Når pappa ikke er pappa likevel

[Gjest Multippel]

Jeg syns du er modig som tørr å anerkjenne følelsene dine.

Tenk litt over hva de egentlig handler om.

Håper du klarer å bearbeide dette, for dette handler slettes ikke om gutten som er helt uskyldig i dette. Han trenger sin far mange år til.

Kanskje handler dette om ditt forhold til hans eks. og de problemer hun lager for dere. Pass deg så du ikke projisjerer dette over på gutten.

Håper du finner ut av det!

[Sofline]

''Her var det ikke mye sympati å få. Kanskje ikke så rart på et forum bebodd av hovedsaklig kjerringer''

Hvis det å vise omtanke for en stakkars gutt som uvitende har blitt kastet ut i dette er å være kjerring, så vil jeg si at jeg er kjerring med STOR GLEDE!!

''Du godtok barnet før fordi du måtte, men nå ser du muligheten til å kun bli en kjernefamilie med deres felles barn. Fullt forståelig.''

Ja, det er forståelig at man ønsker seg en partner som ikke har barn fra før. Men denne partneren HAR barn fra før, og det har hun visst hele tiden.

Det nye i saken er at dette barnet ikke deler DNA med son (sosiale) far, og faren er naturlig nok skuffet over å ha blitt lurt, og samtidig veldig redd for å miste kontakten med en gutt han er glad i og alltid har ansett som sin sønn.

Både av hensyn til mannen, men først og fremst til den stakkars gutten, er det ikke særlig sympatisk å se på dette som en unik mulighet til å bli 'kvitt' særkullsbarnet og late som om partneren aldri har hatt barn!

''Hvis det å vise omtanke for en stakkars gutt som uvitende har blitt kastet ut i dette er å være kjerring, så vil jeg si at jeg er kjerring med STOR GLEDE!!''

Samme her!

[Gjest togli]

Vær klar over hvor stor påvirkningskraft tankene dine har på følelsene! Din jobb videre blir å styre over tankene dine og unngå å tenke nedlatende om gutten. Han er en helt uskyldig part oppi dette her og det vet du sikkert selv også.

Legg merke til guttens positive sider og ha forståelse for at han også har lov å ha negative sider. Vær der for han og prøv å sette deg i hans sted. Jeg er overbevist om at positivitetstenkning har alt å si for hva vi føler omkring en sak!

Det er lett å se på barna som en "minivoksen" og glemme hvordan man selv var som barn. Gå tilbake i tid og se deg selv som liten. Kjenn på noen av de følelsene du hadde den gangen.. Prøv å forestille deg guttens følelser.. Kanskje vil du kjenne et snev av godhet for ham? Hold i så fall fast på denne følelsen!

Lykke til:)

[Gjest togli]

Her var det ikke mye sympati å få. Kanskje ikke så rart på et forum bebodd av hovedsaklig kjerringer og flere som har adoptert.

Ikke at jeg skjønner hva adopsjon har med dette å gjøre. Det er neppe det faktum at barnet ikke er din samboers som gjør at du nå har mistet interessen. Det er nok heller det at du føler deg lurt. Du føler at moren visste/burde ha visst at han ikke var faren, og at hun førte ham bak lyset for å få bidragspenger og en far som stiller opp.

Du har sannsynligvis aldri vært helt komfortabel med at han har barn fra før. Det forstår jeg godt. Man ønsker jo normalt å kun ha egne barn sammen. Mine, dine og våre barn er sjelden en god oppskrift på et lykkelig samliv. Du godtok barnet før fordi du måtte, men nå ser du muligheten til å kun bli en kjernefamilie med deres felles barn. Fullt forståelig.

Jeg skjønner godt at du ikke ønsker å bruke dine penger på dette barnet, eller ofre tid og krefter på det. Det er jo ikke i slekt med noen av dere.

Enig i at det er lov å ha slike følelser!! Og ære være trådstarter som tør å ta opp en slik sak.

