Når er man for gammel til å bli mor?

[Gjest labolina]

Når mener du man er for gammel til å bli mor? Jeg merker at jeg er veldig påvirket av at når man er 38 år eller mer når man er gravid så får man tilbud om ekstra undersøkelser i svangerskapet pga større muligheter for problemer (med svangerskap og barn). Derfor er det en slags 38-årsgrense i hodet mitt!

I USA får man tilbud om samme ekstra oppfølging fra man er 35 år... en amerikansk venninne mener derfor at man ikke bør planlegge svangerskap når man er fylt 35. Følte meg plutselig veldig gammel og hører den biologiske klokka tikke ;-)

[Gjest anna karenina]

Min venninne er 41 år gammel og gravid. Jeg synes dette med begrensninger rundt alder og graviditet er overdrevet. Ingen vits å sette slike snevre grenser selv om sjansen er i liten grad større for komplikasjoner. Sjansen er stor for at alt går bra.

[caprice]

Jeg kjenner et legepar der begge er gynekologer, og bla jobber med barnløshet/prøverør. De fikk sitt første barn da hun var 45. Vi spurte om de hadde vært engstelig for komplikasjoner, misdannelser etc, men ble da vist statistikker etc som viste at JA - det er en klar økning av dette etter 38 år, men i forhold til at den er veldig, veldig liten før denne alderen så øker den da såpass mye at det slår ut mye på statiskikken.

[Lillemus]

Så lenge man blir "voksen" gravid på naturlig måte så spiller alderen ingen rolle synes jeg. Men disse hysteriske (jeg mener nå det) damene på 63 som har fått egg fra andre for å bli gravide har jeg lite til overs for. Det er ettermin mening ikke uten grunn at kroppen selv sier stopp sånn rundt 45-50-årsalderen.

[Sofline]

Så lenge man blir "voksen" gravid på naturlig måte så spiller alderen ingen rolle synes jeg. Men disse hysteriske (jeg mener nå det) damene på 63 som har fått egg fra andre for å bli gravide har jeg lite til overs for. Det er ettermin mening ikke uten grunn at kroppen selv sier stopp sånn rundt 45-50-årsalderen.

Enig!

[laban]

Det eneste ekstratilbudet man får i Norge, er muligheten for fostervannsprøve dersom man selv vil. Ellers går man til de samme kontrollene som alle andre, og det er ingen spesielle tiltak i forbindelse med verken svangerskap eller fødsel hvis alt går som normalt. Er det komplikasjoner, tar man forholdsregler i henhold til dem, ikke ut fra morens alder.

Er man helt i slutten av 30-årene, er det atskillig høyere risiko for at man får problemer med å BLI gravid, enn for at det skal være noe galt med fosteret. Det ER økt risiko for kromosomfeil, men et bitte lite tall som ganges med f.eks. 5 fordi risikoen er femdoblet, blir fremdeles et svært lite tall. F.eks. hvis risikoen er 5% i stedet for 1%, går det fortsatt bra med 95 av 100.

I USA er alt mer hysterisk og sykeliggjort - f.eks. kan man få inntrykk av at alle litt uti 30-årene som ønsker å bli gravide, går til fertilitetsspesialister. Dem om det.

Jeg fikk min minste da jeg var nesten 40. Både svangerskap (bortsett fra at jeg hadde blødninger helt i starten), fødsel og småbarnsperiode gikk helt på skinner. Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder.

Da jeg skulle søkes inn på føden for å få ham, spilte det ingen rolle hvor gammel jeg var (i Oslo er det kamp om fødeplassene hvis man får barn om våren, man kan bli henvist til Akershus). Det som gjorde at jeg fikk "sikker" plass, var at den første fødselen endte med tangforløsning - og da var jeg bare 31.

Jeg tror naturen setter de grensene som det er behov for. I likhet med flere andre her, har jeg lite til overs for prøverørseksperimenter med kvinner i bestemorsalder.

[Sofline]

Det eneste ekstratilbudet man får i Norge, er muligheten for fostervannsprøve dersom man selv vil. Ellers går man til de samme kontrollene som alle andre, og det er ingen spesielle tiltak i forbindelse med verken svangerskap eller fødsel hvis alt går som normalt. Er det komplikasjoner, tar man forholdsregler i henhold til dem, ikke ut fra morens alder.

