ADHD-diagnose, til beste for barnet?

[kaffepiken]

Hei. Vet ikke om dette er innenfor ditt fagfelt, NHD, håper iallefall på noen synspunkter. Veldig gjerne fra andre også!

(Jeg vet at jeg kan legge dette ut i forum for Bokstavbarn, men der er det nesten ingen som svarer.)

Jeg er mor til en gutt på 10 år, han har nylig fått diagnosen ADHD og har nettopp startet opp utprøving av medisin. Oppfølging og tilrettelegging på skolen er også planlagt for dette året, og håpet er at disse tiltakene i kombinasjon skal være til hjelp. Vi er selvsagt spente på resultatet.

Utredningen ble gjort fordi gutten sliter med konsentrasjon og utholdenhet på skolen og med leksene. Her er hans største problemområder. Han jobber svært langsomt og sliter med å få samlet seg om å gjøre det han skal. Likevel har han hittil på et vis greid å følge resten av klassen faglig - men faren for å "falle av lasset" faglig er nå stor siden kravene øker.

Sosialt sett er han en hyggelig og grei gutt, jevnt godt humør, han har altså ingen problemer med vanskelig atferd eller liknende. Han er litt barnslig i forhold til jevnaldrende. Han har et godt ordforråd, men sliter med å formulere lengre setninger (mister lett tråden underveis og må begynne på nytt.) Han er på ingen måte noe uromoment i klassen, tvert imot kan han lett bli glemt fordi han er grei og rolig. Han har likevel en konstant indre uro som får utløp gjennom at han bl.a sitter og tegner mye i timene.

Bup som har utredet gutten mener at det er heldig at han får oppfølging og hjelp nå, før han evt. utvikler tilleggsvansker som følge av sine problemområder. Jeg har også tenkt at dette er til guttens beste.

Han har selv uttrykt ønske om å få hjelp til å mestre skolehverdagen bedre, fordi han mener "noe er galt i hodet" sånn at han ikke greier å jobbe med skolearbeid selv om han gjerne vil, og selv om han egentlig ikke syns selve oppgavene er vanskelige i seg selv.

Oppveksten han har vært helt A4 uten noen traumer eller liknende - vi er vanlige mennesker som gjør så godt vi kan for å skape stabile og trygge oppvekstvilkår for våre barn.

Nå har jeg blitt veldig usikker på om vi gjør rett. Jeg har søkt opp endel informasjon om emnet og skjønner at det eksisterer svært ulike meninger om årsakene til ADHD og hvordan det bør behandles. Den ene retningen heller imot en biologisk årsakssammenheng som kan behandles gjennom hjelpetiltak og medisin.

Den andre retningen hevder at det aldri er bevist noen biologisk årsakssammenheng, og at det i de aller fleste tilfeller er sosiale årsaker til barnets problemer. (Dårlige oppvekstvilkår, vanskjøtsel osv?) Og at medisinering blir å undertrykke barnets eneste "språk" for sine frustrasjoner og følelser rundt dette.

Såvidt jeg skjønner hevdes det fra begge retninger at de har rikelig dokumentasjon for sine påstander, og at den motsatte retningen har for lite belegg bak sine påstander.

Her er noen linker, for spesielt interesserte:

http://www.bt.no/meninger/kronikk/article248565.ece

http://www.psykologforeningen.no/default.aspx?did=9092427&title=ADHD-epidemien+og+det+biomedisinske+paradigmet

http://skolenettet.no/nyUpload/46304/Utvikling%20i%20ADHD%20forst%C3%A5else.pdf

Etter å ha lest at det er så ulik oppfatning blant de profesjonelle, hva skal vi som ADHD-foreldre tro? På BUP mener de at årsaken er biologisk. Andre hevder at årsaken i de aller fleste tilfeller ligger i hjemmet eller omgivelsene, og at det kan være direkte skadelig for barnet å få en diagnose som plasserer "skylden" hos barnet selv.

For min del som forelder, er jeg mer forvirret og rådvill enn noensinne. Jeg ønsker å gi barnet min den beste hjelpen som finnes. Men hva vil det egentlig si? Er det egentlig noen som _vet_ noe som helst om dette, eller driver alle bare med synsing? Hvor kan jeg finne objektiv og troverdig informasjon slik at jeg kan finne en trygghet i at det vi gjør, er veldokumentert og basert på den beste tilgjengelige kunnskap?

Beklager, dette ble sikkert altfor langt. Frustrert hilsen fra

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

ADHD er definitivt en biologisk lidelse. Den er til og med sterkt arvelig. Jeg tror også at alle er tjent med å få riktig diagnose og deretter behandling om de trenger det.

Jeg er sterk tilhenger av utprøving og evaluering i slike tilfeller. Særlig når det intet er å tape (det er ikke farlig å prøve sentralstimulerende medisin selv om det viser seg at dette ikke hjelper).

Hvis BUP anbefaler forsøk med medisiner, synes jeg du skal følge opp trofast. Etter en tid evalueres behandlingen. Resultatet av evelueringen bestemmer det som videre skal skje.

