Hvorfor blir man utro ?

[Gjest Vanskelig tema]

"Kanskje mange mannfolk (som Petter Smart) syns det er behagelig og greit med en kone som varter han opp, plukker opp tingene hans og rydder etter ham?"

Så dårlig kjenner du altså meg.

Jeg blir slett ikke vartet opp og bidrar med halvparten av husarbeidet (selv om ikke alle enkeltoppgaver blir fordelt 50/50). Jeg har ingen interesse av å bli vartet opp.

Men heldigvis har samboeren og jeg omtrent lik forventning til ryddgihet og renhet. Ingen av oss er svært opptatt av disse tingene og vi er begge komfortable med litt rot. Dermed tar vi begge tingene omtrent samtidig når vi ser behovet.

Hadde hun derimot vært svært opptatt av det skulle være strøkent hele tiden så skulle hun fått lov til det, men da måtte hun ha funnet seg i å gjøre mesteparten av arbeidet selv.

Det var meget godt svart, og det er der vi damer bommer litt.

Vi aksepterer faktisk forskjeller og uenighet litt for dårlig, der er menn mer reale.

Jeg snakker for meg selv selvfølgelig, og da vet jeg også hvor lettvint og simpelt det er å bruke denne uenigheten til å nærmest hevne seg med utroskap.

det er et

[Gjest Vanskelig tema]

Vel jeg er ikke din kone. Jeg kunne som jeg sa i første innlegget aldri vært utro.

Men jeg forsøker å si litt om hvorfor jeg tror mange forhold skjærer seg. Mange menn i denne tråden har sagt at det er fordi kona er så sur. Når det ikke nytter å ta opp problemene på en fredelig måte - inngå avtaler osv - men han gjentatte ganger bryter/saboterer dem så syns jeg faktisk at man har lov til å bli "lettere irritert" ihvertfall.

Kanskje er det slik i mange forhold at kona prøver og prøver å nå fram - men snakker for døve ører? Er det da rart om hun til slutt gir opp og avslutter forholdet? Eller er det kanskje mannen som får nok av "maset" og går?

Kanskje mange mannfolk (som Petter Smart) syns det er behagelig og greit med en kone som varter han opp, plukker opp tingene hans og rydder etter ham? Som han der FRP politikeren som hentet seg en underdanig kone fra Thailand.

Jeg tror ikke det er mange som er uenig med deg i at uenighet om praktiske ting kan utvikle seg til store motsetninger og brudd.

Temaet var om det kan være en grunn til å være utro?

Selv om ikke du ville være det og sikkert ikke skram heller, er det forståelig?

[morsan]

Jeg tror ikke det er mange som er uenig med deg i at uenighet om praktiske ting kan utvikle seg til store motsetninger og brudd.

Temaet var om det kan være en grunn til å være utro?

Selv om ikke du ville være det og sikkert ikke skram heller, er det forståelig?

''Temaet var om det kan være en grunn til å være utro?''

Dette er ikke det første eksmeplet på at tråder 'ever sitt eget liv' og at det oppstår diskusjoner inne i tråden som kanskje ligger litt på siden av hovedinnlegget.

Det må vi bare godta - takk og pris.

[Gjest husarbeid er utfordringen hos oss]

Jeg tror ikke det er mange som er uenig med deg i at uenighet om praktiske ting kan utvikle seg til store motsetninger og brudd.

Temaet var om det kan være en grunn til å være utro?

Selv om ikke du ville være det og sikkert ikke skram heller, er det forståelig?

Nei jeg syns ikke det er en grunn til å være utro. Men en forklaring kanskje?

[Gjest husarbeid er utfordringen hos oss]

"Kanskje mange mannfolk (som Petter Smart) syns det er behagelig og greit med en kone som varter han opp, plukker opp tingene hans og rydder etter ham?"

Så dårlig kjenner du altså meg.

