Kan ikke leve med han - men heller ikke uten :-(

[diddami]

Hei

Jeg er forholdsvis voksen og burde klare dette - men jeg gjør IKKE det.

Har vært sammen med en mann i 3,5 år. Jeg vil påstå at de 2 siste årene har det ikke fungert. Vi har kranglet mye, såret hverandre mye og er ikke lykkelig. Det har også blitt slutt mange ganger.

Jeg er så lei av å være i dette intet - i det ene øyeblikket snakker vi om å flytte samme, i det neste øyeblikket er det slutt....

Det sliter utrolig mye på meg, jeg er ofte lei meg. Det har liksom tatt livsgnisten fra meg....

Men jeg har så veldig lyst at det skal fungerer. Jeg har ikke lyst å være singel... Jeg har en drøm om oss som et lykkelig par - men realiteten er helt anderledes....

Hver gang det er blitt slutt - får jeg angstlingnende reaksjon... Føler meg så alene liksom.... Bedre å være i et forhold som ikke fungerer - enn ikke noe forhold.

Fornuften sier: glem mannen, han er ikke god for deg.... Men jeg klarer ikke å bestemme meg for det og holde på avgjørelsen.

Finnes kanskje ingen råd - men jeg er så frustrert. Kan jo håpe at noen har vært opp i lignende ødeleggende forhold som har noen råd å dele med meg....

[Gjest Multippel]

Du skriver mye om at du er redd for å bli alene og lite om hvorfor forholdet ikke fungerer. Å være sammen med noen fordi man er redd for å være alene er et dårlig utgangspunkt for et forhold.

Hva med å prøve terapi for parforhold? Jeg har aldri prøvd det selv, men har hørt andre som har veldig positive erfaringer med det:-). Denne terapien er gratis og finnes på familiekontorene i kommunen. Men en forutsetning da, er at begge er innstilt på å få forholdet til å fungere.)

[Gjest Jente31]

Skjønner dette er vanskelig.

Prøv å kjenne etter kansje, om du virkelig er glad i han, eller om du rett og slett "bare" er avhengig av han..

Bare et lite tips..

[Gjest har også vært der]

Jeg vil ikke gi deg konkrete råd, det vet jeg for lite om din situasjon til.

Men jeg har selv tenkt det samme, kan ikke leve med ham, kan ikke leve uten ham. Da bruddet til slutt tvang seg frem, viste det seg at jeg hadde tatt fullstendig feil. Jeg lever aldeles utmerket uten ham.

Det var tiden før bruddet som var tung.

[diddami]

Du skriver mye om at du er redd for å bli alene og lite om hvorfor forholdet ikke fungerer. Å være sammen med noen fordi man er redd for å være alene er et dårlig utgangspunkt for et forhold.

Hva med å prøve terapi for parforhold? Jeg har aldri prøvd det selv, men har hørt andre som har veldig positive erfaringer med det:-). Denne terapien er gratis og finnes på familiekontorene i kommunen. Men en forutsetning da, er at begge er innstilt på å få forholdet til å fungere.)

Ja det er litt todelt og jeg finner ikke ut hva som er viktigst. Redsel for å være singel eller det å miste han.

Det meste fungerer dårlig for tiden, vi var nettopp på ei uke til syden. Og vi kranglet om det meste og misforstod hverandre hele tiden.

Det er nesten som om at vi har tæret så lenge på hverandre at det bare skal en liten dråpe til for at begeret flyter over i store fosser.

Føler også at han vil forandre meg, at han ikke egentlig liker meg slik som jeg er...

[diddami]

Jeg vil ikke gi deg konkrete råd, det vet jeg for lite om din situasjon til.

Men jeg har selv tenkt det samme, kan ikke leve med ham, kan ikke leve uten ham. Da bruddet til slutt tvang seg frem, viste det seg at jeg hadde tatt fullstendig feil. Jeg lever aldeles utmerket uten ham.

Det var tiden før bruddet som var tung.

Det var jo en trøst... at det gikk bra å leve uten han...

