Mor "viktigere" omsorgsperson enn far?

[morsan]

Det er sikkert en god start med en frikveld i uken, men jeg tror hun skal passe seg for at det da ender med at den ene kvelden er hennes frikveld, og de seks andre er hans.

Noe som selvfølgelig er bedre enn at han har syv og hun ingen, men en slik ordning vil likevel gi ham en større følelse av "rett" til fri de øvrige seks.

Enig, og det vil jo komme an på hans innstilling forøvrig om han synes at han da har 6 frikvelder eller ikke.

For å sitere PieLill: ''En nokså klassisk konflikt er at hun forventer at planer som berører begge legges i fellesskap. Mens han føler seg uselvstendig og tøffelgjort om han må "be kjerringa om lov først". ''

[Glimtipper]

Da hadde nok dere et litt annet forhold enn de fleste andre!

Jeg hadde IKKE syntes at det var ok hvis mannen min skulle ut et lte ærend, og ikke kom hjem før langt på natt!

Jeg hadde tolket det som respektløst både ovenfor meg, og det faktum at vi hadde et forhold hvor man burde ta hensyn til hverandre.

Men det er meg ,da...

Men om du allikevel skulle være hjemme den kvelden, hvorfor hadde det plaget deg?

Uansett, det viktigste er jo at man er enige om disse tingene Jeg visste at han ikke ville føle det som respektløst. Han kunne ofte ringe fra jobben for å si at han gikk ut med kollegaer for noen øl. Det var også greit. Det var nå bare det som passet for oss

[laban]

Det er sikkert en god start med en frikveld i uken, men jeg tror hun skal passe seg for at det da ender med at den ene kvelden er hennes frikveld, og de seks andre er hans.

Noe som selvfølgelig er bedre enn at han har syv og hun ingen, men en slik ordning vil likevel gi ham en større følelse av "rett" til fri de øvrige seks.

Du har sikkert rett, men det vil i hvert fall være en begynnelse - også for henne.

Jeg har nok litt problemer med å se for meg voksne fedre som er ute 7 av 7 kvelder hvis de har mulighet, uten å avtale noe på forhånd.

[Gjest Elextra]

Jeg tror mange unge likestilte kvinner får et lite sjokk når vi får barn. Det er så rart å oppleve at man plutselig får rollen som mor, husmor og omsorgsperson - når man er vant til å være selvstendig, shoppende festløve med masse venner.

Vi har ei lita jente på ett år, og vi har kjent på mye av det samme. Det er jeg som har hatt hovedansvaret for babyen, og jeg har nesten ikke vært ute alene dette året. (Litt mer nå etter at hun ble ett år).

Mye av dette handler om mine følelsesmessige behov - jeg føler med hver fiber i kroppen at jeg vil være sammen med babyen min. Det føles som et biologisk behov å holde, bysse, amme og kose. Og jeg hadde faktisk ikke så lyst til å gå ut på byen, kino eller kafe med mine venninner lenger. Men samtidig så ble jeg jo litt snurt og ensom hvis mannen min var lenge borte fra oss.

Ved neste barn har vi bestemt oss for at mannen min skal ta en større andel av permisjonen, for å unngå at det blir så skjevt. Når det er sagt så er det han som lager 80% av middagene her i huset, så litt moderne er vi da....

''Og jeg hadde faktisk ikke så lyst til å gå ut på byen, kino eller kafe med mine venninner lenger. Men samtidig så ble jeg jo litt snurt og ensom hvis mannen min var lenge borte fra oss.''

Kjenner meg veldig igjen i det du sier der. Nå følte ikke jeg samme behov som deg for å være sammen med å bysse babyen til enhver tid, men jeg var rett og slett sliten og tom sosialt sett, og følte ikke at jeg hadde særlig kapastitet til å omgås venner på kveldstid.

[fuji1365380447]

''Mye av dette handler om mine følelsesmessige behov - jeg føler med hver fiber i kroppen at jeg vil være sammen med babyen min. Det føles som et biologisk behov å holde, bysse, amme og kose. Og jeg hadde faktisk ikke så lyst til å gå ut på byen, kino eller kafe med mine venninner lenger. Men samtidig så ble jeg jo litt snurt og ensom hvis mannen min var lenge borte fra oss.''

Akkurat slik hadde jeg det også! :-)

Jeg tror at mange kvinner har det slik, men samtidig så forsøker de å undertrykke dette biologiske og naturlige behovet. Mange av mine venninner gjorde et stort nummer av at jeg IKKE hadde vært borte fra datteren min over natten innen hun var ni mnd.

