i en liten "krise"

[Gjest Vekten87]

er nå i uke 31+5... kjenner jeg begynner å bli litt beskymret for fødselen. er ikke så gale at jeg må gå i terapi eller noe. men som de sier, det de med fødsels angst gruer seg til er ikke fødselen, men at de mister kontrollen. og det er det som er mitt problem. det er ikke jeg som bestemmer. og det at jeg er første fødende er og noe som er med på å rote det til oppi hode...

alt er klart her hjemme og vi venter bare på den lille. ville ha alt i hus i og med at jeg har svangerskapsforgiftning og hva som helst kan skje..

skal på omvisning på føden i septebmer håper ting blir litt lettere da..

hvordan håndterte dere slike situasjoner? har en venninde som er veldig god å snakke med, men hun har ikke vært gravid og da er det litt vanskligere for henne å trøste... samboeren er god å ha han og, men har har sine tanker om det som skal skje, så vi har vel litt begge to...

tar gjerne imot råd fra dere der ute:)

[Gjest solstice]

Har du kontakt med jordmor på helsestasjonen din? I så fall ville jeg ringt henne og bedt om å få komme til en samtale for å snakke litt om det du er redd for.

For meg hjalp det å lese en del fødselshistorier på nett da nervøsiteten begynte å melde seg. Jeg styrte bevisst unna de som gjaldt fødsler med komplikasjoner, og forholdt meg til normale fødsler. Det hjalp godt for meg å lese om en del ulike fødsler for å få et inntrykk av hva jeg kunne forvente. Som deg var det vel følelsen av å ikke ha kontroll som var verst, og da hjalp det å ha lest litt om hva som egentlig skjer under en fødsel, fra personlige synsvinkler mer enn de rent medisinske beskrivelsene man finner i bøker og på helsenettsteder.

Når alt kom til alt gikk alt veldig fint! Jordmor på sykehuset var erfaren og rolig, og fortalte hele tiden hva som kom til å skje videre. Fødselen var selvsagt vond, men jeg følte hele tiden at jeg hadde kontroll over situasjonen. Mitt beste råd er å lytte til kroppen hele veien. Den jobber selv, og du må bare "følge med". Jeg ble overrasket over hvor greit overgangen fra "gravid" til "fødende" egentlig var. Plutselig var ting i gang, og det føltes pussig nok helt naturlig, selv om jeg aldri hadde opplevd noe slikt før

Er du usikker på noe underveis i fødselen, før du kommer til sykehuset, så ring fødeavdelingen og spør! (eller få pappaen til å gjøre det). Det er det de er der for, og de kan svare på alt mulig.

[mil1365380270]

Snakket med jordmor. Det hjalp litt, men problemet var jo at jeg ikke stolte på de andre, og derfor hatet å skulle miste kontrollen. Snakket med samboer også, men han var minst like redd som meg, så det var ikke så mye trøst han kunne komme med stakkars.

Det som faktisk hjalp var å bli forsikret om at samboer (som skulle være med på fødselen) ville passe på meg, og ikke la seg overkjøre av leger og jordmødre om vi to var uenige i noe. Dessuten var jeg der mer for å evaluere dem enn for å få informasjon, he-he! Jadda, enkel pasient!

Det rare er at jo nærmere fødselen kom, jo roligere ble jeg. Ikke fodi jeg var lei av magen eller ville ha alt overstått, det bare ble sånn. Tenkte nesten ikke på fødselen, jeg, bare vagget rundt fornøyd, rund og god. Hadde mer enn nok med å stabbe meg rundt ;-)

Og når fødselen startet, lot jeg meg bare drive med fra første stund. Hadde lest at man kunne telle fra rien startet til den endre, for på den måten å vite ca. når neste nådde toppen og sluttet. Det hjalp helt utrolig. En annen lur ting jeg hadde fått med meg var at alle når et punkt hvor de tror det ikke går bra, at de ikke orker mer. Vet ikke om det faktisk gjelder alle, men det skjedde meg. Og da husket jeg det jeg hadde lest, og visste at nå var jeg "der".

Også hjalp det å lese side opp og ned om ulike fødsler og løsninger, sånn at jeg følte meg sikker på å ikke bli overkjørt eller dårlig behandlet.

