Tilknytningsproblem? (langt)

[Hugmee]

Nå må jeg nesten spørre her inne for jeg merker at jeg går å disluterer dette med meg selv mye for tiden

Lillebror kom hjem i vår, da var han 2år og 3mnd. Han fant seg utrolig fort til rette hos oss mens vi var i Thailand. Og der virket det som han skjønte at vi var foreldrene hans og at han stolte på oss.

Nå har vi vært hjemme en god stund og han har begynt med mye trass. Jeg tenker at dette kan være fordi han er så trygg at han nå tørr og si fra om egne meninger - det er som en vanlig trass-alder der det meste er galt.

Men det jeg har reagert på de siste ukene er at han er så glad i alle mennesker. Han kan løpe bort til fremmede på gata og kaste seg om bena dems og be om å bli bært. Om de avviser han blir han helt knust og kan gråte lenge. Han er og veldig fysisk med familiemedlemmer (utenfor huset). Vi har i hele sommer jobbet veldig med fysisk kontakt. Lillebror virket ikke som han var så vandt til dette og nektet å sitte på fanget, bli kost osv. I hele sommer har vi "tvangskost" han noen minutter flere ganger om dagen. Nå kan han på eget iniativ be om å få sitte på fanget eller bli bært - og det virker som han liker dette og koser seg hos oss.

Familie og venner mener at det at han søker så mye fysisk kontakt med andre er et tegn på at han er trygg. Men jeg synes det hele arter seg så annerledes enn hos storebror - han foretrakk oss selv om han var fysisk med andre. Og det kan jeg ikke si at jeg ser så tydelig hos lillebror. Magefølelsen min sier at vi kanskje bør begrense hans fysiske kontakt med andre (kanskje ting har gått litt for fort?) så han skjønner forskjellen på hvordan man forholder seg til fremmede, famile og foreldre. Men så blir jeg så usikker på meg selv... Hva tror dere?

[Gjest girasol]

Hei, jeg har ikke tid til å skrive så langt nå, men vil igrunnen bare oppfordre dere til å følge magefølelsen, og hvis den sier dere at ungen virker "for" trygg sammen med fremmede, synes jeg dere skal lytte til den. Vi har vært veldig observante selv på akkurat det området, og jeg har hatt antennen ute og faktisk avskåret ham fra å kaste seg om halsen på både halvkjente og ukjente. Nå er ikke det lenger et problem hos oss. Jeg skriver gjerne litt mer senere, men har det travelt nå

Hilsen

[drajaba...]

Det at dette betyr at han er trygg stemmer nok ikke. Det er et tegn på en ukritsik holdning til fremmede og dette har selfølgelig noe med hans første erfaringer med tilknytning å gjøre. Mange tror at barn som hiver seg rundt halsen til fremmede er trygge og tilitslle barn, det er nok noe misforstått. Jeg blir litt forfjamset når f.eks. barnehagepersonell sier dette om barn, da har de ikke fått meg seg mye om barn og tilknytning.

Jeg synes det er veldig bra at dere er oppmerksomme på dette.

[Gjest skal på seminar om dette]

Det er veldig likt sånn som vi har det også. Syns dette er bekymringsfullt og har meldt meg på heldagsseminaret som N.P. Rygård arrangerer i Oslo. Tror og håper vi kan få noen gode tips og råd hvordan vi skal takle dette at barnet er så ukritisk til fremmede.

Flere som skal?

[frosken]

Det du beskriver er et trekk man ser hos barn med tilknytningsforstyrrelser. Men han har jo ikke vært lenge hos dere ennå, så jeg vet ikke helt hvor mye man kan forvente av trygg og ukomplisert tilknytning etter så kort tid.

Be om veiledning, og fortsett som dere gjør :-)

P.S. Jeg kan ikke noe om adoptivbarns tilknytningsprosesser, men uttaler meg på grunnlag av en del kunnskap om generell tilknytningsteori. Når man egentlig skal rydde huset, så blir man inspirert til å uttale seg om så mangt på dol...

[trk1365380645]

Jeg skjønner godt at du grunner på dette, det hadde jeg også gjort!

En ting jeg tenkte på er at han sannsynligvis trenger å lære HVEM han kan kose med også, derfor tror jeg at det er lurt å sette grenser for hvem han skal ha fysisk kontakt med. Og dere har ikke vært lenge hjemme, så tilknytningen trenger enda tid, mest sannsynlig blir det ikke et problem:-)

Men en liten historie til slutt: Vår sønn var samme alder da vi hentet ham, og han gikk bort til folk og pratet med hvem som helst, og jeg var litt urolig, helt til en kollega sa: Ja, men han ser oss ikke inn i øynene! Da skjønte jeg at han skilte mellom kjente og ukjente- og han kunne få fortsette å være seg selv;-) Bare en liten påminning om at ting ikke alltid er som de virker!