Alle sa at: "nå er det på tide at du komme deg ut litt" og slike ting. Jeg følte jo ikke noe særlig behov for å komme meg ut og være borte fra babyen min. Og jeg opplever at folk (spesielt kvinner) blir provosert når jeg sier at jeg helst vil ha det slik.

Folk må selvfølgelig selv få velge, og dersom det føles naturlig å la babyen være igjen hjemme med pappa`n, så må de jo gjerne det. Men for meg så føltes det helt feil den første tiden.

[fuji1365380447]

''Og jeg hadde faktisk ikke så lyst til å gå ut på byen, kino eller kafe med mine venninner lenger. Men samtidig så ble jeg jo litt snurt og ensom hvis mannen min var lenge borte fra oss.''

Kjenner meg veldig igjen i det du sier der. Nå følte ikke jeg samme behov som deg for å være sammen med å bysse babyen til enhver tid, men jeg var rett og slett sliten og tom sosialt sett, og følte ikke at jeg hadde særlig kapastitet til å omgås venner på kveldstid.

Jeg føler at samfunnet stiller så store krav til at alt skal være som før med en gang etter at man har født barn.

Man får ros og skryt dersom man pumper seg og lar far gi flaske for at mor skal ut og kose seg. For meg så var det helt naturlig og greit at jeg hadde hovedansvaret for babyen det første året.

Men selvsagt så må det jo ikke være slik at mamma skal gjøre alt med barna hele livet.

[Gjest Elextra]

Jeg føler at samfunnet stiller så store krav til at alt skal være som før med en gang etter at man har født barn.

Man får ros og skryt dersom man pumper seg og lar far gi flaske for at mor skal ut og kose seg. For meg så var det helt naturlig og greit at jeg hadde hovedansvaret for babyen det første året.

Men selvsagt så må det jo ikke være slik at mamma skal gjøre alt med barna hele livet.

Men tar mor nesten alt ansvaret hele første året gjør hun det vanskelig for seg selv, med mindre hun synes det er helt greit ha hovedansvaret også senere. Jeg har mer tror på at man i så stor grad som mulig deler ansvaret fra første stund. Først da vil far forstå hvilket ansvar og ikke minst arbeid det innebærer og ha et lite barn.

[morsan]

Jeg tror at mange kvinner har det slik, men samtidig så forsøker de å undertrykke dette biologiske og naturlige behovet. Mange av mine venninner gjorde et stort nummer av at jeg IKKE hadde vært borte fra datteren min over natten innen hun var ni mnd.

Alle sa at: "nå er det på tide at du komme deg ut litt" og slike ting. Jeg følte jo ikke noe særlig behov for å komme meg ut og være borte fra babyen min. Og jeg opplever at folk (spesielt kvinner) blir provosert når jeg sier at jeg helst vil ha det slik.

Folk må selvfølgelig selv få velge, og dersom det føles naturlig å la babyen være igjen hjemme med pappa`n, så må de jo gjerne det. Men for meg så føltes det helt feil den første tiden.

Jeg hadde ingen slike venninner, heldigvis, men kanskje det kommer av at de fleste fikk barn før oss? Men noen av dem som hadde litt større barn hadde glemt hvordan det var, og snakket om hvor lettvint det var å bare drasse med seg ungen i bag på hvilken fest som helst. Mne jeg husker da godt en fest hos oss lenge før vi fikk barn, med en mor som satt med babycallingen klistret til øret hele kvelden....;-) hadde sikkert kost seg bedre hjemme;-)

Og det er ulempen når man er 'først på'n', at ikke vennen har særlig forståelse for hvordan du føler det, at man tenker at den dama der er kjedelig/treig, eller at man ihvertfall TROR at de barnløse vennene tenker slik. Og så 'tar man seg sammen' for å prøve å vise at man fortsatt er 'med'.

Jeg er enig i det du skrev til Elextra: ''Jeg føler at samfunnet stiller så store krav til at alt skal være som før med en gang etter at man har født barn.''

Man skal leve livet litt på idealtid.

[morsan]

Men om du allikevel skulle være hjemme den kvelden, hvorfor hadde det plaget deg?

Uansett, det viktigste er jo at man er enige om disse tingene Jeg visste at han ikke ville føle det som respektløst. Han kunne ofte ringe fra jobben for å si at han gikk ut med kollegaer for noen øl. Det var også greit. Det var nå bare det som passet for oss

Men det er jo litt forskjell på 'forutberegneligheten' med å få en beskjed om at han tar en øl etter jobb, og det å tro at ektefellen bare skal på en liten handlerunde og så kommer hjem klokka 4 om natta.

