Mor "viktigere" omsorgsperson enn far?

[fuji1365380447]

Den tingen i livet jeg er aller mest fornøyd med, er at jeg valgte å sitte med en baby i armene i 7 måneder og la hele resten av verden seile i sin egen sjø. En nytelse og investering for livet både for meg og nurket.

En slik mulighet får man stort sett bare en gang i livet, med det første barnet, og jeg er sjeleglad den ikke gikk tapt i et eller annet oppstresset selvrealiserings- og likestillingsprosjekt.

Jeg sier ikke at alle må gjøre det slik, men jeg ville definitivt vært fattigere uten denne opplevelsen.

mvh

Jeg er glad at det ikke er bare meg som følte det slik.

Å kunne tillate seg å bare være totalt oppslukt og henført over dette vidunderlige lille mennesket var for meg et stort privilegium, og ikke et offer.

Nå derimot (hun er 14 mnd) er både jeg og hun klar for litt større avstand.

[PieLill]

Hvis du ikke er fornøyd med dette rollemønsteret og synes det er greit

at det fortsetter slik i fremtiden, så bør du gjøre noe med dette SNAREST!

Selvfølgelig er det naturlig at moren er mere bundet til barnet de første månedene pga

amming, og at hun kanskje kjenner barnet best fordi hun er mest sammen med det.

Men hvis man lar det etablere seg en rutine at faren gjør som han vil, mens moren tar

ansvaret, så kan det bli svært vanskelig å komme ut av dette på et senere tidspunkt.

Dessverre er det ikke alle menn som automatisk føler forpliktelser og ansvarsfølelse når han blir far, og som endrer sine vaner deretter.

Siden moren "allikevel er hjemme" den første tiden, så merker kanskje ikke faren så godt hva det vil si i praksis å bli bundet av en baby.

Derfor tror jeg det er viktig at moren på et tidlig tidspunkt krever at faren tar sin del av ansvar. Så han får erfare at livet faktisk har endret seg etter at babyen kom. Og at man må legge planer og samarbeide på en annen måte enn før.

Her gjelder jo også at moren må tørre å slippe litt taket, og la far trå til, selvom hun gjerne ville hatt full kontroll. Mange kvinner har nok også litt av skylden selv, hvis de nærmest utsletter seg selv og egne behov pga barnet, og ikke lar mannen slippe til.

Da tror jeg man gjør både seg selv, faren og barnet en bjørnetjenste på sikt.

Det jeg tror mange vordende og nybakte førstegangsmødre ikke er klar over er at mens de (mødrene) på et tidlig tidspunkt er inneforstått med det ansvaret og de endringer en baby medfører, går dette mange menn hus forbi helt til man smeller realitetene i ansiktet på dem.

Damene går på svangerskaps- og forelderforberedende kurs og tror at mannen som smiler og kysser dem ømt etterpå har hørt det samme som dem selv og er klar som et egg for forelderskapet. Men mannen kan være fornøyd fordi han ser ut til å ha gjort noe som madammen ble fornøyd med og at hun har fått seg en ny venninne.

Fra spinnesiden er det ofte vanskelig å forstå og akseptere en del menns nesten absurde holdning av ignorer-problemet-så-forsvinner-det. Disse mennene blir ærlig og oppriktig overrasket over hva farskapet krever av ting og tang og små og store oppofrelser. Når fruen frustrert gjør dem oppmerksom på noe de har hørt 48 ganger de siste ni månedene, er det som de hører det for aller første gang. De har endog nerver til å være overrasket og fornærmet over fruens idignasjon....

Vi damer gjør ofte den feilen og raskt og nådeløst stemple disse mennene som håpløse og egoistiske, og innser kanskje ikke at om vi er villige til å la dem tilegne seg forelderbevisstheten, -ferdigheten og -ansvaret en smule forsinket, kan de bli supre fedre. Det er ikke så lett å forstå at deres natur nærmest forbyr dem 'å ta sorgene på forskudd' ved å utøve den detaljplanlegging som vi mødre ofte gjør i løpet av et svangerskap.

