Tar til meg "kritikk"

[Gjest kritikk]

Har jobbet i jobben min nå som innleid konsulent i nesten et halvt år. Sjefen er ikke særlig raus med komplimenter (det gjelder alle i avdelinga), men på fredag fikk jeg høre at jeg var veldig dyktig. Ble kjempeglad! Men så kom "nedturen". Jeg har en tendens til å tolke den minste ting som kritikk og la det ødelegge dagen min. Jeg er så perfeksjonistisk at jeg nekter å gjøre feil, derfor er jeg utrolig nøye med alt jeg gjør. Denne uka tok jeg over noen saker for en som var syk. Han er ikke så grundig som meg. Og jeg har tydeligvis klart å overse noe, for sjefen kom og spurte om jeg kjente til saken etterpå. Så den saken må da kikkes på en gang til. Er absolutt ingen big deal dette, men jeg gjør det til en big deal. Dette er isåfall omtrent første "feil" jeg har gjort siden jeg startet. Kan si at dette er en slags produksjonsjobb og det er mange som stadig gjør småfeil. Hadde dette vært min sak hele veien, altså ikke tatt over en annens sak hadde dette aldri skjedd. Så nå lar jeg altså rosen jeg fikk overskygge denne bagatellen av en sak fordi jeg tolker alt som kritikk. Er redd sjefen min ikke syns jeg er så flink likevel. Hva ville dere gjort? Samoeren min bare ler av hele saken, han ville bare tenkt: "jaja, får se på den en gang til da" og latt alt gå videre som normalt.

[Gjest sjøstjerna]

Fokuser på den rosen du faktisk fikk! Sjefen var fornøyd med din innsats. HELE din innsats.

At du overtok et halvferdig produkt- og den andre part ikke har gjort alt rett- ER ikke din skyld. Jobb med deg selv for å innse det!

Og gjør som samboreren din sier- forsøk le av din "dumhet" som glemmer ROSEN du faktisk fikk. :-)

[Gjest kvinne 46]

Eg er sånn som deg. Veldig slitsomt. Endå eg veit eg gjer ein bra jobb, så forventer eg kritikk.

Her ein dag møtte eg ei eg jobba litt for i sommar. Hjertet hoppa i brystet, og eg hadde lyst å gå ein anna vei. "Eg er _så_ fornøgd med jobben du gjor. Kan du vere vikar for meg?" sa ho.

Sjefen eg har no sa her ein dag "Det er så mange som skryt av deg".

Men eg greier ikkje å ta det inn i meg. Eg er veldig glad for at dei seier det, og eg håper at eg om ikkje så lenge kan tru på det.

Minstejenta mi er slik som meg. Vi held på å gjere henne bevisst på at det er ikkje krise om ho gjer ein feil.

Kanskje vi får trene oss på å gjere feil? Vi har nok ein del igjen av tabbekvota.