Lykke til videre:-)

Hjertelig hilsen trk

[Gjest Anne marita]

Når han søker kontakt med mange er det fordi han ikke hadde den normale symbiotiske fasen med sin mor/far og fikk den normale starten med tilknytning til foreldre.Mange adoptivbarn har vært i armene på mangt et menneske på et barnehjem og naturlig nok gått litt fra den ene til den andre.

Han trenger nok å bli skjermet for å få tilknytning til dere. Man kan ikke få i pose og sekk. Først tilhørighet hos dere. Det er det sunneste for hans personlighetsutvikling tror jeg.

[Gjest bestemamma5]

Det er ikke bra at barn er det en kaller "kontaktsøkende" overfor fremmede, eller er direkte ukritiske, som dette høres ut.

Nå har alle barn sitt, men hos et velfungerende barn i akkurat det å forholde seg til fremmede, vil en se på flere måter at de kommuniserer avstand og tilbakeholdenhet.

Fysisk, stiller de seg opp i god avstand. De smiler ikke, enten ser de opp, eller de ser ned (sjenerte).

De tar ikke initiativ til ordutveksling. Gjør den voksne det, vil barnet gjerne la være å svare (snakker nå om tre-seksåringer). Og svarer de, eks.hvis de er blitt spurt hvor gamle de er, eller hva de heter, kan en høre i stemmen at det ligger avvisning/avstand i tonefallet og pausetiden mellom ord.

Det er ikke bra, at et barn løper bort til fremmede for å få kontakt. Heller ikke at de kryper opp i fanget på besøkende som ofte er innom heimen. Med besteforeldre er det noe annet.

Flere ting bør gjøres mener jeg. Det første er å sette grenser, ved å fysisk forhindre springing bort til fremme. Senere om kvelden, forklare, at det å springe bort til fremmede, snakke med fremmede ikke er bra. Og at det ikke er lov.

En har ikke lov å glemme, at barn som ukritisk søker kontakt med fremmede, senere i oppveksten kommer i høyrisiko for å møte en eller annen på ferden, som vil forsøke å utsette dem for seksuelle overgrep. Så dette er viktig å snu. Også voksne har en sunn skepsis til fremmede, og det er nå en gang slik, at de herlige barna våre blir voksne kvinner og menn.

Jeg synes ikke om at barn diagnostiseres her inne. Tilknytningsforstyrrelse er en meget alvorlig diagnose, som har oppstått tidlig, og som i de fleste tilfeller skaper store vansker i oppveksten, ungdommen og voksenlivet.

Foreningen "voksne for barn", er et sted å få gode tips, om hvordan er skal håndtere både det ene og det andre med barn.

De gir tips og råd utfra alder, familiesituasjon og rådene er konkrete - og de virker. Med dette slipper en å gjøre små barn til klienter/pasienter unødvendig. En får søke seg tips og råd selv, mye kan rette seg med litt korrigering.

Lykke til med gullklumpen!

[Mrs. Wallace]

Jeg tror at du bør stole på magefølelsen din. Barn som har omsorgsbrudd bak seg og er vant til å forholde seg en rekke omsorgspersoner (ofte av varierende art), trenger å lære seg å skille mellom mamma/pappa og resten av verden. Det kan være slitsomt og vanskelig å sette grensene både for barnet og for omgivelsene, men det er absolutt verdt det.

Ta en titt på denne siden; her står det veldig mye nyttig om tilknytning.

http://www.anknytning.nu/

[black wealch]

Det er ikke bra at barn er det en kaller "kontaktsøkende" overfor fremmede, eller er direkte ukritiske, som dette høres ut.

Nå har alle barn sitt, men hos et velfungerende barn i akkurat det å forholde seg til fremmede, vil en se på flere måter at de kommuniserer avstand og tilbakeholdenhet.

Fysisk, stiller de seg opp i god avstand. De smiler ikke, enten ser de opp, eller de ser ned (sjenerte).

De tar ikke initiativ til ordutveksling. Gjør den voksne det, vil barnet gjerne la være å svare (snakker nå om tre-seksåringer). Og svarer de, eks.hvis de er blitt spurt hvor gamle de er, eller hva de heter, kan en høre i stemmen at det ligger avvisning/avstand i tonefallet og pausetiden mellom ord.

Det er ikke bra, at et barn løper bort til fremmede for å få kontakt. Heller ikke at de kryper opp i fanget på besøkende som ofte er innom heimen. Med besteforeldre er det noe annet.

Flere ting bør gjøres mener jeg. Det første er å sette grenser, ved å fysisk forhindre springing bort til fremme. Senere om kvelden, forklare, at det å springe bort til fremmede, snakke med fremmede ikke er bra. Og at det ikke er lov.