Samtalen på sykeuset var ikke bra for meg, men det var p.g.a. helt feil kjemi mellom meg og jordmoren. Jeg sa ikke hva jeg trengte (for det visste jeg ikke) og hun skjønte ikke hvordan det sto til.

Fortell hvordan det går da :-)

[laban]

Forsøk å definere det som en unntakstilstand (det er det jo på mange måter, også). Dvs. at du sier til deg selv (uendelig mange ganger på forhånd, og når det hele er igang) at akkurat dette døgnet "gjelds ikke". De vanlige "reglene" for kontroll, prestasjon, hva du tillater av deg selv og hvilke situasjoner du tillater at andre får seg deg i - gjelder ikke akkurat der og da.

Det høres helt teit ut, men det funket for meg, selv om jeg ikke hadde noe jeg vil kalle angst. Må føye til at fødselen også gikk atskillig greiere enn jeg hadde trodd, selv om den ikke gikk helt på skinner (igangsetting og tangforløsning), og den erfaringen tror jeg ikke jeg er alene om.

Lykke til!

[jubalong70]

Jeg skjønner deg godt. Du står overfor noe du ikke aner hva er. Man kan lese og lese og høre andre fortelle om sine fødsler, men ingen fødsler er like, og ingen kan forklare akkurat hvordan du kommer til å ha det.

Jeg har fått 3 barn. Første med akutt keisersnitt pga seteleie og spontan vannavgang. De to andre har jeg født vaginalt.

Den første vaginale fødselen var en utrolig fin opplevelse. Der følte jeg at jeg hadde kontrollen. Ja, det var vondt, men jeg mistet ikke "meg selv" - hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg kjente stor forskjell når åpningsriene sluttet og pressriene startet.

Den andre vaginale fødselen var helt anderledes. Der mistet jeg kontrollen fullstendig. Jeg klarte ikke å kjenne forskjell på riene, og jordmor måtte fortelle meg at jeg nok hadde pressrier og måtte presse.

Den første vaginale fødselen var en veldig god opplevelse, men det var i grunnen den andre også - bare på en helt annen måte.

Når jeg nå tenker tilbake så ser jeg at selv om jeg overhodet ikke hadde noen kontroll, så gjorde det ikke noe. For jordmor og hjelpepleier var der og hadde kontrollen for meg.

Det var greit å gi slipp, for ting gikk sin gang uansett hva jeg gjorde.

Selv når jeg hadde kontroll under den første vaginale fødselen, så hadde jeg jo egentlig ikke det. Det er jo kroppen som har kontrollen. Det er den som bestemmer når riene skal komme, hvilke rier som skal komme og hvor lang tid det skal ta.

Vi som fødende kan bare følge kroppen, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Jeg brukte ingen smertelindring under noen av fødslene, men fikk akupunktur begge gangene. Første gangen syntes jeg ikke det hjalp i det hele tatt. Andre gangen roet det meg veldig ned mellom riene. Det var virkelig godt.

Måten kroppen min ville være under fødslene var også forskjellig.

Første gang satt jeg mye, lente meg på en "prekestol" og rukket bekkenet frem og tilbake og fra side til side.

Andre gangen måtte jeg bare ligge stille fordi hver bevegelse var så vond.

Dette var det kroppen min som bestemte - ikke jeg.

Det å presse er en kraftanstrengelse, der vi nok har endel kontroll. Men det er andre der som hjelper til. Jordmor kan fortelle når du skal presse, når du skal slappe av, når du skal ta i bitte litt ekstra osv.

Det jeg prøver å formidle, med mange ord, er at det er helt i orden å miste kontrollen.

Jordmødrene har sett det meste når det gjelder fødsler og fødende, så de behøver du ikke å tenke på.

Barnefaren driter du i Ikke prøv å være eller gjøre noe annet enn det som føles greit for deg når du føder. En fødsel er ikke tiden du skal tenke på andre!

Det er lov til å gråte, hyle, hulke og banne når vi føder. Det er også lov til å være stille, hvis det er det som føles best.

Du kommer til å klare dette helt fint

[Gjest Vekten87]

Jeg skjønner deg godt. Du står overfor noe du ikke aner hva er. Man kan lese og lese og høre andre fortelle om sine fødsler, men ingen fødsler er like, og ingen kan forklare akkurat hvordan du kommer til å ha det.

