Gå fra en syk ?

[jassagutt]

Hei. Jeg er en mann på 41. Kona og jeg har vært sammen i 20 år, gift i 16 og har et barn. For en 15 år siden fikk kona problemer med ryggen. Hun holdt ut i jobb i mange år, men har bare blitt værre. Nå er hun det man kaller kronisk smertepasient. Forholdet vårt har hatt en nedadgående kurve de siste årene, bla. pga stort medisinforbruk, hun har mange dårlige dager osv. Dette sliter da voldsomt på meg igjen som er i full jobb samt at jeg stort sett er den som gjør alt med vår sønn + mesteparten av husarbeidet, handling i butikker er det også jeg som må gjøre. Hennes fysiske problemer har også godt ut over hennes psykiske helse, blir fort nedbrutt og deprimert, noe jeg ikke har problemer med å forstå men til tider er det vanskelig og takle. Vi har snakket om dette noen ganger, hun sier hun forstår at jeg også blir deprimert, men vi klarer ikke å få gjordt noe med det. Sex har vi aldri, har vel hatt sex 1 gang de siste 4 år. Jeg har foreslått at vi kan ligge ved siden av hverandre og bare kose, men det orker hun ikke. For et par år siden ble hun anbefalt av legen å skaffe seg en tempur-seng, noe som medførte at dobbeltsengen ble ofret for 2 enkeltsenger, da det er best for henne å ligge alene. Jeg vet hun har mye vondt, men føler at jeg må gjøre alt og at hun overhodet ikke prøver å ta litt tak i ting noen gang. Den siste tiden har jeg begynt om jeg ikke snart må begynne å tenke mer på meg selv, så ikke jeg selv går til grunne. Jeg er fortsatt glad i henne, men må innrømme at jeg elsker henne nok ikke lenger, problemene har rett og slett tatt overhånd. Man må jo prøve å sette sine barn før seg selv, noe jeg føler jeg gjør, men her i huset kommer hun og hennes behov først, så vårt barn og så mine, alltid. Er jeg for egoistisk ? Noen som har råd å komme med i denne vanskelige situasjonen ? Takknemlig for alle synspunkter.

[Gjest HönanAgda]

Vanskelig situasjon ja og jeg vet ikke hva jeg ville gjort, men jeg syns ikke det er rett at du skal bli dratt med i ett dragsug av andres problemer, selv om hun er din kone.

Jeg har sett slike problemstillinger før men det har vært mer om psykiske problemer og ekspertenes råd er alltid å forlate personen om den på en måte ødelegger livet ditt.

Det er jo utrolig vanskelig da men kan du se for deg 20 år til med dette livet, vet ikke helt jeg, klarer ikke å sette meg inn i en sånn situasjon.

[lonelyP]

Hva vil egentlig endre seg hvis du går fra henne? Du vil fremdeles være nødt til å ta det meste arbeidet med barnet deres vil jeg anta. Og det å lete etter en ny partner for å få litt nærhet, noe du åpenbart trenger, er heller ikke bare enkelt og kan være utrolig utmattende. Jeg skjønner det er tøft for deg dette, men har du prøvd å snakke med henne om at du trenger litt kos og varme du også? Fortalt henne hvordan det føles å alltid stille sist i rekken? Kanskje familieterapi kunne vært til hjelp? Hva med en fridag for deg der du får gjøre det som passer deg best, en fridag i uken? En elskerinne kan være med på å ødelegge mye, men noen aksepterer det jo pga all verdens situasjoner? Ikke vet jeg, har aldri vært i noen situasjon som kan ligne en gang. Men ingen har lov å kritisere det du gjør, få vet hvor tungt det er for deg. Lykke til.

[Gjest mitt råd]

Når dere ikke har klart å gjøre noe med situasjonen, trenger dere hjelp utenfra. Dersom dere skilles, må det jo bli du som får foreldreretten dersom hun ikke klarer å følge opp barnet.

[Sofline]

De oppgavene du har i hjemme og med barnet vil du fortsatt ha om du går fra henne. Har dere prøvd familieterapi?

[Bookworm]

Dette innlegget må jeg bare svare på! Dette traff meg midt i hjertet siden jeg er i akkurat samme situasjon - bare med den forskjellen at her er det jeg som er den kroniske smertepasienten!

