tillit i parforhold?

[Gjest come rain or come shine]

hvis den ene part mener at to mennesker i et forhold kan tåle hverandres følelsesmessige utvikling, på godt og vondt, mens den andre part hevder å være for sårbar for utvikling inne i et forhold, hvordan kan man da bygge tillit, få til dialog, og voksen ved siden av hverandre som par?

[Gjest ikke lett å si]

Tror du må gi litt eksempler eller konkretisere litt om du ønsker vettuge svar:)

[Gjest Silver Fairy]

Jeg tror at den sårbare bare må innse at det er helt natulig med følelsesmessige endringer i et forhold. For å bli kjent med en person må man tørre å slippe seg og vise hvem man er, hvis ikke vil ikke forholdet utvikle seg. Tilliten bygges etterhvert som man kommer nærmere hverandre.

Man trenger utfordringer for å vokse som person. Det samme gjelder et forhold.

[Gjest come rain or come shine]

Jeg tror at den sårbare bare må innse at det er helt natulig med følelsesmessige endringer i et forhold. For å bli kjent med en person må man tørre å slippe seg og vise hvem man er, hvis ikke vil ikke forholdet utvikle seg. Tilliten bygges etterhvert som man kommer nærmere hverandre.

Man trenger utfordringer for å vokse som person. Det samme gjelder et forhold.

jeg er ikke den sårbare part, og er helt enig i logikken i ditt innspill. MEN, den andre part i dette forholdet har nettopp en barriere mot utvikling, og utfordringer, som jeg ikke forstår.

Hvordan kan en voksen mann, motsette seg hindringer, påstå at han har valgt å bygge opp livet sitt forsiktig, og mene at han ikke vil risikere at han må bygge det opp flere ganger.

Alt kan skje i et liv, kreft, død, barnefødsler, flytting, arbeidsledighet, alt dette er utfordringer som livet kan by på. Hvis man går inn i et voksent forhold uten å innse at utfordringer og endringer er det eneste som er sikkert i livet, hvordan kan man da som voksen være bekjent av å unngå utfordringer som ligger i å takle endring, vanskeligheter??

Jeg skjønner det ikke, MEN vil gjerne forstå hvordan jeg kan få en mann jeg elsker til å akseptere at livet innebærer utfordringer, og ENDRING??

Jeg vet at man ikke kan tvinge endring og utvikling på et annet menneske, men det jeg søker er et relevant svar på HVORDAN kan man gjennom samtale, og ved hjelp av tid, finne frem til en MÅTE, som gjør det mulig å akseptere ARBEID med et forhold?

Det som sårer meg, og som gjør at jeg søker svar gjennom en slik kanal som dette, er at jeg virkelig ikke ante at denne mannen hadde issues på dette området. Jeg trodde at jeg endelig hadde møtt en mann som aksepterer nettopp ednring som veien til det gode liv.

Jeg ser at jeg muligens har tatt feil, det kan hende at jeg og han ikke kan fungere som par, nettopp fordi han ikke aksepterer det jeg mener som vår kontrakt med livet, nettopp at utfordringer og endring er det eneste vi kan garantere i livet.

Dette er et desperat forsøk på å få svar på hvordan HVORDAN kan jeg og han snakke sammen på en måte som gir en plattform for en fortsettelse på vårt forhold.

Jeg har mine issues for all del, men det FORUNDRER meg så veldig at han sier han elsker meg av hele sitt hjerte, at han sier at han vil så gjerne at vi skal fungere, men samtidig så er det en mur mellom oss, hvor han på sin side velger å si at han har bygget livet sitt opp, og han er redd for at det han bygd opp skla brytes ned, ved å måtte utvikle seg, og kommunisere mer sammen med meg.

Hans frykt for utvikling sammen med meg, han mener at jeg er sterk og at han er skjør, han mener at han tåler livets utfordringer dårligere enn meg, og derfor klarer ikke han å utforske livets utfordringer sammen med meg.

Er det noe jeg kan si, eller gjøre som gjør det praktisk mulig å komme frem til noe mer enn stagnasjon og avslutning på vårt forhold?

Eller er hans angst, noe jeg bør slippe taket i, og bare gå videre uten han, er det helt umulig å konfrontere og diskutere hvordan man sammen kan jobbe seg gjennom livets utfordringer uten at det føles skummelt for han, som mener at han er så sårbar i livet?

[Gjest Silver Fairy]

jeg er ikke den sårbare part, og er helt enig i logikken i ditt innspill. MEN, den andre part i dette forholdet har nettopp en barriere mot utvikling, og utfordringer, som jeg ikke forstår.

Hvordan kan en voksen mann, motsette seg hindringer, påstå at han har valgt å bygge opp livet sitt forsiktig, og mene at han ikke vil risikere at han må bygge det opp flere ganger.

Alt kan skje i et liv, kreft, død, barnefødsler, flytting, arbeidsledighet, alt dette er utfordringer som livet kan by på. Hvis man går inn i et voksent forhold uten å innse at utfordringer og endringer er det eneste som er sikkert i livet, hvordan kan man da som voksen være bekjent av å unngå utfordringer som ligger i å takle endring, vanskeligheter??