Jeg har fått 3 barn. Første med akutt keisersnitt pga seteleie og spontan vannavgang. De to andre har jeg født vaginalt.

Den første vaginale fødselen var en utrolig fin opplevelse. Der følte jeg at jeg hadde kontrollen. Ja, det var vondt, men jeg mistet ikke "meg selv" - hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg kjente stor forskjell når åpningsriene sluttet og pressriene startet.

Den andre vaginale fødselen var helt anderledes. Der mistet jeg kontrollen fullstendig. Jeg klarte ikke å kjenne forskjell på riene, og jordmor måtte fortelle meg at jeg nok hadde pressrier og måtte presse.

Den første vaginale fødselen var en veldig god opplevelse, men det var i grunnen den andre også - bare på en helt annen måte.

Når jeg nå tenker tilbake så ser jeg at selv om jeg overhodet ikke hadde noen kontroll, så gjorde det ikke noe. For jordmor og hjelpepleier var der og hadde kontrollen for meg.

Det var greit å gi slipp, for ting gikk sin gang uansett hva jeg gjorde.

Selv når jeg hadde kontroll under den første vaginale fødselen, så hadde jeg jo egentlig ikke det. Det er jo kroppen som har kontrollen. Det er den som bestemmer når riene skal komme, hvilke rier som skal komme og hvor lang tid det skal ta.

Vi som fødende kan bare følge kroppen, og prøve å gjøre det beste ut av det.

Jeg brukte ingen smertelindring under noen av fødslene, men fikk akupunktur begge gangene. Første gangen syntes jeg ikke det hjalp i det hele tatt. Andre gangen roet det meg veldig ned mellom riene. Det var virkelig godt.

Måten kroppen min ville være under fødslene var også forskjellig.

Første gang satt jeg mye, lente meg på en "prekestol" og rukket bekkenet frem og tilbake og fra side til side.

Andre gangen måtte jeg bare ligge stille fordi hver bevegelse var så vond.

Dette var det kroppen min som bestemte - ikke jeg.

Det å presse er en kraftanstrengelse, der vi nok har endel kontroll. Men det er andre der som hjelper til. Jordmor kan fortelle når du skal presse, når du skal slappe av, når du skal ta i bitte litt ekstra osv.

Det jeg prøver å formidle, med mange ord, er at det er helt i orden å miste kontrollen.

Jordmødrene har sett det meste når det gjelder fødsler og fødende, så de behøver du ikke å tenke på.

Barnefaren driter du i Ikke prøv å være eller gjøre noe annet enn det som føles greit for deg når du føder. En fødsel er ikke tiden du skal tenke på andre!

Det er lov til å gråte, hyle, hulke og banne når vi føder. Det er også lov til å være stille, hvis det er det som føles best.

Du kommer til å klare dette helt fint

takk for et veldig fint svar Jubalong70! det hjalp..

kan jeg spørre hvor lang tid de vaginale fødslene tok?

tror tankene mine rundt fødslen blir klarere når jeg har hatt omvisning og har fått sett hva jeg går til!

tror dette vil gå bra, er jo ikke farlig å miste kontrollen som du sier..dette skal jeg og småen klare!!!

[baby-san]

Hei på deg

sitter og leser det du skriver og de svarene du har fått og finner meg veldig selv igjen i det du opplever. Jeg er nå 33 uker på vei, også med førstemann. Har egentlig ikke tenkt så mye om fødselen før, disse tankene begynte å dukke opp i de siste ukene. Ikke at jeg er redd for selve smerter eller det å miste kontrollen. Prøver å tenke fornuftig , det er jo så mange kvinner som føder hver dag, og det går jo for de aller fleste bra. Klart det er vondt. Jeg tenker mest på det om barnet kommer friskt og velskapt, har vært på tre ultralyd ( den vanlige, en ekstra på grunn av medfødt hjeltefeil hos meg, og en privat ), og alle sier at det så bra ut. Selvfølgelig føler man en vis sikkerhet, men garanti har man jo aldri , og det er det jeg er redd for. At min datter kommer til verden med noe som ikke ble oppdaget før fødselen, eller at hun blir på noen måte skadet underveis. Jeg lurer også på om hjerte mitt holder ut fødsel, jeg var operert som 6-åring og har aldri hatt problemer etterpå, men det er jo forskjell mellom tøff trening på sats, og en fødsel.. Har ikke vært undersøkt med tanke på hjerte etter at jeg ble gravid, har spurt om dette lege, men han bagateliserte det fullstendig..

