Kan ikke leve med han - men heller ikke uten :-(

[Gjest togli]

Du og jag Togli....du og jag:-)

Jupp;)

[Gjest Elextra]

Har liten tro på at et slikt forhold noen gang skal bli ordentlig bra.

Angst for å være alene er dessten et veldig dårlig utgangspunkt for et forhold.

Antar dere ikke har barn? Gjør det slutt FØR dere får barn, ingen ting blir enklere etterpå!

[diddami]

Selvsagt klarer du å leve uten han, noe annet er bare tull. Men det kan selvsagt bli en tung stund i en tid, men det er jo bedre det enn å ha kun tunge stunder sammen med denne mannen.

Når det har gått en tid så kan du ikke skjønne hvordan du holdt ut.

Så sant, så sant.... Det er så rart å lese innlegg her... Ei jente/ dame som jeg rådet til å kutte ut typen.... Vi har vel egentlig svarene selv, men innser det ikke alltid... Lettere å gi råd til andre enn til en selv - pussig...

Vet du har rett (innerst inne) - men allikevel vanskelig... men jeg tror jeg har bestemt meg nå...

Det sies at en lærer av sine feil... men jeg er ikke så sikker.... Dette er en gjenganger for meg - drar ut forholdet altfor langt før jeg kutter ut.... Har vært slik med de andre forholdene mine også. Jeg må liksom bli forelsket igjen, før jeg mentalt greier å sette en sluttstrek...

Men ok, å erkjenne det er vel første skritt for å kunne lære noe av sine feil og mangler...

Takk for svar MR. XXX

[diddami]

Altså, hvis dette ikke funker med et avstandsforhold så vil det selvsagt ikke funke når dere flytter sammen, det er som å tro på julenissen.

Jeg tror mer på at du har angst for å bli alene og ikke angst for å ikke klare deg uten han.

Generelt bør du trekke deg ut av forhold som ikke funker, gjør det før du ødelegger deg selv og ikke minst før det kommer barn inn i bildet.

Hei igjen

Er du psykolog eller??? Jeg er helt enig, og jeg merker det er godt å høre meningene dine...

Jeg tror jeg er i ferd med å klare å avslutte nå... Takk

[mrxx]

Hei igjen

Er du psykolog eller??? Jeg er helt enig, og jeg merker det er godt å høre meningene dine...

Jeg tror jeg er i ferd med å klare å avslutte nå... Takk

Det er lettere for oss utenfra å se ting enn deg som står midt oppe i saken. Det er mye letter å se objektivt på det enn du som vet alle detaljene og alt du føler du må ta hensyn til, osv.

For oss så blir saken veldig forenklet, du har mye mer detaljer å ta hensyn til og som kompliserer saken. Men spørsmålet er hvor mye du skal ta hensyn til detaljene.

[diddami]

''Jeg skulle ønske han kunne være snill, støttende og kjærlig''

Jeg får en følelse av at du også ønsker å forandre han litt..

Hva er det som gjør at han plutselig kan bli hard og såre deg osv? Er det du som er nærtaken, eller er det han som er ustabil?

Jmfr ditt andre innlegg, så tror jeg også at du må se litt på denne avhengigheten, og angsten for å være alene. Du gir endel uttrykk for at det er derfor du ønsker å flytte sammen med han.

Er han den rette for deg tror du? Eller er han den "første og beste" ?

Hvorfor liker han den svake siden av deg - er det for å få en slags makt over deg, eller er det pga ømhet/omsorg/kjærlighet?

Hvorfor hjelper han deg ikke med feks reparasjoner? Er det for at han ikke gidder, eller er det fordi han rett og slett forventer at du skal klare det selv? Holder han orden på feks sitt eget hjem?

Litt å tenke over. Men jeg synes det høres ut som du har et avhengighetsproblem - angst for å være alene. Det er et dårlig utgangspunkt for et forhold og samboerskap, tror jeg..

Forsøk å være litt mer kritisk ovenfor deg selv. Vil du ha det slik resten av livet? Fortjener du det? Eller skal du våge å være alene, og være tålmodig, og vente på at "den rette" skal dukke opp?

Bare for å få deg til å tenke litt :-)

Mye interessant du satte fingerer på her.

Jo jeg ønsker han er den snill, omsorgsfulle og gode mannen, som han kan være når han vil.... Jeg ønsker ikke den andre mannen.

Ja han har 2 sider, det er det ingen tvil om - MEN jeg er sårbar, det vet jeg. Spes. nå som vi har vurdert å flytte samme, da blir jeg veldig lei meg når jeg ser sider som virker skremmende/ negative.

Du spør om han er den første og beste... Nei, det er han ikke. Har vært i 3 langvarige forhold etter jeg ble skilt i 1999. Men, jeg har aldri flyttet sammen med disse, bare vært kjærester. Jeg er litt rar slik, jeg ønsker et trygt og godt samliv med en annen person, men jeg er også kritisk og gjør det ikke før jeg har tro på det.