Her finner du de saklige (vitenskapelige) innleggene:

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/sites/entrez?db=pubmed

[Gjest midia]

ADHD er definitivt en biologisk lidelse. Den er til og med sterkt arvelig. Jeg tror også at alle er tjent med å få riktig diagnose og deretter behandling om de trenger det.

Jeg er sterk tilhenger av utprøving og evaluering i slike tilfeller. Særlig når det intet er å tape (det er ikke farlig å prøve sentralstimulerende medisin selv om det viser seg at dette ikke hjelper).

Hvis BUP anbefaler forsøk med medisiner, synes jeg du skal følge opp trofast. Etter en tid evalueres behandlingen. Resultatet av evelueringen bestemmer det som videre skal skje.

Her finner du de saklige (vitenskapelige) innleggene:

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/sites/entrez?db=pubmed

Helt enig med deg!

Vi har ikke angret en dag på medisinering av vår gutt, å det som er så godt er at han selv også er svært fornøyd

[PieLill]

Kan det være at begge leire har høvelig rett, men ikke om alle barn som har problemer man asosierer med ADHD eller ADD?

Søvnvansker, traumer, belastninger i hverdagen, at barnet blir møtt på en måte som er feil for akkurat det barnet og sikkert mange andre ting kan gi 'symptomer' som er identiske med en 'ekte' ADHD.

Jeg har møtt foreldre som har følt seg selv misstrodd og 'inkompetentgjort' av hjelpeapparatet og barnet dynget ned i diagnoser og merkelapper uten at de opplever at barnet noen gang har blitt sett og forstått av det samme hjelpeapparatet.

Jeg har også møtt foreldre som deler livet opp i før og etter medisineringen og det eneste de eventuellt angrer er at det ikke ble gjort før.

Den tredie kategorien er de foreldrene som gjør alt det beste de vet, følger alle råd og anbefalinger i forhold til omsorg, grenser og oppdragelse, men ingen ting ser ut til å funke. Så kan de føle at skole og hjelpeapparat stempler dem som dårlige foreldre.

Jeg tror det er sannsynlig at alle tre kategorier har høvelig rett ut fra sine egne erfaringer og besitter biter av den totale sannheten.

Om du føler at hjelpeaparatet har møtt både barnet og dere foreldre på en god og konstruktiv måte og at du kan kjenne deg/barnet igjen i konklusjoner og planlagte tiltak, tror jeg dere er på rett vei.

mvh

[kaffepiken]

ADHD er definitivt en biologisk lidelse. Den er til og med sterkt arvelig. Jeg tror også at alle er tjent med å få riktig diagnose og deretter behandling om de trenger det.

Jeg er sterk tilhenger av utprøving og evaluering i slike tilfeller. Særlig når det intet er å tape (det er ikke farlig å prøve sentralstimulerende medisin selv om det viser seg at dette ikke hjelper).

Hvis BUP anbefaler forsøk med medisiner, synes jeg du skal følge opp trofast. Etter en tid evalueres behandlingen. Resultatet av evelueringen bestemmer det som videre skal skje.

Her finner du de saklige (vitenskapelige) innleggene:

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/sites/entrez?db=pubmed

Takk for raskt svar! Vet du om det er slik at flertallet blant fagfolk er av samme oppfatning som deg? Eller er det slik at psykiatrene/legestanden tror på biologi, mens psykologene tror på miljøfaktorer?

Vi kommer til å fullføre utprøvingen av medisin og velger nok å stole mer på fagfolkene på BUP enn på tilfeldige artikler - men det er sannelig ikke lett å vite hva en skal tro når det hersker så stor uenighet blant "de lærde"..

[kaffepiken]

Kan det være at begge leire har høvelig rett, men ikke om alle barn som har problemer man asosierer med ADHD eller ADD?

Søvnvansker, traumer, belastninger i hverdagen, at barnet blir møtt på en måte som er feil for akkurat det barnet og sikkert mange andre ting kan gi 'symptomer' som er identiske med en 'ekte' ADHD.

Jeg har møtt foreldre som har følt seg selv misstrodd og 'inkompetentgjort' av hjelpeapparatet og barnet dynget ned i diagnoser og merkelapper uten at de opplever at barnet noen gang har blitt sett og forstått av det samme hjelpeapparatet.

Jeg har også møtt foreldre som deler livet opp i før og etter medisineringen og det eneste de eventuellt angrer er at det ikke ble gjort før.

Den tredie kategorien er de foreldrene som gjør alt det beste de vet, følger alle råd og anbefalinger i forhold til omsorg, grenser og oppdragelse, men ingen ting ser ut til å funke. Så kan de føle at skole og hjelpeapparat stempler dem som dårlige foreldre.

Jeg tror det er sannsynlig at alle tre kategorier har høvelig rett ut fra sine egne erfaringer og besitter biter av den totale sannheten.