Hadde svangerskapskursene vært bedre på å forberede særlig mor på denne "faseforskyvningen" i å ta inn over seg forelderansvaret, ville kanskje færre gått fra hverandre i løpet av barnets første leveår.

Mye av den tankemessige og følelsesmessige prosessen som hos mange kvinner starter når de begynner å tenke på å få barn, begynner hos enkelte menn ikke før de står med ungen i armene. Som regel er det ikke ansvarsløshet eller vrangvilje. Det er bare slik de er skrudd sammen. Klarer da mor å tydeliggjøre fars ansvar og rolle, uten å ta livet av både far og forholdet underveis, kan man legge grunnlaget for et solid teamarbeid til glede for hverandre og barna.

Men jeg tror at veldig mange kvinner er så uforberedte på en slik situasjonen at det kommer som et sjokk og oppleves som et svik. Kanskje har likestillingsfokuset gjort oss dårligere til å se slike forskjeller og navigere rundt dem på en konstruktiv måte. Vi har muligens vel høye forventninger om hva som burde komme av seg selv.

Jeg mener ikke at alle menn er på denne måten. Men i parforhold der mannen er utpreget i denne rettningen, er det ofte en kilde til dyp konflikt og sårethet fordi begge mangler bevisshet om hvor ulikt man da vil se mange praktiske sider av livet.

mvh

[PieLill]

Jeg er glad at det ikke er bare meg som følte det slik.

Å kunne tillate seg å bare være totalt oppslukt og henført over dette vidunderlige lille mennesket var for meg et stort privilegium, og ikke et offer.

Nå derimot (hun er 14 mnd) er både jeg og hun klar for litt større avstand.

''Å kunne tillate seg å bare være totalt oppslukt og henført over dette vidunderlige lille mennesket var for meg et stort privilegium, og ikke et offer.''

mmmmm..... nyte....

Så blir de større og begynner å kast maten i gulvet på trass...

;-)

mvh

[PieLill]

Jeg tror at mange kvinner har det slik, men samtidig så forsøker de å undertrykke dette biologiske og naturlige behovet. Mange av mine venninner gjorde et stort nummer av at jeg IKKE hadde vært borte fra datteren min over natten innen hun var ni mnd.

Alle sa at: "nå er det på tide at du komme deg ut litt" og slike ting. Jeg følte jo ikke noe særlig behov for å komme meg ut og være borte fra babyen min. Og jeg opplever at folk (spesielt kvinner) blir provosert når jeg sier at jeg helst vil ha det slik.

Folk må selvfølgelig selv få velge, og dersom det føles naturlig å la babyen være igjen hjemme med pappa`n, så må de jo gjerne det. Men for meg så føltes det helt feil den første tiden.

Jeg tror mye av denne holdningen kan forklares historisk med at morsrollen og ansvaret for barn var et av midlene/argumentene som ble brukt for å undertrykke kvinner.

Kvinnefrigjøringen har på en del områder kommet i skade for å kaste babyen ut med badevannet.

Vi har aldri hatt behov for å frigjøres fra vårt ønske om å ta godt vare på våre barn og knytte dem til oss. Men det har vært et behov for frigjøring for alle de urimelige krav, påbud og forbud som har blitt flettet sammen med denne rollen. Det har også vært nødvendig å erobre muligheten til å få være og gjøre mer enn å være mor og hustru.

