Hva mener andre om henne?

[Gjest Persille]

Nå synes jeg du er stygg, Persille.

Nei, det var ikke sånn ment

Wita skrev at hun ville ha behov for avlastning etterhvert, og for meg som faktisk stort sett er alene med et barn - så vet jeg når jeg trenger det mest. Det var ikke stygt ment i det hele tatt

[Babette]

Huff... Jeg synes synd på dere, og jeg synes du er tøff som er sammen med ham til tross for dette. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å kjempe med noe sånt på sidelinjen.

Si ikke det. Det trenger ikke å være så ille. Jeg har opplevd det samme, bortsett fra at barnet ble født etter at vi giftet oss. Og det utviklet seg etter hvert til en solskinnshistorie.

[Gjest Persille]

OK, jeg skjønner hva du mener...

Bra

Det er vanskelig å forklare sånne ting skriftlig, men for å gjøre en lang historie kort har mange av mine moralske verdier blitt satt på en hard prøve de siste månedene.

Jeg må innrømme at jeg var veldig bastant på hva man burde og ikke, hva som var selvfølgelig, og "det rett" - før jeg plutselig kjente den det dreide seg om, og så hva han slet med.

[Gjest Persille]

Si ikke det. Det trenger ikke å være så ille. Jeg har opplevd det samme, bortsett fra at barnet ble født etter at vi giftet oss. Og det utviklet seg etter hvert til en solskinnshistorie.

Det synes jeg faktisk er ennå mer utrolig....

All ære til deg for det

[Sofline]

Nei, tanken har jo slått meg...

Samtidig har han vist en refleksjonsevne og utholdenhet gjennom alt dette som jeg beundrer ham for. Og vi har kommet mye nærmere hverandre enn jeg har gjort i andre forhold - nettopp fordi det er så ekstremt på et vis.

Men det er litt derfor jeg trenger å vite hvordan hun er. Jeg trenger på å en måte å få bekreftet at det han har sagt, og det jeg har opplevd er sant - at det ikke er noe jeg innbiller meg, eller ser annerledes på fordi jeg ikke er objektiv.

Jeg klarer ikke stole blindt på alt han sier, selv om jeg ikke har noen grunn til å tvile på det. Det er så mange ting som er rare her, f.eks at hun ser for seg at de skulle bli så lykkelige - angivelig basert på ingenting.

Og om vi tar den situasjonen alene - der er _ingenting_ som tyder på at de har hatt noe forhold, ingen venner som vet noe, han har vært bortreist de aller fleste helgene hele vinteren, de bodde ikke i samme by på dette tidspunktet, i det hele tatt...

Enkelte (især kvinner kanskje) har en tendens til å innbille seg/ønske seg ting (les: forhold) veldig sterkt og tro sterkt på det selv om det slett ikke er noe grunnlag for det. Jeg må innrømme jeg hadde en tendens til det selv en gang i tiden, men det var mens jeg var svært ung, og jeg regner ikke med at denne dama er tenåring lenger.

Jeg forstår behovet ditt for å vite mer om henne, og jeg hadde nok ønsket det samme hvis jeg var i din situasjon, men jeg tror det kan gjøre vondt verre, og hun vil få en ekstra grunn til å snakke dritt om deg og barnefaren til andre. Du får nok svaret en gang, men jeg tror det beste er å være tålmodig, utfra hva du har fortalt hun har gjort.

Forstående og utålmodige....

[Sofline]

*ler*

Vel, jeg hadde kalt ham ved navn i en annen situasjon - men her går jo ikke det. Dessuten er det bare et uttrykk, ikke en stadfestelse av fakta!

Enig! :-)

[Gjest Wita]

Vel, jeg må i hvertfall ta meg kraftig sammen og endre holdning til henne.

Nå forakter jeg så mye av det hun står for (basert på det hun har sagt og gjort) - men jeg _kjenner_ henne jo ikke. Det hun sier og gjør overfor oss nå, de valgene hun har tatt underveis osv - det er ting jeg har store vanskeligheter med å respektere fordi jeg synes hun utviser utrolig lite respekt både for barnet og faren.

Ja, de var to om å ha sex, men hun tok valget om å få barnet. Han kan ikke gjøre annet enn å akseptere og respektere det, men da må hun også respektere at det ikke var dette han ville, at det plager ham at hun har tatt den avgjørelsen - og at han ikke synes noe om at hun skal ringe moren hans og fortelle hvor fæl han er.

Det siste tror jeg ikke hun kommer til å gjøre, og gjør hun det vil jo moren bare si at hun ikke er interessert i den diskusjonen (hun er informert) - men det er noe med å true med sånne ting.