Uansett blir jeg målløs over dine uttalelser. De virker umåtelig egoistiske. "Først meg selv, så meg selv og tilslutt meg selv!"?

Du mener altså at hun skal slå hånden av gutten og nekte å ha noe mer med han å gjøre fordi han ikke er mannens biologiske barn? Det virker da svært barnslig og sært. Det er et menneske det er snakk om - en liten gutt som ikke har bedt om å bli født! Han kjenner hennes mann som pappa og har selvsagt de samme følelsene for han enten han er biologisk pappa eller ikke.

Nå vet jeg ingenting om din bakgrunn, men håper du tar poenget likevel.. Hva om din mamma og pappa var skilt og etablerte med nye partnere. Du var hos pappa og hans nye samboer med jevne mellomrom og etterhvert ble du glad i, og følte deg trygg på, samboeren hans. Plutselig fikk du vite at pappaen din ikke var din biologiske.. For et sjokk! I samme stund får du vite at pappas samboer ikke lenger er interessert i å ha kontakt med deg.. Traumatisk spør du meg!!

Kan det ikke være lurt å se litt lengre enn bare til sin egen nese?

[Gjest Vel, anonym akkurat nå]

...til å deler tanker omkring dette utrolig vanskelige som skjer i livet vårt!

Mye av det som er skrevet her er jeg selvfølgelig helt enig i.

At min mann hadde et barn fra før var veldig positivt da jeg selv hadde et halvvoksent barn fra før. Jeg fikk dette "bonus-barnet", og vår familie ble mer komplett på en måte.

Jeg har aldri tenkt tanken at min mann helst skulle vært uten barn, jeg så det kun som positivt at han var far og visste hva dette dreier seg om. Det er tross alt en unik livserfaring å ha egne barn.

Barnet har ikke skapt noen som helst problemer i livet vårt, de problemer som har vært er det moren til barnet som har stelt istand! Barnet har hele tiden vært et meget "lett-elskelig" og snilt barn, som nok jeg har hatt mest med å gjøre i og med at jeg er "mor i huset". Ting i det daglige har ikke forandret seg noe som helst etter at vi fikk den dramatiske beskjeden om at min mann ikke var biologisk far. Jeg er ganske sikker på at hun ikke merker noen forskjell på verken meg, sin far eller resten av slekten på farssiden.

Men - følelsene mine er der, og det går ikke på at jeg vil svikte denne lille jenta som jeg er nesten like glad i som mitt eget barn. Det dreier seg nok mer om at moren har lurt oss, og at premissene for vår familie er rykket løs. Det vi trodde var "vårt liv" er nå snudd på hodet, og vi vet ikke hvor veien videre går.

Dette med å bruke tid og penger på et barn som ikke er min manns likevel føles feil da vi har gjort dette på helt feile premisser. Vi har blitt bedt om å holde henne med klær, utstyr og ferieopplevelser mens moren hele tiden har visst at det egentlig er en annen mann som er biologisk far til barnet.

Hvis vi skal fortsette å ha kontakt med henne må vi innordne oss morens velvilje, dvs ha henne annenhver helg og i ferier samt sørge økonomisk for henne. Hvis ikke får vi ikke se henne.

Alt dette føles så utrolig urettferdig. Ikke bare har moren forvoldt uopprettelig skade for veldig mange mennesker, men hun skal også i fremtiden styre vårt liv til tross for at min mann faktisk ikke er biologisk far til jenta.

Mine håp for fremtiden er at vi får ha jenta litt mer på våre egne (og jentas) premisser, og ikke etter morens forgodtbefinnende. Mine følelser for barnet er ikke "plutselig døde", men dette er en ubeskrivelig vanskelig situasjon å forholde seg til. Det er så mange følelser involvert; følelsen av svik, sorg, sinne, redsel for å miste henne, og mange flere. I tillegg kommer vissheten om at dette lille barnet nå opplever at livet er blitt et totalt kaos som hun ikke har noen forutsetninger for å forstå! Det er en helt hjerteskjærende tanke!