Føler jeg sitter så veldig fast liksom. Drømmen vår har brast: flytte sammen og hjelpe hverandre i hverdagen.... i stedefor 2 hus. Vi har trodd/ eller lurt oss selv med at det blir sikkert bedre hvis vi flytter sammen.... MEN så våger jeg heller ikke det, jeg har 3 barn og han har 2 barn....

Jeg vil videre - men får det ikke til......

[diddami]

Skjønner dette er vanskelig.

Prøv å kjenne etter kansje, om du virkelig er glad i han, eller om du rett og slett "bare" er avhengig av han..

Bare et lite tips..

Har forsøkt å finne ut av det ofte..... Det er nok drømmen vi hadde som er vanskeligst å gi slipp på. Flytte sammen, ha et hus i stedefor 2.... Vi bor 1 times kjøretur fra hverandre så kanskje det hadde gjort at vi fikk mere ro over forholdet... men alt dette er vel heller en flukt fra virkeligheten....

[Gjest Jente31]

Har forsøkt å finne ut av det ofte..... Det er nok drømmen vi hadde som er vanskeligst å gi slipp på. Flytte sammen, ha et hus i stedefor 2.... Vi bor 1 times kjøretur fra hverandre så kanskje det hadde gjort at vi fikk mere ro over forholdet... men alt dette er vel heller en flukt fra virkeligheten....

Kansje ville det gitt dere mer ro i forholdetå bo sammen. Kansje ikke. Det vet man ikke før man har prøvd.

Hva er det som gjør at dere er som hund og katt da, har dere snakket sammen om det?

Du sier i et annet svar, at du føler han vil forandre deg, og ikke liker deg som den du er. Har du sagt det til han?

Jeg personlig synes det høres ut som du i utgangspunktet ikke vil bo sammen med han, men at du er så redd for å bli alene og ensom, at du vurderer å flytte sammen med han på dette grunnlaget.

[diddami]

Kansje ville det gitt dere mer ro i forholdetå bo sammen. Kansje ikke. Det vet man ikke før man har prøvd.

Hva er det som gjør at dere er som hund og katt da, har dere snakket sammen om det?

Du sier i et annet svar, at du føler han vil forandre deg, og ikke liker deg som den du er. Har du sagt det til han?

Jeg personlig synes det høres ut som du i utgangspunktet ikke vil bo sammen med han, men at du er så redd for å bli alene og ensom, at du vurderer å flytte sammen med han på dette grunnlaget.

Du har nok et poeng her. Jeg vil ikke bo sammen med han hvis han oppfører seg slik som han til tider gjør. Han har 2 sider... Han kan være veldig snill og god - men så kan han blir hard og ufølsom og såre meg veldig. Jeg blir usikker av slikt...

Jeg har sagt det til han ja og han har bekreftet dette. Jeg har nemelig 2 sider jeg også. Den ene er sterk fordi jeg har måtte være det opp igjennom. Har måtte klare meg selv liksom... samtidig som jeg har en svak side der jeg ønsker en å lene meg til noen..... Han liker den siste personlighet - den svake... Samtidig (- og det forvirrer meg - ) som han forventer at jeg skal ordne opp i alt selv også.

Jeg har full jobb og 3 barn, hus og hage..... Han jobber 2-4, altså 4 uker fri - men ikke en gang har han hjulpet meg med ting i huset (repreasjoner m.m.) Men han vil jeg skal være svak....

Vet ikke om du forstår noe her - men han ønsker at jeg er en person som jeg ikke kan være....

Jeg skulle ønske han kunne være snill, støttende og kjærlig. Det er i hvertfall det jeg forsøker å være for han....

[sant å si]

Jeg vil ikke gi deg konkrete råd, det vet jeg for lite om din situasjon til.

Men jeg har selv tenkt det samme, kan ikke leve med ham, kan ikke leve uten ham. Da bruddet til slutt tvang seg frem, viste det seg at jeg hadde tatt fullstendig feil. Jeg lever aldeles utmerket uten ham.

