ga jeg opp, og begynte å ignorere meldingene hennes - det førte jo ikke til noe bra likevel.

Så søkte hun meg opp på Facebook og satte igang samme greia der. Jeg ignorerte henne lenge, men til slutt svarte jeg med henvisning til lovtekster for dem begge (bodrag, samvær, osv) - og sa at det var et uskyldig barn de måtte tenke på begge to, og de måtte forholde seg til loven enten de ville eller ikke.

Og da endte det med at hun skulle politianmelde meg. Vet ikke for hva, det sa hun ikke, bare at hun skulle anmelde meg og at hun håpet jeg var fornøyd med at jeg hadde ødelagt så mye for barnet hennes...

Gravid og hormonell - ja vel, men ravende gal? Man kan ikke være sånn...

Joda, det kan man.

(Eksen min skulle politianmelde meg for at jeg fjernet enkelte ting fra kåken da han skulle rydde ut sine ting mens jeg var på ferie. Jeg gjorde det kun fordi jeg visste han ville stikke av med det. Noen av tingene var fellesting, men mesteparten var mitt.)

[trissie]

Ja, det har jeg.

De hadde sex i fylla en gang i romjulen, han ville ikke pga manglende kondom, hun sa hun gikk på pillen og at det ikke gjorde noe - han stolte på henne, hun ble gravid. Kort fortalt De "kjente" hverandre fra før av, altså visste hvem hverandre var...

Uansett, jeg har visst om dette siden han fikk vite det i januar - han har vært veldig negativ til hele greia fra første stund og vi brukte mye tid på å snakke om det, og da gikk det som det gikk, det ble hot love

Det har aldri vært noe mer mellom dem enn den ene tilfeldige natten - så den delen bekymrer meg ikke.

Jeg synes nok det er vanskelig å forsvare at du i det hele tatt bryr deg.

Det er veldig lett å glemme at hun faktisk ble gravid med HAN, og at han har hatt en negativ holdning til "hele greia" som du skriver.

Det høres så fint ut med at HAN ville ha kondom, hun lurte han osv..

Men det faktiske forhold er at han deltok, og måten han håndterte meldingen om graviditeten avgjør mye av hennes væremåte. Ikke sant?

Hvis hun i tillegg skal takle innblanding fra deg som ble kjæreste etter dette er det ikke rart hun blir ekstra hormonell.

Jeg tror jeg ville eksplodert nærmest, dersom jeg hadde opplevd det samme som henne.

Jeg ser nok han som et større "problem" enn henne, selv om det kan være vanskelig for deg å høre på.

Det ville ikke være dumt å holde seg helt borte og nøytral, og heller gi han ansvaret for å opprette et brukbart samarbeid. Det vil også vise om han er særlig moden.

I tillegg ville jeg også tro det er nødvendig for han å se nærmere på sine egne utspill den første tiden. Tror du ikke?

For å snu noe som har komet skjevt ut, er vi nesten alltid nødt til å innrømme og beklage noe selv først, før vi får positiv respons fra den andre.

[Babette]

''Jeg synes dere burde prøve å samarbeide alle sammen, slik at han kan bli kjent med ungen sin og omvendt.''

Hun er ikke interessert i noe samarbeid. Hun skal sverte ham for alt det er verdt, og nekter ham å ha noe med barnet å gjøre.

Et paradoks faktisk, hun krever at han skal ta ansvar - men nekter ham å treffe barnet?

At hun sier dette nå, betyr ikke nødvendigvis at det vil bli slik når det blir aktuelt. Så det ville jeg ikke ha lagt særlig vekt på. Alt kan endres, og ting kan gå seg til. Mye vil være opp til ham.

[Gjest Wita]

Jeg synes nok det er vanskelig å forsvare at du i det hele tatt bryr deg.

Det er veldig lett å glemme at hun faktisk ble gravid med HAN, og at han har hatt en negativ holdning til "hele greia" som du skriver.