Jeg har jo det hun ikke har, så jeg vet hva hun går glipp av - og om hun er såret og sint for det, så skjønner jeg det.

Men likevel kan hun ikke forvente at han vil ha noe med henne å gjøre i så måte. At han skal ta ansvar for barnet er en ting, men det inkluderer ikke ansvar for henne.

Jeg pleier ikke å ta veldig feil av mennesker, det har hendt seg noen ganger, men veldig ofte er førsteinntrykket korrekt. Det har jo skjedd at man har godt førsteinntrykk som har forverret seg - men ytterst sjelden i motsatt rekkefølge.

Så, om jeg tar feil må jeg jo gjøre en innsats for å endre holdning. På en måte håper jeg jo at jeg tar feil - i beste/verste fall skal jeg jo forholde meg til henne resten av livet? Og da hadde det virkelig vært greit om vi kunne komme godt overens, snakke sammen og ha en normal hyggelig tone.

Men om det jeg har sett til nå er realiteten, så ser jeg for meg at dette kan bli veldig veldig vanskelig... En ting er oppførselen, den skal jeg alltids klare å forholde meg til, men nå virker det som om hun ikke er spesielt oppegående heller, at hun vet/skjønner lite, ikke den skarpeste kniven - vet ikke hvordan jeg skal forklare det uten at det høres helt forferdelig ut. Men den delen bekymrer meg litt...

Om jeg vet at hun egentlig er en smart jente så vil dette bli så mye enklere å forholde seg til, da er hun bare preget av hormoner, sjalusi, sårethet, eller hva det er - og det vil gå over med tiden.

"men nå virker det som om hun ikke er spesielt oppegående heller, at hun vet/skjønner lite, ikke den skarpeste kniven - vet ikke hvordan jeg skal forklare det uten at det høres helt forferdelig ut. Men den delen bekymrer meg litt..."

Og dette har du nok rett i. Det har jeg allerde skjønt. At man skaffer seg barn etter et engangsknull og det med fullt overlegg, sier det meste.

Har ikke noe problemer med å tro at han ble lurt heller, fordi jeg kjenner en slik historie. Men naiv har han vært. Det er du vel enig i?

Hvis du ikke skal slite deg helt ut i årene som kommer, må du prøve å ignorere. Mest sannsynlig modnes hun etterhvert og roer seg. Men etter å ha lest her inne og fått høre av venner, virker det som det vil bli noen problemer i årene fremover av ulik art i mine/dine/våre barn forhold.

Da får du prøve så godt du kan og sile ut og se mellom fingrene på ting.

Hvis du skal engasjere deg for mye er jeg redd du kan få noe jævlige slitsomme år fremover.

[Gjest Persille]

Jeg tror du er stressa fordi du ikke har kontroll på denne situasjonen. Du vil rydde opp i alt og ha svar på hvordan dette vil bli i framtida, og særlig vil du ha klarhet i hvordan dette barnet vil innvirke på deres kjærestforhold. Men du kan ikke få disse svarene nå.

Kanskje synes kjæresten din også at du legger deg for mye opp i dette, siden han ikke er så interessert i å snakke om det.

''Kanskje synes kjæresten din også at du legger deg for mye opp i dette, siden han ikke er så interessert i å snakke om det.''

Nei, det alltid han som tar det opp - ikke jeg. Men han vil ikke at vi skal bruke all vår tid på dette, og tar seg derfor i det.

Hans største ønske er at alt bare har gått over når han våkner i morgen tidlig. Og han har flere ganger presisert at han er utrolig takknemlig for hva jeg har ment, sagt og gjort i denne saken - så jeg tviler ikke på at vi er enige og på samme nett.

[Sofline]

Si ikke det. Det trenger ikke å være så ille. Jeg har opplevd det samme, bortsett fra at barnet ble født etter at vi giftet oss. Og det utviklet seg etter hvert til en solskinnshistorie.

Jeg er imponert!

[Gjest Persille]

Enig! :-)

Strengt tatt vet vi jo at vi er bedre enn dem

Mennene altså....

[Gjest Persille]

Enkelte (især kvinner kanskje) har en tendens til å innbille seg/ønske seg ting (les: forhold) veldig sterkt og tro sterkt på det selv om det slett ikke er noe grunnlag for det. Jeg må innrømme jeg hadde en tendens til det selv en gang i tiden, men det var mens jeg var svært ung, og jeg regner ikke med at denne dama er tenåring lenger.

