Kan dette virkelig være til barnas beste?

[Gjest også en mamma]

Barnet vil ikke fradømmes kontakt med en av foreldrene, men idømmes fast bosted hos den ene og fast besøksordning med den andre.

Det blir meningsløst at barnet skal lide under en dårlig ordning fordi foreldrene ikke klarer å samarbeide.

Men - hva er gode og dårlige ordninger? Mange mener at 50 / 50 er den beste delingen. Andre mener at fast bosted og besøk hos den andre er det beste.

[Gjest også en mamma]

Det finnes da mellomting mellom å hugges i to og å "fradømmes kontakt med den ene".

Det hender jeg hører utsagn av typen "får jeg ikke minst 50% vil jeg trekke meg helt ut". Jeg hører det bare fra menn. Og det sier endel om prioriteringene deres.

Men jeg skjønner mennene, jeg. Hva i all verden er det å bli avspist med annenhver helg og hver tirsdags ettermiddag? Det er bare kjøring, pakking, stress og mas. Prøve å få litt "kvalitet" ut av samværet. Og så er helga slutt. Helgesamvær er ikke sammenlignbart med å ha barnet boende fast, selv om det bare er annenhver uke.

[mariaflyfly]

Men - hva er gode og dårlige ordninger? Mange mener at 50 / 50 er den beste delingen. Andre mener at fast bosted og besøk hos den andre er det beste.

Det er selvfølgelig individuelt. Men poenget mitt er at 50/50 ordning ikke er en gd ordning dersom foreldrene ikke klarer å samarbeide. Men ordningen føles "rettferdig", derfor blir den likevel praktisert.

[mariaflyfly]

Det finnes da mellomting mellom å hugges i to og å "fradømmes kontakt med den ene".

Det hender jeg hører utsagn av typen "får jeg ikke minst 50% vil jeg trekke meg helt ut". Jeg hører det bare fra menn. Og det sier endel om prioriteringene deres.

Det sier ikke litt, det sier alt.

[Atene]

Men jeg skjønner mennene, jeg. Hva i all verden er det å bli avspist med annenhver helg og hver tirsdags ettermiddag? Det er bare kjøring, pakking, stress og mas. Prøve å få litt "kvalitet" ut av samværet. Og så er helga slutt. Helgesamvær er ikke sammenlignbart med å ha barnet boende fast, selv om det bare er annenhver uke.

Ikke tale om at jeg skjønner det!

Ja, jeg skjønner at det er vanskelig. Men jeg skjønner ikke at de setter sine egne sårede følelser og ønske om "rettferdighet" foran barnas behov.

[Gjest også en mamma]

Ikke tale om at jeg skjønner det!

Ja, jeg skjønner at det er vanskelig. Men jeg skjønner ikke at de setter sine egne sårede følelser og ønske om "rettferdighet" foran barnas behov.

Hadde du vært villig til å gi avkall på den daglige omsorgen for ditt barn? Ikke følge opp i forhold til barnehage / skole, ikke ha kontakten med barnets dagligliv? Ha barnet på besøk annenhver helg?

[Gjest også en mamma]

Det er selvfølgelig individuelt. Men poenget mitt er at 50/50 ordning ikke er en gd ordning dersom foreldrene ikke klarer å samarbeide. Men ordningen føles "rettferdig", derfor blir den likevel praktisert.

Du har nok rett i at det oppleves som rettferdig for foreldrene. Men jeg må jo også si at for barnas del er det på en måte rettferdig at de får se begge foreldrene like mye. Det er ikke rettferdig å bli "fratatt" en av foreldrene, som blir degradert til besøkshjem.

Egentlig er ikke samlivsbrudd optimalt i det hele tatt. Og slett ikke rettferdig. Og jeg tror at barna lider under det, uansett hvilken løsning foreldrene kommer fram til, og uansett hvor godt de greier å samarbeide.

[morsan]

Hadde du vært villig til å gi avkall på den daglige omsorgen for ditt barn? Ikke følge opp i forhold til barnehage / skole, ikke ha kontakten med barnets dagligliv? Ha barnet på besøk annenhver helg?

JEG ville ikke likt det, men jeg ville heller hatt besøksordning annenhver helg enn å ikke se barnet i det hele tatt. (Valg mellom to onder - man velger det minste ondet)

[Atene]

Hadde du vært villig til å gi avkall på den daglige omsorgen for ditt barn? Ikke følge opp i forhold til barnehage / skole, ikke ha kontakten med barnets dagligliv? Ha barnet på besøk annenhver helg?

Ja. Hvis det var det beste for barnet.

Det var det for mitt barn, så jeg gjorde det.

