Den utopiske rettferdighet og likhet.

[PieLill]

Med referanse til diverse skoledebatter.

Det snakkes stadig om at skolen må overta stadig flere oppgaver som historisk og tradisjonelt har tilhørt hjemmet fordi ikke alle hjem mestrer sin oppgave like godt. Det snakkes stadig sjeldnere om ansvarliggjøring av hjem og foreldre.

Og det virker som minimal vilje til å ta inn over seg at ting aldri kommer til å bli likt og rettferdig. Vi fødes med ulike muligheter både genetisk og sosialt. Man har turkket et bedre lodd om man får foreldre med god helse, god økonomi, god utdanning og gode sosiale evner. Man har trukket et dårlig lodd om begge foreldre har ruset seg siden tenårene.

Hisorisk sett kom barnehager for at foreldrene, særlig mor som hadde behov for egen inntekt for å bli mer likestilt, skulle kunne gå på jobb. Så fant man ut at barnehage kunner være fint for barn i hjem der omsorgen var så som så. Så fant man ut at man kunne jo lære barna et og annet også mens de var der. Til slutt fant man ut at risikoen for at foreldrene ikke gjorde en god nok jobb, var så stor at barna helst ikke burde være for mye hjemme, men heller tilbringe en vesentlig del av dagen med fagfolk.

De foreldrene som likevel mener at de gjør en god nok jobb, oppdager at de likevel må sende ungene i barnehage fordi gata er tømt. Men barnehage er ikke det beste for _alle_ barn og slettes ikke i de doser som iblant serveres.

Nå skjer det samme i forhold til skolen. Fordi noen hjem ikke gjør en bra nok jobb, skal ansvaret flyttes fra alle hjem og over på det offentlige. Det er lite refleksjon over at man høster det man sår og at ansvarsfraskrivelse avler mer ansvarsfraskrivelse. For snart vil også mange av de foreldrene som har rikelig med resurser til å følge opp sine barn også hevde at det er det da skolen som skal gjøres.

Det neste blir at ikke alle barn får like god mat. Så da må vel det offentlig overta hovedansvaret for kostholdet til barna også. Og hva skal egentlig foreldrene være til slutt? Privatsjåfører?

Jeg savner en debatt på om denne utviklingen er nødvendig og ønskelig. Ville man ikke kunne oppnå samme eller bedre resultater ved å heller understreke og understøtte hjemmets ansvar? Ved å skape en bevissthet hos foreldre om at hvis ikke hjemmet tar ansvaret, er det faktisk ingen som gjør det.

Da vil det være en liten andel barn igjen, der foreldrene ikke mestrer oppgaven. Det er det vi har barnevernet for.

For øvrig ønsker jeg et samfunn der foreldre er og forventes å være kompetente, hardtarbeidende og fornuftig prioriterende.

mvh

[Gjest utopi er ordet]

Jeg forstår mange av tankene dine, men er uenig i flere ting.

Når de aller fleste barna er på skolen og i SFO fra åtte til hvertfall klokken 16 hver dag, synes jeg denne tiden skulle brukes til en "heldagsskole", hvor mye av øvingsoppgaver, lesetrening ("lekser" om du vil), de vanligste fritidsaktivitetene som korps, forball og turn osv var lagt til denne tiden.

Jeg er enig i at den gruppen som ikke bruker sfo, så vil noen kunne oppleve dette som et tap. Hos oss har dette vært svært få, i min sønns klasse gikk alle i sfo, i min datters klasse var det to som ikke brukte sfo.

Vi har bodd utenlands i et par av årene vi hadde skolebarn, og hvor det var "heldagsskole". Barna var ferdig med repeitisjonsoppgaver og andre "lekser", og hadde hatt trening i sine valgte idrettsgrener etc, når de kom hjem etter å ha vært på skolen i åtte timer. Jeg hadde allikevel god innsikt i hva de drev med i alle fag, og det var med jevne mellomrom oppgaver som også skulle forberedes hjemme, men ikke slik at vi måtte sette oss til med masse lekser hver dag etter en lang arbeids- og skoledag. Jeg var "hemmafru" i denne perioden, og følte jeg hadde god forståelse for hvor de var og vi kunne selvsagt trene på det vi ønsket. Vi brukte litt tid på lesing for å lære det nye språket.

---

Og det du skirver om barnevernet, blir veldig dumt. Det er mange som har lange perioder i familielivet hvor ting ikke ligger til rette for oppfølging av lekser, men som selvsagt ikke skal involvere barnevernet i dette.

Det er ikke alle som kommer hjem til et hus hvor det er ro og stemning for å sette seg ned med lekser. Kanskje man er en familie med veldig mange barn på veldig liten plass, i disse tilfellene snakker ofte ikke foreldrene norsk heller. Eller ved langvarig / kronisk sykdom hos en av foreldrene eller søsken, eller ved vanskelige familieforhold, foreldre som ikke leser god / selv har vært skolesvake..

I en vanlig klasse tror jeg du i mange tilfeller finner flere av disse, enn av de du mener er "normalen".

[PieLill]

''Og det du skirver om barnevernet, blir veldig dumt. Det er mange som har lange perioder i familielivet hvor ting ikke ligger til rette for oppfølging av lekser, men som selvsagt ikke skal involvere barnevernet i dette.''

Å uansvarliggjøre hjemmene og foreldrene og institusjonalisere barna handler om langt mer enn bare skole. Selv om det er der det skjer nå. Jeg mener samfunnet går i helt gal rettning. Man må tvert i mot gi foreldre og hjem tilbake sitt ansvar for annet enn å fyke rundt å være likestilte, karriærejegere med blikket festet på pansjonspoeng.

"Hjem som ikke fungerer" handler ikke om lekser som ikke blir gjort, men omsorgssvikt. Der kan det behøves at andre griper inn å setter dagsorden. De øvrige foreldrene må får gjøre gode valg for barna selv.

Jeg ville syntes det var helt topp om det fantes et tilbud om pianotimer, dans eller fotball i rett-etter-skole/SFO-tid. Men jeg ønsker altså å kunne _velge_ .

Mange barn er utslitt i 12-13-tiden og klarer ikke på dette tidspunktet å ta inn noe mer. Andre barn trenger en-mot-en-oppfølging i en time eller to får å komme seg gjennom det nødvendig skriftlige arbeidet. Man kan bare drømme om at de får en slik oppfølging i skole. Læreren har per idag ikke tid til 10 minutter en gang. Disse barna skal altså presses gjennom en leksehjelp som ikke funker, men stille må de sitte og utslitte og frustrerte blir de. Og når de da kommer hjem og er mer enn fed up med skole, må de altså ta igjen alt de ikke klarte å gjøre på skolen. (Når politikerne ikke vil gi nok personale til den skoledagen vi har i dag, kan du være bombe sikker på at leksehjelpdelen av en utvidet skoledag kommer til å bli supersparsomt bemannet.)