Om du føler at hjelpeaparatet har møtt både barnet og dere foreldre på en god og konstruktiv måte og at du kan kjenne deg/barnet igjen i konklusjoner og planlagte tiltak, tror jeg dere er på rett vei.

mvh

Takk for svar!

I utredningsprosessen kartlegges jo miljøfaktorer, og barnet observeres for å kartlegge eventuelle traumer eller annet som kan være differensialdiagnoser. Det gjøres også en legeundersøkelse, inkludert EEG for å utelukke evt. hjerneskade. (ihvertfall ble dette gjort da min sønn ble utredet.)

Dette er jo for å utelukke miljøfaktorer/psykisk sykdom/fysisk sykdom før ADHD-diagnosen kan settes. Hvis jeg har forstått rett, er det forskjell på ADHD-liknende _symptomer_, og ADHD.

Men, ingen har vært på hjemmebesøk hos oss da. Så hvor grundig de kartlegger miljøfaktorer vet jeg ikke..

Noen ganger har jeg tenkt at hvis de finner årsaken hos oss foreldre burde vi egentlig tenke at det er gledelige nyheter. Da kan jo bare vi endre vår atferd og så blir barnet kvitt plagene. Sånn ble det ikke. Men selvfølgelig er det en lettelse å høre at årsaken ikke ligger hos oss!

Det du sier om å være bevisst på om vi kjenner oss igjen i resultatene er nok et godt råd. Jeg føler absolutt at det har vært et konstruktivt samarbeid med BUP så langt. Jeg bør kanskje vurdere å søke litt mindre på nettet og slappe mer av.. ;-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Takk for raskt svar! Vet du om det er slik at flertallet blant fagfolk er av samme oppfatning som deg? Eller er det slik at psykiatrene/legestanden tror på biologi, mens psykologene tror på miljøfaktorer?

Vi kommer til å fullføre utprøvingen av medisin og velger nok å stole mer på fagfolkene på BUP enn på tilfeldige artikler - men det er sannelig ikke lett å vite hva en skal tro når det hersker så stor uenighet blant "de lærde"..

Ved vår avdling er det ingen uenighet mellom leger og psykologer på dette felt.

Dessverre er psykiatrien full av både leger og psykologer som er ideologer langt mer enn vitenskapsbaserte fagfolk. Heldigvis ser det ut til at de er en utdøende rase, men helt kvitt dem blir vi nok aldri.

[PieLill]

Takk for svar!

I utredningsprosessen kartlegges jo miljøfaktorer, og barnet observeres for å kartlegge eventuelle traumer eller annet som kan være differensialdiagnoser. Det gjøres også en legeundersøkelse, inkludert EEG for å utelukke evt. hjerneskade. (ihvertfall ble dette gjort da min sønn ble utredet.)

Dette er jo for å utelukke miljøfaktorer/psykisk sykdom/fysisk sykdom før ADHD-diagnosen kan settes. Hvis jeg har forstått rett, er det forskjell på ADHD-liknende _symptomer_, og ADHD.

Men, ingen har vært på hjemmebesøk hos oss da. Så hvor grundig de kartlegger miljøfaktorer vet jeg ikke..

Noen ganger har jeg tenkt at hvis de finner årsaken hos oss foreldre burde vi egentlig tenke at det er gledelige nyheter. Da kan jo bare vi endre vår atferd og så blir barnet kvitt plagene. Sånn ble det ikke. Men selvfølgelig er det en lettelse å høre at årsaken ikke ligger hos oss!

Det du sier om å være bevisst på om vi kjenner oss igjen i resultatene er nok et godt råd. Jeg føler absolutt at det har vært et konstruktivt samarbeid med BUP så langt. Jeg bør kanskje vurdere å søke litt mindre på nettet og slappe mer av.. ;-)

Selv om vi som foreldre ikke innehar alskens ulik ekspertkompetanse, kjenner vi som regel barna og 'ekspertveldet' godt nok til å merke forskjellen på riktig rettning og bærtur....

Lykke til!

Jeg håper dette blir god hjelp for gutten deres og at eventuelle justeringer til det bedre kommer på plass raskt.

mvh

[guttas]

Ved vår avdling er det ingen uenighet mellom leger og psykologer på dette felt.

Dessverre er psykiatrien full av både leger og psykologer som er ideologer langt mer enn vitenskapsbaserte fagfolk. Heldigvis ser det ut til at de er en utdøende rase, men helt kvitt dem blir vi nok aldri.

Det er ikke første gangen jeg syns du uttaler deg bombastisk og arrogant ovenfor fagpersoner som har andre erfaringer og meninger enn det du selv har.

Jeg er enig med deg i at ADHD er biologisk og arvelig lidelse. Men, jeg er ikke enig i at alle som får diagnosen virkelig har ADHD.

Jeg tror som mange andre at f.eks. traumer og omsorgssvikt kan gi samme symptomer som ADHD. Og jeg syns dette ofte blir oversett når barn og ungdom utredes. På den måten gjør vi barna en stor bjørnetjeneste, fordi de ikke får den hjelpen de virkelig trenger.