Jeg forstår behovet ditt for å vite mer om henne, og jeg hadde nok ønsket det samme hvis jeg var i din situasjon, men jeg tror det kan gjøre vondt verre, og hun vil få en ekstra grunn til å snakke dritt om deg og barnefaren til andre. Du får nok svaret en gang, men jeg tror det beste er å være tålmodig, utfra hva du har fortalt hun har gjort.

Forstående og utålmodige....

Inntil videre får jeg nøye meg med å spionere på avstand

[Sofline]

Strengt tatt vet vi jo at vi er bedre enn dem

Mennene altså....

Selvfølgelig... :-)

[Babette]

Det synes jeg faktisk er ennå mer utrolig....

All ære til deg for det

Jeg følte meg ikke storsinnet i det hele tatt. Men oppdaget at alt er mye lettere når man velger å tenke positivt. Og selve utroskapsepisoden var jo ikke noe verre om det ble barn av det.

Likevel tok det meg flere år å akseptere både situasjonen og barnet, og det er i grunnen det eneste jeg angrer på og beklager.

Skjebnens ironi kunne heller ikke vært mer fullkommen: Han gjorde en annen gravid samtidig som jeg lå alvorlig syk på sykehuset og mistet evnen til å få egne barn. ( Men akkurat det visste jeg ikke der og da. )

[Lotte :o)]

Det er ikke et alternativ.

Han har ikke vist noen manglende kvaliteter så langt, og jeg tror ikke han kommer til å gjøre det heller.

Jeg skjønner at han er negativ til at hun skal ha hans barn, og det er helt greit. Det er ikke dermed sagt han fraskriver seg alt ansvar.

Nå har jeg stått på sidelinjen og sett ham prøve å nærme seg flere ganger, og sett det han blir møtt med - så når han sier han ikke vil ha noe med dem å gjøre er det basert på noe annet enn hans ansvarsfraskrivelse.

Faren hans lurte på hva han ville gjøre om han måtte velge mellom henne/barnet - og meg, og han gjorde det klart hva han ville velge da. Derfor kommer jeg aldri til å sette ham i en posisjon hvor han blir nødt til å ta det valget, jeg skal ikke være årsaken til at han ikke treffer barnet sitt.

Ok. Men du virker veldig stressa når det gjelder dette. Det er jo strengt tatt ikke "din" situasjon dette gjelder - dette får du neppe noen stålkontroll på. Jeg skjønner at det er vanskelig å stå på sidelinja når kampen spilles rett foran nesa di.

Vi får håpe at de vordende foreldre tar til vettet snart, og finner ut at honning er bedre enn eddik, for alle parter.

[Gjest Persille]

"men nå virker det som om hun ikke er spesielt oppegående heller, at hun vet/skjønner lite, ikke den skarpeste kniven - vet ikke hvordan jeg skal forklare det uten at det høres helt forferdelig ut. Men den delen bekymrer meg litt..."

Og dette har du nok rett i. Det har jeg allerde skjønt. At man skaffer seg barn etter et engangsknull og det med fullt overlegg, sier det meste.

Har ikke noe problemer med å tro at han ble lurt heller, fordi jeg kjenner en slik historie. Men naiv har han vært. Det er du vel enig i?

Hvis du ikke skal slite deg helt ut i årene som kommer, må du prøve å ignorere. Mest sannsynlig modnes hun etterhvert og roer seg. Men etter å ha lest her inne og fått høre av venner, virker det som det vil bli noen problemer i årene fremover av ulik art i mine/dine/våre barn forhold.

Da får du prøve så godt du kan og sile ut og se mellom fingrene på ting.

Hvis du skal engasjere deg for mye er jeg redd du kan få noe jævlige slitsomme år fremover.

''Og dette har du nok rett i. Det har jeg allerde skjønt. At man skaffer seg barn etter et engangsknull og det med fullt overlegg, sier det meste.''

Dette alene er et valg jeg synes er VELDIG rart...

''Men naiv har han vært. Det er du vel enig i?''

Uten tvil!!! Og tro meg, det er også nevnt noen ganger de siste månedene.....

''Hvis du ikke skal slite deg helt ut i årene som kommer, må du prøve å ignorere. Mest sannsynlig modnes hun etterhvert og roer seg. Men etter å ha lest her inne og fått høre av venner, virker det som det vil bli noen problemer i årene fremover av ulik art i mine/dine/våre barn forhold.''

Vel, det er to ting da. Det ene er henne... Det andre er at dette forholdet er litt nytt, det vil si at jeg fortsatt kan snu om jeg vil. Det er kjipt, det er ikke det, men det er ikke på langt nær så kjipt som det vil være om tre år. Nettopp derfor hadde det vært greit å få en pekepinn på hva jeg har i vente.