Jeg blir slett ikke vartet opp og bidrar med halvparten av husarbeidet (selv om ikke alle enkeltoppgaver blir fordelt 50/50). Jeg har ingen interesse av å bli vartet opp.

Men heldigvis har samboeren og jeg omtrent lik forventning til ryddgihet og renhet. Ingen av oss er svært opptatt av disse tingene og vi er begge komfortable med litt rot. Dermed tar vi begge tingene omtrent samtidig når vi ser behovet.

Hadde hun derimot vært svært opptatt av det skulle være strøkent hele tiden så skulle hun fått lov til det, men da måtte hun ha funnet seg i å gjøre mesteparten av arbeidet selv.

Vel vi kjenner jo ikke hverandre - det er sant.

Men kan man ha "minimumskrav"? At man forventer at mannen henger opp jakke på knaggen og setter sko i skohylla feks? Og da mener jeg med en gang og uten at noen må "mase"?

Og hva med å rydde opp klær etter legging?

[Gjest Vanskelig tema]

Vel vi kjenner jo ikke hverandre - det er sant.

Men kan man ha "minimumskrav"? At man forventer at mannen henger opp jakke på knaggen og setter sko i skohylla feks? Og da mener jeg med en gang og uten at noen må "mase"?

Og hva med å rydde opp klær etter legging?

Jeg tror det er litt "skummelt" med minimumskrav fra en partner.

Noen er faktisk litt mer impulsive, distré og ustrukturerte av natur. men er de dårligere mennesker og partnere for det?

Etter at jeg gjorde den feilen selv, er jeg blitt mer redd for å verdivurdere den andre som dårligere meg. Og i hvertfall ut fra slike kriterier.

Selv kan vi gjøre både alvorlige overtramp og stygge ting av psykisk emosjonell art. Og hvorfor?

Fordi jakka hang feil?

[petter smart]

Vel vi kjenner jo ikke hverandre - det er sant.

Men kan man ha "minimumskrav"? At man forventer at mannen henger opp jakke på knaggen og setter sko i skohylla feks? Og da mener jeg med en gang og uten at noen må "mase"?

Og hva med å rydde opp klær etter legging?

Jeg synes ikke det er galt å ha minimumskrav. Jeg har det selv og opplevde med en ex at hun tydeligvis hadde langt slappere krav enn meg. Jeg må innrømme at det var frustrerende.

Enkle ting som å henge fra seg jakken på knaggen osv. er så enkelt at din mann burde klart det selv om han mener det er unødvendig. Det krever så godt som ingen ekstra innsats. Da ligger det latskap og eller umodenhet bak. Kanskje har du skjemt ham bort?

Det jeg mer tenker på er de som MÅ vaske badet hver eneste dag, som MÅ ta fram støvsugeren minst 2 ganger om dagen osv. Da innebærer det en del arbeid og de fleste vil nok synes det ikke er verdt det.

[Gjest Vanskelig tema]

Jeg synes ikke det er galt å ha minimumskrav. Jeg har det selv og opplevde med en ex at hun tydeligvis hadde langt slappere krav enn meg. Jeg må innrømme at det var frustrerende.

Enkle ting som å henge fra seg jakken på knaggen osv. er så enkelt at din mann burde klart det selv om han mener det er unødvendig. Det krever så godt som ingen ekstra innsats. Da ligger det latskap og eller umodenhet bak. Kanskje har du skjemt ham bort?

Det jeg mer tenker på er de som MÅ vaske badet hver eneste dag, som MÅ ta fram støvsugeren minst 2 ganger om dagen osv. Da innebærer det en del arbeid og de fleste vil nok synes det ikke er verdt det.

Nivået på minimumskravet er vel det viktigste?

Poenget mitt var mer dette med konsekvensene og verdivurderinger. Ting kan læres og samarbeides om, og hvis minimumskravet er perfeksjonisme blir det fort feil.