Jeg er verken lege eller psykolog, men jeg har jobbet med ungdom med store adferdsproblemer i en årrekke. Disse ungdommene har alle sammen fått diagnosen ADHD. 90% av ungdommene JEG JOBBER MED (altså ikke 90% av ADHD barn) kommer beviselig fra hjem hvor det foregår både vold og rusmisbruk. Jeg syns det er påfallende at så mange av disse ungdommene har ADHD. Jeg tror derfor at mange av disse ikke har ADHD, men symptomer som ligner.

Så lenge barna og ungdommene får den hjelpen hver enkelt trenger, så er det egentlig det samme for meg hva symptomene kalles. Fører derimot en ADHD diagnose til at barn som har stort behov for hjelp og personlig oppfølging, BARE får behandling med medisiner, synes jeg det er en tragedie.

[Bookworm]

Det er ikke første gangen jeg syns du uttaler deg bombastisk og arrogant ovenfor fagpersoner som har andre erfaringer og meninger enn det du selv har.

Jeg er enig med deg i at ADHD er biologisk og arvelig lidelse. Men, jeg er ikke enig i at alle som får diagnosen virkelig har ADHD.

Jeg tror som mange andre at f.eks. traumer og omsorgssvikt kan gi samme symptomer som ADHD. Og jeg syns dette ofte blir oversett når barn og ungdom utredes. På den måten gjør vi barna en stor bjørnetjeneste, fordi de ikke får den hjelpen de virkelig trenger.

Jeg er verken lege eller psykolog, men jeg har jobbet med ungdom med store adferdsproblemer i en årrekke. Disse ungdommene har alle sammen fått diagnosen ADHD. 90% av ungdommene JEG JOBBER MED (altså ikke 90% av ADHD barn) kommer beviselig fra hjem hvor det foregår både vold og rusmisbruk. Jeg syns det er påfallende at så mange av disse ungdommene har ADHD. Jeg tror derfor at mange av disse ikke har ADHD, men symptomer som ligner.

Så lenge barna og ungdommene får den hjelpen hver enkelt trenger, så er det egentlig det samme for meg hva symptomene kalles. Fører derimot en ADHD diagnose til at barn som har stort behov for hjelp og personlig oppfølging, BARE får behandling med medisiner, synes jeg det er en tragedie.

Helt enig med deg! Jeg mener det ikke er noen tvil om at ADHD er en biologisk lidelse, som kan behandles medikamentellt og med oppfølging.

Men jeg tror også dette har blitt en "motediagnose" som alt for mange får - og at barna som virkelig trenger hjelp for andre ting blir oversett fordi de har en ADHD-diagnose som ikke er reell...

[kaffepiken]

Helt enig med deg! Jeg mener det ikke er noen tvil om at ADHD er en biologisk lidelse, som kan behandles medikamentellt og med oppfølging.

Men jeg tror også dette har blitt en "motediagnose" som alt for mange får - og at barna som virkelig trenger hjelp for andre ting blir oversett fordi de har en ADHD-diagnose som ikke er reell...

''Men jeg tror også dette har blitt en "motediagnose" som alt for mange får - og at barna som virkelig trenger hjelp for andre ting blir oversett fordi de har en ADHD-diagnose som ikke er reell...''

Mange argumenterer med dette. Jeg lurer på om det finnes dokumentasjon for en slik påstand. For det er jo veldig ille hvis det stemmer.

Jeg syns min sønn gikk gjennom en ganske grundig og omstendelig prosess da han ble utredet, det tok flere måneder. De var bl.a opptatt av å kartlegge om han hadde vært utsatt for traumer/mentale skader gjennom flere leke-observasjonstimer, de fikk omstendelige rapporter fra skolen om hans væremåte og samarbeid mellom hjem/skole osv.. Klassemiljøet ble dessuten observert av to ulike personer for å se om årsaken lå i et urolig klassemiljø. De var riktignok ikke hjemme hos oss, men det gjøres visst i også en del tilfeller. Så jeg syns egentlig det er nokså merkelig om de ikke klarer å avdekke omsorgssvikt eller liknende. Men hva vet vel jeg. Jeg er jo helt fersk på dette her.

Jeg leste at en stor undersøkelse av ADHD-barn skal påbegynnes i bergen, forventes ferdig i 2011. Den baseres på data fra den tidligere utførte mor-barn undersøkelsen, og skal kartlegge ADHD i forhold til oppvekstvilkår, miljøfaktorer, osv. Er spent på hva som kommer fram - men det er jo lenge til.

[PieLill]

''Men jeg tror også dette har blitt en "motediagnose" som alt for mange får - og at barna som virkelig trenger hjelp for andre ting blir oversett fordi de har en ADHD-diagnose som ikke er reell...''

Mange argumenterer med dette. Jeg lurer på om det finnes dokumentasjon for en slik påstand. For det er jo veldig ille hvis det stemmer.