Jeg føler jeg har ganske god kjennskap til han, han har jo måttet dele mye mer enn vi ellers ville gjort i en normal situasjon, og jeg har måttet ta stilling til ting jeg ikke ville gjort ellers.

Jeg ønsker ikke at denne saken skal ødelegge meg, og om hun skal opptre sånn som dette lenge - så vet jeg at jeg vil bli utslitt, og det vil gå utover forholdet mellom han og meg. Jeg er ikke sånn som uten videre klarer å ignorere at folk er stygge med meg eller de jeg er glad i - det fester seg selv om jeg prøver å unngå det.

Jeg prøver å begrense slitet litt da

[Gjest Persille]

[quote name=Lotte )' timestamp='1187213118' post='3657949]

Ok. Men du virker veldig stressa når det gjelder dette. Det er jo strengt tatt ikke "din" situasjon dette gjelder - dette får du neppe noen stålkontroll på. Jeg skjønner at det er vanskelig å stå på sidelinja når kampen spilles rett foran nesa di.

Vi får håpe at de vordende foreldre tar til vettet snart, og finner ut at honning er bedre enn eddik, for alle parter.

Ja, jeg er stressa.

For jeg vet ikke om jeg orker et liv hvor dette er standarden? Eller, jeg vet at jeg ikke orker det. Og han kan ikke velge det bort, så da må jeg i så fall velge bort ham - og det vil jeg jo heller ikke.

Derfor vil jeg vite hvordan hun er, for å vite NOE mer om hva jeg har i vente - hvis ikke må jeg tenke alvorlig på hvordan vi skal forholde oss til dette videre.

Og det gjør ikke situasjonen for oss lysere at vi nå har barn i hver vår by f.eks? Hvordan skal vi løse det rent praktisk? Det er endel ting som må løses veldig snart, fordi jeg ikke vil bli FOR involvert om det ikke kan vare...

[Gjest Persille]

Jeg følte meg ikke storsinnet i det hele tatt. Men oppdaget at alt er mye lettere når man velger å tenke positivt. Og selve utroskapsepisoden var jo ikke noe verre om det ble barn av det.

Likevel tok det meg flere år å akseptere både situasjonen og barnet, og det er i grunnen det eneste jeg angrer på og beklager.

Skjebnens ironi kunne heller ikke vært mer fullkommen: Han gjorde en annen gravid samtidig som jeg lå alvorlig syk på sykehuset og mistet evnen til å få egne barn. ( Men akkurat det visste jeg ikke der og da. )

Var det aldri et issue dere imellom i ettertid?

[Gjest Wita]

Ja, jeg er stressa.

For jeg vet ikke om jeg orker et liv hvor dette er standarden? Eller, jeg vet at jeg ikke orker det. Og han kan ikke velge det bort, så da må jeg i så fall velge bort ham - og det vil jeg jo heller ikke.

Derfor vil jeg vite hvordan hun er, for å vite NOE mer om hva jeg har i vente - hvis ikke må jeg tenke alvorlig på hvordan vi skal forholde oss til dette videre.

Og det gjør ikke situasjonen for oss lysere at vi nå har barn i hver vår by f.eks? Hvordan skal vi løse det rent praktisk? Det er endel ting som må løses veldig snart, fordi jeg ikke vil bli FOR involvert om det ikke kan vare...

"Derfor vil jeg vite hvordan hun er, for å vite NOE mer om hva jeg har i vente - hvis ikke må jeg tenke alvorlig på hvordan vi skal forholde oss til dette videre"

Men det vet du jo allerede. Hun er som hun er og hun blir som hun blir.Du får ikke gjort noe med det.

Skal du forandre på noe nå, må det bli deg selv. Slapp av, ro deg ned og pust rolig. Jeg mener det faktisk;)

[Gjest Persille]

"Derfor vil jeg vite hvordan hun er, for å vite NOE mer om hva jeg har i vente - hvis ikke må jeg tenke alvorlig på hvordan vi skal forholde oss til dette videre"

Men det vet du jo allerede. Hun er som hun er og hun blir som hun blir.Du får ikke gjort noe med det.

Skal du forandre på noe nå, må det bli deg selv. Slapp av, ro deg ned og pust rolig. Jeg mener det faktisk;)

Fremstår jeg som en som enkelt legger ting fra seg?

[Gjest Wita]

Fremstår jeg som en som enkelt legger ting fra seg?

Tvert i mot;)