Da jeg fikk diagnosen, og skjønte at dette var noe jeg kom til å leve med resten av livet, satte jeg meg ned sammen med min mann for sa til ham at hvis han ikke ville være med på dette her, eller hvis han følte seg "snytt" i forhold til den kvinnen han giftet seg med (friske meg...) eller følte at han ikke kunne takle dette resten av livet med meg - så var han fri til å gå fra meg... Dette var ikke lett for meg å si, det var heller ikke på noen måte noe ultimatum til ham med tanke på at han måtte jatte og dulle og stelle og styre med meg som en unge hvis han skulle få bli..

Nei, det var rett og slett jeg som innså at jeg ikke lenger er den kvinnen han giftet seg med, og ikke lenger kan leve opp til de forventningene vi hadde til livet vårt da vi giftet oss - og jeg ville ikke være årsaken til at han ikke kan leve det livet han ønsker. Jeg følte det verre for meg å se mannen min visne hen og bli passiv og kanskje deprimert pga meg, enn hvis jeg visste at han hadde et godt liv sammen med vår felles datter.

Jeg er av den oppfatning av det er nok at livet mitt er ødelagt, jeg får ikke gjort noe med det - sykdommen er her den, men jeg jeg vil ikke tvinge andre til å være med meg å la seg dra ned i dragsuget.

Dette er sikkert ikke noe svar til deg, men jeg følte det likevel riktig å gi deg synspunktet fra den sykes side - selv om dette selvfølgelig er individuelt fra person til person...

PS: Mannen min er hos meg enda og vi har et flott liv sammen:-) Med jeg vet at jeg har gitt ham valget, og han har blitt her frivillig fordi som han sier, han kan ikke leve uten meg - syk eller frisk spiller ingen rolle:-)

[pekkaline]

http://www.uloba.no/templates/Page.aspx?id=199

Her er løsningen! Kontakt NAV å be om hjelp. Når denne assistenten tar seg av din kone og deres hjem, så blir tingene lettere for deg og barna også. Jeg anbefaler dette. Det finnes også andre ting, og de på nav har nok svaret til deg. Lykke til videre, jeg håper dere klarer dere gjennom det.

[Gjest sjokoladepiken]

Hei. Jeg føler med deg. På en måte er jeg i en lignende situasjon, men min mann er psykisk syk, og veldig sliten hele tiden. Sykdommen går også direkte ut over meg, på måter jeg ikke orker å fortelle så mye om nå. Vi går til familieterapi, mennen min får behandling men jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med han, eller med meg og barna.

Jeg vil egentlig bare si at jeg forstår deg så godt. Man vil jo ha et liv selv også! Du vil nyte livet, ha overskudd til barnet ditt, le og ha det hyggelig. Alt dette er ikke lett når det hele tiden er en annen der som kommer før dine behov.

Jeg ville ikke gått for elskerinne-modellen. Dette ville slett ikke vært forenlig med min moral, men er det det for din, så greit nok.

Selv er jeg veldig usikker på om samlivet med mannen min tåler denne sykdommen. Jeg forstår at du også er usikker. Dette må dere snakke om som par. Jeg vil derfor anbefale dere familieterapi. Så får du lagt frem saken din for kona di med en tredjeperson til stede. Det er ikke sikkert hun forstår dette oppi all smerten og skuffelsen over at livet hennes ikke ble som hun hadde håpet?

Jeg er ikke enig med den her som sier at du bare skal, uten å stille noen krav selv. "I gode og onde dager" er en fin frase, men i praksis bør man tenke på at man har bare ett liv, og det er trist å sitte på eldrehjemme og angre på vesentlige ting i livet.

Men det er kanskje ting dere kan endre på, som gjør livet bra også for deg? Avlastning, ferier, hobbyer, sosiale greier? Som du kan holde på med uten kona? Men det er avhengig av det første jeg nevnte: avlastning. Du/dere trenger hjelp utenfra for å få det til å fungere. For sånn som det er nå, fungerer det ikke. Jeg ville ha forstått deg hvis du gikk fra henne (som situasjonen er nå) men jeg håper og tror at dere kan få hjelp til å finne gode løsninger.

Forsøk linken til pekkaline. Spør hennes behandlere/sosialkontor? Hva vet jeg.....

Lykke til.

[løvinne71]

Dette innlegget må jeg bare svare på! Dette traff meg midt i hjertet siden jeg er i akkurat samme situasjon - bare med den forskjellen at her er det jeg som er den kroniske smertepasienten!