Det er også barn som er urolige i kroppen og som trives dårlig med å måtte sitte muse stille sammen med mange andre.

Hvorfor må alt vi gjør i dette landet ende opp i tvangstiltak og svekking av hjemmet? Hvorfor skal alt bygge på en dyp misstro til foreldrenes evnet til å velge til beste for sine barn.

Den skolen dine barn brukte i utlandet hadde dere gjerne valgt? Det var ikke et opplegg som var tredd ned over ørene på dere.

Det er muligheten til å velge forskjellig fordi vi er forskjellige jeg er ute etter. Iblant lurer jeg på om mange ønsker heldagsskole for å slippe å ha dårlig samvittighet fordi de ikke gidder å hjelpe ungene selv om de kan.

mvh

[PieLill]

Jeg forstår mange av tankene dine, men er uenig i flere ting.

Når de aller fleste barna er på skolen og i SFO fra åtte til hvertfall klokken 16 hver dag, synes jeg denne tiden skulle brukes til en "heldagsskole", hvor mye av øvingsoppgaver, lesetrening ("lekser" om du vil), de vanligste fritidsaktivitetene som korps, forball og turn osv var lagt til denne tiden.

Jeg er enig i at den gruppen som ikke bruker sfo, så vil noen kunne oppleve dette som et tap. Hos oss har dette vært svært få, i min sønns klasse gikk alle i sfo, i min datters klasse var det to som ikke brukte sfo.

Vi har bodd utenlands i et par av årene vi hadde skolebarn, og hvor det var "heldagsskole". Barna var ferdig med repeitisjonsoppgaver og andre "lekser", og hadde hatt trening i sine valgte idrettsgrener etc, når de kom hjem etter å ha vært på skolen i åtte timer. Jeg hadde allikevel god innsikt i hva de drev med i alle fag, og det var med jevne mellomrom oppgaver som også skulle forberedes hjemme, men ikke slik at vi måtte sette oss til med masse lekser hver dag etter en lang arbeids- og skoledag. Jeg var "hemmafru" i denne perioden, og følte jeg hadde god forståelse for hvor de var og vi kunne selvsagt trene på det vi ønsket. Vi brukte litt tid på lesing for å lære det nye språket.

---

Og det du skirver om barnevernet, blir veldig dumt. Det er mange som har lange perioder i familielivet hvor ting ikke ligger til rette for oppfølging av lekser, men som selvsagt ikke skal involvere barnevernet i dette.

Det er ikke alle som kommer hjem til et hus hvor det er ro og stemning for å sette seg ned med lekser. Kanskje man er en familie med veldig mange barn på veldig liten plass, i disse tilfellene snakker ofte ikke foreldrene norsk heller. Eller ved langvarig / kronisk sykdom hos en av foreldrene eller søsken, eller ved vanskelige familieforhold, foreldre som ikke leser god / selv har vært skolesvake..

I en vanlig klasse tror jeg du i mange tilfeller finner flere av disse, enn av de du mener er "normalen".

Svaret til deg havnet ovenfor.

mvh

[Gjest EvyM]

''Og det du skirver om barnevernet, blir veldig dumt. Det er mange som har lange perioder i familielivet hvor ting ikke ligger til rette for oppfølging av lekser, men som selvsagt ikke skal involvere barnevernet i dette.''

Å uansvarliggjøre hjemmene og foreldrene og institusjonalisere barna handler om langt mer enn bare skole. Selv om det er der det skjer nå. Jeg mener samfunnet går i helt gal rettning. Man må tvert i mot gi foreldre og hjem tilbake sitt ansvar for annet enn å fyke rundt å være likestilte, karriærejegere med blikket festet på pansjonspoeng.

"Hjem som ikke fungerer" handler ikke om lekser som ikke blir gjort, men omsorgssvikt. Der kan det behøves at andre griper inn å setter dagsorden. De øvrige foreldrene må får gjøre gode valg for barna selv.

Jeg ville syntes det var helt topp om det fantes et tilbud om pianotimer, dans eller fotball i rett-etter-skole/SFO-tid. Men jeg ønsker altså å kunne _velge_ .

Mange barn er utslitt i 12-13-tiden og klarer ikke på dette tidspunktet å ta inn noe mer. Andre barn trenger en-mot-en-oppfølging i en time eller to får å komme seg gjennom det nødvendig skriftlige arbeidet. Man kan bare drømme om at de får en slik oppfølging i skole. Læreren har per idag ikke tid til 10 minutter en gang. Disse barna skal altså presses gjennom en leksehjelp som ikke funker, men stille må de sitte og utslitte og frustrerte blir de. Og når de da kommer hjem og er mer enn fed up med skole, må de altså ta igjen alt de ikke klarte å gjøre på skolen. (Når politikerne ikke vil gi nok personale til den skoledagen vi har i dag, kan du være bombe sikker på at leksehjelpdelen av en utvidet skoledag kommer til å bli supersparsomt bemannet.)

Det er også barn som er urolige i kroppen og som trives dårlig med å måtte sitte muse stille sammen med mange andre.

Hvorfor må alt vi gjør i dette landet ende opp i tvangstiltak og svekking av hjemmet? Hvorfor skal alt bygge på en dyp misstro til foreldrenes evnet til å velge til beste for sine barn.

Den skolen dine barn brukte i utlandet hadde dere gjerne valgt? Det var ikke et opplegg som var tredd ned over ørene på dere.

Det er muligheten til å velge forskjellig fordi vi er forskjellige jeg er ute etter. Iblant lurer jeg på om mange ønsker heldagsskole for å slippe å ha dårlig samvittighet fordi de ikke gidder å hjelpe ungene selv om de kan.

mvh

Har lest innleggene dine og for en sjelden gang er jeg litt uenig med deg. Jeg syns også at lærerene burde følge elevene bedre opp på skolen og at det ikke bare var foreldrenes ANSVAR at elevene skulle lære. Det var da ikke slik før? Dette med at det nå er foreldrenes ANSVAR kom vel fordi det var så mange som saksøkte skolen/staten fordi de ikke fikk nok og riktig skolegang (pga div. problemer). Derfor fant de ut at hvis alt var foreldrenes ansvar så slipper man disse søksmålene. Selvfølgelig skal foreldrene følge med og følge opp ev. problemer - det vil vel alltid vi som er noenlunde ressurssterke gjøre uansett.

Vi foreldre ER jo ikke på skolen så da blir det rett og slett for dumt at ansvaret skal ligge på oss. Skal vi liksom gjøre hele jobben etter en lang arbeidsdag og skoledag. Samtidig som ungene skal kjøres på fritidsaktiviteter. Nei jeg tror svaret på spørsmålet ligger i at skolen må få flere ressurser - og da mener jeg flere lærere pr elev.