Jeg tror at det er slik som jubalong skrev, at vi gruer oss til ting som vi ikke kjenner, du venter jo ditt første barn, akkurat som meg.. Og fødsler er jo så individuelle , det kan variere så utrolig hos en og samme kvinne, tror at de som har født før føler seg heller ikke særlig sikker med tanke på det som kommer og kan skje.

[Linnea78]

Tenk iallfefall positive tanker. Du må ha tro på at din fødsel kommer til å bli en fin og grei fødsel. Og at du mister kontrollen er egentlig bare tull! Men det er min erfaring, andre har andre erfaringer. Jeg hadde en lang fødsel, med veldig lykkelig slutt! Og mens jeg gikk og venta styrte jeg alt selv, ville jeg dusje kunne jeg gjøre det. Tok ett slikkelig godt og varmt bad gjorde jeg. Sov da jeg ville osv. Og faktisk spiller du og din egen vilje en stor del under selve fødselen også!

Snakk med jordmor, fortell henne om at du er litt nervøs. Kanskje du kan få se på føden nå?

[Gjest mij]

Hei!

Jeg har ikke tid til å gi deg noe langt svar nå, men jeg skjønner godt hva du snakker om.

Jeg hadde en tøff fødsel nr 1, ganske naiv og uforberedt ser jeg nå, men også med en jordmor som virkelig ikke burde vært innenfor sykehusets vegger. I ettertid skjønner jeg at det var nettopp tap av kontroll, som du skriver, som ga meg slik et sjokk.

Var engstelig før fødsel nr 2, men ettersom tiden nærmet seg ble jeg faktisk roligere, det er nok noe med at kroppen tross alt innstiller seg - og dessuten er man så lei at man har lyst å spy.. :-) Andre fødsel er ofte lettere, og det var den definitivt, men det viktigste var at jeg hadde innsett en ting - det er ikke mulig å inneha full kontroll under en fødsel. Man må bare erkjenne det, og stole på at kroppen vet hva den skal gjøre - samt lytte til jordmor, mann og andre som hjelper til. Om du har en normalt vettug jordmor, ikke en som min første, vil hun gi deg veiledning underveis, og dette må du stole på.

Rop, skrik, alt dette er HELT ok, det er vondt å føde. Sånn er det bare. Mister du kontroll så la det skje, du innhenter deg snart igjen. Det er voldsomt og brutalt, men det går over! Tenk på alle som har født før deg ;-)

Epidural og smertestillende skal også være tilgjengelig (jeg ble nektet av denne imbesile jordmora fordi hun ville jeg skulle føde før hun gikk av vakt) og dette skal du på ingen måte være redd for å be om. Ikke tenk prestige når det gjelder slikt noe!!

Og helt til sist - det kommer til å gå bra. Man gruer seg, det gjør vondt - også er dte plitselig over, og nye bekymringer tar over. Det slutter aldri. ;-) ..og dette ble visst nokså langt likevel.

[Gjest Vekten87]

Hei!

Jeg har ikke tid til å gi deg noe langt svar nå, men jeg skjønner godt hva du snakker om.

Jeg hadde en tøff fødsel nr 1, ganske naiv og uforberedt ser jeg nå, men også med en jordmor som virkelig ikke burde vært innenfor sykehusets vegger. I ettertid skjønner jeg at det var nettopp tap av kontroll, som du skriver, som ga meg slik et sjokk.

Var engstelig før fødsel nr 2, men ettersom tiden nærmet seg ble jeg faktisk roligere, det er nok noe med at kroppen tross alt innstiller seg - og dessuten er man så lei at man har lyst å spy.. :-) Andre fødsel er ofte lettere, og det var den definitivt, men det viktigste var at jeg hadde innsett en ting - det er ikke mulig å inneha full kontroll under en fødsel. Man må bare erkjenne det, og stole på at kroppen vet hva den skal gjøre - samt lytte til jordmor, mann og andre som hjelper til. Om du har en normalt vettug jordmor, ikke en som min første, vil hun gi deg veiledning underveis, og dette må du stole på.