Da jeg fikk diagnosen, og skjønte at dette var noe jeg kom til å leve med resten av livet, satte jeg meg ned sammen med min mann for sa til ham at hvis han ikke ville være med på dette her, eller hvis han følte seg "snytt" i forhold til den kvinnen han giftet seg med (friske meg...) eller følte at han ikke kunne takle dette resten av livet med meg - så var han fri til å gå fra meg... Dette var ikke lett for meg å si, det var heller ikke på noen måte noe ultimatum til ham med tanke på at han måtte jatte og dulle og stelle og styre med meg som en unge hvis han skulle få bli..

Nei, det var rett og slett jeg som innså at jeg ikke lenger er den kvinnen han giftet seg med, og ikke lenger kan leve opp til de forventningene vi hadde til livet vårt da vi giftet oss - og jeg ville ikke være årsaken til at han ikke kan leve det livet han ønsker. Jeg følte det verre for meg å se mannen min visne hen og bli passiv og kanskje deprimert pga meg, enn hvis jeg visste at han hadde et godt liv sammen med vår felles datter.

Jeg er av den oppfatning av det er nok at livet mitt er ødelagt, jeg får ikke gjort noe med det - sykdommen er her den, men jeg jeg vil ikke tvinge andre til å være med meg å la seg dra ned i dragsuget.

Dette er sikkert ikke noe svar til deg, men jeg følte det likevel riktig å gi deg synspunktet fra den sykes side - selv om dette selvfølgelig er individuelt fra person til person...

PS: Mannen min er hos meg enda og vi har et flott liv sammen:-) Med jeg vet at jeg har gitt ham valget, og han har blitt her frivillig fordi som han sier, han kan ikke leve uten meg - syk eller frisk spiller ingen rolle:-)

Dette må jeg bare kommentere.

Det høres jo vel og bra ut at du snakket ut med din mann på et tidlig

tidspunkt, og at du var "fair" nok til å gi ham et valg.

Men på en annen side:

Hvor realistisk er det at man skal kunne ta et slikt valg basert på

"fornuftige og praksiske" hensyn?

Man vet jo ikke på forhånd hva det vil si i praksis å leve med en person som

er syk. Og er man glad i en person, er det vel de færreste som ville pakket sakene sine takk for seg - FØR man hadde gjort et forsøk!

Poenget mitt er, at selvom du gav mannen din et valg, så hadde han vel i realiteten

bare et aktuellt alternativ..

[Mary Poppins]

Dette må jeg bare kommentere.

Det høres jo vel og bra ut at du snakket ut med din mann på et tidlig

tidspunkt, og at du var "fair" nok til å gi ham et valg.

Men på en annen side:

Hvor realistisk er det at man skal kunne ta et slikt valg basert på

"fornuftige og praksiske" hensyn?

Man vet jo ikke på forhånd hva det vil si i praksis å leve med en person som

er syk. Og er man glad i en person, er det vel de færreste som ville pakket sakene sine takk for seg - FØR man hadde gjort et forsøk!

Poenget mitt er, at selvom du gav mannen din et valg, så hadde han vel i realiteten

bare et aktuellt alternativ..

Jeg tenkte akkurat på det samme da jeg leste innlegget til Bookworm.

[Bookworm]

Dette må jeg bare kommentere.

Det høres jo vel og bra ut at du snakket ut med din mann på et tidlig

tidspunkt, og at du var "fair" nok til å gi ham et valg.

Men på en annen side:

Hvor realistisk er det at man skal kunne ta et slikt valg basert på

"fornuftige og praksiske" hensyn?

Man vet jo ikke på forhånd hva det vil si i praksis å leve med en person som

er syk. Og er man glad i en person, er det vel de færreste som ville pakket sakene sine takk for seg - FØR man hadde gjort et forsøk!

Poenget mitt er, at selvom du gav mannen din et valg, så hadde han vel i realiteten

bare et aktuellt alternativ..

Takk for den ekstra byrden.....

Men - nå er det slik at jeg har vært syk i 7 år allerede (alle disse årene har jeg vært sammen med min mann), men det er bare ett år siden jeg fikk diagose så jeg visste at dette var noe som vil bli livsvarig, og det var etter det vi hadde denne samtalen. Så han har nok allerede fått prøvd ut i praksis hva det vil si å leve sammen med meg i "syk tilstand"...

[Bookworm]

Jeg svarte ikke direkte til deg lenger nedi her, så jeg kopierte innlegget og la det inn her også... Noen andre har kommentert at de mener at min mann ikke fikk ett reelt valg, så jeg legger til her, at jeg har vært syk i 7 år allerede, men bare nylig fått diagnose, så han har fått prøvd i praksis hva det vil si å leve med meg som syk..

