Hvorfor blir man utro ?

[Gjest skram]

Selvfølgelig finnes det utallige situasjoner som er grunn til at det har blitt utroskap i ett forhold.

Men jeg har over flere år grublet og sett samliv rakne . Det er så enkelt å si at kjerringa har vært ei ræv ,men jeg har så lyst til å stille spørsmålet til mannen ,hvor var du da ? når kvinnen ble ei ræv ,aldri hjemme ,skyldte på at det var mye å gjøre på jobben ,men sannheten ,var at du egentlig ville rømme forholdet ,men var for feig ,holdt deg borte mye mye ,kvinnen følte seg alene med barn og hjemmeansvar og savnet av en mann vokste .

Jeg ser et eksempelt i vår krets hvor denne mannen idag er gift på nytt med ei søt barnløs jente ,for hans ekskone var utro mot han . Jeg ser det med litt andre øyne .

Er det bare meg ?

[Gjest mann med ny kone]

Jeg er en av di mennene som har ny kone fordi exen var ei ræv.

Men det var for di hu aldri ville se hvor glad jeg var i henne og aldri ble fornøyd uansett hvor mye jeg ga henne av oppmerksomhet.

En mann som jobber og gjør så godt han kan gjør vel ofte så godt han kan? Kona mi var bare sutret og missfornøyd uansett men likevel fikk jeg skylda for at hu var utro. Forstå det den som kan. Men det har ikke de som forsvarer det opplevd kanske. Du som bare ser dem i nærmiljø har vært utro ville du forsvart dem som er utro det tror jeg ikke jeg kan som har opplevd det.

[Gjest ingen signatur her]

Hvis du ikke har opplevd utroskap fra den du er glad i er det kanskje mulig å se det med andre øyne? Men vent til du opplever det selv , jeg vet hvordan det er med utro mann. Du ser det bare utenfra men andre ser det fra insida.

Er det ikke forskjell på å skille seg og bryte forholdet og dt å være utro?

[Gjest annonymus]

Jeg kan også se at det er mange årsaker til brudd, og det er mange grunner til at en av partene blir misfornøyde.

Begge parter har ansvar for at forholdet skal fungere og at begge skal være tilfredse, men jeg mener at den som er utro alene har skylda for selve utroskapen.

Synes du utroskap kan forsvares og hvorfor er det han med ny kone som er synderen?

[Gjest annonymus]

Jeg er en av di mennene som har ny kone fordi exen var ei ræv.

Men det var for di hu aldri ville se hvor glad jeg var i henne og aldri ble fornøyd uansett hvor mye jeg ga henne av oppmerksomhet.

En mann som jobber og gjør så godt han kan gjør vel ofte så godt han kan? Kona mi var bare sutret og missfornøyd uansett men likevel fikk jeg skylda for at hu var utro. Forstå det den som kan. Men det har ikke de som forsvarer det opplevd kanske. Du som bare ser dem i nærmiljø har vært utro ville du forsvart dem som er utro det tror jeg ikke jeg kan som har opplevd det.

Jeg er enig med deg og kan heller ikke forstå at utroskap forsvares. Det kan være årsaker til brudd hvis mannen forsømmer alt ansvar, men ikke årsak til utroskap.

Utroskap kan brukes som middel til brudd, men det kan jeg ikke forsvare.

Hvorfor drikker Jeppe? Det er nesten aldri noen som spør de grinete sure og misfornøyde damene om de ga mannen gode grunner til å være hjemme.

Jeg er skilt men har ikke ny kone, og ikke vil jeg stole på noen med det første. Det har vært noen tunge månder men jeg klarer ikke et nytt forhold. Hun forlangte at jeg skulle være mer hjemme og jeg gjorde det jeg kunne , har altid vært glad og prøvd det jeg kan. Men hun ga meg aldri en grunn, gjengjelte ikke noe av det jeg ønsket av nærhet eller ga av nærhet. Likevel skyldte hun på at hun bare ville ha nærhet når hun knullet en annen.

Hadde hun hatt mindre vondt i hodet og smilt litt hjemme ville jeg valgt å være mer hjemme.Men til slutt var jeg lei av bare enveis. Jeg tror ikke hun hadde så vondt i hodet og vondt der når hun dro på hytta når jeg var på jobb, bare når jeg kom hjem.

Nå mister hun både hytta og meg og vil ikke det men det er litt seint å si nå. Hvorfor kunne hun plutselig gi så mye til en annen som hun aldri vill gi meg etter at vi fikk ungene, det har jeg lurt på også.

[mrxx]

Dette virket svært enkelt og jeg stusser over at du ikke har kommet frem til noe mer enn dette hvis du har grublet lenge.

[Gjest Vanskelig tema]

Nei, det er nok ikke bare deg. Men er det riktig å tenke slik for det?

For jeg forstår det slik at du forsvarer utro kvinner?

Innlegget ditt er litt vanskelig å forstå, men du prøver i hvert fall å se "gode" årsaker til å bli utro samtidig som du gir mannen skylda for at hun blir utro?

Dette har jeg opplevd selv, som den utro parten!