[jubalong70]

Det er en viktig debatt dette her, men jeg er litt uenig med deg - bare litt da

Faktum i dag er at overvekten av barn i småskolen (1-4. klasse) går på SFO frem til kl er 15-16 og av og til lenger. Når de blir hentet er barna slitne etter en lang dag på skole/SFO, og foreldrene er slitne etter en lang dag på jobb.

Så må man stresse hjem, lage middag og kanskje ut på forskjellige fritidsaktiviteter. Og så må man sette seg ned for å gjøre lekser, når man kanskje egentlig burde legge seg.

Dette er ikke nødvendigvis en ønskelig situasjon, men det er et faktum i mange familier.

Det hadde da lettet hverdagen betraktelig for familien om lekser og kanskje også noen fritidsaktiviteter kunne blitt lagt til denne SFO-tiden.

Jeg sier ikke at man skal fortsette å sitte stille i flere timer etter at skolen er slutt, men at det kan være ett rom, eller en viss stund der det kan være stillere, der man kan gjøre lekser.

I "gamle dager" - som når jeg var skolebarn - var det ikke forventet at foreldrene skulle stille opp i nevneverdig grad når det gjaldt skolearbeidet.

Vi fikk lekser, og disse gjorde vi med eller uten hjelp fra foreldre. Det ble forventet at foreldre møtte på foreldremøter, konferansetimer og at foreldrene i 5. klasse arrangerte 17. mai. Dett var dett.

Før det igjen er inntrykket mitt at skole var totalt adskilt fra hjemmet, med unntak av leksene. Foreldrene skulle helst ikke bry seg med det som foregikk på skolen.

Nå blir vi oppfordret til å delta mer og mer. Selvsagt med leksehjelp, men også via FAU og SU, foreldredeltagelse i skolen, innkjøp av div. ting skolen ikke har råd til osv.

Jeg sier ikke at dette er negativt, men det føyer seg inn i rekken av krav som blir pålagt oss foreldre.

Vi gjør det med glede, fordi det er til det beste for de mest dyrebare for oss, men det stjeler tid vi kunne brukt til andre og kanskje bedre ting sammen med barna (?).

Vi er alle utdelt forskjellige lodd, og jeg tror ikke foreldremedvirkning vil gjøre den helt store forskjellen. Foreldre som prioriterer barna sine, er der hos dem og hjelper dem så mye de kan samme hvilke forutsetninger de har. Dette har lite med finansielle eller intelligente ressurser å gjøre.

Man kan være atomfysiker eller hjernekirurg, og likevel ikke velge å prioritere barna, samtidig som man kan være rusmisbruker men bruke all tid man får til til å hjelpe barna sine.

Dette vil ikke endres.

Jeg er ikke av dem som har noen sans for å institusjonalisere barna våre fra nesten før de blir født. Jeg tror absolutt ikke at barnehagen er det beste stedet for de minste barna, jeg tror de har det best sammen med en mor eller en far i litt roligere miljø. Likevel er det ikke alle som har muligheten til å velge dette.

Jeg tror heller ikke det er til det beste for barna å være 10-11 timer om dagen i barnehagen når de blir større, men av og til kan man ikke gjøre det anderledes.

Jeg tror det er godt for barna å kunne komme hjem fra skolen, gjøre lekser i ro og mak for så å kunne ut og leke med vennene sine. Likevel er det de færreste som har denne muligheten.

Det finnes knapt barn som leker hjemme i uka lenger. De er på skolen til langt utpå ettermiddagen, så er det middag og fritidsaktiviteter, og så forhåpentligvis i seng etter litt kveldsmat.

Vi kan ønske oss tilbake til den tiden da både barn og foreldre hadde god tid, da barna lekte i nabolaget hele tiden, og foreldrene hadde tid til både seg selv og barna.

Nå er det jobben som tar det meste av tiden for de fleste.

Skal vi så forholde oss til drømmen om det som en gang var, eller skal vi forholde oss til den virkeligheten vi faktisk befinner oss i?

[Gjest eljo]

Jeg må igjen bare si meg enig med deg.

Hvis man lager heldagsskole med begrunnelse at noen barn ikke får bra nok oppfølging trekker man de barna som har ressurssterke foreldre som gjerne vil følge opp barna sine selv og ikke minst ha en god og aktiv kontakt med sine egne barn i hverdagen vekk fra denne muligheten. Bra for de dårligst stilte barna, ikke bra for de som ønsker å prioritere en oppvekst der man bruker tid sammen. Jeg er en av dem som gjerne skulle hatt mer tid med barnet mitt, og jeg skulle gjerne hatt åpen dør og huset fullt av nabounger og rop og lek i hagen, men man må bare innse at de dager er talte... det fins ikke andre unger i gata som er hjemme på dagtid, så når vi er hjemme blir det bare voksenkontakt. Jeg syns det er litt synd jeg, at ikke hjemmet og gata i nærmiljøet og hagen vår kunne vært rammen for mye av den frileken som nå foregår innendørs på SFO.

Jeg kunne jo laget SFO hjemme i hagen min ha ha

Og med ressurssterke foreldre over mener jeg _ikke_ penger og mange biler og huset fullt av hushjelper og barnepiker.

[Gjest Tatjana]

Jeg er veldig enig med deg, PieLill.

Har bare lyst til å ta opp en tråd fra mange av svarene du har fått: Jeg ser at flere her skriver at "de aller fleste ungene er på SFO til i firetiden." Da lurer jeg på om jeg bor i Bakvendtland. Er det bare i vår kommune det ikke er slik? Finnes det noen statistikk på dette noe sted?

I min sjuårings klasse (2. klasse), er de 22 elever. Av disse er det to -2- som går på SFO etter skoletid hver dag.

Jeg har også et barn i ungdomsskolen. I denne klassen har det vært diskutert leksemengde på foreldremøter. Men vi blir jo ikke enige, vi foreldre! Noen syns at ungene har veldig mye, andre at de har veldig lite. Selv heller jeg til det siste. Mitt barn sitter vel fra 5-15 minutter noen dager i uka. Det er ikke hver dag en gang. Det hender jeg hjelper til, men som regel sitter jeg der og kikker i bøkene mens h*n jobber selv.

Andreklassingen har leselekse til hver dag. Det er forventet at vi foreldre skal høre på at leser. De skal lese flere ganger, men vi må bare høre på en gang. Så signerer vi på et lesekort. Jeg liker det jeg. Jeg er minst like stolt som ungen når h*n får til lesinga. Jeg syns det er moro å se at det går framover. I tillegg får vi ofte til gode samtaler om helt andre ting også, når vi først sitter der med leksene.

Da jeg var barn, var min mor med meg når jeg gjorde lekser. Jeg kan ikke forstå at jeg er den eneste som hadde det slik. (For ordens skyld: jeg er nærmere 40 enn 30.) Hun hørte på leseleksene, hun tvang meg til å gjøre norskleksene skikkelig og skrive pent, hun hjalp meg med matten. Var det bare jeg som vokste opp i et sånt hjem? Og hun var yrkesaktiv, hun jobbet i butikk.