Men jeg skal ikke nekte for at følelsene mine for jenta har forandret seg. Når jeg i dag ser på henne er det ikke lillejenta til min mann, men barnet til en jeg ikke aner hvem er. Dette er jo også en såpass spesiell sak at jeg ikke kjenner noen som har opplevd det samme og som jeg evt kunne dele erfaringer med.

Til de av dere som sammenliknet med adopsjon vil jeg bare si at dette blir en helt feil sammenlikning. Adopsjon er kun en annen måte enn fødsel å få barn på, og har jo sånn sett ingen likhetspunkter med denne saken for øvrig.

[Gjest ingen trøst bare forakt dessverre]

...til å deler tanker omkring dette utrolig vanskelige som skjer i livet vårt!

Mye av det som er skrevet her er jeg selvfølgelig helt enig i.

At min mann hadde et barn fra før var veldig positivt da jeg selv hadde et halvvoksent barn fra før. Jeg fikk dette "bonus-barnet", og vår familie ble mer komplett på en måte.

Jeg har aldri tenkt tanken at min mann helst skulle vært uten barn, jeg så det kun som positivt at han var far og visste hva dette dreier seg om. Det er tross alt en unik livserfaring å ha egne barn.

Barnet har ikke skapt noen som helst problemer i livet vårt, de problemer som har vært er det moren til barnet som har stelt istand! Barnet har hele tiden vært et meget "lett-elskelig" og snilt barn, som nok jeg har hatt mest med å gjøre i og med at jeg er "mor i huset". Ting i det daglige har ikke forandret seg noe som helst etter at vi fikk den dramatiske beskjeden om at min mann ikke var biologisk far. Jeg er ganske sikker på at hun ikke merker noen forskjell på verken meg, sin far eller resten av slekten på farssiden.

Men - følelsene mine er der, og det går ikke på at jeg vil svikte denne lille jenta som jeg er nesten like glad i som mitt eget barn. Det dreier seg nok mer om at moren har lurt oss, og at premissene for vår familie er rykket løs. Det vi trodde var "vårt liv" er nå snudd på hodet, og vi vet ikke hvor veien videre går.

Dette med å bruke tid og penger på et barn som ikke er min manns likevel føles feil da vi har gjort dette på helt feile premisser. Vi har blitt bedt om å holde henne med klær, utstyr og ferieopplevelser mens moren hele tiden har visst at det egentlig er en annen mann som er biologisk far til barnet.

Hvis vi skal fortsette å ha kontakt med henne må vi innordne oss morens velvilje, dvs ha henne annenhver helg og i ferier samt sørge økonomisk for henne. Hvis ikke får vi ikke se henne.

Alt dette føles så utrolig urettferdig. Ikke bare har moren forvoldt uopprettelig skade for veldig mange mennesker, men hun skal også i fremtiden styre vårt liv til tross for at min mann faktisk ikke er biologisk far til jenta.

Mine håp for fremtiden er at vi får ha jenta litt mer på våre egne (og jentas) premisser, og ikke etter morens forgodtbefinnende. Mine følelser for barnet er ikke "plutselig døde", men dette er en ubeskrivelig vanskelig situasjon å forholde seg til. Det er så mange følelser involvert; følelsen av svik, sorg, sinne, redsel for å miste henne, og mange flere. I tillegg kommer vissheten om at dette lille barnet nå opplever at livet er blitt et totalt kaos som hun ikke har noen forutsetninger for å forstå! Det er en helt hjerteskjærende tanke!

Men jeg skal ikke nekte for at følelsene mine for jenta har forandret seg. Når jeg i dag ser på henne er det ikke lillejenta til min mann, men barnet til en jeg ikke aner hvem er. Dette er jo også en såpass spesiell sak at jeg ikke kjenner noen som har opplevd det samme og som jeg evt kunne dele erfaringer med.