Det høres så fint ut med at HAN ville ha kondom, hun lurte han osv..

Men det faktiske forhold er at han deltok, og måten han håndterte meldingen om graviditeten avgjør mye av hennes væremåte. Ikke sant?

Hvis hun i tillegg skal takle innblanding fra deg som ble kjæreste etter dette er det ikke rart hun blir ekstra hormonell.

Jeg tror jeg ville eksplodert nærmest, dersom jeg hadde opplevd det samme som henne.

Jeg ser nok han som et større "problem" enn henne, selv om det kan være vanskelig for deg å høre på.

Det ville ikke være dumt å holde seg helt borte og nøytral, og heller gi han ansvaret for å opprette et brukbart samarbeid. Det vil også vise om han er særlig moden.

I tillegg ville jeg også tro det er nødvendig for han å se nærmere på sine egne utspill den første tiden. Tror du ikke?

For å snu noe som har komet skjevt ut, er vi nesten alltid nødt til å innrømme og beklage noe selv først, før vi får positiv respons fra den andre.

"Jeg tror jeg ville eksplodert nærmest, dersom jeg hadde opplevd det samme som henne"

Tror jeg også at jeg hadde gjort.

[Sofline]

Jeg ville sett på deg som den teite om du kontaktet meg bare for å utfritte meg om vedkommende, men hadde du kjent meg og nevnt det "tilfeldig" i en samtale, hadde jeg ikke syntes det var rart. Da hadde jeg sagt min oppriktige mening. Det vil heller ikke være unaturlig å spørre om sånt til folk man treffer i ulike sammenhenger, synes jeg.

[Sofline]

Dette må være en fortvilet situasjon å komme i både for deg, henne og kjæresten din.

Men hvis du ser for deg en fremtid med kjæresten din, ville jeg ikke ha forsøkt på noe slikt. Har det noen hensikt å vite hva andre synes? Hva skal denne viten brukes til?

Uansett hvordan denne damen måtte være akkurat nå, ville jeg ha forsøkt å gjøre hva jeg kan for ikke å gjøre situasjonen ytterligere vanskelig.Du er i en vanskelig situasjon nå, men det er hun også. I tillegg er hun kanskje full av hormoner.

Ro det hele ned. Se hvordan det utvikler seg. Gjør ditt for at det skal så bra som mulig. Ikke gi henne en grunn for å bli enda vanskeligere. Ditt barn og din kjærestes barn skal fungere som søsken og forhåpentligvis vil den gravide damen roe seg med tiden.

''Uansett hvordan denne damen måtte være akkurat nå, ville jeg ha forsøkt å gjøre hva jeg kan for ikke å gjøre situasjonen ytterligere vanskelig.Du er i en vanskelig situasjon nå, men det er hun også. I tillegg er hun kanskje full av hormoner.

Ro det hele ned. Se hvordan det utvikler seg. Gjør ditt for at det skal så bra som mulig. Ikke gi henne en grunn for å bli enda vanskeligere. Ditt barn og din kjærestes barn skal fungere som søsken og forhåpentligvis vil den gravide damen roe seg med tiden.''

Godt skrevet!

[Sofline]

''Jeg synes dere burde prøve å samarbeide alle sammen, slik at han kan bli kjent med ungen sin og omvendt.''

Hun er ikke interessert i noe samarbeid. Hun skal sverte ham for alt det er verdt, og nekter ham å ha noe med barnet å gjøre.

Et paradoks faktisk, hun krever at han skal ta ansvar - men nekter ham å treffe barnet?

Hun er nok ganske hormonell, sjalu og såret for tiden. Ankakelig bedrer det seg med tiden, når graviditeten og ammetåka er overstått, og hun er ferdig med å sørge over at det ikke ble henne og kjæresten din. Det finnes selvsagt unntak...

[morsan]

Det er litt vanskelig å sette meg helt inn i situasjonen, ettersom jeg er sædeles lite vant til mine-dine-våre-barn-problematikken, og jeg har heller ikke selv eller noen av mine nærmeste vært i en situasjon ala hennes - gravid og uten kjæreste.