Jeg er for øvrig helt enig med noe du skrev lenger ned, tror det var du i hvert fall, om at når politikerne ikke bevilger nok penger til skolen så vil leksehjelpen bli et absolutt minimum.

[PieLill]

Har lest innleggene dine og for en sjelden gang er jeg litt uenig med deg. Jeg syns også at lærerene burde følge elevene bedre opp på skolen og at det ikke bare var foreldrenes ANSVAR at elevene skulle lære. Det var da ikke slik før? Dette med at det nå er foreldrenes ANSVAR kom vel fordi det var så mange som saksøkte skolen/staten fordi de ikke fikk nok og riktig skolegang (pga div. problemer). Derfor fant de ut at hvis alt var foreldrenes ansvar så slipper man disse søksmålene. Selvfølgelig skal foreldrene følge med og følge opp ev. problemer - det vil vel alltid vi som er noenlunde ressurssterke gjøre uansett.

Vi foreldre ER jo ikke på skolen så da blir det rett og slett for dumt at ansvaret skal ligge på oss. Skal vi liksom gjøre hele jobben etter en lang arbeidsdag og skoledag. Samtidig som ungene skal kjøres på fritidsaktiviteter. Nei jeg tror svaret på spørsmålet ligger i at skolen må få flere ressurser - og da mener jeg flere lærere pr elev.

Jeg er lykkelig over å kunne sende mine barn til en utmerket skole med et meget dyktig og ansvarsbevisst personal. Jeg ville aldri alene klart å tilføre mine barn det de får på skolen.

Men jeg vil ikke være så naiv at jeg bare stoler på at skolen tar ansvaret og alt går av seg selv. Det overordnede ansvaret er mitt og det tiltror jeg ingen andre. Den dagen skolen mot formodning ikke skulle fungere må jeg være parat til å skjære gjennom i en fei og løse problemene. Selv om det blir en stri tørn for meg.

Jeg ser også at forelderkompetanse pluss skolekompedanse er en veldig god blanding.

Ingen bryr seg så mye om barna sine som foreldrene. Derfor er det også foreldrene som kan og skal gå lengst og ofre mest for barna. Det hjelper ikke mine barn et skvatt om jeg skylder på skolen og skolen skylder på meg når de går i åttende og ikke kan gangetabellen eller har blitt grovt mobbet i 5 år.

At jeg har et overordnet ansvar og ikke vil orke å gjøre noe annet enn å ta saken i egne hender og ordne opp når det er nødvendig, fratar ikke skolen sitt ansvar.

mvh

[PieLill]

Det er en viktig debatt dette her, men jeg er litt uenig med deg - bare litt da

Faktum i dag er at overvekten av barn i småskolen (1-4. klasse) går på SFO frem til kl er 15-16 og av og til lenger. Når de blir hentet er barna slitne etter en lang dag på skole/SFO, og foreldrene er slitne etter en lang dag på jobb.

Så må man stresse hjem, lage middag og kanskje ut på forskjellige fritidsaktiviteter. Og så må man sette seg ned for å gjøre lekser, når man kanskje egentlig burde legge seg.

Dette er ikke nødvendigvis en ønskelig situasjon, men det er et faktum i mange familier.

Det hadde da lettet hverdagen betraktelig for familien om lekser og kanskje også noen fritidsaktiviteter kunne blitt lagt til denne SFO-tiden.

Jeg sier ikke at man skal fortsette å sitte stille i flere timer etter at skolen er slutt, men at det kan være ett rom, eller en viss stund der det kan være stillere, der man kan gjøre lekser.

I "gamle dager" - som når jeg var skolebarn - var det ikke forventet at foreldrene skulle stille opp i nevneverdig grad når det gjaldt skolearbeidet.

Vi fikk lekser, og disse gjorde vi med eller uten hjelp fra foreldre. Det ble forventet at foreldre møtte på foreldremøter, konferansetimer og at foreldrene i 5. klasse arrangerte 17. mai. Dett var dett.

Før det igjen er inntrykket mitt at skole var totalt adskilt fra hjemmet, med unntak av leksene. Foreldrene skulle helst ikke bry seg med det som foregikk på skolen.

Nå blir vi oppfordret til å delta mer og mer. Selvsagt med leksehjelp, men også via FAU og SU, foreldredeltagelse i skolen, innkjøp av div. ting skolen ikke har råd til osv.

Jeg sier ikke at dette er negativt, men det føyer seg inn i rekken av krav som blir pålagt oss foreldre.

Vi gjør det med glede, fordi det er til det beste for de mest dyrebare for oss, men det stjeler tid vi kunne brukt til andre og kanskje bedre ting sammen med barna (?).

Vi er alle utdelt forskjellige lodd, og jeg tror ikke foreldremedvirkning vil gjøre den helt store forskjellen. Foreldre som prioriterer barna sine, er der hos dem og hjelper dem så mye de kan samme hvilke forutsetninger de har. Dette har lite med finansielle eller intelligente ressurser å gjøre.

Man kan være atomfysiker eller hjernekirurg, og likevel ikke velge å prioritere barna, samtidig som man kan være rusmisbruker men bruke all tid man får til til å hjelpe barna sine.

Dette vil ikke endres.

Jeg er ikke av dem som har noen sans for å institusjonalisere barna våre fra nesten før de blir født. Jeg tror absolutt ikke at barnehagen er det beste stedet for de minste barna, jeg tror de har det best sammen med en mor eller en far i litt roligere miljø. Likevel er det ikke alle som har muligheten til å velge dette.

Jeg tror heller ikke det er til det beste for barna å være 10-11 timer om dagen i barnehagen når de blir større, men av og til kan man ikke gjøre det anderledes.

Jeg tror det er godt for barna å kunne komme hjem fra skolen, gjøre lekser i ro og mak for så å kunne ut og leke med vennene sine. Likevel er det de færreste som har denne muligheten.

Det finnes knapt barn som leker hjemme i uka lenger. De er på skolen til langt utpå ettermiddagen, så er det middag og fritidsaktiviteter, og så forhåpentligvis i seng etter litt kveldsmat.

Vi kan ønske oss tilbake til den tiden da både barn og foreldre hadde god tid, da barna lekte i nabolaget hele tiden, og foreldrene hadde tid til både seg selv og barna.

Nå er det jobben som tar det meste av tiden for de fleste.

Skal vi så forholde oss til drømmen om det som en gang var, eller skal vi forholde oss til den virkeligheten vi faktisk befinner oss i?