Og ikke minst har det noe med hvor ofte slike ting skjer, og hvilke beskjeder som gis.

[jubalong70]

Jeg tror vi er biologisk forskjellige.

Fra gammelt av var moren hjemme og stelte barn og ordnet hus, mens faren var ute og jaktet slik at de fikk mat.

Dette tror jeg hos de fleste fremdeles ligger i oss. Det er for mange mødre vanskeligere å løsrive seg fra barnet enn det er for faren.

Dette har ingenting med hvor glad man er i barnet eller hvor god omsorgsperson man er, bare en biologisk forskjell på lik linje med forskjellen på kjønnsorganene.

Mitt inntrykk er at det gjerne blir slik i de fleste hjem når det kommer barn - særlig de første årene. Så "våkner" moren igjen, og finner ut at hun faktisk er noe annet enn mor.

Min mening er at så lenge alle parter er fornøyde, så er det bare å gjøre som det passer en selv. Blir den ene parten misfornøyd, så må det gjøres endringer.

[Sofline]

''Det er gjerne mor som blir sittende med lekselesning og klesvask, uansett hvor likestilte man er.''

Snakk for deg selv, sier nå jeg . På en del måter har vi en tradisjonell rolleforderling, men lekselesing og annet som har med barna å gjøre deler vi på, heldigvis.

Jeg har ikke barn ennå, og jeg blir uansett i en særstilling på grunn av samboerens jobb når jeg får det. Jeg uttaler meg bare om hva jeg har hørt mange andre beklage seg over.

[løvinne71]

''Her gjelder jo også at moren må tørre å slippe litt taket, og la far trå til, selvom hun gjerne ville hatt full kontroll. Mange kvinner har nok også litt av skylden selv, hvis de nærmest utsletter seg selv og egne behov pga barnet, og ikke lar mannen slippe til. Da tror jeg man gjør både seg selv, faren og barnet en bjørnetjenste på sikt.''

I prinsippet enig, men man skal ikke se bort i fra at det er med god grunn at enkelte mødre ikke tør å la faren slippe til også, vi har sett tråder om det meste her på dol.... Nå sier jeg ikke at trådstarters mann er slik, altså!! ;-)

Ja, selvfølgelig! Men det gjelder vel et fåtall!?

De aller fleste menn/fedre er da oppegående nok til å bli overlatt ansvar for sin egen baby.

Men mange trenger kanskje en "dytt i rumpa" for å forstå alvoret - eller en mulighet til å slippe til.

[fuji1365380447]

Men tar mor nesten alt ansvaret hele første året gjør hun det vanskelig for seg selv, med mindre hun synes det er helt greit ha hovedansvaret også senere. Jeg har mer tror på at man i så stor grad som mulig deler ansvaret fra første stund. Først da vil far forstå hvilket ansvar og ikke minst arbeid det innebærer og ha et lite barn.

Jeg er på mange måter enig i det også - og vi har fått oppleve at det er noen skjær i sjøen.

Siden han har vært mye borte (med jobben + studier) så har jeg vært hovedansvarlig for babyen. Og hans permisjonsuker (6 uker + ferie) kom midt på sommeren da jeg også hadde ferie. Så han har ikke helt fått kjenne på hverdagene alene sammen med snuppa.

Vi er enige om at neste gang så skal han ta en litt større del av permisjonen, etter at ammeingen er ferdig.

En annen ulempe er at hun er blitt skikkelig mammadalt, og gråter når jeg går. Det jobber vi med å komme over nå som hun er 14 mnd. Og nå sovner hun like lett på pappas arm som på min, og det er deilig.

[morsan]

Ja, selvfølgelig! Men det gjelder vel et fåtall!?

De aller fleste menn/fedre er da oppegående nok til å bli overlatt ansvar for sin egen baby.

Men mange trenger kanskje en "dytt i rumpa" for å forstå alvoret - eller en mulighet til å slippe til.

Ja, vi får håpe at det gjelder et fåtall menn!! ;-)

Akkurat som vi får håpe at det bare er et fåtall kvinner som overhodet vurderer å få barn med slike menn! ;-)

[Gjest prust]

Men det er jo litt forskjell på 'forutberegneligheten' med å få en beskjed om at han tar en øl etter jobb, og det å tro at ektefellen bare skal på en liten handlerunde og så kommer hjem klokka 4 om natta.