Etter mitt syn er kvinnebevegelsens alvorligste feiltrinn at den i alt for stor grad har forsøkt å frigjøre eller frariste kvinner sin kvinnelighet i stedet for å jobbe for en større verdsettelse av det som regnes som typisk kvinnelig. På denne måten har kvinnebevegelsen bidratt i negativ rettning i forhold til kvinners likeverd i samfunnet. Fortsatt setter samfunnet større verdi i kroner å øre på å passe maskiner framfor å passe på mennesker...

mvh

[fuji1365380447]

Jeg tror mye av denne holdningen kan forklares historisk med at morsrollen og ansvaret for barn var et av midlene/argumentene som ble brukt for å undertrykke kvinner.

Kvinnefrigjøringen har på en del områder kommet i skade for å kaste babyen ut med badevannet.

Vi har aldri hatt behov for å frigjøres fra vårt ønske om å ta godt vare på våre barn og knytte dem til oss. Men det har vært et behov for frigjøring for alle de urimelige krav, påbud og forbud som har blitt flettet sammen med denne rollen. Det har også vært nødvendig å erobre muligheten til å få være og gjøre mer enn å være mor og hustru.

Etter mitt syn er kvinnebevegelsens alvorligste feiltrinn at den i alt for stor grad har forsøkt å frigjøre eller frariste kvinner sin kvinnelighet i stedet for å jobbe for en større verdsettelse av det som regnes som typisk kvinnelig. På denne måten har kvinnebevegelsen bidratt i negativ rettning i forhold til kvinners likeverd i samfunnet. Fortsatt setter samfunnet større verdi i kroner å øre på å passe maskiner framfor å passe på mennesker...

mvh

AMEN!

Du har ofte veldig gode og velformulerte inlegg, du, PieLill.

*klapper sin medsøster på skuldra*

[Lillemus]

Det jeg tror mange vordende og nybakte førstegangsmødre ikke er klar over er at mens de (mødrene) på et tidlig tidspunkt er inneforstått med det ansvaret og de endringer en baby medfører, går dette mange menn hus forbi helt til man smeller realitetene i ansiktet på dem.

Damene går på svangerskaps- og forelderforberedende kurs og tror at mannen som smiler og kysser dem ømt etterpå har hørt det samme som dem selv og er klar som et egg for forelderskapet. Men mannen kan være fornøyd fordi han ser ut til å ha gjort noe som madammen ble fornøyd med og at hun har fått seg en ny venninne.

Fra spinnesiden er det ofte vanskelig å forstå og akseptere en del menns nesten absurde holdning av ignorer-problemet-så-forsvinner-det. Disse mennene blir ærlig og oppriktig overrasket over hva farskapet krever av ting og tang og små og store oppofrelser. Når fruen frustrert gjør dem oppmerksom på noe de har hørt 48 ganger de siste ni månedene, er det som de hører det for aller første gang. De har endog nerver til å være overrasket og fornærmet over fruens idignasjon....

Vi damer gjør ofte den feilen og raskt og nådeløst stemple disse mennene som håpløse og egoistiske, og innser kanskje ikke at om vi er villige til å la dem tilegne seg forelderbevisstheten, -ferdigheten og -ansvaret en smule forsinket, kan de bli supre fedre. Det er ikke så lett å forstå at deres natur nærmest forbyr dem 'å ta sorgene på forskudd' ved å utøve den detaljplanlegging som vi mødre ofte gjør i løpet av et svangerskap.

Hadde svangerskapskursene vært bedre på å forberede særlig mor på denne "faseforskyvningen" i å ta inn over seg forelderansvaret, ville kanskje færre gått fra hverandre i løpet av barnets første leveår.

Mye av den tankemessige og følelsesmessige prosessen som hos mange kvinner starter når de begynner å tenke på å få barn, begynner hos enkelte menn ikke før de står med ungen i armene. Som regel er det ikke ansvarsløshet eller vrangvilje. Det er bare slik de er skrudd sammen. Klarer da mor å tydeliggjøre fars ansvar og rolle, uten å ta livet av både far og forholdet underveis, kan man legge grunnlaget for et solid teamarbeid til glede for hverandre og barna.

