Eldre kvinne - ung mann.

[Gjest ikke akkurat nå.]

Hva synes dere om dette - med tanke på et langvarig forhold?

[double]

Ikke noe anderledes enn eldre mann - ung kvinne.

[Gjest Ikke akkurat nå.]

Ikke noe anderledes enn eldre mann - ung kvinne.

Men blir det allikevel ikke sett annerledes på av mange, fordi det er "feil vei"...?

[lonelyP]

Har selv fått litt pes da jeg forelsket meg i en fyr som er 7 år yngre enn meg. Både jeg og han er å betrakte som voksen. Grusomt irriterende at andre da skulle fortelle meg at dette var ikke noe å satse på, pga alder. Jeg gir da blaffen i alderen, innenfor visse grenser selvsagt, så lenge jeg blir lykkelig med mannen det gjelder. Mange har rare motforestillinger, men det som teller er jo hvordan eldre kvinne og ung mann selv ser på det, andre har ikke rett til å uttale seg en gang spør du meg.

[Gjest ikke akkurat nå.]

Har selv fått litt pes da jeg forelsket meg i en fyr som er 7 år yngre enn meg. Både jeg og han er å betrakte som voksen. Grusomt irriterende at andre da skulle fortelle meg at dette var ikke noe å satse på, pga alder. Jeg gir da blaffen i alderen, innenfor visse grenser selvsagt, så lenge jeg blir lykkelig med mannen det gjelder. Mange har rare motforestillinger, men det som teller er jo hvordan eldre kvinne og ung mann selv ser på det, andre har ikke rett til å uttale seg en gang spør du meg.

Det er sant-og jeg er helt enig med deg. Grunnen til at jeg lurer, er at jeg holder på å gå inn i et forhold til en mann som er 16 år yngre enn meg...

[Babette]

Men blir det allikevel ikke sett annerledes på av mange, fordi det er "feil vei"...?

Det blir det nok, ja.

Men om jeg var deg, ville jeg ha gitt blaffen i akkurat det.

Likevel ville jeg aldri ha satset på en som var så mye yngre, fordi jeg da ville ha følt meg gammel samenlignet med ham, og jeg ville ha fryktet forfall og alderstegn. Og hver ny bursdag. For ikke å snakke om å omgås hans kamerater og venner.

Noen få års aldersforskjell merker man knapt, men 16 år er betydelig. Men for all del - det finnes lykkelige par med så stor aldersforskjell, enten forskjellen går den ene eller den andre veien.

[soleil]

Spørs litt om en er på samme plan i livet eller ikke. Litt spesielt om han akkurat er ferdig med videregående og er 19 år, mens hun er 35, skilt, har jobb, barn og egen bolig.

Jeg ville tenkt: "Hva skal hun med han der?" "Det må være merkelig for unga" osv..

[lonelyP]

Det er sant-og jeg er helt enig med deg. Grunnen til at jeg lurer, er at jeg holder på å gå inn i et forhold til en mann som er 16 år yngre enn meg...

Som Soleil sier så kommer det jo litt an på hvilket stadie i livet man er på. Og da tenker jeg på om det er mulig å bygge et forhold. Det gir derimot ikke noen rett til å uttale seg for det. Hva andre tenker er veldig underordnet. Kjærlighet tror jeg nok kan overvinne mye og hvertfall en ting som alder.

Det er jo forskjell på folk. Bestevenninnen min fra barndommen vokste tidlig fra meg i hodet sitt. Da vi var 18 -20 år var jeg fremdeles 18 -20 år i hodet mitt, mens hun var blitt en 50 åring og kjempefornuftig. Så han kan da være moden nok for deg selvom han er 16 år yngre. Alder sitter mye i sinn også.

[Lillemus]

Det er sant-og jeg er helt enig med deg. Grunnen til at jeg lurer, er at jeg holder på å gå inn i et forhold til en mann som er 16 år yngre enn meg...

Hva andre gjør blander jeg meg ikke borti så lenge det er frivillig og ønsket fra begge parter. ) Men selv kunne jeg aldri tenke meg å innlede et forhold til en på 24... Annet enn som elsker om jeg hadde vært singel kanskje? ;o)

[Gjest kim2rc]

Det blir det nok, ja.

Men om jeg var deg, ville jeg ha gitt blaffen i akkurat det.

