oppfølgingsrapport

[Hugmee]

Vi må skrive oppfølgingsrapportene til giverlandet selv. Barnevernet vårt mener at adopsjonssaker er noe tull de egentlig ikke burde bli brydd med - så dette er en løsning begge parter kan leve med .

Men spørsmålet mitt er hvor ærlig jeg skal være i rapportene. De skal jo først og fremst handle om lillebror, men skal jeg ta med alle problemstillinger (trass, tilknytning - se forrige tråd) og skal jeg nevne sjalusien til storebror?

I det store og hele så går det veldig bra med oss så derfor lurer jeg på hvor detaljert dette egentlig skal være.

[zitrus]

Hei

Vi måtte også skrive rapportene selv selv om Kina "krever" at BV skal gjøre det. Vi la ved en uttalelse fra helsestasjonen også.

Tror jeg ville vært ærlig og skrevet noe om de utfordringene dere har møtt, men i "positive ordelag", om du skjønner. Vis at dere jobber/jobbet med saken og har reflektert over disse tingene.

[Noraførr]

Vi skrev vårt oppfølgingsrapporter selv - giverland Kina - og vi valgte å være ærlig på det som hadde vært og det som var utfordringer i forhold til barna våre. Ser ikke vitsen med å skulle fordekke disse tingene. Hvis de skal ha oppfølgingsrapporter, så går jeg ut fra at det ikke bare er glansbilder de er ute etter.

Vi skrev om problemer i forhold til nattesøvn, om hvor underernært og understimulert barnet var ved overtakelse, om avvisning av mamma, at barnet var sykt ved overtakelse, om tilpasningen hjemme, .....

Vi valgte til og med å være ganske krass i forhold til vår opplevelse av overtakelsen av lillesøster - som var et kaos fra A til Å. Og ganske "uverdig" sett med våre øyne. Syns at kinesiske myndigheter kunne få vite hvordan vi og barnet opplevde det. Hva som kommer ut av det er jo uvisst, men håpet er at det kan gjøres annerledes for de som kommer etter.

Ja, ja, det var nå et sidesprang.

[Gjest Også forstyrret tilknytning.]

Hei

Vi beskrev problemene i vår rapport, men utbroderte dem ikke. Vi la vekt på det vi gjorde for å avhjelpe problemene og at det virket. Jeg tror ikke andre land har samme aksept og åpne holdning til å snakke om problemer som her i Skandinavia, enn si konfrontere. Å indirekte "klage" over hvor dårlig et barn har hatt det før adopsjonen tror jeg kan virke støtende og mot sin hensikt. Jeg tror man bør overlate den jobben til adopsjonsforeningene og frivillige organisasjoner som arbeider for opplæring av personalet på institusjoner i giverlandene. Internasjonal adopsjon er et uttrykk for at et land ikke greier å gi sine barn en optimal oppvekst, og de er nok smertelig klar over at mye kan bli bedre. Men i oppfølgingen av det enkelte barn tror jeg de ønsker å høre at det går bra med barna, og at deres valg om å sende barna ut av landet tross alt var det rette. Og det vil jo vi som foreldre også tro, bare at det tar tid og innsats. Men det er vi vel forberedt på, eller? Jeg har også bannet, grått og vært deprimert på barnehjemmet og skjebnen som behandlet et barn slik at hun var så understimulert, forstyrret tilknytning, underernært osv. Men jeg tror ikke det er lurt å tømme hele den bøtta i oppfølgingsrapporten. Tenker at det dessverre er slik verden er, og derfor vi får adoptere. Så engasjementet for bedring av barns forhold i giverlandet bør kanaliseres andre steder.