Men etter å ha lest andres innlegg her, heller jeg mer og mer til at du bør la tingene roe seg litt ned nå, ala slik som Wita skrev om. Hun er i en vanskelig situasjon, og dine henvendelser om kontakt kan uansett hvor godt de er ment sikkert lett oppfattes som press, kanskje enda til litt truende (f eks info om farens rettigheter/krav i forhold til barnet, enda før det er født).

Jeg ville derfor ikke ha gjort ting enda verre ved å oppsøke folk og fritte de ut om henne.

Hva om du sender et brev der du skriver at du respekterer at hun ikke ønsker å snakke med deg på nåværende tidspunkt, men at du vil være der dersom hun ombestemmer seg senere?

[Gjest Persille]

Jeg synes nok det er vanskelig å forsvare at du i det hele tatt bryr deg.

Det er veldig lett å glemme at hun faktisk ble gravid med HAN, og at han har hatt en negativ holdning til "hele greia" som du skriver.

Det høres så fint ut med at HAN ville ha kondom, hun lurte han osv..

Men det faktiske forhold er at han deltok, og måten han håndterte meldingen om graviditeten avgjør mye av hennes væremåte. Ikke sant?

Hvis hun i tillegg skal takle innblanding fra deg som ble kjæreste etter dette er det ikke rart hun blir ekstra hormonell.

Jeg tror jeg ville eksplodert nærmest, dersom jeg hadde opplevd det samme som henne.

Jeg ser nok han som et større "problem" enn henne, selv om det kan være vanskelig for deg å høre på.

Det ville ikke være dumt å holde seg helt borte og nøytral, og heller gi han ansvaret for å opprette et brukbart samarbeid. Det vil også vise om han er særlig moden.

I tillegg ville jeg også tro det er nødvendig for han å se nærmere på sine egne utspill den første tiden. Tror du ikke?

For å snu noe som har komet skjevt ut, er vi nesten alltid nødt til å innrømme og beklage noe selv først, før vi får positiv respons fra den andre.

Jeg skjønner poenget ditt.

Samtidig har hun tatt et valg - hun visste at han ikke ville ha barnet, og hun valgte å bære det frem likevel.

Da han sa han ikke ville sa hun at det var greit, hun skulle ikke føre opp ham som far noe sted, hun skulle gjøre dette på egenhånd, og han skulle aldri høre noe mer fra henne.

Jeg sa det ikke kom til å skje, og jeg fikk rett.

Et halvt år etterpå får han tekstmeding om at han må informere familien om at han skal bli far, at hun er lei av å dekke over for ham - og at de sikkert ikke vil bli noe glade for å lese det i avisen (lite sted, lokalavis).

Så forsøker han å finne ut hva det er hun vil, og jeg har sett det som har gått av dialog dem i mellom - det sier seg jo nesten selv at han og jeg har hatt noen runder om teamet vi også...

Han spør, og spør, og spør - og det eneste hun gjør er å være uspiselig tilbake. Han har til dags dato ikke sagt noe stygt om henne, verken til meg eller andre - han har bare sagt at han ikke vil dette, og det må være en ærlig sak å innrømme.

Nå krever hun at han skal ta ansvar, samtidig som hun skriver at han aldri skal få treffe barnet - kan du fortelle meg hva det betyr?

Vi har nemlig prøvd å finne ut av det i ukesvis - men hun vil ikke si hva hun mener med at han skal ta ansvar. Både jeg, familien og vennene hans har sagt at dette må være et valg han tar, vi forstår at det er vanskelig å forholde seg til henne slik som hun oppfører seg - og om han ikke vil ha kontakt med henne eller barnet skal vi respektere det.

Forståelig nok har jeg brukt mye tid til å tenke på dette - og jeg synes det aller verste er at det kommer et barn som er helt uskyldig i alt. Barnet får en mor som gjør alt hun kan for å være kjip med far, og en far som ikke bryr seg verken om barnet eller mor - det er jo et knakende godt utganspunkt!