I mitt tilfelle som i ditt eksempel, tror jeg det er mange likheter. Men der stopper jeg litt opp fordi jeg også opplevde hva det vil si å se litt nærmere på hva jeg egentlig gjorde feil selv.

Veldig mange gjør dessverre ikke det, i hvert fall hvis de ikke får god hjelp til å komme videre i livet.

Det var én viktig grunn til at jeg ble utro, og jeg mente selvfølgelig det var mannen min som var feilen.

Akkurat som du grubler over, han ble mer og mer fraværende.

Men det riktige er nok at jeg ikke var god nok på det å vise lidenskap og hengivenhet nettopp da ungene og hverdagen krevde mye av meg.

I tillegg var det altfor lite sex og initiativ fra min side. Det betyr også at jeg var dårlig på det å se hanss gode sider og alt han ga meg. Det betyr at jeg tolket alt som forsøk på å få sex.

Han var jo bare glad i meg og tent på meg.

I virkeligheten var det jeg som gjorde han kjedelig, uinteressert og dermed ble han uinteressant for meg.

Men var det HANS skyld?

Og er det da forståelig at JEG ble utro?

Ut fra den følelsen jeg hadde bygget opp var det forståelig, men var egentlig HANS rolle i forholdet ÅRSAKEN til utroskapen?

ÅRSAKEN til at jeg var utro, har jeg tenkt mye på i ettertid. Og jeg må vel innrømme at selve årsaken var at JEG valgte å være utro i stedet for å være redelig. Ikke sant?

I ettertid må jeg også innrømme at han ikke fikk særlig mye lidenskap, sex eller respekt. Og det var det HAN trengte for å orke å bidra mer hjemme og i parforholdet.

Og da kan jeg spørre meg en gang til, var HAN årsaken til min utroskap?

Det er en av grunnene til at jeg tar så sterk avstand fra både egen og andres utroskap, og at jeg hevder at utro personer (de som har valgt å være utro seksuelt) som regel har vært veldig dårlig på det å vise seksuell hengivenhet og kjærlighet i eget forhold.

Hvis vi gir hverandre det vi trenger hjemme er det lite behov for å flykte inn i andre forhold, og menn som opplever lidenskap fra kona bidrar nesten alltid til mer hjemme og i parforholdet. Hvorfor skal det alltid ses motsatt, at vi ikke skal være kjærlige og hengivne FORDI mannen ikke bidrar?

Jeg har skrevet tidligere at vi alltid skylder på at mannen svikter først. Jeg tror det motsatte!!!

Og dermed var jeg også nødt til å ta fullstendig avstand fra mitt eget valg når jeg valgte utroskap, et standpunkt jeg skyldte min mann å ta både tydelig og klart.

Er du ikke enig i det?

Det er altfor vanlig at mange av oss kvinner gir mannen skylda for sippete umoral hos oss selv.

[Gjest husarbeid er utfordringen hos oss]

Jeg tror ikke jeg hadde vært fysisk utro med en annen mann uansett. De som er utro er vel ikke særlig fornøyd med forholdet sitt. Hvis jeg ikke var fornøyd med forholdet mitt ville jeg først og fremst prøvd alt for at det skulle blitt bedre. Terapi - alt mulig. Gikk det ikke an å redde det så ville det jo bli slutt. Men jeg ville aldri vært utro.

Selvfølgelig kan det være smigrende å få oppmerksomhet fra det annet kjønn - og jeg har vel også vært litt betatt av flere - men jeg har aldri gjort noe med det. Er veldig glad i mannen min og tror ikke gresset er så mye grønnere på den andre siden. (Har vel alltid blitt lett betatt av mannfolk - men det er ikke det samme som kjærlighet).

Tilbake til om forholdet ble dårlig. Vi har hatt dårligere perioder - og jeg kan sikkert være det som disse mannfolkene har svart "ei sur megge". Det går på husarbeid, husarbeid, husarbeid (og å ta seg av unger også selvfølgelig) . Mannen min gjør sin del hjemme han - men det er jeg som stort sett må si hva som skal gjøres. Jeg er litt opptatt av - nå som barna har blitt litt større - å ha det noenlunde strøkent hjemme slik at vi ikke dør av forlegenhet om det kommer uventet besøk.

Men det er ikke så enkelt når mannen (og ungene) bare slipper alt de har i hendene der de står. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det skal være så utrolig vanskelig å sette skoa på plass i hylla og henge opp jakken feks. Og å rydde baderomsgulvet for klær når han har lagt ungene. Jeg har prøvd alle strategier som tenkes kan - ikke si at jeg bare skal la det flyte - for den strategien VIRKER ikke og slår bare tilbake på meg selv. (Vi får selvfølgelig besøk når det flyter som verst).

Men nå for tiden så er både han og ungene ganske flinke til å rydde umiddelbart - håper bare det varer. Og jeg har begynt å rydde noenlunde hele tiden - sånn smårydding slik at det ikke hoper seg opp. Jo mer rotete det er i huset jo mer sur blir jeg.