Trass og sjalusi er normale følelser. Styrken på det vil endre seg over tid og i faser. Ingen grunn til å utbrodere for mye hvor intenst dette er akkurat nå. Som du sier, idet store og hele går det greit. Det høres ut som en helt normal adopsjonssituasjon spør du meg, dvs. innkludert sterke følelser og reaksjoner av ymse slag over kortere eller lengre tid som har med tilknytning, avvisning m.m. å gjøre

[AAA]

Ja jeg syns du skal være ærlig. Jeg snakket med en saksbehandler i en av organisasjonene en gang, som hadde et hjertesukk om at oppfølgingsrapportene var så rosarøde at det var umulig å få forståelse for problemer og forbedringspotensiale hos giverlandene, de har jo svart på hvitt fra familiene at alt bare er fryd og gammen. Og det selv om organisasjonene vet at det har vært problemer. Det er vel noe med at vi flommer over av glede og takknemlighet over disse ungene, og det føles nærmest frekt å "klage."

Vi har skrevet oppfølgingsrapporter for 2 barn. Jeg merket at jeg var mer ærlig, dvs åpen, andre gangen. Syns f.eks at det er greitt at CCAA (for oss som har fra Kina) får vite at opplysninger fra barnehjemmene på barnas helsepapirer ikke stemmer. De er så pyntet på noen ganger at det grenser til å bli komisk. Står det f.eks at ungen kan gå og h*n ikke kan sitte en gang, så skriv det! Syns jeg. Selv om man i ettertid er veldig stolt over at den samme ungen tok igjen det som manglet i løpet av kort tid.

MVH

[Mamta]

Hei, Hugmee! Egentlig en viktig problemstilling du tar opp. Selv har jeg valgt å være ærlig når jeg har skrevet oppfølgingsrapporter til India for våre tre barn (i alt42 til sammen når den siste er i havn...). Dog tror jeg det kan være lurt å relativt kort beskrive hva problemene/ utfordringene består i og fokusere på løsninger/ tiltak enten i familien eller med ekstern hjelp, uten å utbrodere. Har inntrykk av at kanskje særlig land i Asia har mye høyere terskel for å "konfontere" problemer med barns utvikling enn det vi her i norden har og at vi som adoptivforeldre bør trå varsomt. Men ikke dermed sagt at jeg mener man skal glatte over og late som om problemer ikke finns. Jeg tenker f.eks. at vanlige utviklingsstadier som alle barn går gjennom uten spesielle utfordringer (3 års trass f.eks.) ikke er noe å henge seg opp i, mens derimot om barnet opplever utfordringer i fht. språkutvikling, motorisk utvikling eller tilknytning (altså vedvarende utfordringer), er det svært viktig å få frem dette i en rapport.

Håper det var til hjelp.

hilsener fra

[Hugmee]

Hei, Hugmee! Egentlig en viktig problemstilling du tar opp. Selv har jeg valgt å være ærlig når jeg har skrevet oppfølgingsrapporter til India for våre tre barn (i alt42 til sammen når den siste er i havn...). Dog tror jeg det kan være lurt å relativt kort beskrive hva problemene/ utfordringene består i og fokusere på løsninger/ tiltak enten i familien eller med ekstern hjelp, uten å utbrodere. Har inntrykk av at kanskje særlig land i Asia har mye høyere terskel for å "konfontere" problemer med barns utvikling enn det vi her i norden har og at vi som adoptivforeldre bør trå varsomt. Men ikke dermed sagt at jeg mener man skal glatte over og late som om problemer ikke finns. Jeg tenker f.eks. at vanlige utviklingsstadier som alle barn går gjennom uten spesielle utfordringer (3 års trass f.eks.) ikke er noe å henge seg opp i, mens derimot om barnet opplever utfordringer i fht. språkutvikling, motorisk utvikling eller tilknytning (altså vedvarende utfordringer), er det svært viktig å få frem dette i en rapport.

Håper det var til hjelp.

hilsener fra

Så hyggelig å høre fra deg - har prøvd å sende deg mail flere ganger, men får de bare i retur. Gi meg et hint når du kan motta mail så kan jeg sende deg skrytebilder

Klem

[Mamta]

Så hyggelig å høre fra deg - har prøvd å sende deg mail flere ganger, men får de bare i retur. Gi meg et hint når du kan motta mail så kan jeg sende deg skrytebilder

Klem

Oj, klart jeg vil ha skrytebilder! Har fått ny adr. i sommer, så det er nok derfor mailene har kommet i retur. Nå har jeg sendt deg mail fra den nye adr.

Hilsener fra