En har ikke lov å glemme, at barn som ukritisk søker kontakt med fremmede, senere i oppveksten kommer i høyrisiko for å møte en eller annen på ferden, som vil forsøke å utsette dem for seksuelle overgrep. Så dette er viktig å snu. Også voksne har en sunn skepsis til fremmede, og det er nå en gang slik, at de herlige barna våre blir voksne kvinner og menn.

Jeg synes ikke om at barn diagnostiseres her inne. Tilknytningsforstyrrelse er en meget alvorlig diagnose, som har oppstått tidlig, og som i de fleste tilfeller skaper store vansker i oppveksten, ungdommen og voksenlivet.

Foreningen "voksne for barn", er et sted å få gode tips, om hvordan er skal håndtere både det ene og det andre med barn.

De gir tips og råd utfra alder, familiesituasjon og rådene er konkrete - og de virker. Med dette slipper en å gjøre små barn til klienter/pasienter unødvendig. En får søke seg tips og råd selv, mye kan rette seg med litt korrigering.

Lykke til med gullklumpen!

"Fysisk, stiller de seg opp i god avstand. De smiler ikke, enten ser de opp, eller de ser ned (sjenerte).

De tar ikke initiativ til ordutveksling. Gjør den voksne det, vil barnet gjerne la være å svare (snakker nå om tre-seksåringer). Og svarer de, eks.hvis de er blitt spurt hvor gamle de er, eller hva de heter, kan en høre i stemmen at det ligger avvisning/avstand i tonefallet og pausetiden mellom ord."

Dette er jeg ikke enig i at gjelde de fleste barn. Mange barn er utadvente og glad i kontakt med ukjente/litt kjente mennesker, og uten at det foreligger tilknytningsproblemer .

[Rapido]

Vi hadde det på samme måte.Barnet var 15-16 mnd da vi hentet det.Hadde bodd hos fosterfamilie og hatt det veldig bra.Vet at barnet var knyttet til sin fosterfamilie.

Jeg vil si at barnet knyttet seg fort til oss ved overtagelse.Foretrakk den ene forelderen først,men den andre ble ikke totalt avvist.Begge to fikk holde barnet og kose etter noen dager.

Vi oppdaget at vi hadde fått et veldig kontaktsøkende barn som var veldig ukritisk til hvem det gikk til.

Jeg bekymret meg veldig over barnets ukritiske søken, og prøvde å være veldig påpasselig med å ikke godta at det gikk til hvem som helst.Jeg er usikker på hvorvidt barnet hadde øyekontakt med alle de det omfavnet/sprang bort til, men vet at alle oppfattet barnet som veldig sjarmerende og tillitsfullt.Noe jeg ikke alltid sa meg enig i.Omgivelsene rundt meg syntes nok jeg stresset unødig med at barnet oppførte seg slik,men jeg visste at måten barnet var på,kunne tolkes som et tegn på tilknytningsproblem.

Det jeg så som veldig positivt var at barnet visste godt hvem som var dets foreldre,og det var vi som skulle trøste om noe var leit.

Frem til barnet var 2 2/1 år oppførte det seg slik.(Spesielt foretrakk det menn). Så begynte barnet å endre seg.Ble mer bevisst og var ikke lenger ukritisk til hvem det gikk til.Samtidig ble barnet mer "klengete" på oss foreldre og ville til enhver tid vite hvor vi var.Det er en normal oppførsel hos et barn på dens alder og jeg begynte og puste lettet ut.Nå er barnet over 3 år og er som et barn skal være i forhold til hvem det hører til hos.

Vi som adoptere vet hva vi skal se etter, og dermed vil vi kanskje bekymre oss unødig.Men heller det enn ikke å reagere i det hele tatt om det er ting vi stusser på,og kan gjøre noe med. Tror at å handle i forkant,kan spare oss for mye i fremtiden.

[Gjest Også forstyrret tilknytning]

Hei

Ja, jeg tror absolutt dere bør styre dette og begrense kontakten hans med andre. Vi hadde samme problem med en av våre. Det begynte heller ikke før flere måneder etter hjemkomst og hun var yngre enn gutten deres. Jeg tror det kan være noe i det som en annen har skrevet at han mangler den symbiotiske fasen. Nå når dere har "tvangskost" ham i sommer, har dette vekket dype følelser av savn og sterke tilknytningsbehov. Men barn som ikke har opplevd nær og dyp tilknytning tidligere greier ikke utvikle dette før etter lang tid. De har ikke "mage" til å fordøye mer enn små porsjoner om gangen. De vil derfor skyve vekk og avvise mye nærhet, samtidig som tilknytningsbehovet er vekket og sterkt. Og da kan det slå ut i frenetisk søking av kontakt hos andre. Paradokdsalt, men det ser ut som det kan arte seg slik. Jeg er også oppgitt over barnehagepersonale som bruker begrepet trygghet om dette. Mon tro hvor de har det fra, eller om det bare er en positiv innpakning på benektning av problemer. Alt skal liksom være så snilt, velmenende og positivistisk i barnehager at det blir helt feil rett som det er etter min erfaring.