Til de av dere som sammenliknet med adopsjon vil jeg bare si at dette blir en helt feil sammenlikning. Adopsjon er kun en annen måte enn fødsel å få barn på, og har jo sånn sett ingen likhetspunkter med denne saken for øvrig.

Adopsjon kan absolutt sammenliknes med din situasjon.

Barnet har ikke samme dna som sin far.

Og i ditt tilfelle teller dna tydelig mye-

[petter smart]

Enig i at det er lov å ha slike følelser!! Og ære være trådstarter som tør å ta opp en slik sak.

Uansett blir jeg målløs over dine uttalelser. De virker umåtelig egoistiske. "Først meg selv, så meg selv og tilslutt meg selv!"?

Du mener altså at hun skal slå hånden av gutten og nekte å ha noe mer med han å gjøre fordi han ikke er mannens biologiske barn? Det virker da svært barnslig og sært. Det er et menneske det er snakk om - en liten gutt som ikke har bedt om å bli født! Han kjenner hennes mann som pappa og har selvsagt de samme følelsene for han enten han er biologisk pappa eller ikke.

Nå vet jeg ingenting om din bakgrunn, men håper du tar poenget likevel.. Hva om din mamma og pappa var skilt og etablerte med nye partnere. Du var hos pappa og hans nye samboer med jevne mellomrom og etterhvert ble du glad i, og følte deg trygg på, samboeren hans. Plutselig fikk du vite at pappaen din ikke var din biologiske.. For et sjokk! I samme stund får du vite at pappas samboer ikke lenger er interessert i å ha kontakt med deg.. Traumatisk spør du meg!!

Kan det ikke være lurt å se litt lengre enn bare til sin egen nese?

Hva jeg føler/mener og hva jeg ville gjort er ikke nødvendigvis samme ting.

Men jeg forstår hennes følelser. Og når en først har slike følelser så er det vanskelig å skjule dem for barnet. Han vil fort forstå at noe er galt, selv om han ikke vet akkurat hva.

Det spesielle her er jo at barnet er 10 år gammelt. Da har man levd som far og sønn (og stemor) så lenge at det kan bli unaturlig å bare avslutte det på dagen. Men kanskje en gradivis nedtrapping? Spesielt når de får egne barn. Og spesielt siden hun føler som hun gjør.

Alle mennesker er egoister, det er en del av vårt overlevelsesinnstinkt. Noen er mer egoistiske enn andre, noen er flinkere til å skjule/undertrykke det enn andre.

[petter smart]

''Her var det ikke mye sympati å få. Kanskje ikke så rart på et forum bebodd av hovedsaklig kjerringer''

Hvis det å vise omtanke for en stakkars gutt som uvitende har blitt kastet ut i dette er å være kjerring, så vil jeg si at jeg er kjerring med STOR GLEDE!!

''Du godtok barnet før fordi du måtte, men nå ser du muligheten til å kun bli en kjernefamilie med deres felles barn. Fullt forståelig.''

Ja, det er forståelig at man ønsker seg en partner som ikke har barn fra før. Men denne partneren HAR barn fra før, og det har hun visst hele tiden.

Det nye i saken er at dette barnet ikke deler DNA med son (sosiale) far, og faren er naturlig nok skuffet over å ha blitt lurt, og samtidig veldig redd for å miste kontakten med en gutt han er glad i og alltid har ansett som sin sønn.

Både av hensyn til mannen, men først og fremst til den stakkars gutten, er det ikke særlig sympatisk å se på dette som en unik mulighet til å bli 'kvitt' særkullsbarnet og late som om partneren aldri har hatt barn!

Gutten er nok det største offeret oppe i dette. Og selvfølgelig skal man ta vare på han.

Det jeg snakker om er at nesten alle fordømmer hennes følelser. Det vises ingen forståelse for at vi mennesker har følelser som ikke nødvendigvis er PK eller "riktige".