Er man helt i slutten av 30-årene, er det atskillig høyere risiko for at man får problemer med å BLI gravid, enn for at det skal være noe galt med fosteret. Det ER økt risiko for kromosomfeil, men et bitte lite tall som ganges med f.eks. 5 fordi risikoen er femdoblet, blir fremdeles et svært lite tall. F.eks. hvis risikoen er 5% i stedet for 1%, går det fortsatt bra med 95 av 100.

I USA er alt mer hysterisk og sykeliggjort - f.eks. kan man få inntrykk av at alle litt uti 30-årene som ønsker å bli gravide, går til fertilitetsspesialister. Dem om det.

Jeg fikk min minste da jeg var nesten 40. Både svangerskap (bortsett fra at jeg hadde blødninger helt i starten), fødsel og småbarnsperiode gikk helt på skinner. Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder.

Da jeg skulle søkes inn på føden for å få ham, spilte det ingen rolle hvor gammel jeg var (i Oslo er det kamp om fødeplassene hvis man får barn om våren, man kan bli henvist til Akershus). Det som gjorde at jeg fikk "sikker" plass, var at den første fødselen endte med tangforløsning - og da var jeg bare 31.

Jeg tror naturen setter de grensene som det er behov for. I likhet med flere andre her, har jeg lite til overs for prøverørseksperimenter med kvinner i bestemorsalder.

Godt skrevet! Du får frem det jeg tenker. :-)

Og ja, de fleste barn synes på et tidspunkt at foreldrene er fossiler. Også hun i klassen min hvis mor fikk henne da hun var 17 år.

[Lotte :o)]

Så lenge man blir "voksen" gravid på naturlig måte så spiller alderen ingen rolle synes jeg. Men disse hysteriske (jeg mener nå det) damene på 63 som har fått egg fra andre for å bli gravide har jeg lite til overs for. Det er ettermin mening ikke uten grunn at kroppen selv sier stopp sånn rundt 45-50-årsalderen.

Amen.

[caprice]

Det eneste ekstratilbudet man får i Norge, er muligheten for fostervannsprøve dersom man selv vil. Ellers går man til de samme kontrollene som alle andre, og det er ingen spesielle tiltak i forbindelse med verken svangerskap eller fødsel hvis alt går som normalt. Er det komplikasjoner, tar man forholdsregler i henhold til dem, ikke ut fra morens alder.

Er man helt i slutten av 30-årene, er det atskillig høyere risiko for at man får problemer med å BLI gravid, enn for at det skal være noe galt med fosteret. Det ER økt risiko for kromosomfeil, men et bitte lite tall som ganges med f.eks. 5 fordi risikoen er femdoblet, blir fremdeles et svært lite tall. F.eks. hvis risikoen er 5% i stedet for 1%, går det fortsatt bra med 95 av 100.

I USA er alt mer hysterisk og sykeliggjort - f.eks. kan man få inntrykk av at alle litt uti 30-årene som ønsker å bli gravide, går til fertilitetsspesialister. Dem om det.

Jeg fikk min minste da jeg var nesten 40. Både svangerskap (bortsett fra at jeg hadde blødninger helt i starten), fødsel og småbarnsperiode gikk helt på skinner. Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder.

Da jeg skulle søkes inn på føden for å få ham, spilte det ingen rolle hvor gammel jeg var (i Oslo er det kamp om fødeplassene hvis man får barn om våren, man kan bli henvist til Akershus). Det som gjorde at jeg fikk "sikker" plass, var at den første fødselen endte med tangforløsning - og da var jeg bare 31.

Jeg tror naturen setter de grensene som det er behov for. I likhet med flere andre her, har jeg lite til overs for prøverørseksperimenter med kvinner i bestemorsalder.

Veldig bra skrevet laban,

Husker jeg syntes mine foreldre var steingamle da jeg var tenåring, jeg skulle i allefall ikke ha så gamle foreldre kunne jeg fortelle dem - det var helt klart. I etterkant ble det nok dem som kunne le lengst og best. Min mor var 26 da hun fikk meg - (som er eldst) og jeg var 31 da jeg fikk min første...