Jeg synes at det er bare positivt at kvaliteten på SFO gjøres bedre og at det gis god leksehjelp i løpet av denne tiden. Jeg ønsker bare at man skal stoppe å tenke før man har totalt diskvalifisert hjemmet for disse oppgavene. Og så kan man jo også stoppe å spørre seg om det som nå er det eneste, helligste PK, begge foreldre i fullt arbeid og barna leaset ut, virkelig er det samfunnet vi ønsker å leve i.

"Utviklingen" er ikke et naturfenomen. Den er et resultat av store og små, bevisste og bevisstløse valg vi alle er mer eller mindre delaktige i.

mvh

[Gjest EvyM]

Jeg gjorde så og si aldri lekser (bare det absolutt nødvendigste) da jeg var liten fordi jeg var så lettlært og langt framme i alle fag. Jeg så helst på lekser som straff fordi det bare var kjedelig repetering. Jeg fulgte godt med i timene når vi lærte noe nytt - og så kunne jeg det. Jeg husker pappa ofte lærte meg ting som ikke var pensum før flere år senere - det var ikke akkurat leksehjelp men han lærte meg mye.

Ja jeg lærte dårlige arbeidsvaner det er sikkert. Det var sjelden eller aldri noen spørsmål hjemmefra om jeg hadde gjort lekser og ingen sjekket. Skulle vi ha lekse prøve så fikk jeg alltid skummet over pensumet på et minutt og gjorde det bra selv om jeg altså ikke hadde gjort leksen hjemme.

På ungdomskolen hadde vi "studietime" - kanskje var det et valgfag. DER gjorde jeg lekser. Jeg gikk ut med godt over M i snitt fra ungdomskolen selv om jeg feks ikke hadde gjort EN mattelekse. Klart jeg måtte skrive stiler og innleveriner - men de ble som regel gjort på skolen.

Så slike "studietimer" syns ihvertfall JEG var glimrende - vet ikke om det finnes i dag. Jeg lærte utrolig bra av at læreren stod framme ved kateteret og forklarte. Mulig jeg ikke hadde lært så bra i dagens skole?

Virker som om mange mener at når man får barn skal man ikke jobbe fullt. Hva er poenget med at vi jenter er flinke på skolen, får gode karakterer mm? Skal vi ikke bruke evnene våre og få en bra jobb?

Men et kompromiss kan ihvertfall være å legge inn noen fritidsaktiviteter inn i skolen? Så slipper man DET kjøret på ettermiddagen?

[Rhea Silvia]

Har lest innleggene dine og for en sjelden gang er jeg litt uenig med deg. Jeg syns også at lærerene burde følge elevene bedre opp på skolen og at det ikke bare var foreldrenes ANSVAR at elevene skulle lære. Det var da ikke slik før? Dette med at det nå er foreldrenes ANSVAR kom vel fordi det var så mange som saksøkte skolen/staten fordi de ikke fikk nok og riktig skolegang (pga div. problemer). Derfor fant de ut at hvis alt var foreldrenes ansvar så slipper man disse søksmålene. Selvfølgelig skal foreldrene følge med og følge opp ev. problemer - det vil vel alltid vi som er noenlunde ressurssterke gjøre uansett.

Vi foreldre ER jo ikke på skolen så da blir det rett og slett for dumt at ansvaret skal ligge på oss. Skal vi liksom gjøre hele jobben etter en lang arbeidsdag og skoledag. Samtidig som ungene skal kjøres på fritidsaktiviteter. Nei jeg tror svaret på spørsmålet ligger i at skolen må få flere ressurser - og da mener jeg flere lærere pr elev.

OG dette sier loven:

"Foreldreansvaret

Skolen

Hvor går grensene i forhold til det ansvaret skolen har og det ansvaret vi foreldre har for barna våre.

Barneloven § 30 er klar: ”Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad”.

Det med oppdragelse og omsorg er vel klart for de fleste, men at vi også har ansvaret for å sørge for at barnet vårt får en opplæring som er tilpasset akkurat han eller henne – det er kanskje mer ukjent.

Vi vet at 4 av 5 foreldre opplever at de har ingen eller liten medbestemmelse på forhold som angår opplæringen (Nordahl, FUG-seminar okt.-05)

Opplæringsloven §1 sier følgende: ”Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.”

Lovverket er altså klart. Det er vi foreldre som har ansvaret, men skolen skal – som den profesjonelle part – hjelpe oss med å ta det.

Forskningen levner ingen tvil om at et godt samarbeid mellom skolen og foreldrene er det viktigste for elevenes læringsutbytte. Dersom vi har barnets beste i fokus vil vi kreve å få mulighet til å utøve det ansvaret loven gir oss. Skal vi klare det – må vi være mange og stå sammen."

Og jeg er glad for at det er slik. Jeg vil mer enn gjerne både ha kontroll og hovedansvaret for mine barn, også når de er på skolen.

På samme måte som mine foreldre hadde for 30-40 år siden.

[PieLill]

Jeg gjorde så og si aldri lekser (bare det absolutt nødvendigste) da jeg var liten fordi jeg var så lettlært og langt framme i alle fag. Jeg så helst på lekser som straff fordi det bare var kjedelig repetering. Jeg fulgte godt med i timene når vi lærte noe nytt - og så kunne jeg det. Jeg husker pappa ofte lærte meg ting som ikke var pensum før flere år senere - det var ikke akkurat leksehjelp men han lærte meg mye.

Ja jeg lærte dårlige arbeidsvaner det er sikkert. Det var sjelden eller aldri noen spørsmål hjemmefra om jeg hadde gjort lekser og ingen sjekket. Skulle vi ha lekse prøve så fikk jeg alltid skummet over pensumet på et minutt og gjorde det bra selv om jeg altså ikke hadde gjort leksen hjemme.

På ungdomskolen hadde vi "studietime" - kanskje var det et valgfag. DER gjorde jeg lekser. Jeg gikk ut med godt over M i snitt fra ungdomskolen selv om jeg feks ikke hadde gjort EN mattelekse. Klart jeg måtte skrive stiler og innleveriner - men de ble som regel gjort på skolen.

Så slike "studietimer" syns ihvertfall JEG var glimrende - vet ikke om det finnes i dag. Jeg lærte utrolig bra av at læreren stod framme ved kateteret og forklarte. Mulig jeg ikke hadde lært så bra i dagens skole?

Virker som om mange mener at når man får barn skal man ikke jobbe fullt. Hva er poenget med at vi jenter er flinke på skolen, får gode karakterer mm? Skal vi ikke bruke evnene våre og få en bra jobb?

Men et kompromiss kan ihvertfall være å legge inn noen fritidsaktiviteter inn i skolen? Så slipper man DET kjøret på ettermiddagen?

Jeg synes det er glimrende å gi elevene mulighet til å benytte skolen som studie/leksested etter skoletid. Og gjerne at man sørger for kompetent leksehjelp. Det jeg ikke skjønner vitsen med er å gjøre dette tilbudet til en obligatorisk heldagsskole.