""Både av hensyn til mannen, men først og fremst til den stakkars gutten, er det ikke særlig sympatisk å se på dette som en unik mulighet til å bli 'kvitt' særkullsbarnet og late som om partneren aldri har hatt barn!""

Det er vel her problemet ligger. Hun har nok alltid ønsket at samboeren ikke hadde barn fra før og nå som det viser seg at han ikke er den biologiske faren ser hun muligheten til å bli kvitt gutten. Ikke særlig sympatisk, og lite omtenksomt ovenfor gutten, men en forståelig følelse.

[petter smart]

Jeg håper inderlig at du aldri blir adoptivmor noen gang!

Hva i all verden har det med saken å gjøre? Enhver oppegående person forstår at å adoptere et barn blir noe helt annet. Ingen adoptere noen mot sin egen vilje. Da ønsker man et barn og blir selvfølgelig glad i barnet.

Her ønsker hun en kjernefamilie med kun egne barn. Når det viser seg at mora har lurt "faren" og at han ikke er faren likevel så ser hun vel ikke poenget med å inkludere gutten i deres familie lenger.

At dette viser svært liten empati for en liten gutt som ikke har noen skyld oppe i dette, er en annen sak.

[Gjest Vel, anonym akkurat nå]

Adopsjon kan absolutt sammenliknes med din situasjon.

Barnet har ikke samme dna som sin far.

Og i ditt tilfelle teller dna tydelig mye-

Jeg syns ikke det blir riktig å sammenlikne med adopsjon.

Å adoptere et barn er en måte å få egne barn på, der man juridisk har foreldreretten på lik linje med foreldre som føder barn.

I vår situasjon har vi juridisk ingen rettigheter hva gjelder dette barnet, dvs vi er helt prisgitt morens forgodtbefinnende uansett hva det dreier seg om.

[morsan]

Gutten er nok det største offeret oppe i dette. Og selvfølgelig skal man ta vare på han.

Det jeg snakker om er at nesten alle fordømmer hennes følelser. Det vises ingen forståelse for at vi mennesker har følelser som ikke nødvendigvis er PK eller "riktige".

""Både av hensyn til mannen, men først og fremst til den stakkars gutten, er det ikke særlig sympatisk å se på dette som en unik mulighet til å bli 'kvitt' særkullsbarnet og late som om partneren aldri har hatt barn!""

Det er vel her problemet ligger. Hun har nok alltid ønsket at samboeren ikke hadde barn fra før og nå som det viser seg at han ikke er den biologiske faren ser hun muligheten til å bli kvitt gutten. Ikke særlig sympatisk, og lite omtenksomt ovenfor gutten, men en forståelig følelse.

''Hun har nok alltid ønsket at samboeren ikke hadde barn fra før og nå som det viser seg at han ikke er den biologiske faren ser hun muligheten til å bli kvitt gutten. Ikke særlig sympatisk, og lite omtenksomt ovenfor gutten, men en forståelig følelse.''

Dette stemmer ikke overens med det hun skriver under "takk for at dere tok dere tid..." (og så er barnet en jente - vet ikke hvorfor all og meg inkludert trodde det var gutt.)

Men generelt om det å ønske seg en partner uten barn fra før: Jeg har absolutt den største forståelse for at folk har slike ønsker, og jeg hadde det faktisk også selv! Men nå traff jeg min mann da jeg bare var 23 år gammel, og de fleste tilgjengelige menn var barnløse, så det var ikke akkurat et vanskelig krav å få tilfredstilt.;-)

Men jeg synes det er vesensforskjell på å ønske seg partner uten barn når man ikke har partner ennå, og det å "ønske bort" partnerens barn.

[morsan]

Jeg syns ikke det blir riktig å sammenlikne med adopsjon.

Å adoptere et barn er en måte å få egne barn på, der man juridisk har foreldreretten på lik linje med foreldre som føder barn.

I vår situasjon har vi juridisk ingen rettigheter hva gjelder dette barnet, dvs vi er helt prisgitt morens forgodtbefinnende uansett hva det dreier seg om.