Men jeg tror at veldig mange kvinner er så uforberedte på en slik situasjonen at det kommer som et sjokk og oppleves som et svik. Kanskje har likestillingsfokuset gjort oss dårligere til å se slike forskjeller og navigere rundt dem på en konstruktiv måte. Vi har muligens vel høye forventninger om hva som burde komme av seg selv.

Jeg mener ikke at alle menn er på denne måten. Men i parforhold der mannen er utpreget i denne rettningen, er det ofte en kilde til dyp konflikt og sårethet fordi begge mangler bevisshet om hvor ulikt man da vil se mange praktiske sider av livet.

mvh

''Damene går på svangerskaps- og forelderforberedende kurs og tror at mannen som smiler og kysser dem ømt etterpå har hørt det samme som dem selv''

Da vi gikk på slikt kurs var begge foreldrene med hos alle parene. Trodde det var vanlig jeg?

[morsan]

''Damene går på svangerskaps- og forelderforberedende kurs og tror at mannen som smiler og kysser dem ømt etterpå har hørt det samme som dem selv''

Da vi gikk på slikt kurs var begge foreldrene med hos alle parene. Trodde det var vanlig jeg?

PieLill sa vel ikke noe annet enn at mennene hadde vært _tilstede_? ;-)

det er mange måter å være 'bortreist' på! ;-)

[PieLill]

''Damene går på svangerskaps- og forelderforberedende kurs og tror at mannen som smiler og kysser dem ømt etterpå har hørt det samme som dem selv''

Da vi gikk på slikt kurs var begge foreldrene med hos alle parene. Trodde det var vanlig jeg?

Joda, den vordende far er med han og _fysisk_ til stedet. Han er bare ikke med på noetene på den måten moren tror han er... Å få servert de samme ordene og å _oppfatte_ det samme er to forskjellige ting.

De fleste kursledere er vel også kvinner. Dette kan bidra til å forsterke enkelte menns dette-angår-ikke-meg-her-og-nå-avknapp.

Slike kurs kan gi en falsk opplevelse av enighet og samkjørthet.

Dermed blir kvinnens skuffelse og frustrasjon mangedoblet når han etter at babyen er kommet står som et mehe og ikke ser ut til å ha fått med seg en flueskitt av det som ble sagt på kurset.

mvh

[Gjest togli]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det du sier. Selv om vi er eldre enn dere (36 og 37 år gamle), så har vi alltid vært ganske likestilte. Vi har tre barn og har alltid delt ganske så likt på ansvaret for ungene våre, men der er likevel en forskjell. Det er jeg som har full kontroll over alt som skjer i løpet av uka og tar hovedansvar for de daglige rutinene, ting vi må huske etc. Min jobb blir da å delegere ansvaret

Hvis jeg skal reise bort over natta eller må jobbe overtid e.l., vet ungene alltid dette på forhånd. Vi snakker om det og de vet alt som skal skje. Mannen min kan finne på å glemme å fortelle ungene at han må jobbe overtid og ikke ser dem før imorgen. Å glemme noe sånt kunne ikke falle meg inn! Da hadde samvittigheten blitt svart :-/

Nå generaliserer jeg veldig, men....Jeg tror kanskje vi kvinner er "født med dårlig samvittighet" og godt kan slappe litt mer av På den annen side tror jeg mannfolk kan ha godt av å forsøke å sette seg litt mer inn i andres mulige følelser?

[Lillemus]

Joda, den vordende far er med han og _fysisk_ til stedet. Han er bare ikke med på noetene på den måten moren tror han er... Å få servert de samme ordene og å _oppfatte_ det samme er to forskjellige ting.

De fleste kursledere er vel også kvinner. Dette kan bidra til å forsterke enkelte menns dette-angår-ikke-meg-her-og-nå-avknapp.

Slike kurs kan gi en falsk opplevelse av enighet og samkjørthet.