I dette og mange av de andre ropene etter at det offentlige skal overta ansvaret for våre barn ligger det en passifisering og uansvarliggjøring som jeg synes fortjener en prinsippiel debatt.

Det sies ofte og ofte med rette at vi er en nasjon av sytepaver. Hva kommer denne sytingen av? Sikkert flere ting, men en viktig komponent er at vi blir stadig mindre trent i å løse våre problemer selv. Vi trenger et offentlig hjelpeapparat til å passe å oppdra småbarna våre. Vi setter stadig større ikkefaglige krav til grunnskolen og videregående skole.

Jeg vet at for noen er det å komme seg gjennom leksene en nesten uorverkommelig oppgave. Men for de fleste foreldre er det ikke så grusomt. Det massive skriket etter at nå må store herr stat komme å berge alle oss stakkars, hjelpeløse, overarbeidede foreldre slik at vi slipper å bruke en halv time hver dag på ungenes skolearbeid, grenser mot patetisk. Er vi virkelig så hjelpesløse.

Det er de som er avhengige av andre som syter og klager. De som ikke selv føler seg i stand til å påvirke sin situasjon. Handlekraftige mennesker bruker tid og oppmerksomhet på å selv skapen den veien i vellinga de må ha.

For meg er ikke hovedpoenget at mor eller far jobber mindre en periode. Selv om det i mange hjem kanskje er den gunstigste løsningen. For meg er hovedpoenget at mor og far har satt barn til verden og det får vi dundre meg _ta_ansvar_for_. Og det ansvaret tas ikke ved å hyle å klage på alle andre man mener burde ta ansvaret.

Jeg er glad for alle gode krefter som bidrar positivt i mine barns liv. Jeg er lykkelig hver gang jeg finner noen som kan formidle noe til mine barn bedre enn jeg selv kan gjøre det.

Men det øyeblikket noe uteblir, at jeg mangler noen av de grunnleggene gode kreftene som jeg trenger å ha rundt barna, hjelper det ikke ungene om jeg står der å skriker og hyler og klager. Jeg må enten klare å finne en ekstern erstatning for det som gikk i stå, eller så får jeg gjøre jobben selv etter beste evne. Og skulle det koste meg en av gullmedaljene i min egen karriære så får det så være. Hvilken glede har vel jeg av å bruke min utdanning til fulle om det samtidig koster meg mine barns utdanning.

For øvrig er det få plasser som jeg har så desperat bruk for borte imot all kunnskap og alle ferdigheter jeg noen gang har tilegnet meg som hjemme hos min egen familie. Om jeg aldri fikk brukt min utdanning i yrkeslivet, ville den likevel ikke vært bortkastet.

De få årene barna trenger meg, har jeg det ikke godt om jeg ikke får sette dem først. Det er ikke selvoppofrelse. Det er bare å få lov å gjøre det jeg aller helst vil.

mvh

[Lisabeth]

OG dette sier loven:

"Foreldreansvaret

Skolen

Hvor går grensene i forhold til det ansvaret skolen har og det ansvaret vi foreldre har for barna våre.

Barneloven § 30 er klar: ”Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad”.

Det med oppdragelse og omsorg er vel klart for de fleste, men at vi også har ansvaret for å sørge for at barnet vårt får en opplæring som er tilpasset akkurat han eller henne – det er kanskje mer ukjent.

Vi vet at 4 av 5 foreldre opplever at de har ingen eller liten medbestemmelse på forhold som angår opplæringen (Nordahl, FUG-seminar okt.-05)

Opplæringsloven §1 sier følgende: ”Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.”

Lovverket er altså klart. Det er vi foreldre som har ansvaret, men skolen skal – som den profesjonelle part – hjelpe oss med å ta det.

Forskningen levner ingen tvil om at et godt samarbeid mellom skolen og foreldrene er det viktigste for elevenes læringsutbytte. Dersom vi har barnets beste i fokus vil vi kreve å få mulighet til å utøve det ansvaret loven gir oss. Skal vi klare det – må vi være mange og stå sammen."

Og jeg er glad for at det er slik. Jeg vil mer enn gjerne både ha kontroll og hovedansvaret for mine barn, også når de er på skolen.

På samme måte som mine foreldre hadde for 30-40 år siden.

''Og jeg er glad for at det er slik. Jeg vil mer enn gjerne både ha kontroll og hovedansvaret for mine barn, også når de er på skolen. På samme måte som mine foreldre hadde for 30-40 år siden.''

Jeg er ikke helt enig i at det var sånn i "gamle dager". Tvert i mot mener jeg foreldre i dag setter større krav til skolen, pluss at vi har større innsikt i hva som skjer. Selv om foreldrene (oftest mor) i større grad var hjemme før enn nå, tror jeg ikke en hjemmearbeidende var så voldsomt engasjert i hva som skjedde på skolen. Generelt.

Den samme trenden mener jeg vi ser på fritidsaktiviteter mm. Før i tida sendte man barna oftere av gårde, og de/vi klarte seg/oss selv.

[Gjest EvyM]

Jeg synes det er glimrende å gi elevene mulighet til å benytte skolen som studie/leksested etter skoletid. Og gjerne at man sørger for kompetent leksehjelp. Det jeg ikke skjønner vitsen med er å gjøre dette tilbudet til en obligatorisk heldagsskole.

I dette og mange av de andre ropene etter at det offentlige skal overta ansvaret for våre barn ligger det en passifisering og uansvarliggjøring som jeg synes fortjener en prinsippiel debatt.

Det sies ofte og ofte med rette at vi er en nasjon av sytepaver. Hva kommer denne sytingen av? Sikkert flere ting, men en viktig komponent er at vi blir stadig mindre trent i å løse våre problemer selv. Vi trenger et offentlig hjelpeapparat til å passe å oppdra småbarna våre. Vi setter stadig større ikkefaglige krav til grunnskolen og videregående skole.

Jeg vet at for noen er det å komme seg gjennom leksene en nesten uorverkommelig oppgave. Men for de fleste foreldre er det ikke så grusomt. Det massive skriket etter at nå må store herr stat komme å berge alle oss stakkars, hjelpeløse, overarbeidede foreldre slik at vi slipper å bruke en halv time hver dag på ungenes skolearbeid, grenser mot patetisk. Er vi virkelig så hjelpesløse.

Det er de som er avhengige av andre som syter og klager. De som ikke selv føler seg i stand til å påvirke sin situasjon. Handlekraftige mennesker bruker tid og oppmerksomhet på å selv skapen den veien i vellinga de må ha.

For meg er ikke hovedpoenget at mor eller far jobber mindre en periode. Selv om det i mange hjem kanskje er den gunstigste løsningen. For meg er hovedpoenget at mor og far har satt barn til verden og det får vi dundre meg _ta_ansvar_for_. Og det ansvaret tas ikke ved å hyle å klage på alle andre man mener burde ta ansvaret.