Hvis mannen min er snill som et lam, og flink på mange områder, blir det ikke feil å dømme ut fra en feil som litt rotete?

Jeg ser ting opp mot hverandre.

[Atene]

Jeg synes ikke det er galt å ha minimumskrav. Jeg har det selv og opplevde med en ex at hun tydeligvis hadde langt slappere krav enn meg. Jeg må innrømme at det var frustrerende.

Enkle ting som å henge fra seg jakken på knaggen osv. er så enkelt at din mann burde klart det selv om han mener det er unødvendig. Det krever så godt som ingen ekstra innsats. Da ligger det latskap og eller umodenhet bak. Kanskje har du skjemt ham bort?

Det jeg mer tenker på er de som MÅ vaske badet hver eneste dag, som MÅ ta fram støvsugeren minst 2 ganger om dagen osv. Da innebærer det en del arbeid og de fleste vil nok synes det ikke er verdt det.

Men nå gjør du jo det samme som du anklager henne for selv.

Du setter en standard, og forventer at andre skal følge den.

Hva om han ikke synes det er nødvendig å henge jakken på knaggen? Ifølge ditt tidligere svar, vil det da være hennes jobb å henge den opp, siden det er i henhold til hennes standard og ikke hans.

Det er ingen vesensforskjell her, bare en gradsforskjell. Selv er jeg uenig med deg; når man skal ha et felles hjem, nytter det ikke alltid å avfeie den andres forventninger med at vedkommende "stiller for høye krav". Det er litt mer komplisert enn det.

Og for å komme tilbake til det opprinnelige temaet: Utroskap er alltid den utros ansvar, uansett.

[petter smart]

Men nå gjør du jo det samme som du anklager henne for selv.

Du setter en standard, og forventer at andre skal følge den.

Hva om han ikke synes det er nødvendig å henge jakken på knaggen? Ifølge ditt tidligere svar, vil det da være hennes jobb å henge den opp, siden det er i henhold til hennes standard og ikke hans.

Det er ingen vesensforskjell her, bare en gradsforskjell. Selv er jeg uenig med deg; når man skal ha et felles hjem, nytter det ikke alltid å avfeie den andres forventninger med at vedkommende "stiller for høye krav". Det er litt mer komplisert enn det.

Og for å komme tilbake til det opprinnelige temaet: Utroskap er alltid den utros ansvar, uansett.

Det var ikke helt det jeg sa.

Jeg sa at dersom hennes nivå er for høyt (ift det som er gjengs oppfatning i samfunnet) så må hun finne seg i å gjøre mesteparten selv.

Men et visst minimum må man kunne forvente av voksne folk. Og man må bli enige om hvor lista skal ligge. Men å forvente at den andre skal akseptere en av ekstremitetene, uansett om dette er støv på hjernen eller rotekopp, blir feil.

En må møtes på midten. I dette tilfellet må han skjerpe seg og bli mer ryddig, mens hun må akseptere at det ikke alltid er strøkent.

Når det gjelder utroskap er vi helt enige.

[Atene]

Det var ikke helt det jeg sa.

Jeg sa at dersom hennes nivå er for høyt (ift det som er gjengs oppfatning i samfunnet) så må hun finne seg i å gjøre mesteparten selv.

Men et visst minimum må man kunne forvente av voksne folk. Og man må bli enige om hvor lista skal ligge. Men å forvente at den andre skal akseptere en av ekstremitetene, uansett om dette er støv på hjernen eller rotekopp, blir feil.

En må møtes på midten. I dette tilfellet må han skjerpe seg og bli mer ryddig, mens hun må akseptere at det ikke alltid er strøkent.

Når det gjelder utroskap er vi helt enige.

''Jeg sa at dersom hennes nivå er for høyt (ift det som er gjengs oppfatning i samfunnet) så må hun finne seg i å gjøre mesteparten selv.