Basert på det tok jeg kontakt med henne, sa at jeg ikke hadde noenting usnakket med henne, at jeg ikke ønsket å ha det heller - men at jeg lurte veldig på hvordan hun ønsket at vi skulle løse dette. Jeg skrev at de ikke klarte å kommunisere uten at de krangler, at jeg skjønner hun er såret, sint, hormonell og hele greia - men at vi alle uansett må forholde oss til at det veldig snart kommer et lite barn.

Om hun ønsker hans deltagelse må hun opptre på en annen måte - for det hun gjør nå skyver ham bare ennå lenger vekk, og jeg tror ikke det er det hun egentlig ønsker.

Hun har avvist alle forsøk på megling fra meg, fra felles bekjente - og alle hans argumenter blankt. Dette er hennes sak, hennes avgjørelse, han skal bare akseptere at hun har valgt som hun har gjort, og ta ansvar for det.

Ja, de var to om å ha sex - men det var én som tok denne avgjørelsen. Iom at hun løy om prevansjonen kunne hun godt tatt en angrepille om hun ikke ville bli gravid, men det gjorde hun heller ikke.

Så jeg skjønner faktisk at han føler seg lurt, overkjørt - og ikke bryr seg særlig om henne. Likevel har han forsøkt å få til en dialog for å finne ut hva hun vil - men det er nyttesløst.

[Gjest Persille]

Jeg har ikke noen gode råd i denne situasjonen, ville bare si at jeg tenker på dere og håper dette løser seg til alles beste innen rimelig tid.

*klem*

Takker

Du skjønner jo at det er mer til historien enn det jeg skriver - men jeg prøver å være nyansert da. Det kan umulig være SÅ ille som det jeg oppfatter at hun er nå...

[Gjest Persille]

Dette må være en fortvilet situasjon å komme i både for deg, henne og kjæresten din.

Men hvis du ser for deg en fremtid med kjæresten din, ville jeg ikke ha forsøkt på noe slikt. Har det noen hensikt å vite hva andre synes? Hva skal denne viten brukes til?

Uansett hvordan denne damen måtte være akkurat nå, ville jeg ha forsøkt å gjøre hva jeg kan for ikke å gjøre situasjonen ytterligere vanskelig.Du er i en vanskelig situasjon nå, men det er hun også. I tillegg er hun kanskje full av hormoner.

Ro det hele ned. Se hvordan det utvikler seg. Gjør ditt for at det skal så bra som mulig. Ikke gi henne en grunn for å bli enda vanskeligere. Ditt barn og din kjærestes barn skal fungere som søsken og forhåpentligvis vil den gravide damen roe seg med tiden.

Eneste grunnen til at jeg ville vite det var for å finne ut om det er meg det er "noe galt med".

At jeg oppfatter henne så ille fordi jeg ikke er objektiv, eller om faktisk er så på jordet som det hun fremstår.

Bare det at hun nekter for at far har noen rettigheter overfor barna, at alt er opp til mor sier meg jo at hun ikke har sjekket dette særlig godt. Man skulle tro at man sjekket endel sånne ting når man var i den situasjonen.

[Babette]

Jeg skjønner poenget ditt.

Samtidig har hun tatt et valg - hun visste at han ikke ville ha barnet, og hun valgte å bære det frem likevel.

Da han sa han ikke ville sa hun at det var greit, hun skulle ikke føre opp ham som far noe sted, hun skulle gjøre dette på egenhånd, og han skulle aldri høre noe mer fra henne.

Jeg sa det ikke kom til å skje, og jeg fikk rett.

Et halvt år etterpå får han tekstmeding om at han må informere familien om at han skal bli far, at hun er lei av å dekke over for ham - og at de sikkert ikke vil bli noe glade for å lese det i avisen (lite sted, lokalavis).