Jeg skjønner det ikke, MEN vil gjerne forstå hvordan jeg kan få en mann jeg elsker til å akseptere at livet innebærer utfordringer, og ENDRING??

Jeg vet at man ikke kan tvinge endring og utvikling på et annet menneske, men det jeg søker er et relevant svar på HVORDAN kan man gjennom samtale, og ved hjelp av tid, finne frem til en MÅTE, som gjør det mulig å akseptere ARBEID med et forhold?

Det som sårer meg, og som gjør at jeg søker svar gjennom en slik kanal som dette, er at jeg virkelig ikke ante at denne mannen hadde issues på dette området. Jeg trodde at jeg endelig hadde møtt en mann som aksepterer nettopp ednring som veien til det gode liv.

Jeg ser at jeg muligens har tatt feil, det kan hende at jeg og han ikke kan fungere som par, nettopp fordi han ikke aksepterer det jeg mener som vår kontrakt med livet, nettopp at utfordringer og endring er det eneste vi kan garantere i livet.

Dette er et desperat forsøk på å få svar på hvordan HVORDAN kan jeg og han snakke sammen på en måte som gir en plattform for en fortsettelse på vårt forhold.

Jeg har mine issues for all del, men det FORUNDRER meg så veldig at han sier han elsker meg av hele sitt hjerte, at han sier at han vil så gjerne at vi skal fungere, men samtidig så er det en mur mellom oss, hvor han på sin side velger å si at han har bygget livet sitt opp, og han er redd for at det han bygd opp skla brytes ned, ved å måtte utvikle seg, og kommunisere mer sammen med meg.

Hans frykt for utvikling sammen med meg, han mener at jeg er sterk og at han er skjør, han mener at han tåler livets utfordringer dårligere enn meg, og derfor klarer ikke han å utforske livets utfordringer sammen med meg.

Er det noe jeg kan si, eller gjøre som gjør det praktisk mulig å komme frem til noe mer enn stagnasjon og avslutning på vårt forhold?

Eller er hans angst, noe jeg bør slippe taket i, og bare gå videre uten han, er det helt umulig å konfrontere og diskutere hvordan man sammen kan jobbe seg gjennom livets utfordringer uten at det føles skummelt for han, som mener at han er så sårbar i livet?

Jeg forstår frustrasjonen din, men jeg skjønner ikke helt hans ståsted her. Har du konkrete eksempler? Det er litt vanskelig å foreslå måter å møtes på midten på, når jeg ikke helt får tak i hvor han kommer fra med utsagnene sine.

[Gjest come rain or come shine]

Jeg forstår frustrasjonen din, men jeg skjønner ikke helt hans ståsted her. Har du konkrete eksempler? Det er litt vanskelig å foreslå måter å møtes på midten på, når jeg ikke helt får tak i hvor han kommer fra med utsagnene sine.

jeg har aldri vært i et forhold til en sjalu mann før, men

har vært i et slikt forhold nå, han føler seg

utilstrekkelig, sier han.

jeg er en sosial person, som snakker mye med folk rundt meg, han

gjør ikke det på samme måten.

jeg er så innmari lei meg for at det sårer han at jeg snakker med

fremmede menn, eller ler og koser meg på fest.

men jeg elsker han, og det er kun hans bekreftelse jeg trenger.

jeg er bare sliten jeg nå, av å føle meg paranoid og forstyrra.

hans mistenkelige tilnærming til meg, han analyserer blikk jeg sender

kompiser av han, og det var dråpen som fikk begeret til å flyte over for han

at jeg så på en kompis med et "flørtende" blikk, for deretter å bli

"skuffet" når kompisen ikke gav meg oppmerksomhet.

jeg blir redd av sånt, og mener at ja, det kan hende vi sårer hverandre

iblant, men kan vi som voksne snakke om sårene, og så kan vi lege

de sammen?

[Gjest Silver Fairy]

jeg har aldri vært i et forhold til en sjalu mann før, men

har vært i et slikt forhold nå, han føler seg

utilstrekkelig, sier han.

jeg er en sosial person, som snakker mye med folk rundt meg, han

gjør ikke det på samme måten.

jeg er så innmari lei meg for at det sårer han at jeg snakker med

fremmede menn, eller ler og koser meg på fest.

men jeg elsker han, og det er kun hans bekreftelse jeg trenger.

jeg er bare sliten jeg nå, av å føle meg paranoid og forstyrra.

hans mistenkelige tilnærming til meg, han analyserer blikk jeg sender

kompiser av han, og det var dråpen som fikk begeret til å flyte over for han

at jeg så på en kompis med et "flørtende" blikk, for deretter å bli

"skuffet" når kompisen ikke gav meg oppmerksomhet.

jeg blir redd av sånt, og mener at ja, det kan hende vi sårer hverandre

iblant, men kan vi som voksne snakke om sårene, og så kan vi lege

de sammen?

Utifra det jeg leser her er det han som har et problem, så det er kanskje ikke så rart at han setter seg på bakbeina og nekter å innrømme det. Alvorlig sjalusi er ikke godt å leve under.

Har dere tenkt på parterapi?