Jeg er tilhenger av å legge ting på sin rette plass når man rydder og ikke bare legge alt i en haug på hylla i vaskerommet eller i vinduskarmen på kjøkken. Jo da - stua ser jo fin ut - men hva hjelper det når ting ikke er ryddet på plass? Jeg kan da kanskje gå å vente på at han skal rydde på plass ting (som vi jo har snakket om titusen ganger...) men det skjer ikke. Når jeg da endelig sier det så klarer jeg IKKE ha en fin tone (den har jeg jo brukt da vi lagde avtalene om hvordan vi skulle rydde og som han var enig i og som vi repeterer ganske ofte). Han takler IKKE at jeg blir sur og kaller meg da "hysterisk". Men da rydder han ihvertfall. MAO det er det eneste som virker. (Men jeg syns ikke han kan kalle meg hysterisk selv om jeg blir sint - men han takler ikke når NOEN blir sinte - han bare er sånn).

Mitt poeng er litt at vi kvinner ikke har noen fremgangsmåter å nå fram på. Jeg har som sagt prøvd med alle strategier. Vi har laget avtaler om hvor tingene sin plass er - i fred og ro - og jeg kan også kanskje nevne "Nå har du lagt ting i vinduskarmen igjen - kan du legge det på plass?" i en dagligdags fin tone. Men da REAGERER han ikke. Jo han sier jo "Joda" men det skjer altså ikke noe. Da syns jeg virkelig ikke han kan si noe på at jeg sier det i en sur tone neste gang.

Eller hva mener dere mannfolk? Hvordan skal vi kommunisere slik at dere forstår? Eller mener dere at det bare er kvinnens ansvar å ha huset "strøkent"?

Det jeg tror skjer i mange forhold er at dama blir ei slik "sur megge" fordi mannfolk ikke forstår noenting etter utallige forsøk fra kona - og så skiller de seg.

[petter smart]

Jeg tror ikke jeg hadde vært fysisk utro med en annen mann uansett. De som er utro er vel ikke særlig fornøyd med forholdet sitt. Hvis jeg ikke var fornøyd med forholdet mitt ville jeg først og fremst prøvd alt for at det skulle blitt bedre. Terapi - alt mulig. Gikk det ikke an å redde det så ville det jo bli slutt. Men jeg ville aldri vært utro.

Selvfølgelig kan det være smigrende å få oppmerksomhet fra det annet kjønn - og jeg har vel også vært litt betatt av flere - men jeg har aldri gjort noe med det. Er veldig glad i mannen min og tror ikke gresset er så mye grønnere på den andre siden. (Har vel alltid blitt lett betatt av mannfolk - men det er ikke det samme som kjærlighet).

Tilbake til om forholdet ble dårlig. Vi har hatt dårligere perioder - og jeg kan sikkert være det som disse mannfolkene har svart "ei sur megge". Det går på husarbeid, husarbeid, husarbeid (og å ta seg av unger også selvfølgelig) . Mannen min gjør sin del hjemme han - men det er jeg som stort sett må si hva som skal gjøres. Jeg er litt opptatt av - nå som barna har blitt litt større - å ha det noenlunde strøkent hjemme slik at vi ikke dør av forlegenhet om det kommer uventet besøk.

Men det er ikke så enkelt når mannen (og ungene) bare slipper alt de har i hendene der de står. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det skal være så utrolig vanskelig å sette skoa på plass i hylla og henge opp jakken feks. Og å rydde baderomsgulvet for klær når han har lagt ungene. Jeg har prøvd alle strategier som tenkes kan - ikke si at jeg bare skal la det flyte - for den strategien VIRKER ikke og slår bare tilbake på meg selv. (Vi får selvfølgelig besøk når det flyter som verst).

Men nå for tiden så er både han og ungene ganske flinke til å rydde umiddelbart - håper bare det varer. Og jeg har begynt å rydde noenlunde hele tiden - sånn smårydding slik at det ikke hoper seg opp. Jo mer rotete det er i huset jo mer sur blir jeg.

Jeg er tilhenger av å legge ting på sin rette plass når man rydder og ikke bare legge alt i en haug på hylla i vaskerommet eller i vinduskarmen på kjøkken. Jo da - stua ser jo fin ut - men hva hjelper det når ting ikke er ryddet på plass? Jeg kan da kanskje gå å vente på at han skal rydde på plass ting (som vi jo har snakket om titusen ganger...) men det skjer ikke. Når jeg da endelig sier det så klarer jeg IKKE ha en fin tone (den har jeg jo brukt da vi lagde avtalene om hvordan vi skulle rydde og som han var enig i og som vi repeterer ganske ofte). Han takler IKKE at jeg blir sur og kaller meg da "hysterisk". Men da rydder han ihvertfall. MAO det er det eneste som virker. (Men jeg syns ikke han kan kalle meg hysterisk selv om jeg blir sint - men han takler ikke når NOEN blir sinte - han bare er sånn).

Mitt poeng er litt at vi kvinner ikke har noen fremgangsmåter å nå fram på. Jeg har som sagt prøvd med alle strategier. Vi har laget avtaler om hvor tingene sin plass er - i fred og ro - og jeg kan også kanskje nevne "Nå har du lagt ting i vinduskarmen igjen - kan du legge det på plass?" i en dagligdags fin tone. Men da REAGERER han ikke. Jo han sier jo "Joda" men det skjer altså ikke noe. Da syns jeg virkelig ikke han kan si noe på at jeg sier det i en sur tone neste gang.