[Gjest litchi]

Jeg er 40, og jeg FØLER meg for gammel til å få flere barn. Det er noe med at kreftene faktisk ikke er så ubegrenset som tidligere da jeg nesten aldri ble sliten, jeg orker ikke tanken på nattevåk osv.

Det biologiske med å bære frem, ville jeg ikke bekymret meg så veldig mye mer for nå enn i yngre dager, tror jeg. Sjansen for at det skal være noe galt er tross alt fremdeles liten, Det er alt etter at barnet har kommet, som jeg føler meg for gammel til.

Jeg har et egenfødt og et adoptert barn, og nye forsøk på den ene eller andre måten, er utelukket for meg.

Men svigerinnen min ble mamma for andre gang i fjor, og da var hun 45. Hun har et hav av krefter, og jeg vil ikke drømme om å si at hun er "for gammel".

Så - jeg synes det kommer an på personlig ønske, motivasjon og krefter. Utover det, synes jeg at biologien er en grei rettesnor.

Men jeg synes at biologien også skulle stoppet menn fra å få barn etter fylte 50, også. Nybakte foreldre over 50 år, synes jeg nok generelt at er for gammelt.

[Gjest Shira :o)]

Det eneste ekstratilbudet man får i Norge, er muligheten for fostervannsprøve dersom man selv vil. Ellers går man til de samme kontrollene som alle andre, og det er ingen spesielle tiltak i forbindelse med verken svangerskap eller fødsel hvis alt går som normalt. Er det komplikasjoner, tar man forholdsregler i henhold til dem, ikke ut fra morens alder.

Er man helt i slutten av 30-årene, er det atskillig høyere risiko for at man får problemer med å BLI gravid, enn for at det skal være noe galt med fosteret. Det ER økt risiko for kromosomfeil, men et bitte lite tall som ganges med f.eks. 5 fordi risikoen er femdoblet, blir fremdeles et svært lite tall. F.eks. hvis risikoen er 5% i stedet for 1%, går det fortsatt bra med 95 av 100.

I USA er alt mer hysterisk og sykeliggjort - f.eks. kan man få inntrykk av at alle litt uti 30-årene som ønsker å bli gravide, går til fertilitetsspesialister. Dem om det.

Jeg fikk min minste da jeg var nesten 40. Både svangerskap (bortsett fra at jeg hadde blødninger helt i starten), fødsel og småbarnsperiode gikk helt på skinner. Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder.

Da jeg skulle søkes inn på føden for å få ham, spilte det ingen rolle hvor gammel jeg var (i Oslo er det kamp om fødeplassene hvis man får barn om våren, man kan bli henvist til Akershus). Det som gjorde at jeg fikk "sikker" plass, var at den første fødselen endte med tangforløsning - og da var jeg bare 31.

Jeg tror naturen setter de grensene som det er behov for. I likhet med flere andre her, har jeg lite til overs for prøverørseksperimenter med kvinner i bestemorsalder.

Bra skrevet.

"Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder."

He he, slik er så og si alle ungdommer. Mamma fikk meg som 22-åring, og jeg synes hun var en fossil i en periode ;o) Jeg regner med at guttungen kommer i en fase da han synes det samme, selv om jeg fikk han som 18-åring.

En ting til, mamma fikk meg som 22-åring, lillesøstera mi som 35-åring. Og hun er ikke i tvil hva som er best. Da hun var mer voksen, så var hun mye mer trygg, både på seg selv og livet. Ting gikk mye mer knirkefritt sier hun.

Det varier nok, men jeg ser ikke på det som negativt og bli mor, hverken ung eller gammel (dog kan man vente litt lengre enn hva vi gjorde, men hos hos kom guttungen på tross av p-piller, og var ikke planlagt)

[Gjest Elextra]

Så lenge man blir "voksen" gravid på naturlig måte så spiller alderen ingen rolle synes jeg. Men disse hysteriske (jeg mener nå det) damene på 63 som har fått egg fra andre for å bli gravide har jeg lite til overs for. Det er ettermin mening ikke uten grunn at kroppen selv sier stopp sånn rundt 45-50-årsalderen.