Rop, skrik, alt dette er HELT ok, det er vondt å føde. Sånn er det bare. Mister du kontroll så la det skje, du innhenter deg snart igjen. Det er voldsomt og brutalt, men det går over! Tenk på alle som har født før deg ;-)

Epidural og smertestillende skal også være tilgjengelig (jeg ble nektet av denne imbesile jordmora fordi hun ville jeg skulle føde før hun gikk av vakt) og dette skal du på ingen måte være redd for å be om. Ikke tenk prestige når det gjelder slikt noe!!

Og helt til sist - det kommer til å gå bra. Man gruer seg, det gjør vondt - også er dte plitselig over, og nye bekymringer tar over. Det slutter aldri. ;-) ..og dette ble visst nokså langt likevel.

hehe, måtte le litt da du skrev at du ikke hadde tid til å skrive så mye:p

tusen takk for fine svar alle sammen! føler meg bedre..

jordmor er selfølgelig på ferie nå, skal til henne i neste uke, men har hatt veldig brukt for henne disse ukene. liker ikke å gå til legen min. føler ikke han tar meg seriøst og hvertfall ikke at han kan svare _korrekt_ han er mann og vet ikke hvordan smertene under en graviditet er osv.. jeg liker jordmor best!

likte navnet linnea:) skal prøve å få det godkjent hos gubben:)

[jubalong70]

takk for et veldig fint svar Jubalong70! det hjalp..

kan jeg spørre hvor lang tid de vaginale fødslene tok?

tror tankene mine rundt fødslen blir klarere når jeg har hatt omvisning og har fått sett hva jeg går til!

tror dette vil gå bra, er jo ikke farlig å miste kontrollen som du sier..dette skal jeg og småen klare!!!

Så klart dere klarer det!

Det var en annen som svarte deg at hun også var nervøs før fødselen, men når den først var i gang var det som om hun visste hva hun skulle gjøre. Det syntes jeg var bra sagt. Det er jo slik det er.

Du spør om hvor lang tid fødslene mine tok - hmmmm, vet ikke helt om du vil vite det

Den første varte i 70 timer. Dette fordi hun var prematur og de prøvde å stoppe fødselen, men det gikk ikke.

Den andre varte i 28 timer.

Dette er jo ikke standard da, men en 12-15 timer bør du nok minst regne med som førstegangsfødende. Og da tenker jeg fra første til siste ri.

Og du, husk på at mellom riene kjenner du ikke noe smerte i det hele tatt. Det er egentlig litt merkelig det hele. Man får rien, kjenner hvordan den rir kroppen. Og så plutselig er alt helt normalt igjen og man har ikke vondt i det hele tatt.

Og nesten enda rarere er det når fødselen er over. Akkurat når ungen er ute er det som om noen skrur av en bryter. Alle smertene man har hatt er bare - vips -borte. Kjempekuult

[Sofline]

Så klart dere klarer det!

Det var en annen som svarte deg at hun også var nervøs før fødselen, men når den først var i gang var det som om hun visste hva hun skulle gjøre. Det syntes jeg var bra sagt. Det er jo slik det er.

Du spør om hvor lang tid fødslene mine tok - hmmmm, vet ikke helt om du vil vite det

Den første varte i 70 timer. Dette fordi hun var prematur og de prøvde å stoppe fødselen, men det gikk ikke.

Den andre varte i 28 timer.

Dette er jo ikke standard da, men en 12-15 timer bør du nok minst regne med som førstegangsfødende. Og da tenker jeg fra første til siste ri.

Og du, husk på at mellom riene kjenner du ikke noe smerte i det hele tatt. Det er egentlig litt merkelig det hele. Man får rien, kjenner hvordan den rir kroppen. Og så plutselig er alt helt normalt igjen og man har ikke vondt i det hele tatt.

Og nesten enda rarere er det når fødselen er over. Akkurat når ungen er ute er det som om noen skrur av en bryter. Alle smertene man har hatt er bare - vips -borte. Kjempekuult

''Dette er jo ikke standard da, men en 12-15 timer bør du nok minst regne med som førstegangsfødende. Og da tenker jeg fra første til siste ri.''

Det høres nærmest ut som en drøm for meg. :-) *komme fra en familie hvor kvinnene gjerne er lenge i fødsel*

[Gjest Vekten87]

Så klart dere klarer det!