Eller hva mener dere mannfolk? Hvordan skal vi kommunisere slik at dere forstår? Eller mener dere at det bare er kvinnens ansvar å ha huset "strøkent"?

Det jeg tror skjer i mange forhold er at dama blir ei slik "sur megge" fordi mannfolk ikke forstår noenting etter utallige forsøk fra kona - og så skiller de seg.

Utrolig hvor liten selvinnsikt du har.

Hvorfor er det DU som skal bestemme hvor strøkent huset skal være?

Det er ikke rart at mann og unger synes du er sur og masete når du krever ting av dem som de synes er unødvendige.

Dersom du alltid MÅ ha det strøkent så må du akseptere at det er du selv som må stå for mesteparten av ryddingen og vaskingen. Det er ikke rimelig å kreve at andre skal leve etter dine krav om ryddighet.

"Jeg har prøvd alle strategier som tenkes kan - ikke si at jeg bare skal la det flyte - for den strategien VIRKER ikke og slår bare tilbake på meg selv. (Vi får selvfølgelig besøk når det flyter som verst)."

Denne setningen sier det meste. Det slår da vel ikke noe mer tilbake på deg enn på han at det er uryddig når dere får selskap?! Hvis du mener det så mener du tydeligvis at rydding er ditt ansvar og da må du gjøre mesteparten selv.

Hvis du vil "nå fram" så må du kommunisere og inngå kompromisser. Du har ikke fasiten på hvor ryddig det skal være. La han være med å bestemme og han vil ta mer eierskap og dermed gjøre mer. Men da vil det aldri bli så ryddig som du i utgangspunktet ønsker.

[morsan]

Utrolig hvor liten selvinnsikt du har.

Hvorfor er det DU som skal bestemme hvor strøkent huset skal være?

Det er ikke rart at mann og unger synes du er sur og masete når du krever ting av dem som de synes er unødvendige.

Dersom du alltid MÅ ha det strøkent så må du akseptere at det er du selv som må stå for mesteparten av ryddingen og vaskingen. Det er ikke rimelig å kreve at andre skal leve etter dine krav om ryddighet.

"Jeg har prøvd alle strategier som tenkes kan - ikke si at jeg bare skal la det flyte - for den strategien VIRKER ikke og slår bare tilbake på meg selv. (Vi får selvfølgelig besøk når det flyter som verst)."

Denne setningen sier det meste. Det slår da vel ikke noe mer tilbake på deg enn på han at det er uryddig når dere får selskap?! Hvis du mener det så mener du tydeligvis at rydding er ditt ansvar og da må du gjøre mesteparten selv.

Hvis du vil "nå fram" så må du kommunisere og inngå kompromisser. Du har ikke fasiten på hvor ryddig det skal være. La han være med å bestemme og han vil ta mer eierskap og dermed gjøre mer. Men da vil det aldri bli så ryddig som du i utgangspunktet ønsker.

''Hvorfor er det DU som skal bestemme hvor strøkent huset skal være?''

Dette er jeg enig i er et viktig poeng. Det virker som om en del damer mener at deres ord er lov når det gjelder dette. Samtidig er det viktig at mannen kommer henne i møte. Hvis han ikke gjør en tøddel for å bedre forholdene, blir det jo han som ensidig bestemmer hvor strøkent det skal være. Kompromisser tingen, og gjensidig forståelse av hva som er viktig for at den andre i forholdet skal trives.

''Det slår da vel ikke noe mer tilbake på deg enn på han at det er uryddig når dere får selskap?! ''

Tja, jeg tror ikke dette er en helt korrekt observasjon. det er fortsatt slik, dessverre, at man bedømmer andres hus, bil, hage etc ut fra en mer kjønnstradisjonell synsvinkel. Et rent hus er hennes fortjeneste - et skittent hus likeså. Mens han får æren/diskrediten for plen som ikke er slått, biler som er skitne osv.

[Gjest husarbeid er utfordringen hos oss]

Utrolig hvor liten selvinnsikt du har.

Hvorfor er det DU som skal bestemme hvor strøkent huset skal være?

Det er ikke rart at mann og unger synes du er sur og masete når du krever ting av dem som de synes er unødvendige.

Dersom du alltid MÅ ha det strøkent så må du akseptere at det er du selv som må stå for mesteparten av ryddingen og vaskingen. Det er ikke rimelig å kreve at andre skal leve etter dine krav om ryddighet.

"Jeg har prøvd alle strategier som tenkes kan - ikke si at jeg bare skal la det flyte - for den strategien VIRKER ikke og slår bare tilbake på meg selv. (Vi får selvfølgelig besøk når det flyter som verst)."

Denne setningen sier det meste. Det slår da vel ikke noe mer tilbake på deg enn på han at det er uryddig når dere får selskap?! Hvis du mener det så mener du tydeligvis at rydding er ditt ansvar og da må du gjøre mesteparten selv.

Hvis du vil "nå fram" så må du kommunisere og inngå kompromisser. Du har ikke fasiten på hvor ryddig det skal være. La han være med å bestemme og han vil ta mer eierskap og dermed gjøre mer. Men da vil det aldri bli så ryddig som du i utgangspunktet ønsker.