Jeg syns min sønn gikk gjennom en ganske grundig og omstendelig prosess da han ble utredet, det tok flere måneder. De var bl.a opptatt av å kartlegge om han hadde vært utsatt for traumer/mentale skader gjennom flere leke-observasjonstimer, de fikk omstendelige rapporter fra skolen om hans væremåte og samarbeid mellom hjem/skole osv.. Klassemiljøet ble dessuten observert av to ulike personer for å se om årsaken lå i et urolig klassemiljø. De var riktignok ikke hjemme hos oss, men det gjøres visst i også en del tilfeller. Så jeg syns egentlig det er nokså merkelig om de ikke klarer å avdekke omsorgssvikt eller liknende. Men hva vet vel jeg. Jeg er jo helt fersk på dette her.

Jeg leste at en stor undersøkelse av ADHD-barn skal påbegynnes i bergen, forventes ferdig i 2011. Den baseres på data fra den tidligere utførte mor-barn undersøkelsen, og skal kartlegge ADHD i forhold til oppvekstvilkår, miljøfaktorer, osv. Er spent på hva som kommer fram - men det er jo lenge til.

Jeg ha desverre ingen referanse så dette blir litt løst referert. I Tromsø ble det nylig gjort et studie der foreldre til barn med ADHD-diagnose fikk kurs i grensesetting. Jeg går ut fra at dette var barn med en mer utagerende adferd. Etter kurset mistet flere av barna sin ADHD-diagnose. (Jeg antar at dette var viljesterke barn som krevde en over gjennomsnittet fasthet i grensesettingen.)

En av de ansvarlige for undersøkelsen skal ha uttalt at h*n nesten var redd for å offentliggjøre resultatet av hensyn til de som har en 'ekte' ADHD.

Et studie i USA viste at en del barn ble kvitt sin 'ADHD' når de fikk tatt mandlene. Barna sov rett og slett for lite og dårlig pga pustevansker.

http://www1.vg.no/helse/artikkel.php?artid=194941

Så det finnes absolutt muligheter til å få en uriktig ADHD-diagnose. Men det finnes også muligheter til å ikke få diagnosen og riktig hjelp når barnet faktisk har en ADHD.

Jeg fikk inntrykk av at du føler deg rimelig trygg på den jobben BUP ha gjort? Om du gjør det, synes jeg ikke du skal la deg affisere av diverse skrekkeksempel.

Det kan godt hende at en del barn med 'ekte' ADHD kan ha god og akseptabel hjelp av tiltak som ikke omfatter medisinering. Men om barna kan få det vesentlig bedre om de også medisineres, er det synd om dette ikke blir prøvd.

Jeg tror en av grunnene til at diagnosen er blitt 'populær' er at den uløser ganske store resurser. Det er dessverre slik i skolen at man ikke får resurser ut fra elevenes behov, men ut fra eventuelle diagnoser.

Satt på spissen kan man si at har man en livlig småskoleklasse med en del barn som er krevende i forhold til grensesetting/og eller har dårlig konsentrasjon, er det svært beleilig for skolen å få satt noen ADHD-diagnoser på grunn av de resursene til bl.annet assisten dette kan utløse. Bevilgende myndigheter tar nemlig ikke hensyn til at en klasse kan ha behov for assistent uten at det foreligger en eneste diagnose.

Skal jeg forsette å spissformulere, kan man også si at det for enkelte barn kan være en fordel med en feilaktig ADHD-diagnose fremfor ingen diagnose, igjen pga resursene det utløser. Ikke alle ADHD-barn blir medisinert. Og innenfor rammen av ADHD-diagnosen, kan man klare å sy sammen det opplegget barnet trenger.

Innenfor både skoleverk og helsevesenet kan diagnoser ha mer enn en funksjon. Å sette på riktig merkelapp for å indikere riktig behandling er den ene. Men noen ganger er det vel så viktig å finne den merkelappen som utløser de nødvendige rettigheter og resurser.

mvh

[Gjest aiiamama]

Det er ikke første gangen jeg syns du uttaler deg bombastisk og arrogant ovenfor fagpersoner som har andre erfaringer og meninger enn det du selv har.

Jeg er enig med deg i at ADHD er biologisk og arvelig lidelse. Men, jeg er ikke enig i at alle som får diagnosen virkelig har ADHD.

Jeg tror som mange andre at f.eks. traumer og omsorgssvikt kan gi samme symptomer som ADHD. Og jeg syns dette ofte blir oversett når barn og ungdom utredes. På den måten gjør vi barna en stor bjørnetjeneste, fordi de ikke får den hjelpen de virkelig trenger.

Jeg er verken lege eller psykolog, men jeg har jobbet med ungdom med store adferdsproblemer i en årrekke. Disse ungdommene har alle sammen fått diagnosen ADHD. 90% av ungdommene JEG JOBBER MED (altså ikke 90% av ADHD barn) kommer beviselig fra hjem hvor det foregår både vold og rusmisbruk. Jeg syns det er påfallende at så mange av disse ungdommene har ADHD. Jeg tror derfor at mange av disse ikke har ADHD, men symptomer som ligner.