Så forsøker han å finne ut hva det er hun vil, og jeg har sett det som har gått av dialog dem i mellom - det sier seg jo nesten selv at han og jeg har hatt noen runder om teamet vi også...

Han spør, og spør, og spør - og det eneste hun gjør er å være uspiselig tilbake. Han har til dags dato ikke sagt noe stygt om henne, verken til meg eller andre - han har bare sagt at han ikke vil dette, og det må være en ærlig sak å innrømme.

Nå krever hun at han skal ta ansvar, samtidig som hun skriver at han aldri skal få treffe barnet - kan du fortelle meg hva det betyr?

Vi har nemlig prøvd å finne ut av det i ukesvis - men hun vil ikke si hva hun mener med at han skal ta ansvar. Både jeg, familien og vennene hans har sagt at dette må være et valg han tar, vi forstår at det er vanskelig å forholde seg til henne slik som hun oppfører seg - og om han ikke vil ha kontakt med henne eller barnet skal vi respektere det.

Forståelig nok har jeg brukt mye tid til å tenke på dette - og jeg synes det aller verste er at det kommer et barn som er helt uskyldig i alt. Barnet får en mor som gjør alt hun kan for å være kjip med far, og en far som ikke bryr seg verken om barnet eller mor - det er jo et knakende godt utganspunkt!

Basert på det tok jeg kontakt med henne, sa at jeg ikke hadde noenting usnakket med henne, at jeg ikke ønsket å ha det heller - men at jeg lurte veldig på hvordan hun ønsket at vi skulle løse dette. Jeg skrev at de ikke klarte å kommunisere uten at de krangler, at jeg skjønner hun er såret, sint, hormonell og hele greia - men at vi alle uansett må forholde oss til at det veldig snart kommer et lite barn.

Om hun ønsker hans deltagelse må hun opptre på en annen måte - for det hun gjør nå skyver ham bare ennå lenger vekk, og jeg tror ikke det er det hun egentlig ønsker.

Hun har avvist alle forsøk på megling fra meg, fra felles bekjente - og alle hans argumenter blankt. Dette er hennes sak, hennes avgjørelse, han skal bare akseptere at hun har valgt som hun har gjort, og ta ansvar for det.

Ja, de var to om å ha sex - men det var én som tok denne avgjørelsen. Iom at hun løy om prevansjonen kunne hun godt tatt en angrepille om hun ikke ville bli gravid, men det gjorde hun heller ikke.

Så jeg skjønner faktisk at han føler seg lurt, overkjørt - og ikke bryr seg særlig om henne. Likevel har han forsøkt å få til en dialog for å finne ut hva hun vil - men det er nyttesløst.

Jeg tror det vil bli lettere for de to foreldrene å få til et OK samarbeid om dette hvis du ligger lavt i terrenget.

[Gjest Persille]

Det er litt vanskelig å sette meg helt inn i situasjonen, ettersom jeg er sædeles lite vant til mine-dine-våre-barn-problematikken, og jeg har heller ikke selv eller noen av mine nærmeste vært i en situasjon ala hennes - gravid og uten kjæreste.

Men etter å ha lest andres innlegg her, heller jeg mer og mer til at du bør la tingene roe seg litt ned nå, ala slik som Wita skrev om. Hun er i en vanskelig situasjon, og dine henvendelser om kontakt kan uansett hvor godt de er ment sikkert lett oppfattes som press, kanskje enda til litt truende (f eks info om farens rettigheter/krav i forhold til barnet, enda før det er født).

Jeg ville derfor ikke ha gjort ting enda verre ved å oppsøke folk og fritte de ut om henne.

Hva om du sender et brev der du skriver at du respekterer at hun ikke ønsker å snakke med deg på nåværende tidspunkt, men at du vil være der dersom hun ombestemmer seg senere?

''Hva om du sender et brev der du skriver at du respekterer at hun ikke ønsker å snakke med deg på nåværende tidspunkt, men at du vil være der dersom hun ombestemmer seg senere?''