Jeg tror jeg har ganske stor selvinnsikt - ihvertfall mye større en mannen min.

Vi har - som jeg skrev - inngått avtaler om hvordan man skal rydde - hvor ryddigt man skal ha det osv osv. Det er ikke jeg som har tredd noe ned over hodet på han. Hvis han var uenig i disse avtalene så måtte han sagt det der og da og ikke bare bryte dem? Enig?

Enig med morsan at det jo er HAN og ikke jeg som bestemmer hvor strøkent det skal være når han ikke rydder etter seg.

[Gjest mann med ny kone]

Jeg tror ikke jeg hadde vært fysisk utro med en annen mann uansett. De som er utro er vel ikke særlig fornøyd med forholdet sitt. Hvis jeg ikke var fornøyd med forholdet mitt ville jeg først og fremst prøvd alt for at det skulle blitt bedre. Terapi - alt mulig. Gikk det ikke an å redde det så ville det jo bli slutt. Men jeg ville aldri vært utro.

Selvfølgelig kan det være smigrende å få oppmerksomhet fra det annet kjønn - og jeg har vel også vært litt betatt av flere - men jeg har aldri gjort noe med det. Er veldig glad i mannen min og tror ikke gresset er så mye grønnere på den andre siden. (Har vel alltid blitt lett betatt av mannfolk - men det er ikke det samme som kjærlighet).

Tilbake til om forholdet ble dårlig. Vi har hatt dårligere perioder - og jeg kan sikkert være det som disse mannfolkene har svart "ei sur megge". Det går på husarbeid, husarbeid, husarbeid (og å ta seg av unger også selvfølgelig) . Mannen min gjør sin del hjemme han - men det er jeg som stort sett må si hva som skal gjøres. Jeg er litt opptatt av - nå som barna har blitt litt større - å ha det noenlunde strøkent hjemme slik at vi ikke dør av forlegenhet om det kommer uventet besøk.

Men det er ikke så enkelt når mannen (og ungene) bare slipper alt de har i hendene der de står. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det skal være så utrolig vanskelig å sette skoa på plass i hylla og henge opp jakken feks. Og å rydde baderomsgulvet for klær når han har lagt ungene. Jeg har prøvd alle strategier som tenkes kan - ikke si at jeg bare skal la det flyte - for den strategien VIRKER ikke og slår bare tilbake på meg selv. (Vi får selvfølgelig besøk når det flyter som verst).

Men nå for tiden så er både han og ungene ganske flinke til å rydde umiddelbart - håper bare det varer. Og jeg har begynt å rydde noenlunde hele tiden - sånn smårydding slik at det ikke hoper seg opp. Jo mer rotete det er i huset jo mer sur blir jeg.

Jeg er tilhenger av å legge ting på sin rette plass når man rydder og ikke bare legge alt i en haug på hylla i vaskerommet eller i vinduskarmen på kjøkken. Jo da - stua ser jo fin ut - men hva hjelper det når ting ikke er ryddet på plass? Jeg kan da kanskje gå å vente på at han skal rydde på plass ting (som vi jo har snakket om titusen ganger...) men det skjer ikke. Når jeg da endelig sier det så klarer jeg IKKE ha en fin tone (den har jeg jo brukt da vi lagde avtalene om hvordan vi skulle rydde og som han var enig i og som vi repeterer ganske ofte). Han takler IKKE at jeg blir sur og kaller meg da "hysterisk". Men da rydder han ihvertfall. MAO det er det eneste som virker. (Men jeg syns ikke han kan kalle meg hysterisk selv om jeg blir sint - men han takler ikke når NOEN blir sinte - han bare er sånn).

Mitt poeng er litt at vi kvinner ikke har noen fremgangsmåter å nå fram på. Jeg har som sagt prøvd med alle strategier. Vi har laget avtaler om hvor tingene sin plass er - i fred og ro - og jeg kan også kanskje nevne "Nå har du lagt ting i vinduskarmen igjen - kan du legge det på plass?" i en dagligdags fin tone. Men da REAGERER han ikke. Jo han sier jo "Joda" men det skjer altså ikke noe. Da syns jeg virkelig ikke han kan si noe på at jeg sier det i en sur tone neste gang.

Eller hva mener dere mannfolk? Hvordan skal vi kommunisere slik at dere forstår? Eller mener dere at det bare er kvinnens ansvar å ha huset "strøkent"?

Det jeg tror skjer i mange forhold er at dama blir ei slik "sur megge" fordi mannfolk ikke forstår noenting etter utallige forsøk fra kona - og så skiller de seg.

Det du skriver er vel ikke sur grinet megge. Såpas må vi tåle når vi ikke er like flinke i huset. Jeg må snakke for meg selv og jeg tolte og få kjeft og ryddet også. Men når jeg hadde ryddet smilte og prøvde til og med og overasske med strøkent hus var det aldri et smil og få igjenn. Det kunne jeg leve med for jeg var glad i henne.Det som virkelig var vont var når jeg var genntlemann, vartet opp for eksempel på kvelden eller i helga da brukte hu allti tidligere rot eller ting jeg ikke hadde sett til og avvise den nærheta eller sexen jeg ønsket vi skulle ha sammens.