Jeg er litt kompleks jeg også, som du ser....

Jo, jeg er redd for å være singel... Jeg har aldri tenkt: Yes nå er jeg singel, og kan flørte og treffe nye mannfolk... Jeg drømmer om et godt og varig forhold, og tror nok at det er derfor jeg bruker så lang tid på kutte ut drømmen, om at dette er mannen som jeg skal leve med... Uff, på ann igjen... liksom...

Jeg håper og ønsker å bli en person som ikke trenger noen andre på den måten... virker så befriende... Det rarer er at jeg kan kose meg alene, jeg kan reise vekk alene.... er i det hele tatt ganske selvstendig.... Men det er liksom så godt å ha noen der...

Kanskje det henger sammen med at jeg bor 25 mil borte fra familen min - mine søsken og mor.... Å ikke har noen familie her jeg bor - har valgt å bli boende her pga barna skal ha kontakt med faren...

Har venner her og det hjelper jo veldig...

Men takk for mange gode refleksjoner - det for meg til å tenke :-)

[diddami]

Jeg har det AKKURAT på samme måte som deg for tiden. Vi også har

snakka mange ganger om å flytte sammen,og når det likssom skulle

til å skje, så ble de avbrutt pga usikkerthet fra hans side...Vi har brukt

de siste 1-2 årene på krangling,usikkerhet og provosering fra begge

sider, men alldri har det vært noe i veien med følelsene for hverandre.

Derfor har vi nå bestemt oss for å snakke med noen, få litt "innputt" og

synspunkter fra fagpersoner, for vi vil jo så gjerne fortsette....

Kanskje dette er en løsning for dere også?

Jo har vært inne på tanken jeg også.... Men så tenker jeg at det er jo litt rart at vi må gå til megling før vi har begynt liksom... Blir liksom litt feil det...

Vi har også hatt følelser for hverandre - selv om de nok har kjølnet litt pga alle problemene, skuffelsene, sorgene m.m. Det er jo derfor det er så vanskelig å kutte helt ut....

Men det er akuratt som jeg innerste inne vet og har vist ei stund, at dette ikke vil fungere i hverdagen. Når det ikke fungerer nå, hvordan skal det da fungerer når vi skal håndtere 5 barn i hverdagen i tillegg til vår egen usikkerhet og mangel på å løse konflikter...

Jeg har forsøkt å tro at hvis vi flytter sammen så vil alt roe seg - men jeg vet ikke - Jeg er så VELDIG usikker...

Men dere to må ha lykke til med forsøket deres, og det er jo bra hvis dere begge er enige...

Du skriver han blir usikker, er ikke du usikker?

[Gjest b@rum]

Jo har vært inne på tanken jeg også.... Men så tenker jeg at det er jo litt rart at vi må gå til megling før vi har begynt liksom... Blir liksom litt feil det...

Vi har også hatt følelser for hverandre - selv om de nok har kjølnet litt pga alle problemene, skuffelsene, sorgene m.m. Det er jo derfor det er så vanskelig å kutte helt ut....

Men det er akuratt som jeg innerste inne vet og har vist ei stund, at dette ikke vil fungere i hverdagen. Når det ikke fungerer nå, hvordan skal det da fungerer når vi skal håndtere 5 barn i hverdagen i tillegg til vår egen usikkerhet og mangel på å løse konflikter...

Jeg har forsøkt å tro at hvis vi flytter sammen så vil alt roe seg - men jeg vet ikke - Jeg er så VELDIG usikker...

Men dere to må ha lykke til med forsøket deres, og det er jo bra hvis dere begge er enige...

Du skriver han blir usikker, er ikke du usikker?

Det er jo fornuftig å tenke slik også,og slik tenker jeg jeg også oppi

alt....Men av natur så er jeg en person som er villig til å prøve hvertfall

for barnas skyld.

Jo klart, jeg er usikker jeg også, men har sagt meg villig til slik par-

terapi fordi det også kan løse opp og klare opp endel tanker og usikker-

het inni mitt lille hodet også. Ingen som vet hvordan det går,kanskje får

jeg den oppvekkeren som sier "drit i fyren og kom deg vidre",ikke sant?

Er vel både kun for min del og for evnt oss sin del det der.....

[Gjest Jente31]

Mye interessant du satte fingerer på her.

Jo jeg ønsker han er den snill, omsorgsfulle og gode mannen, som han kan være når han vil.... Jeg ønsker ikke den andre mannen.

Ja han har 2 sider, det er det ingen tvil om - MEN jeg er sårbar, det vet jeg. Spes. nå som vi har vurdert å flytte samme, da blir jeg veldig lei meg når jeg ser sider som virker skremmende/ negative.