(Dette er det opprinnelige innlegget)

Dette innlegget må jeg bare svare på! Dette traff meg midt i hjertet siden jeg er i akkurat samme situasjon - bare med den forskjellen at her er det jeg som er den kroniske smertepasienten!

Da jeg fikk diagnosen, og skjønte at dette var noe jeg kom til å leve med resten av livet, satte jeg meg ned sammen med min mann for sa til ham at hvis han ikke ville være med på dette her, eller hvis han følte seg "snytt" i forhold til den kvinnen han giftet seg med (friske meg...) eller følte at han ikke kunne takle dette resten av livet med meg - så var han fri til å gå fra meg... Dette var ikke lett for meg å si, det var heller ikke på noen måte noe ultimatum til ham med tanke på at han måtte jatte og dulle og stelle og styre med meg som en unge hvis han skulle få bli.. Nei, det var rett og slett jeg som innså at jeg ikke lenger er den kvinnen han giftet seg med, og ikke lenger kan leve opp til de forventningene vi hadde til livet vårt da vi giftet oss - og jeg ville ikke være årsaken til at han ikke kan leve det livet han ønsker. Jeg følte det verre for meg å se mannen min visne hen og bli passiv og kanskje deprimert pga meg, enn hvis jeg visste at han hadde et godt liv sammen med vår felles datter.

Jeg er av den oppfatning av det er nok at livet mitt er ødelagt, jeg får ikke gjort noe med det - sykdommen er her den, men jeg jeg vil ikke tvinge andre til å være med meg å la seg dra ned i dragsuget.

Dette er sikkert ikke noe svar til deg, men jeg følte det likevel riktig å gi deg synspunktet fra den sykes side - selv om dette selvfølgelig er individuelt fra person til person...

PS: Mannen min er hos meg enda og vi har et flott liv sammen:-) Med jeg vet at jeg har gitt ham valget, og han har blitt her frivillig fordi som han sier, han kan ikke leve uten meg - syk eller frisk spiller ingen rolle:-)

[Bookworm]

Jeg tenkte akkurat på det samme da jeg leste innlegget til Bookworm.

Se svaret jeg skrev til løvinne71 - praksisen er nok allerede prøvd ut...

[Mary Poppins]

Takk for den ekstra byrden.....

Men - nå er det slik at jeg har vært syk i 7 år allerede (alle disse årene har jeg vært sammen med min mann), men det er bare ett år siden jeg fikk diagose så jeg visste at dette var noe som vil bli livsvarig, og det var etter det vi hadde denne samtalen. Så han har nok allerede fått prøvd ut i praksis hva det vil si å leve sammen med meg i "syk tilstand"...

Men jeg tror poenget til løvinne71, og mitt poeng, er at selv om du hadde den samtalen med han og ga han et valg, så hadde han i realiteten egentlig ikke noe særlig valg der og da. Så selv om han sa at han skulle bli hos deg så hadde ihvertfal ikke jeg, dersom jeg var i din situasjon, stolt helt på at det var det han ville.

Når det er sagt, så er det tydelig at i ditt tilfelle kunne du stole på valget han tok ettersom det virker som dere har det fint sammen. Og da må jeg også føye til at det er flott og høre om et eksempel på at det går ann å ha et fint samliv selv om man er i en situasjon som dere er i :-)

[Bookworm]

Men jeg tror poenget til løvinne71, og mitt poeng, er at selv om du hadde den samtalen med han og ga han et valg, så hadde han i realiteten egentlig ikke noe særlig valg der og da. Så selv om han sa at han skulle bli hos deg så hadde ihvertfal ikke jeg, dersom jeg var i din situasjon, stolt helt på at det var det han ville.

Når det er sagt, så er det tydelig at i ditt tilfelle kunne du stole på valget han tok ettersom det virker som dere har det fint sammen. Og da må jeg også føye til at det er flott og høre om et eksempel på at det går ann å ha et fint samliv selv om man er i en situasjon som dere er i :-)

Det nok mulig at han ikke hadde noe reellt valg der og da, men det betydde heller ikke at han måtte gå der og da. Han vet at jeg føler det på denne måten, og vet at han ikke blir tvunget til å være hos meg.

Og som du sier, og som er vanskelig å få forklart til andre med ord - jeg merker på hans væremåte og hvordan vårt samliv er, at dette er å bli hos meg han virkelig ønsker, og ikke noe han føler seg tvunget til. En nøkkelfaktor i vårt forhold har siden vi traff hverandre, har vært nettopp kommunikasjon, og derfor føler jeg at han har tatt valget (uten press) og er i den situasjonen han ønsker...