Jeg er glad for alle gode krefter som bidrar positivt i mine barns liv. Jeg er lykkelig hver gang jeg finner noen som kan formidle noe til mine barn bedre enn jeg selv kan gjøre det.

Men det øyeblikket noe uteblir, at jeg mangler noen av de grunnleggene gode kreftene som jeg trenger å ha rundt barna, hjelper det ikke ungene om jeg står der å skriker og hyler og klager. Jeg må enten klare å finne en ekstern erstatning for det som gikk i stå, eller så får jeg gjøre jobben selv etter beste evne. Og skulle det koste meg en av gullmedaljene i min egen karriære så får det så være. Hvilken glede har vel jeg av å bruke min utdanning til fulle om det samtidig koster meg mine barns utdanning.

For øvrig er det få plasser som jeg har så desperat bruk for borte imot all kunnskap og alle ferdigheter jeg noen gang har tilegnet meg som hjemme hos min egen familie. Om jeg aldri fikk brukt min utdanning i yrkeslivet, ville den likevel ikke vært bortkastet.

De få årene barna trenger meg, har jeg det ikke godt om jeg ikke får sette dem først. Det er ikke selvoppofrelse. Det er bare å få lov å gjøre det jeg aller helst vil.

mvh

Det jeg er så imot er at det skal brukes mindre og mindre penger på skolen, det skal flere og flere elever inn i klassene. Elever med ulike diagnoser får ikke nok hjelp og forstyrrer kanskje de andre slik at læringsmiljøet blir dårlig, det skal være veldig mye lek og moro. Jeg mener ikke at foreldrene skal slutte å bry seg og ikke følge opp ungene sine - men jeg syns at de bør benytte den tiden ungene faktisk ER på skolen slik at de lærer det de skal.

Og jeg syns at den offentlige skolen skal være så bra at foreldre ikke trenger å velge privatskoler for at barna skal få den undervisningen det barnet trenger. Det vil uansett bli urettferdig for de elevene som ikke har foreldre som kan velge bedre privatskoler. (Er du ikke enig i det?)

Jeg er nok tilhenger av litt mer disiplin i skolen. Det BØR vel kunne innføres såpass disiplin at blyanten kan komme på bordet før det har gått 20 minutt! (Som du refererer til).

Hvis det ikke går an så ser jeg rett og slett ikke poenget med å sende barna på skolen i det hele tatt! Da burde vi heller tatt en FRP: drevet hjemmeundervisning og benyttet tiden til noe mer effektivt? Kanskje vi skulle gitt pengene til foreldrene i stedet for til skolen slik at foreldrne kunne hatt råd til å drive undervisning på heltid? Eller det kunne være en korttidsskole bare for det sosiale - men da trengte vi jo ikke faglært personale der?

Du skjønner vel litt av poenget mitt?

[Gjest EvyM]

''Og jeg er glad for at det er slik. Jeg vil mer enn gjerne både ha kontroll og hovedansvaret for mine barn, også når de er på skolen. På samme måte som mine foreldre hadde for 30-40 år siden.''

Jeg er ikke helt enig i at det var sånn i "gamle dager". Tvert i mot mener jeg foreldre i dag setter større krav til skolen, pluss at vi har større innsikt i hva som skjer. Selv om foreldrene (oftest mor) i større grad var hjemme før enn nå, tror jeg ikke en hjemmearbeidende var så voldsomt engasjert i hva som skjedde på skolen. Generelt.

Den samme trenden mener jeg vi ser på fritidsaktiviteter mm. Før i tida sendte man barna oftere av gårde, og de/vi klarte seg/oss selv.

Enig og det var mitt poeng også. Vi har mye mer ansvar som foreldre nå enn før. Og vi TAR mer ansvar. Og noen lærerere kan kanskje vri seg mer UNNA ansvaret SITT nå enn før?

Her kommer selvfølgelig dette med disiplin i skolen inn som et tema - og størrelse på klassen. Men vi var 27 elever på en lærer fra 2. klasse. Da var det noen som hadde støtteundervisning i enkelte fag.

[Gjest Tatjana]

Enig og det var mitt poeng også. Vi har mye mer ansvar som foreldre nå enn før. Og vi TAR mer ansvar. Og noen lærerere kan kanskje vri seg mer UNNA ansvaret SITT nå enn før?

Her kommer selvfølgelig dette med disiplin i skolen inn som et tema - og størrelse på klassen. Men vi var 27 elever på en lærer fra 2. klasse. Da var det noen som hadde støtteundervisning i enkelte fag.

I min barndom var vi 26 elever på en lærer i 1. klasse. Riktig nok var vi 7 år, ikke 6. MEN samfunnets krav til skolen har forandret seg! Og ungene har forandret seg!

Jeg husker at vi stort sett satt stille og hørte på læreren. Ingen av oss ville drømt om å diskutere en avgjørelse læreren tok! Dagens forhandlingsbarn er ikke uten videre slik. Hvis læreren sier "Ta opp blyanten." vil det alltid finnes minst en som protesterer, som ikke har lyst, som ikke finner blyanten, osv osv. Og jeg husker en episode fra min 1.klassetid: En elev i klassen min måtte slutte på skolen etter et par måneder fordi de hadde funnet ut at h*n ikke var "skolemoden".

Hvis skolen skal fungere på samme måte nå som for 30 år siden, så må vi få elevene slik de var for 30 år siden også! Ville foreldre i dag funnet seg i å få beskjed om at ungen måtte vente et år med å begynne på skolen fordi h*n ikke er skolemoden? Nei. Elevene skal få tilpasset opplæring, heter det så fint. Men ressursene blir jo stadig mindre.

Da jeg gikk på skolen var det delingstall. Ble det over 28 elever i en klasse, måtte de dele klassen i to. Dette er fjernet. Nå heter det "pedagogisk forsvarlig", som mange steder kan leses "økonomisk mulig".

Da 6-åringene skulle inn i skolen het det så fint at de skulle ha en voksentetthet og et tilbud som tilsvarte barnehagen. Masse tid til fri lek blant annet. Da min eldste startet på skolen i 2000, var de 21 elever i klassen. Det utløste to pedagoger og en barne-og ungdomsarbeider. 3 voksne. Da min nr to begynte i fjor, var de 22. Delingstallene er fjernet, så de fikk en lærer og barne- og ungdomsarbeider. Og tiden til fri lek var fjernet. Fra i høst er også barne- og ungdomsarbeideren fjernet. Og førsteklassingene er et år yngre enn de var da jeg begynte på skolen.

Og er det virkelig noen som innbiller seg at politikerne kommer til å pumpe masse penger og ressurser inn i skolen for å få en god nok voksentetthet og et godt nok tilbud til alle i en heldagsskole?