Du spør om han er den første og beste... Nei, det er han ikke. Har vært i 3 langvarige forhold etter jeg ble skilt i 1999. Men, jeg har aldri flyttet sammen med disse, bare vært kjærester. Jeg er litt rar slik, jeg ønsker et trygt og godt samliv med en annen person, men jeg er også kritisk og gjør det ikke før jeg har tro på det.

Jeg er litt kompleks jeg også, som du ser....

Jo, jeg er redd for å være singel... Jeg har aldri tenkt: Yes nå er jeg singel, og kan flørte og treffe nye mannfolk... Jeg drømmer om et godt og varig forhold, og tror nok at det er derfor jeg bruker så lang tid på kutte ut drømmen, om at dette er mannen som jeg skal leve med... Uff, på ann igjen... liksom...

Jeg håper og ønsker å bli en person som ikke trenger noen andre på den måten... virker så befriende... Det rarer er at jeg kan kose meg alene, jeg kan reise vekk alene.... er i det hele tatt ganske selvstendig.... Men det er liksom så godt å ha noen der...

Kanskje det henger sammen med at jeg bor 25 mil borte fra familen min - mine søsken og mor.... Å ikke har noen familie her jeg bor - har valgt å bli boende her pga barna skal ha kontakt med faren...

Har venner her og det hjelper jo veldig...

Men takk for mange gode refleksjoner - det for meg til å tenke :-)

''Kanskje det henger sammen med at jeg bor 25 mil borte fra familen min - mine søsken og mor.... Å ikke har noen familie her jeg bor''

Et godt poeng! Forsøk å kjenne litt mer på denne..

Jeg forstår det slik at han har en - iallefall litt - ustabil personlighet? Hvordan reagerer han på stress? Hvordan ser du for deg at det blir med han og fem barn? Vil han vise mer av denne ene, dårlige siden, tror du?

Lykke til med en avgjørelse jeg skjønner er vanskelig.

Ps.

Ikke gjør det så veldig komplisert. Snakk evt med noen om dette.

[diddami]

''Kanskje det henger sammen med at jeg bor 25 mil borte fra familen min - mine søsken og mor.... Å ikke har noen familie her jeg bor''

Et godt poeng! Forsøk å kjenne litt mer på denne..

Jeg forstår det slik at han har en - iallefall litt - ustabil personlighet? Hvordan reagerer han på stress? Hvordan ser du for deg at det blir med han og fem barn? Vil han vise mer av denne ene, dårlige siden, tror du?

Lykke til med en avgjørelse jeg skjønner er vanskelig.

Ps.

Ikke gjør det så veldig komplisert. Snakk evt med noen om dette.

Jeg er jo kjempe skeptisk til hvordan han vil ta det, vi har jo vært på ferier sammen og han takler det heller dårlig.... Forstår egentlig ikke hvorfor jeg er i tvil når jeg hva jeg svarer på innleggene.... det er jo innlysende at dette ikke vil fungere....

[laban]

Jeg er jo kjempe skeptisk til hvordan han vil ta det, vi har jo vært på ferier sammen og han takler det heller dårlig.... Forstår egentlig ikke hvorfor jeg er i tvil når jeg hva jeg svarer på innleggene.... det er jo innlysende at dette ikke vil fungere....

Hvis dere har problemer med å dra på ferie sammen, vil jeg tro en noe mer hektisk hverdag vil funke enda dårligere.

En familie med tilsammen 5 barn som skal takle en vanlig mandag, trenger mye velvilje og humør for å fungere. Det er en dårlig forutsetning hvis du går litt på tærne for å unngå eksplosjoner.

[Gjest Gurojenta]

Det er ikke noe som heter at man ikke kan leve uten noen. Hvis du kan, vil og er innstilt på det kan du fint klare et liv alene og kanskje det bare vil være bra for deg? Å leve i et forhold som ikke fungerer tærer på både kropp og sjel og det er slett ikke bra i lengden.

Skal dere fungere sammen høres det ut som om dere begge virkelig må være innstilt på å jobbe med forholdet. Har dere vurdert hjelp fra et Familievernkontor? Jeg tror at hvis et turbulent forhold på sikt skal bli glitter og glamour må begge være innstilt på det, tåle at man må endre seg selv og tåle å ofte seg for den andre litt. Gjør man ikke det, er det kanskje ikke liv laga i forholdet og man burde kanskje heller ikke være sammen?

[diddami]

Har liksom tatt valget nå om å bryte ut av forholdet.... går ganske greit - men vi får se om avgjørelsen holder....

Håper dette er det rette og at jeg klare å holde på beslutningen min....

Takk for mange gode tilbakemeldinger - det hjalp mye....

Treffes kanskje på noen andre tråder :-)