Dermed blir kvinnens skuffelse og frustrasjon mangedoblet når han etter at babyen er kommet står som et mehe og ikke ser ut til å ha fått med seg en flueskitt av det som ble sagt på kurset.

mvh

*Humrer* Godt sagt!

[PieLill]

*Humrer* Godt sagt!

Jo, det er masse komikk i det.

Men det er også tragisk når slike forskjeller gjør at forhold går seg sure og foreldre skiller lag.

mvh

[PieLill]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det du sier. Selv om vi er eldre enn dere (36 og 37 år gamle), så har vi alltid vært ganske likestilte. Vi har tre barn og har alltid delt ganske så likt på ansvaret for ungene våre, men der er likevel en forskjell. Det er jeg som har full kontroll over alt som skjer i løpet av uka og tar hovedansvar for de daglige rutinene, ting vi må huske etc. Min jobb blir da å delegere ansvaret

Hvis jeg skal reise bort over natta eller må jobbe overtid e.l., vet ungene alltid dette på forhånd. Vi snakker om det og de vet alt som skal skje. Mannen min kan finne på å glemme å fortelle ungene at han må jobbe overtid og ikke ser dem før imorgen. Å glemme noe sånt kunne ikke falle meg inn! Da hadde samvittigheten blitt svart :-/

Nå generaliserer jeg veldig, men....Jeg tror kanskje vi kvinner er "født med dårlig samvittighet" og godt kan slappe litt mer av På den annen side tror jeg mannfolk kan ha godt av å forsøke å sette seg litt mer inn i andres mulige følelser?

Jobben som hjemmets døgnkontinuerlige følelsesmessige manager kan gi akutte anfall av klaustrofobi og nærhetsavesjon...

;-)

mvh

[løvinne71]

Det jeg tror mange vordende og nybakte førstegangsmødre ikke er klar over er at mens de (mødrene) på et tidlig tidspunkt er inneforstått med det ansvaret og de endringer en baby medfører, går dette mange menn hus forbi helt til man smeller realitetene i ansiktet på dem.

Damene går på svangerskaps- og forelderforberedende kurs og tror at mannen som smiler og kysser dem ømt etterpå har hørt det samme som dem selv og er klar som et egg for forelderskapet. Men mannen kan være fornøyd fordi han ser ut til å ha gjort noe som madammen ble fornøyd med og at hun har fått seg en ny venninne.

Fra spinnesiden er det ofte vanskelig å forstå og akseptere en del menns nesten absurde holdning av ignorer-problemet-så-forsvinner-det. Disse mennene blir ærlig og oppriktig overrasket over hva farskapet krever av ting og tang og små og store oppofrelser. Når fruen frustrert gjør dem oppmerksom på noe de har hørt 48 ganger de siste ni månedene, er det som de hører det for aller første gang. De har endog nerver til å være overrasket og fornærmet over fruens idignasjon....

Vi damer gjør ofte den feilen og raskt og nådeløst stemple disse mennene som håpløse og egoistiske, og innser kanskje ikke at om vi er villige til å la dem tilegne seg forelderbevisstheten, -ferdigheten og -ansvaret en smule forsinket, kan de bli supre fedre. Det er ikke så lett å forstå at deres natur nærmest forbyr dem 'å ta sorgene på forskudd' ved å utøve den detaljplanlegging som vi mødre ofte gjør i løpet av et svangerskap.

Hadde svangerskapskursene vært bedre på å forberede særlig mor på denne "faseforskyvningen" i å ta inn over seg forelderansvaret, ville kanskje færre gått fra hverandre i løpet av barnets første leveår.

Mye av den tankemessige og følelsesmessige prosessen som hos mange kvinner starter når de begynner å tenke på å få barn, begynner hos enkelte menn ikke før de står med ungen i armene. Som regel er det ikke ansvarsløshet eller vrangvilje. Det er bare slik de er skrudd sammen. Klarer da mor å tydeliggjøre fars ansvar og rolle, uten å ta livet av både far og forholdet underveis, kan man legge grunnlaget for et solid teamarbeid til glede for hverandre og barna.