Likevel ville jeg aldri ha satset på en som var så mye yngre, fordi jeg da ville ha følt meg gammel samenlignet med ham, og jeg ville ha fryktet forfall og alderstegn. Og hver ny bursdag. For ikke å snakke om å omgås hans kamerater og venner.

Noen få års aldersforskjell merker man knapt, men 16 år er betydelig. Men for all del - det finnes lykkelige par med så stor aldersforskjell, enten forskjellen går den ene eller den andre veien.

Jeg har vært der selv... hadde et forhold til en som er 20 år yngre enn meg, jeg var 43 - han 23, - bare noen dager eldre enn min førstefødte... det varte i 8 mnd... så kutta vi tvert, - og takk for det...

For oss ble det fryktelig vanskelig å forholde oss til omgivelsene, - vi hadde det supert så lenge det var bare oss to sammen, - tenkte aldri på aldersforskjellen da, - men andres meninger og reaksjoner trenger jo inn, enten du vil eller ikke.

En annen ting var at vi var på totalt forskjellige stadier i livet, - jeg var på en måte "ferdig" med så mye - min fortid var hans fremtid...så vi konkluderte til slutt med at VI ikke hadde noen fremtid sammen, og bestemte at det beste var å kutte tvert, - og heller ta vare på de gode minnene vi hadde - ikke gå lenger inn i alt det vanskelige og bli sittende igjen med en masse bitterhet pga dem til slutt.

Vi snakka ikke sammen på over 1 år etter det, - men tok opp litt kontakt igjen for 2-3 mnd siden - som venner. Vi er nå begge etablert i nye forhold, med jevnaldrende, og er fremdeles skjønt enige om at det var riktig av oss å kutte ut, - vi har imidlertid snakka endel om det nå i ettertid, - noe som har gjort oss begge godt, - for man blir jo alltid gående og lure litt, da - På hvordan det kunne gått, om vi gjorde det rette

osv....

Det jeg føler jeg sitter igjen med er viktig lærdom, gode minner og takknemlighet for at jeg fikk oppleve det.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er egentlig - følg magefølelsen. Stol på deg selv.

Lykke til!

[Gjest ikke akkurat nå.]

Spørs litt om en er på samme plan i livet eller ikke. Litt spesielt om han akkurat er ferdig med videregående og er 19 år, mens hun er 35, skilt, har jobb, barn og egen bolig.

Jeg ville tenkt: "Hva skal hun med han der?" "Det må være merkelig for unga" osv..

soleil: Jeg er 41, han 25. Det var han som person som "trigget" meg, jeg har aldri vært på utkikk etter en yngre mann som sådan. Han er mer moden enn årene skulle tilsi, og var nok på utkikk etter en eldre kvinne.

Jeg liker han, oss - vi har felles interesser.

Allikevel føler jeg at dette er litt "galt" pga. aldersforskjellen, og tenker på hva andre vil si. Tryggere enn som så er jeg ikke.

[soleil]

soleil: Jeg er 41, han 25. Det var han som person som "trigget" meg, jeg har aldri vært på utkikk etter en yngre mann som sådan. Han er mer moden enn årene skulle tilsi, og var nok på utkikk etter en eldre kvinne.

Jeg liker han, oss - vi har felles interesser.

Allikevel føler jeg at dette er litt "galt" pga. aldersforskjellen, og tenker på hva andre vil si. Tryggere enn som så er jeg ikke.

Hvis jeg var i dine sko og hadde følt at dette var rett så hadde jeg gitt en lang strunt i hva andre måtte mene. (Selv om jeg sikkert hadde syns det var vondt om de nærmeste hadde slike holdninger). Hvis de blir kjent med han så vil de kanskje se det annerledes?

Kos deg med godbiten du,- ikke bry deg om hva folk eventuelt sier. Hadde du funnet deg en funksjonshemmet, utlending, nordlending eller en som var lavere enn deg så hadde nok folk brydd seg med det også.

[Gjest ikke akkurat nå.]

Hva andre gjør blander jeg meg ikke borti så lenge det er frivillig og ønsket fra begge parter. ) Men selv kunne jeg aldri tenke meg å innlede et forhold til en på 24... Annet enn som elsker om jeg hadde vært singel kanskje? ;o)

Det var sånn det begynte Lillemus.. som et elsker/elskerinneforhold - helt uforpliktende. Så - etter en stund - merket vi begge to at vi likte bare bedre og bedre å være sammen...også for de stundene uten sex.