[løvinne71]

Jeg føler virkelig med deg!

Dette er ingen lett situasjon. Og siden det er sykdom inne i bildet, er det, i

motsetning til mange andre samlivsproblemer, ikke bare

vilje og god innsats som må til for å løse/minske probleme. Sykdommen begrenser

jo mulighetene for hva som KAN gjøres, og da hjelper det kanskje ikke at man

aldri så gjerne vil...

Syke personer har nok også lett for å bli litt "selvopptatte" siden de er vant til

å bli tatt hensyn til + at omgivelsene kanskje er tilbakeholdne med å stille krav

til dem.

Dette kan nok føre til at noen bidrar mindre enn de faktisk er i stand til, og "glemmer"

at også små ting ville betydd mye for de nærmeste.

Første spørsmål er om din kone er 100% klar over hvordan du føler det, og hvilke

behov og ønsker du har?

Vet hun egentlig dette?? Og har hun evt. forstått at det er så alvorlig at du nå vurderer om du vil / kan leve slik lenger??

Hvis hun har forstått dette, så blir jo neste spørsmål om hva som er realistisk å forvente av henne, utifra hvilke begrensninger sykdommen gir.

Er det sykdommen eller viljen som hindrer henne i å imøtekomme deg?

Ville det forbedret situasjonen å skaffe hjelp utenifra til praktiske ting som husarbeid og innkjøp, slik at du kunne få frigitt litt tid og overskudd til mere lystbetonte gjøremål?

Du er fortsatt en fordholdsvis ung mann. Så jeg skjønner godt at du ønsker et bedre liv for deg selv mens du selv er frisk og har muligheten. Samtidig synes jeg du bør gjøre et siste forsøk med din kone, og bite tennene litt sammen en stund til med tanke på sønnen din.

16 år er en ganske utsatt alder med tanke på et samlivsbrudd mellom foreldrene. Men til gjengjeld er det såpass få år igjen til han er "voksen" og mere uavhengig, at utifra et fornufts perspektiv, kan det virke klokt å sette situasjonen "på vent" noen år, og utsette dramatiske avgjørelser til de ikke vil få så store konsekvenser for sønnen din.

Det gir deg også litt mere tid til å prøve å komme til en mere tilfredsstillende situasjon med din kone.

Er du heldig, så lykkes dere. Men om det ikke gjør det, så vet du med deg selv at du har gjort ditt beste for sønnen din. Og da synes jeg du med god samvittighet fortjener å tenke på deg selv.

[løvinne71]

Takk for den ekstra byrden.....

Men - nå er det slik at jeg har vært syk i 7 år allerede (alle disse årene har jeg vært sammen med min mann), men det er bare ett år siden jeg fikk diagose så jeg visste at dette var noe som vil bli livsvarig, og det var etter det vi hadde denne samtalen. Så han har nok allerede fått prøvd ut i praksis hva det vil si å leve sammen med meg i "syk tilstand"...

For all del! Det var IKKE ment som at DU var en byrde for ham, og at han er blitt tvunget inn i en situasjon for å leve med deg!

Da har du misforstått meg!

Beklager det!

Poenget mitt var at jeg synes en slik samtale egentlig var irrelevant i en slik situasjon. For jeg tror ikke det er noen oppskrift for å unngå problemer senere..

Dette er ting som må oppleves i praksis, og problemer rundt dette kan ikke løses eller unngås ved hjelp av en samtale...

[Bookworm]

For all del! Det var IKKE ment som at DU var en byrde for ham, og at han er blitt tvunget inn i en situasjon for å leve med deg!

Da har du misforstått meg!

Beklager det!

Poenget mitt var at jeg synes en slik samtale egentlig var irrelevant i en slik situasjon. For jeg tror ikke det er noen oppskrift for å unngå problemer senere..

Dette er ting som må oppleves i praksis, og problemer rundt dette kan ikke løses eller unngås ved hjelp av en samtale...

Som sagt da, så er dette en situasjon som har pågått i 7 år, og som jeg skrev til Mary Poppins, så er en viktig nøkkelfaktor i vårt forhold kommunikasjon. Og selvfølgelig er ikke dette den eneste samtalen vi har om dette, problemer dukker opp med ujevne mellomrom, da da diskuterer vi på nytt. Samtalen er overhodet ikke irrelevant - han vet da hvordan jeg føler det omkring dette, og vet at han er "fri" til å gå hvis byrden blir for tung en eller annen gang i framtiden.