Det var tiden før bruddet som var tung.

Ett hundre prosent enig her!

[mrxx]

Selvsagt klarer du å leve uten han, noe annet er bare tull. Men det kan selvsagt bli en tung stund i en tid, men det er jo bedre det enn å ha kun tunge stunder sammen med denne mannen.

Når det har gått en tid så kan du ikke skjønne hvordan du holdt ut.

[mrxx]

Har forsøkt å finne ut av det ofte..... Det er nok drømmen vi hadde som er vanskeligst å gi slipp på. Flytte sammen, ha et hus i stedefor 2.... Vi bor 1 times kjøretur fra hverandre så kanskje det hadde gjort at vi fikk mere ro over forholdet... men alt dette er vel heller en flukt fra virkeligheten....

Altså, hvis dette ikke funker med et avstandsforhold så vil det selvsagt ikke funke når dere flytter sammen, det er som å tro på julenissen.

Jeg tror mer på at du har angst for å bli alene og ikke angst for å ikke klare deg uten han.

Generelt bør du trekke deg ut av forhold som ikke funker, gjør det før du ødelegger deg selv og ikke minst før det kommer barn inn i bildet.

[Gjest Elextra]

Har liten tro på at et slikt forhold noen gang skal bli ordentlig bra.

Angst for å være alene er dessten et veldig dårlig utgangspunkt for et forhold.

[Gjest Multippel]

Du har nok et poeng her. Jeg vil ikke bo sammen med han hvis han oppfører seg slik som han til tider gjør. Han har 2 sider... Han kan være veldig snill og god - men så kan han blir hard og ufølsom og såre meg veldig. Jeg blir usikker av slikt...

Jeg har sagt det til han ja og han har bekreftet dette. Jeg har nemelig 2 sider jeg også. Den ene er sterk fordi jeg har måtte være det opp igjennom. Har måtte klare meg selv liksom... samtidig som jeg har en svak side der jeg ønsker en å lene meg til noen..... Han liker den siste personlighet - den svake... Samtidig (- og det forvirrer meg - ) som han forventer at jeg skal ordne opp i alt selv også.

Jeg har full jobb og 3 barn, hus og hage..... Han jobber 2-4, altså 4 uker fri - men ikke en gang har han hjulpet meg med ting i huset (repreasjoner m.m.) Men han vil jeg skal være svak....

Vet ikke om du forstår noe her - men han ønsker at jeg er en person som jeg ikke kan være....

Jeg skulle ønske han kunne være snill, støttende og kjærlig. Det er i hvertfall det jeg forsøker å være for han....

Hvis du har tre barn og er alene om omsorgen for de har jeg liten tro på et forhold hvor han ikke innvolverer seg.

Det betyr en skjevhet i forholdet hvor du fremdeles blir alenemamma og har egentlig null tid til et kjærlighetsforhold, mens han kanskje har pleny av tid.

Jeg har selv tre barn og en ny mann. Selv om jeg tar hovedansvaret for barna, så innvolverer han seg og er tilstede for det som skjer i livet mitt.

Noe annet hadde ikke gått.

Så for han er det et valg om han vil være sammen med meg eller ikke:-) Barna mine er endel av mitt liv:-)

[Gjest Jente31]

Du har nok et poeng her. Jeg vil ikke bo sammen med han hvis han oppfører seg slik som han til tider gjør. Han har 2 sider... Han kan være veldig snill og god - men så kan han blir hard og ufølsom og såre meg veldig. Jeg blir usikker av slikt...

Jeg har sagt det til han ja og han har bekreftet dette. Jeg har nemelig 2 sider jeg også. Den ene er sterk fordi jeg har måtte være det opp igjennom. Har måtte klare meg selv liksom... samtidig som jeg har en svak side der jeg ønsker en å lene meg til noen..... Han liker den siste personlighet - den svake... Samtidig (- og det forvirrer meg - ) som han forventer at jeg skal ordne opp i alt selv også.