[Gjest ikke akkurat nå.]

Som Soleil sier så kommer det jo litt an på hvilket stadie i livet man er på. Og da tenker jeg på om det er mulig å bygge et forhold. Det gir derimot ikke noen rett til å uttale seg for det. Hva andre tenker er veldig underordnet. Kjærlighet tror jeg nok kan overvinne mye og hvertfall en ting som alder.

Det er jo forskjell på folk. Bestevenninnen min fra barndommen vokste tidlig fra meg i hodet sitt. Da vi var 18 -20 år var jeg fremdeles 18 -20 år i hodet mitt, mens hun var blitt en 50 åring og kjempefornuftig. Så han kan da være moden nok for deg selvom han er 16 år yngre. Alder sitter mye i sinn også.

..og det er vel det det gjør for han. Han er moden, og "voksen" i hodet og tankegangen - og får høre det av sine jevnaldrende. Selvfølgelig merker jeg på noen områder at han er yngre, noe annet ville vel være rart.

[tusseline]

Hvis jeg var i dine sko og hadde følt at dette var rett så hadde jeg gitt en lang strunt i hva andre måtte mene. (Selv om jeg sikkert hadde syns det var vondt om de nærmeste hadde slike holdninger). Hvis de blir kjent med han så vil de kanskje se det annerledes?

Kos deg med godbiten du,- ikke bry deg om hva folk eventuelt sier. Hadde du funnet deg en funksjonshemmet, utlending, nordlending eller en som var lavere enn deg så hadde nok folk brydd seg med det også.

Tusen takk for det! Jeg skal lagre det du sier, og prøve å programmere det inn :-)

[tusseline]

Tusen takk for det! Jeg skal lagre det du sier, og prøve å programmere det inn :-)

Uups. ville være litt mer anonym, men der kom nicket allikevel. Skitt au.

[soleil]

Uups. ville være litt mer anonym, men der kom nicket allikevel. Skitt au.

Shit happens. Aner ikke hvem du er uansett. :-)

[Lillemus]

Det var sånn det begynte Lillemus.. som et elsker/elskerinneforhold - helt uforpliktende. Så - etter en stund - merket vi begge to at vi likte bare bedre og bedre å være sammen...også for de stundene uten sex.

Det er jo kjempeflott for dere to! )

Jeg ser bare ikke for meg at jeg hadde hatt noe særlig til felles med en på 24. )

[Gjest ikke akkurat nå.]

Det er jo kjempeflott for dere to! )

Jeg ser bare ikke for meg at jeg hadde hatt noe særlig til felles med en på 24. )

Nei, det trodde ikke jeg heller. Men så hadde vi det :-)

[Babette]

Jeg har vært der selv... hadde et forhold til en som er 20 år yngre enn meg, jeg var 43 - han 23, - bare noen dager eldre enn min førstefødte... det varte i 8 mnd... så kutta vi tvert, - og takk for det...

For oss ble det fryktelig vanskelig å forholde oss til omgivelsene, - vi hadde det supert så lenge det var bare oss to sammen, - tenkte aldri på aldersforskjellen da, - men andres meninger og reaksjoner trenger jo inn, enten du vil eller ikke.

En annen ting var at vi var på totalt forskjellige stadier i livet, - jeg var på en måte "ferdig" med så mye - min fortid var hans fremtid...så vi konkluderte til slutt med at VI ikke hadde noen fremtid sammen, og bestemte at det beste var å kutte tvert, - og heller ta vare på de gode minnene vi hadde - ikke gå lenger inn i alt det vanskelige og bli sittende igjen med en masse bitterhet pga dem til slutt.

Vi snakka ikke sammen på over 1 år etter det, - men tok opp litt kontakt igjen for 2-3 mnd siden - som venner. Vi er nå begge etablert i nye forhold, med jevnaldrende, og er fremdeles skjønt enige om at det var riktig av oss å kutte ut, - vi har imidlertid snakka endel om det nå i ettertid, - noe som har gjort oss begge godt, - for man blir jo alltid gående og lure litt, da - På hvordan det kunne gått, om vi gjorde det rette

osv....

Det jeg føler jeg sitter igjen med er viktig lærdom, gode minner og takknemlighet for at jeg fikk oppleve det.

Det eneste rådet jeg kan gi deg er egentlig - følg magefølelsen. Stol på deg selv.

Lykke til!

Det var antakelig ikke jeg som skulle ha dette svaret?