''I vår situasjon har vi juridisk ingen rettigheter hva gjelder dette barnet, dvs vi er helt prisgitt morens forgodtbefinnende uansett hva det dreier seg om.''

Men han er da juridisk far fortsatt, selv om dna-testen viste noe annet? Enten har han blitt juridisk far fordi han var gift med henne, eller så har han skrevet under på en farskapserklæring. Han opphører ikke som juridisk far automatisk på bakrgunn av en dna-test.

[petter smart]

Adopsjon kan absolutt sammenliknes med din situasjon.

Barnet har ikke samme dna som sin far.

Og i ditt tilfelle teller dna tydelig mye-

Føler man seg lurt når man adopterer? Tror man at man faktisk er den biologiske forelderen? Får man plutselige vite etter 10 år at man ikke er det likevel? Risikerer man å miste all kontakt med barnet?

Det får være måte på å være hårsår ift adopsjon.

Dette er ikke sammenlignbart i det hele tatt.

[morsan]

Føler man seg lurt når man adopterer? Tror man at man faktisk er den biologiske forelderen? Får man plutselige vite etter 10 år at man ikke er det likevel? Risikerer man å miste all kontakt med barnet?

Det får være måte på å være hårsår ift adopsjon.

Dette er ikke sammenlignbart i det hele tatt.

Jeg er enig med deg i at dette ikke er sammenlignbart! :-)

Men det som ER sammenlignbart med hennes tilfelle og adopsjon, er at hun begrunner sine følelser ikke først og fremst med lureriet, men med dna'en.

Men jeg tror at dette bare er en 'bi-ting' - det ER lureriet og usikkerheten rundt situasjonen som har utløst følelsene, ikke det med dna-et i seg selv.

[Gjest Vel, anonym akkurat nå]

''I vår situasjon har vi juridisk ingen rettigheter hva gjelder dette barnet, dvs vi er helt prisgitt morens forgodtbefinnende uansett hva det dreier seg om.''

Men han er da juridisk far fortsatt, selv om dna-testen viste noe annet? Enten har han blitt juridisk far fordi han var gift med henne, eller så har han skrevet under på en farskapserklæring. Han opphører ikke som juridisk far automatisk på bakrgunn av en dna-test.

Nei, han er ikke lenger juridisk far. Tingretten har på bakgrunn av DNA-testen avsagt dom i saken der han ble ekskludert som far. Barnet står i dag med "far ukjent" pga at mor "ikke vet hvem det er".

[morsan]

Nei, han er ikke lenger juridisk far. Tingretten har på bakgrunn av DNA-testen avsagt dom i saken der han ble ekskludert som far. Barnet står i dag med "far ukjent" pga at mor "ikke vet hvem det er".

Huff, det var leit! :-(

[Gjest togli]

Hva jeg føler/mener og hva jeg ville gjort er ikke nødvendigvis samme ting.

Men jeg forstår hennes følelser. Og når en først har slike følelser så er det vanskelig å skjule dem for barnet. Han vil fort forstå at noe er galt, selv om han ikke vet akkurat hva.

Det spesielle her er jo at barnet er 10 år gammelt. Da har man levd som far og sønn (og stemor) så lenge at det kan bli unaturlig å bare avslutte det på dagen. Men kanskje en gradivis nedtrapping? Spesielt når de får egne barn. Og spesielt siden hun føler som hun gjør.

Alle mennesker er egoister, det er en del av vårt overlevelsesinnstinkt. Noen er mer egoistiske enn andre, noen er flinkere til å skjule/undertrykke det enn andre.

Jeg skjønner litt bedre hva du mener nå og er delvis enig med deg. Man føler slik man føler, men bør samtidig jobbe aktivt med følelsene sine. Det skal ikke være lov å ødelegge et barns liv (dette kan i ytterste konsekvens skje) fordi en tillater seg å være egoistisk.