Du spør om kommunikasjon og hvordan vi menn vil ha det. Jeg vet at mange av oss godt kan tåle kjeft for vi roter eller gjør feil men det jeg syntes var verst er at hu kjeftet for rotet i fjor eller en feil forige uke hver gang hu hadde noe å ta opp. Når kvinner blander inn detta i hver nærhets-situasjon i stedet for og ta vare på øyeblikket her og nå blir det tungt.

Jeg vil svare seriøst og synes det du skriver er riktig. Men det jeg vil si er at vi blir lei av at dem skal kreve likhet i alt det praktiske men ikke likhet i det og gji hverandre respekt og nærhet. For hu hadde liksom rett til og kreve alt i si egen ordning før hu ville være hyggelig på et personlig plan. Det er det jeg kaller litt styggt og være ei ræv. Utrykket kom forresten fra skram og ikke meg.

Jeg har også et spørsmål for min eks ble utro for hu savnet nærheta. Hva den nærheta egentlig var ville hu ikke snakke om før jeg oppdaget at hu var utro. Da var det plutslig meg hu hadde savnet nærhet fra og ville snakke og snakke om alt hu var fornøydt med osv. Hvorfor kunne hu ikke skille mellom det hu var misfornøydt med og ta i mot nærhet og dem gode orda tidligere da?

Nå er jeg gift att med ei som behandler meg som mann og ikke som huggestabb. Hu får meg til og føle meg glad for og rydde for jeg vet hu ikke tar opp att kjeftinga i kveld. Hu gjir meg noe personlig og lytter også til hva jeg ønsker meg, ikke at det bare er jeg som skal følge hennses ønsker. Jeg tror mange menn rydder skoa med frustrasjon og sur komentar for di dama styrer nærheta og sexen avhengig av hvor fornøydt dem er med bare det praktiske.

Hvorfor teller det ikke noe for nærheta at jeg er snill gavmild ikkevoldelig genntleman? Er det praktiske viktigere en omsorg og trofasthet? Det må jo være det når hu valgte og knulle en annen enn den som var glad i henne?Vel jeg var ikke like flink som hu, men jeg ville gjerne.

Det hjelpte ikke for meg at hu tagg og bad etterpå.

[Gjest mann med ny kone]

Jeg tror jeg har ganske stor selvinnsikt - ihvertfall mye større en mannen min.

Vi har - som jeg skrev - inngått avtaler om hvordan man skal rydde - hvor ryddigt man skal ha det osv osv. Det er ikke jeg som har tredd noe ned over hodet på han. Hvis han var uenig i disse avtalene så måtte han sagt det der og da og ikke bare bryte dem? Enig?

Enig med morsan at det jo er HAN og ikke jeg som bestemmer hvor strøkent det skal være når han ikke rydder etter seg.

Akurat det der med at jeg har mye større selvinsikt en mannen min er den værste feilen min kone gjorde. Det var typisk for hu og si også. Likevel var det hu som var utro og angret og tagg og bad. Hvam hadde selvinsikt?

Og ha den holdningen til mannen sin forteller meg noe om verdisynet og mannesynet som er ravende galt.

[Gjest mann med ny kone]

''Hvorfor er det DU som skal bestemme hvor strøkent huset skal være?''

Dette er jeg enig i er et viktig poeng. Det virker som om en del damer mener at deres ord er lov når det gjelder dette. Samtidig er det viktig at mannen kommer henne i møte. Hvis han ikke gjør en tøddel for å bedre forholdene, blir det jo han som ensidig bestemmer hvor strøkent det skal være. Kompromisser tingen, og gjensidig forståelse av hva som er viktig for at den andre i forholdet skal trives.

''Det slår da vel ikke noe mer tilbake på deg enn på han at det er uryddig når dere får selskap?! ''

Tja, jeg tror ikke dette er en helt korrekt observasjon. det er fortsatt slik, dessverre, at man bedømmer andres hus, bil, hage etc ut fra en mer kjønnstradisjonell synsvinkel. Et rent hus er hennes fortjeneste - et skittent hus likeså. Mens han får æren/diskrediten for plen som ikke er slått, biler som er skitne osv.

Alt det er jeg også enig md deg om. Men skram mente det er en unskyldning for og være utro når de ikke er helt like i hvor strøkent alt skal være.Er det en årsak eller grunn til og bli utro?

[Gjest mann med nye kone]

Nei, det er nok ikke bare deg. Men er det riktig å tenke slik for det?

For jeg forstår det slik at du forsvarer utro kvinner?

Innlegget ditt er litt vanskelig å forstå, men du prøver i hvert fall å se "gode" årsaker til å bli utro samtidig som du gir mannen skylda for at hun blir utro?

Dette har jeg opplevd selv, som den utro parten!

I mitt tilfelle som i ditt eksempel, tror jeg det er mange likheter. Men der stopper jeg litt opp fordi jeg også opplevde hva det vil si å se litt nærmere på hva jeg egentlig gjorde feil selv.

Veldig mange gjør dessverre ikke det, i hvert fall hvis de ikke får god hjelp til å komme videre i livet.