Etter hvert vil gutten deres utvikle større følelsesmessig kapasitet til å oppleve dypere kontakt med dere. Da vil magefølelsen din endre seg og hans atferd også. Vi begrenset både besøk i hjemmet og reiste aldri bort i en lengre periode på 5-6 måneder da dette var på det verste. Håper du slipper å sende ham i barnehage før han har vært 2 år hos dere. Tilknytning tar tid. Men det er nå det gjelder, så det er vel verdt innsatsen å bygge en solid grunnmur i psyken. Lykke til!

[kaasin]

Jeg er ganske sikker på at det er viktig å ikke la barnet få andre som konkurerer med foreldrene den første tiden.

Jeg var obs på det på hentereisen og da vi kom hjem. Alikevell fikk vi en opplevelse som satte oss ut og alt skjedde ganske fort:

Vi hadde besøk av bestemor og tante. Lille X på 2 1/2 hadde vært hjemme hos oss i ca 1 uke. Han kom på en ny plass ute i hagen og sprang til sin bestemor som tok ham opp. Jeg ble obs men tenkte at det går vel greit.. men det gjorde det ikke; for lillemann ville ikke møte blikket mitt og vek unna - jeg ba da bestemor om å få overta, men det skulle ikke lille X ha noe av. En voldsom protest der han vred seg løs, gråt og sprang mot bestemor - jeg sa til henne at hun ikke skulle ta ham opp og Lillemann sprang til tante som heller ikke tok ham opp. Han protesterte vilt da jeg tok ham opp - min intuisjon sa meg at denne kampen måtte jeg vinne- så jeg holdt ham fast og og tok ham med inn alene. Han gråt og raste men jeg kunne ikke gi meg på at jeg var den han hørte hjemme hos.

Da stormen var over så gikk vi inn til de andre og da var det ikke noe problem.

Han vinket og smilte men tok ikke fysisk kontakt.

Etterhvert så sitter han på fanget til andre.

Den store forskjellen er at han viker ikke unna blikket mitt selv om han sitter hos andre.

Ellers så anbefaler jeg J. Haarclou som har skrevet om "Emma tvert i mot"

[Mrs. Wallace]

"Fysisk, stiller de seg opp i god avstand. De smiler ikke, enten ser de opp, eller de ser ned (sjenerte).

De tar ikke initiativ til ordutveksling. Gjør den voksne det, vil barnet gjerne la være å svare (snakker nå om tre-seksåringer). Og svarer de, eks.hvis de er blitt spurt hvor gamle de er, eller hva de heter, kan en høre i stemmen at det ligger avvisning/avstand i tonefallet og pausetiden mellom ord."

Dette er jeg ikke enig i at gjelde de fleste barn. Mange barn er utadvente og glad i kontakt med ukjente/litt kjente mennesker, og uten at det foreligger tilknytningsproblemer .

Det er helt sant. Mitt hjemmelagde, grunntrygge barn er av en type som alltid har likt å møte mennesker, og gjerne snakker med folk vi treffer. Unger er som folk flest: Forskjellige.

Man skal ta tilknytningsprosessen (og eventuelle problemer der) på alvor og kjenne til evt. faresignaler, men beskrivelsen over synes jeg er altfor bombastisk.

[Gjest waiting a long time]

Hei..

Du kan gå inn og lese litt på denne siden http://www.anknytning.nu

Lykke til.

[Hugmee]

Tusen takk for alle svarene. Jeg har vært dårlig noen dager så derfor har jeg ikke vært her inne siden jeg skrev innlegget - og gidder ikke nå svare dere hver og en

Jeg har tatt opp dette med pappaen som mener at dette ikke er noe problen, men nå skal jeg jammen la han lese alle svarene deres også må vi snakke sammen igjen. Tenkte og å ta det opp med helsesøster da vi likevel skal dit snart. Og når jeg er enda litt klarere i hodet skal jeg gå inn og lese på linkene dere har gitt meg.

Det er som flere av dere sier - det er kanskje ikke noe reelt problem akkurat nå, men jeg vil gjerne ta tak i ting før det kan utvikle seg til å bli det.

Så igjen Tusen takk for at dere har svart meg på dette! (og litt moro og se at det plutselig var en del innom et ellers ganske øde forum)