Jeg har full jobb og 3 barn, hus og hage..... Han jobber 2-4, altså 4 uker fri - men ikke en gang har han hjulpet meg med ting i huset (repreasjoner m.m.) Men han vil jeg skal være svak....

Vet ikke om du forstår noe her - men han ønsker at jeg er en person som jeg ikke kan være....

Jeg skulle ønske han kunne være snill, støttende og kjærlig. Det er i hvertfall det jeg forsøker å være for han....

''Jeg skulle ønske han kunne være snill, støttende og kjærlig''

Jeg får en følelse av at du også ønsker å forandre han litt..

Hva er det som gjør at han plutselig kan bli hard og såre deg osv? Er det du som er nærtaken, eller er det han som er ustabil?

Jmfr ditt andre innlegg, så tror jeg også at du må se litt på denne avhengigheten, og angsten for å være alene. Du gir endel uttrykk for at det er derfor du ønsker å flytte sammen med han.

Er han den rette for deg tror du? Eller er han den "første og beste" ?

Hvorfor liker han den svake siden av deg - er det for å få en slags makt over deg, eller er det pga ømhet/omsorg/kjærlighet?

Hvorfor hjelper han deg ikke med feks reparasjoner? Er det for at han ikke gidder, eller er det fordi han rett og slett forventer at du skal klare det selv? Holder han orden på feks sitt eget hjem?

Litt å tenke over. Men jeg synes det høres ut som du har et avhengighetsproblem - angst for å være alene. Det er et dårlig utgangspunkt for et forhold og samboerskap, tror jeg..

Forsøk å være litt mer kritisk ovenfor deg selv. Vil du ha det slik resten av livet? Fortjener du det? Eller skal du våge å være alene, og være tålmodig, og vente på at "den rette" skal dukke opp?

Bare for å få deg til å tenke litt :-)

[Gjest b@rum]

Jeg har det AKKURAT på samme måte som deg for tiden. Vi også har

snakka mange ganger om å flytte sammen,og når det likssom skulle

til å skje, så ble de avbrutt pga usikkerthet fra hans side...Vi har brukt

de siste 1-2 årene på krangling,usikkerhet og provosering fra begge

sider, men alldri har det vært noe i veien med følelsene for hverandre.

Derfor har vi nå bestemt oss for å snakke med noen, få litt "innputt" og

synspunkter fra fagpersoner, for vi vil jo så gjerne fortsette....

Kanskje dette er en løsning for dere også?

[Gjest b@rum]

Altså, hvis dette ikke funker med et avstandsforhold så vil det selvsagt ikke funke når dere flytter sammen, det er som å tro på julenissen.

Jeg tror mer på at du har angst for å bli alene og ikke angst for å ikke klare deg uten han.

Generelt bør du trekke deg ut av forhold som ikke funker, gjør det før du ødelegger deg selv og ikke minst før det kommer barn inn i bildet.

Altså, hvis dette ikke funker med et avstandsforhold så vil det selvsagt ikke funke når dere flytter sammen

Hvordan kan du være så sikker på det???????

[Gjest togli]

Selvsagt klarer du å leve uten han, noe annet er bare tull. Men det kan selvsagt bli en tung stund i en tid, men det er jo bedre det enn å ha kun tunge stunder sammen med denne mannen.

Når det har gått en tid så kan du ikke skjønne hvordan du holdt ut.

Veldig enig med deg!!

[mrxx]

Altså, hvis dette ikke funker med et avstandsforhold så vil det selvsagt ikke funke når dere flytter sammen

Hvordan kan du være så sikker på det???????

Jeg er selvsagt ikke sikker på det, fordi i noen tilfeller vil nok det også gå. Men jeg tror at muligheten for at det ikke funker er større enn om det vil funke. Så sunn fornuft vil tilsi at det ikke vil funke.

Ut i fra de problemer som trådstartet henviser til så tror jeg ikke noe på det. Turbolent vil dette forholdet være uansett.

[mrxx]

Veldig enig med deg!!

Du og jag Togli....du og jag:-)