Det var én viktig grunn til at jeg ble utro, og jeg mente selvfølgelig det var mannen min som var feilen.

Akkurat som du grubler over, han ble mer og mer fraværende.

Men det riktige er nok at jeg ikke var god nok på det å vise lidenskap og hengivenhet nettopp da ungene og hverdagen krevde mye av meg.

I tillegg var det altfor lite sex og initiativ fra min side. Det betyr også at jeg var dårlig på det å se hanss gode sider og alt han ga meg. Det betyr at jeg tolket alt som forsøk på å få sex.

Han var jo bare glad i meg og tent på meg.

I virkeligheten var det jeg som gjorde han kjedelig, uinteressert og dermed ble han uinteressant for meg.

Men var det HANS skyld?

Og er det da forståelig at JEG ble utro?

Ut fra den følelsen jeg hadde bygget opp var det forståelig, men var egentlig HANS rolle i forholdet ÅRSAKEN til utroskapen?

ÅRSAKEN til at jeg var utro, har jeg tenkt mye på i ettertid. Og jeg må vel innrømme at selve årsaken var at JEG valgte å være utro i stedet for å være redelig. Ikke sant?

I ettertid må jeg også innrømme at han ikke fikk særlig mye lidenskap, sex eller respekt. Og det var det HAN trengte for å orke å bidra mer hjemme og i parforholdet.

Og da kan jeg spørre meg en gang til, var HAN årsaken til min utroskap?

Det er en av grunnene til at jeg tar så sterk avstand fra både egen og andres utroskap, og at jeg hevder at utro personer (de som har valgt å være utro seksuelt) som regel har vært veldig dårlig på det å vise seksuell hengivenhet og kjærlighet i eget forhold.

Hvis vi gir hverandre det vi trenger hjemme er det lite behov for å flykte inn i andre forhold, og menn som opplever lidenskap fra kona bidrar nesten alltid til mer hjemme og i parforholdet. Hvorfor skal det alltid ses motsatt, at vi ikke skal være kjærlige og hengivne FORDI mannen ikke bidrar?

Jeg har skrevet tidligere at vi alltid skylder på at mannen svikter først. Jeg tror det motsatte!!!

Og dermed var jeg også nødt til å ta fullstendig avstand fra mitt eget valg når jeg valgte utroskap, et standpunkt jeg skyldte min mann å ta både tydelig og klart.

Er du ikke enig i det?

Det er altfor vanlig at mange av oss kvinner gir mannen skylda for sippete umoral hos oss selv.

Det var voksent gjort av deg og skrive Du svarer noe jeg har lurt på men ikke hørt fra noen og det får meg til og forstå meg selv bedre også. Min egen reaksjon på at utroskapen til eksen ikke var rettferdig eller mi skyld.Hu sier fremdeles det var mi skyld og bruker det mot meg når vi har samarbeidsproblemer for det var jeg som flytta.Da blir det lettere og lukka ører i stedet for og føle seg dårlig.

[morsan]

Alt det er jeg også enig md deg om. Men skram mente det er en unskyldning for og være utro når de ikke er helt like i hvor strøkent alt skal være.Er det en årsak eller grunn til og bli utro?

Jeg synes ikke man har noen grunner som forsvarer utroskap. Det mest redelige er at man avslutter det forholdet man allerede er i før man innlater seg på noe nytt.

[Gjest husarbeid er utfordringen hos oss]

Akurat det der med at jeg har mye større selvinsikt en mannen min er den værste feilen min kone gjorde. Det var typisk for hu og si også. Likevel var det hu som var utro og angret og tagg og bad. Hvam hadde selvinsikt?

Og ha den holdningen til mannen sin forteller meg noe om verdisynet og mannesynet som er ravende galt.

Vel jeg er ikke din kone. Jeg kunne som jeg sa i første innlegget aldri vært utro.

Men jeg forsøker å si litt om hvorfor jeg tror mange forhold skjærer seg. Mange menn i denne tråden har sagt at det er fordi kona er så sur. Når det ikke nytter å ta opp problemene på en fredelig måte - inngå avtaler osv - men han gjentatte ganger bryter/saboterer dem så syns jeg faktisk at man har lov til å bli "lettere irritert" ihvertfall.

Kanskje er det slik i mange forhold at kona prøver og prøver å nå fram - men snakker for døve ører? Er det da rart om hun til slutt gir opp og avslutter forholdet? Eller er det kanskje mannen som får nok av "maset" og går?

Kanskje mange mannfolk (som Petter Smart) syns det er behagelig og greit med en kone som varter han opp, plukker opp tingene hans og rydder etter ham? Som han der FRP politikeren som hentet seg en underdanig kone fra Thailand.

[petter smart]

Jeg tror jeg har ganske stor selvinnsikt - ihvertfall mye større en mannen min.

Vi har - som jeg skrev - inngått avtaler om hvordan man skal rydde - hvor ryddigt man skal ha det osv osv. Det er ikke jeg som har tredd noe ned over hodet på han. Hvis han var uenig i disse avtalene så måtte han sagt det der og da og ikke bare bryte dem? Enig?

Enig med morsan at det jo er HAN og ikke jeg som bestemmer hvor strøkent det skal være når han ikke rydder etter seg.