Men jeg tror at veldig mange kvinner er så uforberedte på en slik situasjonen at det kommer som et sjokk og oppleves som et svik. Kanskje har likestillingsfokuset gjort oss dårligere til å se slike forskjeller og navigere rundt dem på en konstruktiv måte. Vi har muligens vel høye forventninger om hva som burde komme av seg selv.

Jeg mener ikke at alle menn er på denne måten. Men i parforhold der mannen er utpreget i denne rettningen, er det ofte en kilde til dyp konflikt og sårethet fordi begge mangler bevisshet om hvor ulikt man da vil se mange praktiske sider av livet.

mvh

Dette var et veldig godt svar Pielill. Du gikk inn i dybden på årsaken til at denne

typen situasjoner oppstår når man blir foreldre!

En annen sak, er jo at kvinnen ofte allerede i graviditeten må begynne å ofre

litt av sin frihet og selvstendighet. Så når barnet endelig kommer, har hun allerede kommet ganske langt i prossessen å innse at ansvaret for et lite barn langt på vei innebærer å sette seg selv og egne interesser tilside.

Mannen blir jo heller ikke begrenset av babyen rent fysisk, slik som moren gjør under graviditet og amming.

Derfor tar det kanskje litt lengre tid for menn å innse at hverdagen har forandret seg, og de trenger kanskje en liten "påminnelse" om dette før de lærer å ta ansvar.

[Gjest togli]

Jobben som hjemmets døgnkontinuerlige følelsesmessige manager kan gi akutte anfall av klaustrofobi og nærhetsavesjon...

;-)

mvh

Der sa du det;)

Jeg har hatt fri fra jobben som "Administrerende direktør" siden igår morges - og overnatta hos ei venninne. Kom hjem i formiddag og jaggu var det mye å ta igjen (selv om papsen syntes han hadde klart dette kjempefint! Det hadde han også, men ikke helt etter mine "mål", så jeg holder klokelig kjeft;))

[PieLill]

Dette var et veldig godt svar Pielill. Du gikk inn i dybden på årsaken til at denne

typen situasjoner oppstår når man blir foreldre!

En annen sak, er jo at kvinnen ofte allerede i graviditeten må begynne å ofre

litt av sin frihet og selvstendighet. Så når barnet endelig kommer, har hun allerede kommet ganske langt i prossessen å innse at ansvaret for et lite barn langt på vei innebærer å sette seg selv og egne interesser tilside.

Mannen blir jo heller ikke begrenset av babyen rent fysisk, slik som moren gjør under graviditet og amming.

Derfor tar det kanskje litt lengre tid for menn å innse at hverdagen har forandret seg, og de trenger kanskje en liten "påminnelse" om dette før de lærer å ta ansvar.

Jeg hadde alle gjøremål, permisjon, innkjøp og endringer linet i skallen innen en time etter at de to blå viste seg.

Hadde vi fulgt mine kjære manns opplegg, eller totale mangel på dette, hadde førsten blitt en barneverssak...

;-)

Til det er det bare å tilføye at mine barn har verdens aller beste, mest engasjerte, ansvarsfulle, oppmerksomme, hardtarbeidende og deltagende pappa. Men enkelte ting er det forsatt mamma som hoder styr på. Vi er enige om at det funker best slik...

mvh

[Gjest mamma for alle penga ;)]

Sånn har jeg følt det fra jeg fikk første barnet for 14 år siden, og slik føler jeg det den dag i dag

[Sofline]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det du sier. Selv om vi er eldre enn dere (36 og 37 år gamle), så har vi alltid vært ganske likestilte. Vi har tre barn og har alltid delt ganske så likt på ansvaret for ungene våre, men der er likevel en forskjell. Det er jeg som har full kontroll over alt som skjer i løpet av uka og tar hovedansvar for de daglige rutinene, ting vi må huske etc. Min jobb blir da å delegere ansvaret