Jeg kjenner svært mange i 35-40-årsalderen (og noen litt over) som har blitt foreldre ved assistert befruktning/IVF. Selv om dette ikke er helt "naturlig måte", anser jeg dem absolutt ikke for gamle til å bli mødre.

Forøvrig har "problemet" stort sett vært hos mannen, problemet hadde med andre ord lite med morens alder å gjøre.

[Gro123]

Jeg er 41 og har nådd min personlige grense. Fikk barna mine da jeg var 37 og 39, og utfordrer ikke skjebnen med å få flere, med tanke på økt risiko for det ene og det andre.

Hadde jeg vært i en situasjon der jeg var f.eks. barnløs med ny partner som 41-åring, hadde jeg helt sikkert gått i gang med å få barn. Hver enkelt får avgjøre så lenge naturen tillater det, synes jeg.

[Lillemus]

Jeg kjenner svært mange i 35-40-årsalderen (og noen litt over) som har blitt foreldre ved assistert befruktning/IVF. Selv om dette ikke er helt "naturlig måte", anser jeg dem absolutt ikke for gamle til å bli mødre.

Forøvrig har "problemet" stort sett vært hos mannen, problemet hadde med andre ord lite med morens alder å gjøre.

Disse er jo i naturlig befruktningsdyktig alder ennå da, jeg skrev jo noe sånt som "de som er godt voksne" gjorde jeg ikke? Altså de som er så voksne at kroppen selv har sagt stopp ved naturlig alder.

[Gjest Elextra]

Disse er jo i naturlig befruktningsdyktig alder ennå da, jeg skrev jo noe sånt som "de som er godt voksne" gjorde jeg ikke? Altså de som er så voksne at kroppen selv har sagt stopp ved naturlig alder.

Ok, da misforstod jeg. Også for jentene jeg nevner har nok alderen hatt litt å si, selv om "hovedproblemet" gjerne har vært dårlige svømmere hos mannen e.l. Jeg trodde du da inkluderte disse i gruppen som ikke blir gravide på naturlig vis, og som alderen hadde satt en naturlig stopper for. På et vis ville du jo hatt rett i det, men selv ser jeg jo ikke noe galt i at også disse blir mødre. Men et sted går jo grensen, enig i at mødrene i 60-årene som man leser om har passert denne.

[Glimtipper]

"Når mener du man er for gammel til å bli mor?"

Det synes jeg får være opp til hver enkelt, det er ikke mitt liv

[Mrs. Wallace]

Det eneste ekstratilbudet man får i Norge, er muligheten for fostervannsprøve dersom man selv vil. Ellers går man til de samme kontrollene som alle andre, og det er ingen spesielle tiltak i forbindelse med verken svangerskap eller fødsel hvis alt går som normalt. Er det komplikasjoner, tar man forholdsregler i henhold til dem, ikke ut fra morens alder.

Er man helt i slutten av 30-årene, er det atskillig høyere risiko for at man får problemer med å BLI gravid, enn for at det skal være noe galt med fosteret. Det ER økt risiko for kromosomfeil, men et bitte lite tall som ganges med f.eks. 5 fordi risikoen er femdoblet, blir fremdeles et svært lite tall. F.eks. hvis risikoen er 5% i stedet for 1%, går det fortsatt bra med 95 av 100.

I USA er alt mer hysterisk og sykeliggjort - f.eks. kan man få inntrykk av at alle litt uti 30-årene som ønsker å bli gravide, går til fertilitetsspesialister. Dem om det.

Jeg fikk min minste da jeg var nesten 40. Både svangerskap (bortsett fra at jeg hadde blødninger helt i starten), fødsel og småbarnsperiode gikk helt på skinner. Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder.

Da jeg skulle søkes inn på føden for å få ham, spilte det ingen rolle hvor gammel jeg var (i Oslo er det kamp om fødeplassene hvis man får barn om våren, man kan bli henvist til Akershus). Det som gjorde at jeg fikk "sikker" plass, var at den første fødselen endte med tangforløsning - og da var jeg bare 31.

Jeg tror naturen setter de grensene som det er behov for. I likhet med flere andre her, har jeg lite til overs for prøverørseksperimenter med kvinner i bestemorsalder.