Og ikke minst har det noe med hvor ofte slike ting skjer, og hvilke beskjeder som gis.

Jeg husker faktisk en gang min far kom hjem om morgenen mens vi spiste frokost....Han hadde dratt ut om kvelden, og han var aldri borte på den måten.

Det eneste vi fikk ut av ham, var at han hadde vært ute på vift.... Så gikk han og la seg....

Håper inderlig mamma fikk høre mer.....

[Glimtipper]

Men det er jo litt forskjell på 'forutberegneligheten' med å få en beskjed om at han tar en øl etter jobb, og det å tro at ektefellen bare skal på en liten handlerunde og så kommer hjem klokka 4 om natta.

Og ikke minst har det noe med hvor ofte slike ting skjer, og hvilke beskjeder som gis.

Han ble selvfølgelig oppdatert når jeg visste at jeg ikke kom hjem til ni-tiden som planlagt.

Jeg har stor tro på å gi hverandre frihet, men det er fordi jeg er en spontan og sosial person som blir ganske ulykkelig om jeg må svare for en partner uansett hva jeg gjør. Han ønsket den samme friheten og fikk den.

Vi tok selvfølgelig såpass hensyn etter at barnet kom at vi forsikret oss om at planene våre ikke kræsjet og at den andre ikke ble utslitt.

Men dette er ikke verdt å diskutere egentlig, da hovedpoenget mitt uansett var at man må gjøre det som begge er fornøyd med

[løvinne71]

Men om du allikevel skulle være hjemme den kvelden, hvorfor hadde det plaget deg?

Uansett, det viktigste er jo at man er enige om disse tingene Jeg visste at han ikke ville føle det som respektløst. Han kunne ofte ringe fra jobben for å si at han gikk ut med kollegaer for noen øl. Det var også greit. Det var nå bare det som passet for oss

Det som hadde plaget meg, er ikke det faktum at han var borte, men det faktum at jeg ikke hadde visst hva jeg skulle forholde meg til!

Stikkordet her er BESKJED!!

Hadde han ringt og spurt om det var greit at planene var endret, og at han gjerne ville ta en tur på byen og kom sent hjem, så hadde det selvfølgelig vært noe helt annet enn om han bare ble borte!

[løvinne71]

Ja, vi får håpe at det gjelder et fåtall menn!! ;-)

Akkurat som vi får håpe at det bare er et fåtall kvinner som overhodet vurderer å få barn med slike menn! ;-)

he he.. Ja nettopp!

Men dessverre er det jo ofte sånt man kanskje ikke oppdager før det er for sent...

[Glimtipper]

Det som hadde plaget meg, er ikke det faktum at han var borte, men det faktum at jeg ikke hadde visst hva jeg skulle forholde meg til!

Stikkordet her er BESKJED!!

Hadde han ringt og spurt om det var greit at planene var endret, og at han gjerne ville ta en tur på byen og kom sent hjem, så hadde det selvfølgelig vært noe helt annet enn om han bare ble borte!

Jeg sendte selvfølgelig melding og ga beskjed

[PieLill]

Jeg tror at mange kvinner har det slik, men samtidig så forsøker de å undertrykke dette biologiske og naturlige behovet. Mange av mine venninner gjorde et stort nummer av at jeg IKKE hadde vært borte fra datteren min over natten innen hun var ni mnd.

Alle sa at: "nå er det på tide at du komme deg ut litt" og slike ting. Jeg følte jo ikke noe særlig behov for å komme meg ut og være borte fra babyen min. Og jeg opplever at folk (spesielt kvinner) blir provosert når jeg sier at jeg helst vil ha det slik.

Folk må selvfølgelig selv få velge, og dersom det føles naturlig å la babyen være igjen hjemme med pappa`n, så må de jo gjerne det. Men for meg så føltes det helt feil den første tiden.

Den tingen i livet jeg er aller mest fornøyd med, er at jeg valgte å sitte med en baby i armene i 7 måneder og la hele resten av verden seile i sin egen sjø. En nytelse og investering for livet både for meg og nurket.

En slik mulighet får man stort sett bare en gang i livet, med det første barnet, og jeg er sjeleglad den ikke gikk tapt i et eller annet oppstresset selvrealiserings- og likestillingsprosjekt.

Jeg sier ikke at alle må gjøre det slik, men jeg ville definitivt vært fattigere uten denne opplevelsen.

mvh