Hvis jeg skal reise bort over natta eller må jobbe overtid e.l., vet ungene alltid dette på forhånd. Vi snakker om det og de vet alt som skal skje. Mannen min kan finne på å glemme å fortelle ungene at han må jobbe overtid og ikke ser dem før imorgen. Å glemme noe sånt kunne ikke falle meg inn! Da hadde samvittigheten blitt svart :-/

Nå generaliserer jeg veldig, men....Jeg tror kanskje vi kvinner er "født med dårlig samvittighet" og godt kan slappe litt mer av På den annen side tror jeg mannfolk kan ha godt av å forsøke å sette seg litt mer inn i andres mulige følelser?

''Jeg tror kanskje vi kvinner er "født med dårlig samvittighet" og godt kan slappe litt mer av På den annen side tror jeg mannfolk kan ha godt av å forsøke å sette seg litt mer inn i andres mulige følelser?''

Det tror jeg du har rett i. Men hvordan ville det gått om mannfolka skulle ta seg av all den "dårlige samvittigheten" tro...? Det er (heldigvis) fortsatt en genetisk forskjell på kvinner og menn. :-)

[Sofline]

Jeg kjenner meg ganske godt igjen i det du sier. Selv om vi er eldre enn dere (36 og 37 år gamle), så har vi alltid vært ganske likestilte. Vi har tre barn og har alltid delt ganske så likt på ansvaret for ungene våre, men der er likevel en forskjell. Det er jeg som har full kontroll over alt som skjer i løpet av uka og tar hovedansvar for de daglige rutinene, ting vi må huske etc. Min jobb blir da å delegere ansvaret

Hvis jeg skal reise bort over natta eller må jobbe overtid e.l., vet ungene alltid dette på forhånd. Vi snakker om det og de vet alt som skal skje. Mannen min kan finne på å glemme å fortelle ungene at han må jobbe overtid og ikke ser dem før imorgen. Å glemme noe sånt kunne ikke falle meg inn! Da hadde samvittigheten blitt svart :-/

Nå generaliserer jeg veldig, men....Jeg tror kanskje vi kvinner er "født med dårlig samvittighet" og godt kan slappe litt mer av På den annen side tror jeg mannfolk kan ha godt av å forsøke å sette seg litt mer inn i andres mulige følelser?

Forresten kom jeg på nå, at en av de mest "bekymrede" foreldrene jeg kjenner ikke er en mor. Det er nemlig bestefaren min. Han er kanskje veldig moderne for sin generasjon...

[Sofline]

Det jeg tror mange vordende og nybakte førstegangsmødre ikke er klar over er at mens de (mødrene) på et tidlig tidspunkt er inneforstått med det ansvaret og de endringer en baby medfører, går dette mange menn hus forbi helt til man smeller realitetene i ansiktet på dem.

Damene går på svangerskaps- og forelderforberedende kurs og tror at mannen som smiler og kysser dem ømt etterpå har hørt det samme som dem selv og er klar som et egg for forelderskapet. Men mannen kan være fornøyd fordi han ser ut til å ha gjort noe som madammen ble fornøyd med og at hun har fått seg en ny venninne.

Fra spinnesiden er det ofte vanskelig å forstå og akseptere en del menns nesten absurde holdning av ignorer-problemet-så-forsvinner-det. Disse mennene blir ærlig og oppriktig overrasket over hva farskapet krever av ting og tang og små og store oppofrelser. Når fruen frustrert gjør dem oppmerksom på noe de har hørt 48 ganger de siste ni månedene, er det som de hører det for aller første gang. De har endog nerver til å være overrasket og fornærmet over fruens idignasjon....