Så lenge barna og ungdommene får den hjelpen hver enkelt trenger, så er det egentlig det samme for meg hva symptomene kalles. Fører derimot en ADHD diagnose til at barn som har stort behov for hjelp og personlig oppfølging, BARE får behandling med medisiner, synes jeg det er en tragedie.

Har opplevd det motsatte. Min venninne ble utsatt for overgrep, omsorgssvikt, vold, voldtekter osv, og de la hennes konsentrasjonsproblemer på dette.

Hun var langt oppi tyveårene før ADD ble oppdaget og hun fungerer mye bedre på Ritalin.

Hadde dette blitt oppdaget tidligere, kanskje hun hadde hatt fått fullført skolen.

Vanskelig å vite.

[Gjest kvinne 46]

Jeg ha desverre ingen referanse så dette blir litt løst referert. I Tromsø ble det nylig gjort et studie der foreldre til barn med ADHD-diagnose fikk kurs i grensesetting. Jeg går ut fra at dette var barn med en mer utagerende adferd. Etter kurset mistet flere av barna sin ADHD-diagnose. (Jeg antar at dette var viljesterke barn som krevde en over gjennomsnittet fasthet i grensesettingen.)

En av de ansvarlige for undersøkelsen skal ha uttalt at h*n nesten var redd for å offentliggjøre resultatet av hensyn til de som har en 'ekte' ADHD.

Et studie i USA viste at en del barn ble kvitt sin 'ADHD' når de fikk tatt mandlene. Barna sov rett og slett for lite og dårlig pga pustevansker.

http://www1.vg.no/helse/artikkel.php?artid=194941

Så det finnes absolutt muligheter til å få en uriktig ADHD-diagnose. Men det finnes også muligheter til å ikke få diagnosen og riktig hjelp når barnet faktisk har en ADHD.

Jeg fikk inntrykk av at du føler deg rimelig trygg på den jobben BUP ha gjort? Om du gjør det, synes jeg ikke du skal la deg affisere av diverse skrekkeksempel.

Det kan godt hende at en del barn med 'ekte' ADHD kan ha god og akseptabel hjelp av tiltak som ikke omfatter medisinering. Men om barna kan få det vesentlig bedre om de også medisineres, er det synd om dette ikke blir prøvd.

Jeg tror en av grunnene til at diagnosen er blitt 'populær' er at den uløser ganske store resurser. Det er dessverre slik i skolen at man ikke får resurser ut fra elevenes behov, men ut fra eventuelle diagnoser.

Satt på spissen kan man si at har man en livlig småskoleklasse med en del barn som er krevende i forhold til grensesetting/og eller har dårlig konsentrasjon, er det svært beleilig for skolen å få satt noen ADHD-diagnoser på grunn av de resursene til bl.annet assisten dette kan utløse. Bevilgende myndigheter tar nemlig ikke hensyn til at en klasse kan ha behov for assistent uten at det foreligger en eneste diagnose.

Skal jeg forsette å spissformulere, kan man også si at det for enkelte barn kan være en fordel med en feilaktig ADHD-diagnose fremfor ingen diagnose, igjen pga resursene det utløser. Ikke alle ADHD-barn blir medisinert. Og innenfor rammen av ADHD-diagnosen, kan man klare å sy sammen det opplegget barnet trenger.

Innenfor både skoleverk og helsevesenet kan diagnoser ha mer enn en funksjon. Å sette på riktig merkelapp for å indikere riktig behandling er den ene. Men noen ganger er det vel så viktig å finne den merkelappen som utløser de nødvendige rettigheter og resurser.

mvh

Er så enig med deg.

Diagnosen på min 12 åring, Aspergers syndrom, utløyste ressurser som han ikkje hadde fått om han ikkje hadde diagnose. Uansett hadde han hatt same vanskane. Det hadde berre blitt meir arbeid på oss som foreldre. Guten hadde ikkje blitt "forstått" på same måten som han blir no.

Nå er han ein fornøgd gut, som blir sett og respektert. Eg er så glad for den hjelpa vi har fått.

[kaffepiken]

Jeg ha desverre ingen referanse så dette blir litt løst referert. I Tromsø ble det nylig gjort et studie der foreldre til barn med ADHD-diagnose fikk kurs i grensesetting. Jeg går ut fra at dette var barn med en mer utagerende adferd. Etter kurset mistet flere av barna sin ADHD-diagnose. (Jeg antar at dette var viljesterke barn som krevde en over gjennomsnittet fasthet i grensesettingen.)

En av de ansvarlige for undersøkelsen skal ha uttalt at h*n nesten var redd for å offentliggjøre resultatet av hensyn til de som har en 'ekte' ADHD.

Et studie i USA viste at en del barn ble kvitt sin 'ADHD' når de fikk tatt mandlene. Barna sov rett og slett for lite og dårlig pga pustevansker.

http://www1.vg.no/helse/artikkel.php?artid=194941

Så det finnes absolutt muligheter til å få en uriktig ADHD-diagnose. Men det finnes også muligheter til å ikke få diagnosen og riktig hjelp når barnet faktisk har en ADHD.