[PieLill]

Jeg vet om ett tilfelle hvor et barn går i to ulike barnehager (annenhver uke) og ett tilfelle hvor et barn går på to ulike skoler. I begge tilfellene er konfliktnivået mellom foreldrene ekstremt høyt. Og det vil jeg tro er gjennomgående i tilfeller der man ender med to skoler eller to barnehager. Foreldrene greier ikke samarbeide.

Selvsagt er det ikke optimalt - men strengt tatt er vel ikke to hjem og flytting hver uke optimalt det heller. Kanskje må man se på hva alternativet er?

Før i tiden var det vanlige at mor fikk omsorgen nærmest uansett, og far fikk "vanlig samvær" hvis han bodde i nærheten, og mindre hvis reiseavstanden var stor. Resultat? Mange barn mistet kontakten med far etter samlivsbruddet. Er det optimalt?

Dersom foreldrene bor på hvert sitt sted - og det må de jo ha lov til - så kan det hende at to skoler vil være helt nødvendig for at barnet fortsatt skal kunne ha samvær med begge foreldrene. Nei, det er ikke optimalt med to skoler, men kanskje bedre enn å ikke se den ene forelderen mer enn 2 ganger i året likevel.

Nettopp barn av foreldre med høyt konfliktnivå har ekstra behov for at resten av tilværelsen er stabil.

Om det er så viktig for foreldrene at begge skal ha like mye samvær med barna, får de jobbe og bosette seg slik at dette kan gjøres uten å lage kaos av barnets hverdag. Hvis ikke er det ikke viktig nok. Og da får heller barnet ha en stabil hverdag hos en av foreldrene eller i fosterhjem.

Skoler og barnehager strever med å finne nok resurser til barn som strever med ting som ingen har valgt. Og så skal det sløses resurser på problemer som foreldrene skaper fordi de velger å være barnslige, egoistiske og sette egne behov og egen selvhevdelse foran sine barn.

Dette bør kort og godt forbys.

mvh

[PieLill]

Nei, men hva skal man gjøre da? Hvem skal få omsorgen hvis mor og far bor 6 mil fra hverandre og begge vil ha omsorgen? Skal barnet fradømmes kontakt med en av foreldrene?

Om foreldrene ikke har mer vett enn å ødelegge skolegangen til ungene, er nok fosterhjem det beste alternativet.

mvh

[PieLill]

Hadde du vært villig til å gi avkall på den daglige omsorgen for ditt barn? Ikke følge opp i forhold til barnehage / skole, ikke ha kontakten med barnets dagligliv? Ha barnet på besøk annenhver helg?

Om alternativet var å ødelegge barnets skolegang og barnets hverdag, ja.

Hvorfor skulle barnet betale prisen fordi jeg ikke klarer å bli enig med faren?

mvh

[PieLill]

Du har nok rett i at det oppleves som rettferdig for foreldrene. Men jeg må jo også si at for barnas del er det på en måte rettferdig at de får se begge foreldrene like mye. Det er ikke rettferdig å bli "fratatt" en av foreldrene, som blir degradert til besøkshjem.

Egentlig er ikke samlivsbrudd optimalt i det hele tatt. Og slett ikke rettferdig. Og jeg tror at barna lider under det, uansett hvilken løsning foreldrene kommer fram til, og uansett hvor godt de greier å samarbeide.

Men det er ikke rettferdig at barnet hele tiden går glipp av halvparten av alt faglig og sosialt på begge skolene. Jeg tror barnets behov for et minstmål av stabilitet i hverdagen overgår behovet for å treffe begge foreldrene like mye. Spesielt foreldre som så til de grader skyver barnet foran seg i en konflikt.

Du kan prøve å studere medisin. En måned i Oslo, og en måned i Tromsø.

Skal noen pendle får det bli de som har laget problemet: Foreldrene.

mvh

[double]

Jeg vet om ett tilfelle hvor et barn går i to ulike barnehager (annenhver uke) og ett tilfelle hvor et barn går på to ulike skoler. I begge tilfellene er konfliktnivået mellom foreldrene ekstremt høyt. Og det vil jeg tro er gjennomgående i tilfeller der man ender med to skoler eller to barnehager. Foreldrene greier ikke samarbeide.

Selvsagt er det ikke optimalt - men strengt tatt er vel ikke to hjem og flytting hver uke optimalt det heller. Kanskje må man se på hva alternativet er?

Før i tiden var det vanlige at mor fikk omsorgen nærmest uansett, og far fikk "vanlig samvær" hvis han bodde i nærheten, og mindre hvis reiseavstanden var stor. Resultat? Mange barn mistet kontakten med far etter samlivsbruddet. Er det optimalt?