Hvordan vet du at disse avtalene ikke er noe du har tredd nedover hodet på han? Det faktum at han ikke holder dem tyder på at det er nettopp det du har gjort.

Jeg er enig i at han burde holde avtaler han inngå, og la være å inngå avtaler han ikke akter å holde. Det vitner i så fall om umodenhet. Det er jo typisk unger å gå med det meste for å få fred der og da. Kanskje han er lei maset ditt og sier ja til hva som helst for å få fred?

Slik jeg forstod gikk ikke avtalen deres ut på grad av ryddighet, du skulle jo ha det strøkent hele tiden i tilfelle det kom besøk. Hva er det da dere ble enig om? Hva han skulle gjøre? Hvordan? Hvor ofte?

[petter smart]

Vel jeg er ikke din kone. Jeg kunne som jeg sa i første innlegget aldri vært utro.

Men jeg forsøker å si litt om hvorfor jeg tror mange forhold skjærer seg. Mange menn i denne tråden har sagt at det er fordi kona er så sur. Når det ikke nytter å ta opp problemene på en fredelig måte - inngå avtaler osv - men han gjentatte ganger bryter/saboterer dem så syns jeg faktisk at man har lov til å bli "lettere irritert" ihvertfall.

Kanskje er det slik i mange forhold at kona prøver og prøver å nå fram - men snakker for døve ører? Er det da rart om hun til slutt gir opp og avslutter forholdet? Eller er det kanskje mannen som får nok av "maset" og går?

Kanskje mange mannfolk (som Petter Smart) syns det er behagelig og greit med en kone som varter han opp, plukker opp tingene hans og rydder etter ham? Som han der FRP politikeren som hentet seg en underdanig kone fra Thailand.

"Kanskje mange mannfolk (som Petter Smart) syns det er behagelig og greit med en kone som varter han opp, plukker opp tingene hans og rydder etter ham?"

Så dårlig kjenner du altså meg.

Jeg blir slett ikke vartet opp og bidrar med halvparten av husarbeidet (selv om ikke alle enkeltoppgaver blir fordelt 50/50). Jeg har ingen interesse av å bli vartet opp.

Men heldigvis har samboeren og jeg omtrent lik forventning til ryddgihet og renhet. Ingen av oss er svært opptatt av disse tingene og vi er begge komfortable med litt rot. Dermed tar vi begge tingene omtrent samtidig når vi ser behovet.

Hadde hun derimot vært svært opptatt av det skulle være strøkent hele tiden så skulle hun fått lov til det, men da måtte hun ha funnet seg i å gjøre mesteparten av arbeidet selv.

[Gjest Vanskelig tema]

Det var voksent gjort av deg og skrive Du svarer noe jeg har lurt på men ikke hørt fra noen og det får meg til og forstå meg selv bedre også. Min egen reaksjon på at utroskapen til eksen ikke var rettferdig eller mi skyld.Hu sier fremdeles det var mi skyld og bruker det mot meg når vi har samarbeidsproblemer for det var jeg som flytta.Da blir det lettere og lukka ører i stedet for og føle seg dårlig.

Jeg tror du har helt rett i at du ikke skal føle deg dårlig.

Det finnes selvfølgelig mange årsaker til at vi går fra hverandre. Det kan være alt fra vold, dårlig behandling av partneren og totalt ulikt verdisyn.

Og da er det selvfølgelig forståelig at man kan forelske seg i et menneske som viser oppmerksomhet.

Men årsak til utroskap?

Utvikler man et forhold, psykisk, til en partner man heller vil være sammen med er det forståelig. Men da må jeg ta konsekvensen med å bryte forholdet redelig. Og det er stor forskjell på et dødsdømt forhold der personene behandler hverandre dårlig, og på det å ha praktiske uenigheter med et oppegående menneske.

Utroskap der man i smug har sex med andre i stedet for, eller ved siden av samlivet med partneren er fryktelig umoralsk – uansett hva jeg selv mener er årsaken.

Noen gjør dumme ting i fylla, andre lar seg lure av spenning med en kollega. Men det verste synes jeg er å bruke sex med en uaktuell partner som surrogat der vi egentlig kunne gjort det bedre på hjemmebane.

Å trøste seg selv ved å ha sex med en som gir oppmerksomhet og trøst ut fra MIN egen beskrivelse av situasjonen, det vet jeg fra egen utroskap er noe av det simpleste.

For jeg må jo innse at jeg ikke bare bedro mannen min, men det var ekstra nedverdigende av meg å utlevere han?

Det er utleveringen og det faktum at det var den seksuelle delen av ekteskapet som ble tema for nærhet, gjorde det vanskelig for mannen min å tilgi.

Det han hadde savnet var jo min tilstedeværelse seksuelt og emosjonelt, og der nektet jeg å innse mitt eget ansvar. Da blir det ekstra uspiselig for han at jeg heller ville ha sex med en annen, det forstår jeg.

Jeg ser noen blander sammen det å snakke for ”døve ører” og bryte opp, og det som var spørsmålet til skram. Og praktiske uenigheter eller fordeling av arbeid og ansvar kan jeg aldri forsvare som grunn til utroskap.