Jeg fikk inntrykk av at du føler deg rimelig trygg på den jobben BUP ha gjort? Om du gjør det, synes jeg ikke du skal la deg affisere av diverse skrekkeksempel.

Det kan godt hende at en del barn med 'ekte' ADHD kan ha god og akseptabel hjelp av tiltak som ikke omfatter medisinering. Men om barna kan få det vesentlig bedre om de også medisineres, er det synd om dette ikke blir prøvd.

Jeg tror en av grunnene til at diagnosen er blitt 'populær' er at den uløser ganske store resurser. Det er dessverre slik i skolen at man ikke får resurser ut fra elevenes behov, men ut fra eventuelle diagnoser.

Satt på spissen kan man si at har man en livlig småskoleklasse med en del barn som er krevende i forhold til grensesetting/og eller har dårlig konsentrasjon, er det svært beleilig for skolen å få satt noen ADHD-diagnoser på grunn av de resursene til bl.annet assisten dette kan utløse. Bevilgende myndigheter tar nemlig ikke hensyn til at en klasse kan ha behov for assistent uten at det foreligger en eneste diagnose.

Skal jeg forsette å spissformulere, kan man også si at det for enkelte barn kan være en fordel med en feilaktig ADHD-diagnose fremfor ingen diagnose, igjen pga resursene det utløser. Ikke alle ADHD-barn blir medisinert. Og innenfor rammen av ADHD-diagnosen, kan man klare å sy sammen det opplegget barnet trenger.

Innenfor både skoleverk og helsevesenet kan diagnoser ha mer enn en funksjon. Å sette på riktig merkelapp for å indikere riktig behandling er den ene. Men noen ganger er det vel så viktig å finne den merkelappen som utløser de nødvendige rettigheter og resurser.

mvh

''Jeg tror en av grunnene til at diagnosen er blitt 'populær' er at den uløser ganske store resurser. Det er dessverre slik i skolen at man ikke får resurser ut fra elevenes behov, men ut fra eventuelle diagnoser.''

Dette stemmer visst ikke lenger, i hvertfall ikke her i Oslo. Etter at diagnosen til min sønn var på plass, fikk jeg beskjed om at det ikke ble innvilget ressurser til ham på bakgrunn av diagnosen, men basert i hans hjelpebehov. De samme ressursene kunne like godt blitt tildelt uten diagnose. Alle barn kan kreve tilrettelagt undervisning og ressurser tildelt, diagnose eller ei. Barnets behov er bestemmende. Dette overrasket meg , for jeg trodde det var som du sier.

En ADHD-diagnose trenger ikke utløse mye ressurser hvis barnet er velfungerende - sånn som mitt barn f.eks. Jeg har diskutert med PPT ang. dette fordi de syntes først han fungerte så godt at det ikke var behov for så mye.. Det er ingen fast sum som står klar til hvert barn som får diagnosen. Skolen får en totalsum pr. år som skal fordeles på alle som har behov for spesialundervisning.

Man kan altså godt få tilrettelagt undervisningen og få tildelt ressurser uten diagnose, men jeg har jo erfart at det er mye lettere å vinne fram hvis man har en diagnose å slå i bordet.

Ellers så opplever jeg for vår del at vi er bra ivaretatt så langt. Men jeg syns likevel diskusjonen er interessant. Den berører oss i like stor grad som alle andre ADHD-foreldre.

[PieLill]

''Jeg tror en av grunnene til at diagnosen er blitt 'populær' er at den uløser ganske store resurser. Det er dessverre slik i skolen at man ikke får resurser ut fra elevenes behov, men ut fra eventuelle diagnoser.''

Dette stemmer visst ikke lenger, i hvertfall ikke her i Oslo. Etter at diagnosen til min sønn var på plass, fikk jeg beskjed om at det ikke ble innvilget ressurser til ham på bakgrunn av diagnosen, men basert i hans hjelpebehov. De samme ressursene kunne like godt blitt tildelt uten diagnose. Alle barn kan kreve tilrettelagt undervisning og ressurser tildelt, diagnose eller ei. Barnets behov er bestemmende. Dette overrasket meg , for jeg trodde det var som du sier.

En ADHD-diagnose trenger ikke utløse mye ressurser hvis barnet er velfungerende - sånn som mitt barn f.eks. Jeg har diskutert med PPT ang. dette fordi de syntes først han fungerte så godt at det ikke var behov for så mye.. Det er ingen fast sum som står klar til hvert barn som får diagnosen. Skolen får en totalsum pr. år som skal fordeles på alle som har behov for spesialundervisning.

Man kan altså godt få tilrettelagt undervisningen og få tildelt ressurser uten diagnose, men jeg har jo erfart at det er mye lettere å vinne fram hvis man har en diagnose å slå i bordet.

Ellers så opplever jeg for vår del at vi er bra ivaretatt så langt. Men jeg syns likevel diskusjonen er interessant. Den berører oss i like stor grad som alle andre ADHD-foreldre.