Dersom foreldrene bor på hvert sitt sted - og det må de jo ha lov til - så kan det hende at to skoler vil være helt nødvendig for at barnet fortsatt skal kunne ha samvær med begge foreldrene. Nei, det er ikke optimalt med to skoler, men kanskje bedre enn å ikke se den ene forelderen mer enn 2 ganger i året likevel.

Det er foreldrene som må tilpasse seg barnet, og ikke omvendt.

[double]

Men jeg skjønner mennene, jeg. Hva i all verden er det å bli avspist med annenhver helg og hver tirsdags ettermiddag? Det er bare kjøring, pakking, stress og mas. Prøve å få litt "kvalitet" ut av samværet. Og så er helga slutt. Helgesamvær er ikke sammenlignbart med å ha barnet boende fast, selv om det bare er annenhver uke.

Samværet skal være for barna, ikke for foreldrene.

[frosken]

Men det er ikke rettferdig at barnet hele tiden går glipp av halvparten av alt faglig og sosialt på begge skolene. Jeg tror barnets behov for et minstmål av stabilitet i hverdagen overgår behovet for å treffe begge foreldrene like mye. Spesielt foreldre som så til de grader skyver barnet foran seg i en konflikt.

Du kan prøve å studere medisin. En måned i Oslo, og en måned i Tromsø.

Skal noen pendle får det bli de som har laget problemet: Foreldrene.

mvh

Jeg overrasket over at skolesystemet og barnevern godtar at barn skal gå på to skoler, såfremt det ikke er en eller annen overgangsordning som følge av spesielle begivenheter .

Får barn forsvarlige oppvekstvilkår i slike tilfeller? Jeg får assosiasjoner til omsorgssvikt.

[PieLill]

Jeg overrasket over at skolesystemet og barnevern godtar at barn skal gå på to skoler, såfremt det ikke er en eller annen overgangsordning som følge av spesielle begivenheter .

Får barn forsvarlige oppvekstvilkår i slike tilfeller? Jeg får assosiasjoner til omsorgssvikt.

Enig.

En overgangsordning blir noe annet så lenge den har en klar tidsbegrensning og ikke ender opp som intet-er-så-permanent-som-det-midlertidige.

Jeg tenker også omsorgssvikt og har problemer med å forstå de skoler som aksepterer å bruke dyrebare resurser på ordninger som er til skade for barna. Man kan også spørre seg om evnen og viljen til å forstå barns behov når foreldre velger en skolependlerløsning for sine barn.

mvh

[Sofline]

Jeg kan ikke fatte og begripe at det er lovlig at barnet går på to skoler.

[Sofline]

Jeg vet om ett tilfelle hvor et barn går i to ulike barnehager (annenhver uke) og ett tilfelle hvor et barn går på to ulike skoler. I begge tilfellene er konfliktnivået mellom foreldrene ekstremt høyt. Og det vil jeg tro er gjennomgående i tilfeller der man ender med to skoler eller to barnehager. Foreldrene greier ikke samarbeide.

Selvsagt er det ikke optimalt - men strengt tatt er vel ikke to hjem og flytting hver uke optimalt det heller. Kanskje må man se på hva alternativet er?

Før i tiden var det vanlige at mor fikk omsorgen nærmest uansett, og far fikk "vanlig samvær" hvis han bodde i nærheten, og mindre hvis reiseavstanden var stor. Resultat? Mange barn mistet kontakten med far etter samlivsbruddet. Er det optimalt?

Dersom foreldrene bor på hvert sitt sted - og det må de jo ha lov til - så kan det hende at to skoler vil være helt nødvendig for at barnet fortsatt skal kunne ha samvær med begge foreldrene. Nei, det er ikke optimalt med to skoler, men kanskje bedre enn å ikke se den ene forelderen mer enn 2 ganger i året likevel.

Skal 50-50-samvær, får man bo i nærheten av hverandre. Gjør man ikke det, må det ene forelderen nøyes med å se barna annenhver helg eller noe i den dur. Samværsordninger er til for barna, ikke foreldrene.

[Sofline]

Men jeg skjønner mennene, jeg. Hva i all verden er det å bli avspist med annenhver helg og hver tirsdags ettermiddag? Det er bare kjøring, pakking, stress og mas. Prøve å få litt "kvalitet" ut av samværet. Og så er helga slutt. Helgesamvær er ikke sammenlignbart med å ha barnet boende fast, selv om det bare er annenhver uke.

Så i stedet for å se barna innimellom, er det bedre å droppe all kontakt?