Det var en annen som svarte deg at hun også var nervøs før fødselen, men når den først var i gang var det som om hun visste hva hun skulle gjøre. Det syntes jeg var bra sagt. Det er jo slik det er.

Du spør om hvor lang tid fødslene mine tok - hmmmm, vet ikke helt om du vil vite det

Den første varte i 70 timer. Dette fordi hun var prematur og de prøvde å stoppe fødselen, men det gikk ikke.

Den andre varte i 28 timer.

Dette er jo ikke standard da, men en 12-15 timer bør du nok minst regne med som førstegangsfødende. Og da tenker jeg fra første til siste ri.

Og du, husk på at mellom riene kjenner du ikke noe smerte i det hele tatt. Det er egentlig litt merkelig det hele. Man får rien, kjenner hvordan den rir kroppen. Og så plutselig er alt helt normalt igjen og man har ikke vondt i det hele tatt.

Og nesten enda rarere er det når fødselen er over. Akkurat når ungen er ute er det som om noen skrur av en bryter. Alle smertene man har hatt er bare - vips -borte. Kjempekuult

70!!!! wææææ...

men er det ikke slik at første fødende bruker litt lengre tid? en som jeg kjenner fikk for noen uker siden, mener hun brukte rundt 36 timer. men den ungen var svær! 4.7 og 56 lang...

håper på litt mindre:)

er i uke 32 nå og hun er ca 2 kilo.. men ungene nå til dags er jo litt større enn tidligere...

[jubalong70]

''Dette er jo ikke standard da, men en 12-15 timer bør du nok minst regne med som førstegangsfødende. Og da tenker jeg fra første til siste ri.''

Det høres nærmest ut som en drøm for meg. :-) *komme fra en familie hvor kvinnene gjerne er lenge i fødsel*

Det er jo det som står i bøkene, men det er nok mange som bruker atskillig lenger tid. Også er det mange som bruker kortere tid

[jubalong70]

70!!!! wææææ...

men er det ikke slik at første fødende bruker litt lengre tid? en som jeg kjenner fikk for noen uker siden, mener hun brukte rundt 36 timer. men den ungen var svær! 4.7 og 56 lang...

håper på litt mindre:)

er i uke 32 nå og hun er ca 2 kilo.. men ungene nå til dags er jo litt større enn tidligere...

Som sagt så hadde nok ikke fødselen vart så lenge hvis de ikke prøvde å stoppe den flere ganger.

Når de ga opp å prøve å stoppe den, tok det lang tid før jeg fikk åpning. Hadde hun ikke vært prematur hadde de nok prøvd å sette meg i gang, men de ville at hun skulle være i magen lengst mulig - og det ville jeg også.

Hadde jeg insistert på igangsettelse, hadde jeg nok fått det.

Lengden på fødslene er så utrolig variable. Det er førstegangsfødende som har bruke 3-4 timer fra første til siste ri. Og det er de som jobber i både ett og to døgn.

Det beste er nok å ikke forespeile seg så veldig mye, men bare ta ting som de kommer.

Man blir sliten, men det går greit likevel

[Sofline]

Det er jo det som står i bøkene, men det er nok mange som bruker atskillig lenger tid. Også er det mange som bruker kortere tid

Jeg satser egentlig på litt kortere tid, i hvert fall ikke lenger... :-)

[jubalong70]

Jeg satser egentlig på litt kortere tid, i hvert fall ikke lenger... :-)

Høres lurt ut

[Linnea78]

hehe, måtte le litt da du skrev at du ikke hadde tid til å skrive så mye:p

tusen takk for fine svar alle sammen! føler meg bedre..

jordmor er selfølgelig på ferie nå, skal til henne i neste uke, men har hatt veldig brukt for henne disse ukene. liker ikke å gå til legen min. føler ikke han tar meg seriøst og hvertfall ikke at han kan svare _korrekt_ han er mann og vet ikke hvordan smertene under en graviditet er osv.. jeg liker jordmor best!

likte navnet linnea:) skal prøve å få det godkjent hos gubben:)

Så fint at du liker navnet mitt da :-) Håper det går bedre nå. Og det er riktig at det nok er lurt å ikke forvente for mye med fødselen. Ta det som det kommer, ikke planlegg for mye for det blir ikke slik uansett.