[Rhea Silvia]

''Og jeg er glad for at det er slik. Jeg vil mer enn gjerne både ha kontroll og hovedansvaret for mine barn, også når de er på skolen. På samme måte som mine foreldre hadde for 30-40 år siden.''

Jeg er ikke helt enig i at det var sånn i "gamle dager". Tvert i mot mener jeg foreldre i dag setter større krav til skolen, pluss at vi har større innsikt i hva som skjer. Selv om foreldrene (oftest mor) i større grad var hjemme før enn nå, tror jeg ikke en hjemmearbeidende var så voldsomt engasjert i hva som skjedde på skolen. Generelt.

Den samme trenden mener jeg vi ser på fritidsaktiviteter mm. Før i tida sendte man barna oftere av gårde, og de/vi klarte seg/oss selv.

Jeg veit ikke hva alle andres foreldre gjorde, men mine foreldre var svært engasjert skolehverdagen vår. Begge foreldrene mine var utearbeidende, men de var veldig engasjerte når det gjaldt skolegang. Og fritid ( de satt vel i det som var av styrer og råd som hadde med barn og uinge å gjøre også da...)

Jeg gikk i en klasse med mange problemer på barneskolen, de aller fleste foreldrene engasjerte seg voldsomt og det endte med endring av opplegg og etterhvert også lærer.

trolig er det blitt flere som mine foreldre, og kravene til skolen har økt. Og det er flott, problemet er vel de foreldrene som bare krever på vegne av sine barn og ikke stiller krav til seg selv og barna.

[PieLill]

Det jeg er så imot er at det skal brukes mindre og mindre penger på skolen, det skal flere og flere elever inn i klassene. Elever med ulike diagnoser får ikke nok hjelp og forstyrrer kanskje de andre slik at læringsmiljøet blir dårlig, det skal være veldig mye lek og moro. Jeg mener ikke at foreldrene skal slutte å bry seg og ikke følge opp ungene sine - men jeg syns at de bør benytte den tiden ungene faktisk ER på skolen slik at de lærer det de skal.

Og jeg syns at den offentlige skolen skal være så bra at foreldre ikke trenger å velge privatskoler for at barna skal få den undervisningen det barnet trenger. Det vil uansett bli urettferdig for de elevene som ikke har foreldre som kan velge bedre privatskoler. (Er du ikke enig i det?)

Jeg er nok tilhenger av litt mer disiplin i skolen. Det BØR vel kunne innføres såpass disiplin at blyanten kan komme på bordet før det har gått 20 minutt! (Som du refererer til).

Hvis det ikke går an så ser jeg rett og slett ikke poenget med å sende barna på skolen i det hele tatt! Da burde vi heller tatt en FRP: drevet hjemmeundervisning og benyttet tiden til noe mer effektivt? Kanskje vi skulle gitt pengene til foreldrene i stedet for til skolen slik at foreldrne kunne hatt råd til å drive undervisning på heltid? Eller det kunne være en korttidsskole bare for det sosiale - men da trengte vi jo ikke faglært personale der?

Du skjønner vel litt av poenget mitt?

Du sier noe. Her snakker noen om å utvide til heldagsskole, mens den skolen vi har er underfinansiert. Vi ønsker ikke en kinesisk geledd-modell for skolen. Men da krever det mer personale.

Private skoler koster rudt 700,- per mnd. per elev, så det blir langt billigere enn barnehage eller SFO. (Det er regler for hvor høye skolepenger statsstøttede privatskoler får lo å ta.) Alle inntektsnivåer er faktisk representert på private skoler. Så de fleste foreldre _kan_ velge private skoler der det finnes. Det er en ren myte at private skoler bare er for rike. Fjernes statstøtten derimot, vil det bli sant. Skal valg av private skoler kunne gjøres helt uavhengig av økonomi, må den offentlige støtten økes fra 85 til 100%.

Jeg tror at gode kår for de private skolene vil styrke den offentlige og visa versa. Et av problemene for den offentlige skolen er at den skal forsøke å dekke alle behov. Det er ikke mulig, og så blir det mye staurbæring. Jeg tror ikke det er mulig å oppnå høy kvalitet i utdanningssystemet uten mangfold. Med et mangfold av offentlige og private skoler vil ulike elever kunne finne noe som fungerer for dem.

Med valgfrihet og valgmuligheter vil de dårligste skolene, offentlige eller private måtte skjerpe seg eller svinne hen. (På småplasser vil selvsagt valgmulighetene på skolefronten være mindre enn i større byer.)

Jeg ser veldig mye positivt i både den offentlige og private skolen, ikke minst de mange dyktige og engasjerte lærerne. Men jeg synes likevel det er for lett for offentlige skoler å komme unna med dårlig arbeid. Hadde de brukt samme sum på å kontrollere de offentlige skolene som de gjør på de få private ville det vært en start.

Uansett, ansvaret for mine barn er mitt, også når det gjelder utdanning. Jeg kan ta dette ansvaret ved å jobbe / stemme for bedre skoler, velge gode skoler, eller gi opp og starte hjemmeundervisning. (Det siste er heldigvis ikke nødvendig.)

mvh

[PieLill]

OG dette sier loven:

"Foreldreansvaret

Skolen

Hvor går grensene i forhold til det ansvaret skolen har og det ansvaret vi foreldre har for barna våre.

Barneloven § 30 er klar: ”Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad”.

Det med oppdragelse og omsorg er vel klart for de fleste, men at vi også har ansvaret for å sørge for at barnet vårt får en opplæring som er tilpasset akkurat han eller henne – det er kanskje mer ukjent.

Vi vet at 4 av 5 foreldre opplever at de har ingen eller liten medbestemmelse på forhold som angår opplæringen (Nordahl, FUG-seminar okt.-05)

Opplæringsloven §1 sier følgende: ”Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.”

Lovverket er altså klart. Det er vi foreldre som har ansvaret, men skolen skal – som den profesjonelle part – hjelpe oss med å ta det.

Forskningen levner ingen tvil om at et godt samarbeid mellom skolen og foreldrene er det viktigste for elevenes læringsutbytte. Dersom vi har barnets beste i fokus vil vi kreve å få mulighet til å utøve det ansvaret loven gir oss. Skal vi klare det – må vi være mange og stå sammen."

Og jeg er glad for at det er slik. Jeg vil mer enn gjerne både ha kontroll og hovedansvaret for mine barn, også når de er på skolen.

På samme måte som mine foreldre hadde for 30-40 år siden.

Takk for den lovoppdateringen!

Mine foreldre tok i hvert fall ikke lett på sitt ansvar i forhold til utdanning. Forbasket plagsomt mens det sto på.

;-)

Samarbeidet mellom hjem og skole er ofte vanskeligst, når man har aller størst behov for at det fungerer. Og det er kanskje det du påpeker, bevisstheten om at man jobber mot et felles mål, barnets beste, som har gått tapt når man havner i skyttergravene.

mvh