Vi damer gjør ofte den feilen og raskt og nådeløst stemple disse mennene som håpløse og egoistiske, og innser kanskje ikke at om vi er villige til å la dem tilegne seg forelderbevisstheten, -ferdigheten og -ansvaret en smule forsinket, kan de bli supre fedre. Det er ikke så lett å forstå at deres natur nærmest forbyr dem 'å ta sorgene på forskudd' ved å utøve den detaljplanlegging som vi mødre ofte gjør i løpet av et svangerskap.

Hadde svangerskapskursene vært bedre på å forberede særlig mor på denne "faseforskyvningen" i å ta inn over seg forelderansvaret, ville kanskje færre gått fra hverandre i løpet av barnets første leveår.

Mye av den tankemessige og følelsesmessige prosessen som hos mange kvinner starter når de begynner å tenke på å få barn, begynner hos enkelte menn ikke før de står med ungen i armene. Som regel er det ikke ansvarsløshet eller vrangvilje. Det er bare slik de er skrudd sammen. Klarer da mor å tydeliggjøre fars ansvar og rolle, uten å ta livet av både far og forholdet underveis, kan man legge grunnlaget for et solid teamarbeid til glede for hverandre og barna.

Men jeg tror at veldig mange kvinner er så uforberedte på en slik situasjonen at det kommer som et sjokk og oppleves som et svik. Kanskje har likestillingsfokuset gjort oss dårligere til å se slike forskjeller og navigere rundt dem på en konstruktiv måte. Vi har muligens vel høye forventninger om hva som burde komme av seg selv.

Jeg mener ikke at alle menn er på denne måten. Men i parforhold der mannen er utpreget i denne rettningen, er det ofte en kilde til dyp konflikt og sårethet fordi begge mangler bevisshet om hvor ulikt man da vil se mange praktiske sider av livet.

mvh

Jeg tror du har rett i mye av dette. Her i huset merkes det allerede før barnet er født synes jeg. Samboeren min innbiller seg visst det er bare er glede å få barn, og ingen bekymringer: Nattevåk, hva er det, hvorfor skulle vi ikke få et barn som sover hele natten når h*n er noen uker gammel?

Jeg har ikke hjerte til å fortelle ham at de syltetøyglassene han nå vasker grundig og sparer på for å lage most mat på når babyen kommer, er så store at når h*n vil spise så store porsjoner, er h*n så stor at det ikke er behov for most mat lenger.

[Sofline]

Jeg tror mye av denne holdningen kan forklares historisk med at morsrollen og ansvaret for barn var et av midlene/argumentene som ble brukt for å undertrykke kvinner.

Kvinnefrigjøringen har på en del områder kommet i skade for å kaste babyen ut med badevannet.

Vi har aldri hatt behov for å frigjøres fra vårt ønske om å ta godt vare på våre barn og knytte dem til oss. Men det har vært et behov for frigjøring for alle de urimelige krav, påbud og forbud som har blitt flettet sammen med denne rollen. Det har også vært nødvendig å erobre muligheten til å få være og gjøre mer enn å være mor og hustru.

Etter mitt syn er kvinnebevegelsens alvorligste feiltrinn at den i alt for stor grad har forsøkt å frigjøre eller frariste kvinner sin kvinnelighet i stedet for å jobbe for en større verdsettelse av det som regnes som typisk kvinnelig. På denne måten har kvinnebevegelsen bidratt i negativ rettning i forhold til kvinners likeverd i samfunnet. Fortsatt setter samfunnet større verdi i kroner å øre på å passe maskiner framfor å passe på mennesker...

mvh

''Etter mitt syn er kvinnebevegelsens alvorligste feiltrinn at den i alt for stor grad har forsøkt å frigjøre eller frariste kvinner sin kvinnelighet i stedet for å jobbe for en større verdsettelse av det som regnes som typisk kvinnelig.''

Der satt du ord på det jeg også tenker. :-)