Det du skriver overrasker meg.

Jeg har vel hatt en viss anelse om at diagnose alene ikke automatisk utløser en viss menge resurser. Men jeg har også hatt inntrykk av at uten diagnose kommer man ingen vei. Noen diagnoser er 'bedre' enn andre i forhold til å få nødvedige resurser.

Men om systemet er endret slik at det er behov og ikke bare diagnose som utløser ekstra midler til skolen for å kunne hjelpe eleven, er dette positivt forutsatt at det ikke bare betyr at det blir vanskeligere for alle.

mvh

[PieLill]

Er så enig med deg.

Diagnosen på min 12 åring, Aspergers syndrom, utløyste ressurser som han ikkje hadde fått om han ikkje hadde diagnose. Uansett hadde han hatt same vanskane. Det hadde berre blitt meir arbeid på oss som foreldre. Guten hadde ikkje blitt "forstått" på same måten som han blir no.

Nå er han ein fornøgd gut, som blir sett og respektert. Eg er så glad for den hjelpa vi har fått.

Så flott at dere har fått god hjelp.

;-)

mvh

[Gjest Jente31]

Kan det være at begge leire har høvelig rett, men ikke om alle barn som har problemer man asosierer med ADHD eller ADD?

Søvnvansker, traumer, belastninger i hverdagen, at barnet blir møtt på en måte som er feil for akkurat det barnet og sikkert mange andre ting kan gi 'symptomer' som er identiske med en 'ekte' ADHD.

Jeg har møtt foreldre som har følt seg selv misstrodd og 'inkompetentgjort' av hjelpeapparatet og barnet dynget ned i diagnoser og merkelapper uten at de opplever at barnet noen gang har blitt sett og forstått av det samme hjelpeapparatet.

Jeg har også møtt foreldre som deler livet opp i før og etter medisineringen og det eneste de eventuellt angrer er at det ikke ble gjort før.

Den tredie kategorien er de foreldrene som gjør alt det beste de vet, følger alle råd og anbefalinger i forhold til omsorg, grenser og oppdragelse, men ingen ting ser ut til å funke. Så kan de føle at skole og hjelpeapparat stempler dem som dårlige foreldre.

Jeg tror det er sannsynlig at alle tre kategorier har høvelig rett ut fra sine egne erfaringer og besitter biter av den totale sannheten.

Om du føler at hjelpeaparatet har møtt både barnet og dere foreldre på en god og konstruktiv måte og at du kan kjenne deg/barnet igjen i konklusjoner og planlagte tiltak, tror jeg dere er på rett vei.

mvh

Et veldig interessant innlegg fra dere alle.

Jeg begynte å tenke på min egen datter da jeg leste dette. Det er jo blitt antydet at hun kan ha adhd. Er under utredning på BUP. Iallefall er hun uroligog utagerende. At hun sliter er like klart.

Men hva om hun er preget av begge deler; ja altså både et urolig hjem (med bl.a vold) og denne lidelsen..

Håper hun får den hjelpen hun trenger iallefall.. At de klarer å finne ut av det.

Noen tanker fra

[PieLill]

Et veldig interessant innlegg fra dere alle.

Jeg begynte å tenke på min egen datter da jeg leste dette. Det er jo blitt antydet at hun kan ha adhd. Er under utredning på BUP. Iallefall er hun uroligog utagerende. At hun sliter er like klart.

Men hva om hun er preget av begge deler; ja altså både et urolig hjem (med bl.a vold) og denne lidelsen..

Håper hun får den hjelpen hun trenger iallefall.. At de klarer å finne ut av det.

Noen tanker fra

Enten det er det ene eller det andre eller begge deler, vil som regel det som virker positivt på en ting være gunstig for mange andre ting også. Likedan vil det som drar ned, ta med seg flere ting i dragsuget.

Jeg håper virkelig de finner hva som blir de aller beste løsningene for barnet ditt.

mvh

[kaffepiken]

Det du skriver overrasker meg.

Jeg har vel hatt en viss anelse om at diagnose alene ikke automatisk utløser en viss menge resurser. Men jeg har også hatt inntrykk av at uten diagnose kommer man ingen vei. Noen diagnoser er 'bedre' enn andre i forhold til å få nødvedige resurser.

Men om systemet er endret slik at det er behov og ikke bare diagnose som utløser ekstra midler til skolen for å kunne hjelpe eleven, er dette positivt forutsatt at det ikke bare betyr at det blir vanskeligere for alle.

mvh

Ja, jeg tror også dette kan være en endring til det bedre - forutsatt at det fungerer da. En forutsetning må jo være at skolene får tildelt nok midler hvert år proporsjonalt med hvor mange barn som har spesielle behov.

Det er helt sikkert endel barn som i perioder kan ha behov for tilrettelegging og ekstraressurser, uten at de bør puttes i noen diagnosebås. Jeg syns det er veldig ille hvis hjelperessurser knyttes kun opp mot diagnoser.

Jeg tipper at dette gjøres ulikt fra kommune til kommune.