Jeg skrev det i en mail. Eller, jeg skrev at jeg synes hun skulle slutte med å true ham med å kontakte familien, sjefen osv - og at hun skulle slutte med å snakke nedsettende om ham til meg. Jeg skrev også at jeg ikke ville gjøre noe sånt mot henne, og at jeg på ingen måte ønsker å gjøre det vanskelig for henne.

Jeg forklarte at grunnen til at jeg initierte kontakten i utgangspunktet var at de to tydelig ikke klarer å kommunisere, og om det skyldes den ene eller andre er irrelevant for meg - den de burde tenke på er barnet.

De burde gjøre en innsats for å holde en god og høflig tone begge to - de burde ha en felles interesse av å gjøre dette så smertefritt som mulig, men det krever at hun respekterer hans ønsker og privatliv på lik linje med det hun krever av ham.

Jeg sa også at jeg er alene med et barn selv, og at jeg anbefalte henne å ta kontakt med en advokat som kunne fortelle henne litt om hvilke rettigheter hun og barnet har, hva de har krav på - og hvilke rettigheter faren har, for å gjøre hele prosessen litt enklere.

Jeg presiserte at dersom hun ønsket det så skulle jeg snakke med ham for henne slik at han fikk presentert det hun ønsket på en fornuftig måte - og at jeg ikke var interessert i å være uvenner med henne på noen måte.

Det kan godt hende det var feil å ta kontakt med henne - men jeg trodde faktisk at hun skulle se det som om jeg strakk ut en hånd for å hjelpe henne litt i dialogen med ham - men det gjorde hun altså ikke.

I ettertid har det gått opp for meg at hun antagelig tenkte at dette skulle bli så lykkelig og fint bare han fikk litt tid på seg - men så kom jeg og slo spikeren i kisten.....

Alt dette eskalerte nemlig da jeg var med han på fest med felles bekjente - og vårt forhold ble offentlig. Før det var hun rolig og hyggelig - nå er hun så ufin og slem at det halve kunne vært nok.

Så ja, sikkert såret og sint, men det får være grenser for hva det er greit å si/gjøre mot andre mennesker...

[Gjest Persille]

Jeg tror det vil bli lettere for de to foreldrene å få til et OK samarbeid om dette hvis du ligger lavt i terrenget.

Jeg har ikke sagt noe til noen av dem - han vil ikke snakke mer om saken, han vil at den skal være ute av verden, og henne holder jeg meg selvfølgelig unna.

Jeg diskuterer bare med dere

Men det er ikke aktuelt med noe samarbeid dem imellom ser det ut til, han vil ikke for alt i verden.

[Sofline]

Jeg har ikke sagt noe til noen av dem - han vil ikke snakke mer om saken, han vil at den skal være ute av verden, og henne holder jeg meg selvfølgelig unna.

Jeg diskuterer bare med dere

Men det er ikke aktuelt med noe samarbeid dem imellom ser det ut til, han vil ikke for alt i verden.

''Men det er ikke aktuelt med noe samarbeid dem imellom ser det ut til, han vil ikke for alt i verden.''

Så er han da ikke stort bedre enn henne, selv om hun "startet". Det går da kun utover barnet.

[Babette]

Jeg har ikke sagt noe til noen av dem - han vil ikke snakke mer om saken, han vil at den skal være ute av verden, og henne holder jeg meg selvfølgelig unna.

Jeg diskuterer bare med dere

Men det er ikke aktuelt med noe samarbeid dem imellom ser det ut til, han vil ikke for alt i verden.

Men du fortalte nettopp at du skrev en mail til henne der du mente en god del?

Hvis hun var hyggelig mot ham før du kom inn i bildet er hun antakelig sjalu. Og sjalusi får jo ikke akkurat fram de beste egenskapene. Hun ønsker deg antakelig dit pepperen gror, og da vil dine forsøk på mekling bare gjøre vondt verre.