Men et visst minimum må man kunne forvente av voksne folk. ''

Her har du et definisjonsproblem. Hva er "gjengs oppfatning", og hvem bestemmer hva som er et "visst minimum"?

For å si det slik du ville gjort om kvinner: Menn ser ut til å tro at "hun legger listen for høyt" er en grei unnskyldning å komme med uansett, for å slippe unna husarbeidet.

[Gjest husarbeid er utfordringen hos oss]

''Jeg sa at dersom hennes nivå er for høyt (ift det som er gjengs oppfatning i samfunnet) så må hun finne seg i å gjøre mesteparten selv.

Men et visst minimum må man kunne forvente av voksne folk. ''

Her har du et definisjonsproblem. Hva er "gjengs oppfatning", og hvem bestemmer hva som er et "visst minimum"?

For å si det slik du ville gjort om kvinner: Menn ser ut til å tro at "hun legger listen for høyt" er en grei unnskyldning å komme med uansett, for å slippe unna husarbeidet.

Enig med deg Atene

[Gjest husarbeid er utfordringen hos oss]

Hvordan vet du at disse avtalene ikke er noe du har tredd nedover hodet på han? Det faktum at han ikke holder dem tyder på at det er nettopp det du har gjort.

Jeg er enig i at han burde holde avtaler han inngå, og la være å inngå avtaler han ikke akter å holde. Det vitner i så fall om umodenhet. Det er jo typisk unger å gå med det meste for å få fred der og da. Kanskje han er lei maset ditt og sier ja til hva som helst for å få fred?

Slik jeg forstod gikk ikke avtalen deres ut på grad av ryddighet, du skulle jo ha det strøkent hele tiden i tilfelle det kom besøk. Hva er det da dere ble enig om? Hva han skulle gjøre? Hvordan? Hvor ofte?

Selv om jeg har et mål om å ha det noenlunde strøkent så klarer jeg det ikke 100% (og jeg sier jeg fordi mannen min vil aldri klare det - har jeg akseptert). Men vi har snakket sammen og inngått avtaler om at vi ihverfall skal rydde opp etter oss selv. Da tenker jeg på som jeg har nevnt nedenfor - å sette sko og jakker på plass og å rydde på plass klær etter legging. Helst skal han også rydde etter seg når han har spist.

For meg er dette helt elementære ting - ærlig talt. Han er bare rotete av seg i utgangspunktet. Han er alltid enig med meg når vi lager disse avtalene. Det er bare det at han ikke tenker seg om tror jeg? Men det HAR faktisk blitt bedre i det siste. Og dermed blir jeg også i mye bedre humør og klarer faktisk å holde det noenlunde strøkent selv da jeg ikke må bruke hele energien min på å rydde opp etter han og ungene hele tiden. Hvis det flyter over så blir jeg helt motløs. Vi har det tross alt travelt i hverdagen med fulle jobber og barn som skal følges opp. Det er snakk om å få Familien AS til å gå rundt!

Men som sagt så virker det som om det har nådd litt inn - utrolig etter at vi har vært sammen i 13 år så har det faktisk blitt litt bedre. Kanskje fordi vi har litt bedre tid nå som ungene er større - fått nye jobber nærmere bosted osv osv.

Det at jeg tar initiativ til å inngå avtaler ser jeg på som førstehjelp for forholdet vårt. Slik at vi skal ha det trivelig i lag og føle at vi behersker tilværelsen. At ikke alt er et kaos. Hadde jeg vært mer utolmodig - og hadde ikke han tross alt vist vilje til å forbedre seg (selv om det har tatt ganske lang tid og mye terping) så hadde vi nok vært skilt i dag. Eller så måtte vi ha solgt halvparten av tingene våre og fått oss et mindre hus.....

Standarden min er altså ikke EKSTREM. Men skulle bare mannen min fått "bestemme" så hadde vi hatt et forferdelig rotehus - det er sikkert.