Amen! Og for øvrig kjenner vel folk til en viss grad selv om de føler seg klare for oppgaven, eller om de føler seg for gamle. Der er det STORE forskjeller. )

[Speak]

Jeg synes man skal stoppe når kroppen ikke lenger kan bli gravid på vanlig vis. Da sier kroppen fra at nå er det nok.

Selv føler jeg at jeg nå ikke ønsker det lengre p.g.a. alder. Er 37. Tror jeg godt klarer å ta vare på et barn nå, men at jeg nærmer meg 60 før barnet skal flytte ut synes jeg virker drøyt.

[morsan]

Det eneste ekstratilbudet man får i Norge, er muligheten for fostervannsprøve dersom man selv vil. Ellers går man til de samme kontrollene som alle andre, og det er ingen spesielle tiltak i forbindelse med verken svangerskap eller fødsel hvis alt går som normalt. Er det komplikasjoner, tar man forholdsregler i henhold til dem, ikke ut fra morens alder.

Er man helt i slutten av 30-årene, er det atskillig høyere risiko for at man får problemer med å BLI gravid, enn for at det skal være noe galt med fosteret. Det ER økt risiko for kromosomfeil, men et bitte lite tall som ganges med f.eks. 5 fordi risikoen er femdoblet, blir fremdeles et svært lite tall. F.eks. hvis risikoen er 5% i stedet for 1%, går det fortsatt bra med 95 av 100.

I USA er alt mer hysterisk og sykeliggjort - f.eks. kan man få inntrykk av at alle litt uti 30-årene som ønsker å bli gravide, går til fertilitetsspesialister. Dem om det.

Jeg fikk min minste da jeg var nesten 40. Både svangerskap (bortsett fra at jeg hadde blødninger helt i starten), fødsel og småbarnsperiode gikk helt på skinner. Det er mulig han kommer til å synes vi er fossiler når han blir tenåring, men det tror jeg de fleste ungdommer synes, uansett foreldrenes faktiske alder.

Da jeg skulle søkes inn på føden for å få ham, spilte det ingen rolle hvor gammel jeg var (i Oslo er det kamp om fødeplassene hvis man får barn om våren, man kan bli henvist til Akershus). Det som gjorde at jeg fikk "sikker" plass, var at den første fødselen endte med tangforløsning - og da var jeg bare 31.

Jeg tror naturen setter de grensene som det er behov for. I likhet med flere andre her, har jeg lite til overs for prøverørseksperimenter med kvinner i bestemorsalder.

Enig!

Og re det med å synes at foreldrene er gamle: Jeg har selv en ganske ung mor, og det er først i mer voksen alder at jeg har kunnet sette pris på det. Som tenåring syntes jeg hun var 'gammel' uansett og langtfra noen 'venninne' (takk og pris! *S*)

*he he* da jeg selv skulle på 20 års-jubileum for grunnskola som 35-36-åring, husket jeg godt en del av kommentarene jeg ga MIN mor da hun mange år tidligere skulle på sitt 20-årsjubileum for realskola: Var det overhodet mulig å kjenne igjen noen som hun ikke hadde sett siden dengang osv.

Da jeg selv skulle avgårde poå jubileum tenkte jeg at det jammen kan være en fordel å ha en unge som er for liten til å synes at moren hans er gammel som 35-åring! :-)

[Gjest Ikke akkurat nå]

Jeg synes man skal stoppe når kroppen ikke lenger kan bli gravid på vanlig vis. Da sier kroppen fra at nå er det nok.

Selv føler jeg at jeg nå ikke ønsker det lengre p.g.a. alder. Er 37. Tror jeg godt klarer å ta vare på et barn nå, men at jeg nærmer meg 60 før barnet skal flytte ut synes jeg virker drøyt.

Hvor bokstavelig mener du det da? Mener du f.eks at jeg, som kom i overgangsalderen i en alder av 35 ikke skal kunne adoptere, fordi kroppen min har fortalt meg at jeg er for gammel? For det er jo _veldig_ individuelt hvor lenge den enkelte qvinde er fruktbar, og ikke noe konstant størrelse det går an å mene noe så bastant om.