Den utopiske rettferdighet og likhet.

[PieLill]

''Og jeg er glad for at det er slik. Jeg vil mer enn gjerne både ha kontroll og hovedansvaret for mine barn, også når de er på skolen. På samme måte som mine foreldre hadde for 30-40 år siden.''

Jeg er ikke helt enig i at det var sånn i "gamle dager". Tvert i mot mener jeg foreldre i dag setter større krav til skolen, pluss at vi har større innsikt i hva som skjer. Selv om foreldrene (oftest mor) i større grad var hjemme før enn nå, tror jeg ikke en hjemmearbeidende var så voldsomt engasjert i hva som skjedde på skolen. Generelt.

Den samme trenden mener jeg vi ser på fritidsaktiviteter mm. Før i tida sendte man barna oftere av gårde, og de/vi klarte seg/oss selv.

Jeg tror ikke det bare handler om engasjement før og nå.

Skolens virksomhet og fremgangsmåte var langt klarere definert tidliger. Våre foreldre fatta hva mattebøkene våre gikk ut på. De skjønte både målet og meningen med oppgavene. For noen foreldre var lærebøkene et hyggelig gjensyn, andre fikk kanskje mer vondt i magen. Men alle skjønte hva det handlet om. Normene og kravene på både innsats og adferd var også tydeligere og ikke minst mer enighet om. Våre foreldre behøvde ikke gjøre stort annet enn å åpne bøkene, for å vite hva vi holdt på med og hva vi skulle kunne. Så hvorfor skulle de ringe læreren.

Jeg har måttet ringe læreren og spørre om hva i hele vide verden læreboken gikk ut på. Da mange, læreren inkludert, lurte på det samme ble boka byttet ut...

;-)

Slikt opplevde ikke mine foreldre! Mine foreldre hørte heller ikke på nyhetene at en femmer i matte i dag ikke er verd mer enn en firer for tyve år siden.

Med alle reformene og alle lærebokforfatterne som vil late som de har funnet på noe helt fantastisk, er innlæringen av en del fag gjort ganske mye mer komplisert enn den behøver å være.

Jo, det har kommet en del nytt og nyttig. Men det øvrige er bare ny garderobe til Keiseren. Og hvilken garderobe!

Jo, foreldre har blitt mer kravstore og mindre ydmyke. Men pedagogikken har også blitt mer difus, finurlig og mystisk. Det samme har pensum. Foreldre som river seg i håret å sier at ungen lærer bare ikke på denne måten, risikerer å bli møtt med en halv times utlegning og fortreffeligheten ved den nye pedagogikken. Men ungen lære like lite samme hvor mye en teoretiker har bestemt at metoden er fantastisk.

Det er mulig at holdningene til både innsikt og kontroll har forandret seg. Det samme med skolens kontra foreldrenes rolle. Men det er jamme mye mer å lure på med dagens skole enn den som jeg gikk på en gang.

mvh

[PieLill]

Jeg veit ikke hva alle andres foreldre gjorde, men mine foreldre var svært engasjert skolehverdagen vår. Begge foreldrene mine var utearbeidende, men de var veldig engasjerte når det gjaldt skolegang. Og fritid ( de satt vel i det som var av styrer og råd som hadde med barn og uinge å gjøre også da...)

Jeg gikk i en klasse med mange problemer på barneskolen, de aller fleste foreldrene engasjerte seg voldsomt og det endte med endring av opplegg og etterhvert også lærer.

trolig er det blitt flere som mine foreldre, og kravene til skolen har økt. Og det er flott, problemet er vel de foreldrene som bare krever på vegne av sine barn og ikke stiller krav til seg selv og barna.

Mine foreldre hadde i hvert fall høye krav til mitt engasjemt.

;-)

Jeg kjenner meg heller ikke igjen i beskrivelsen av uengasjerte foreldre.

mvh

[PieLill]

Enig og det var mitt poeng også. Vi har mye mer ansvar som foreldre nå enn før. Og vi TAR mer ansvar. Og noen lærerere kan kanskje vri seg mer UNNA ansvaret SITT nå enn før?

Her kommer selvfølgelig dette med disiplin i skolen inn som et tema - og størrelse på klassen. Men vi var 27 elever på en lærer fra 2. klasse. Da var det noen som hadde støtteundervisning i enkelte fag.

Jeg kan ikke se at jeg tar mer ansvar enn mine foreldre. For det første tok mine foreldre ansvar fram til skolealderen, dvs ingen barnehage.

For det andre tok både mine og andres foreldre et langt større ansvar for hvordan barne deres oppførte seg, også uten foreldre til stedet. Melding med hjem for dålig oppførsel var det ultimate ragnarokk.

Og man kunne jo bare prøve å skippe leksene.

Grunnen til at en lærer kunne håndtere en klasse på inntil 30 elever og få dem til å lære noe, må ha en sammenheng med den ballasten vi hadde med hjemmefra.

Mine foreldre tok ansvar for å lære oss å lage mat fra grunnen, reparere klær, stelle hus, stå på ski, svømme, snekre, holde oss i form.

Det er noen få ting jeg er "flinkere" til enn mine foreldre. For øvrig må jeg bare forsone meg med at de slår meg en god gang.

mvh

[PieLill]

I min barndom var vi 26 elever på en lærer i 1. klasse. Riktig nok var vi 7 år, ikke 6. MEN samfunnets krav til skolen har forandret seg! Og ungene har forandret seg!

Jeg husker at vi stort sett satt stille og hørte på læreren. Ingen av oss ville drømt om å diskutere en avgjørelse læreren tok! Dagens forhandlingsbarn er ikke uten videre slik. Hvis læreren sier "Ta opp blyanten." vil det alltid finnes minst en som protesterer, som ikke har lyst, som ikke finner blyanten, osv osv. Og jeg husker en episode fra min 1.klassetid: En elev i klassen min måtte slutte på skolen etter et par måneder fordi de hadde funnet ut at h*n ikke var "skolemoden".

Hvis skolen skal fungere på samme måte nå som for 30 år siden, så må vi få elevene slik de var for 30 år siden også! Ville foreldre i dag funnet seg i å få beskjed om at ungen måtte vente et år med å begynne på skolen fordi h*n ikke er skolemoden? Nei. Elevene skal få tilpasset opplæring, heter det så fint. Men ressursene blir jo stadig mindre.

Da jeg gikk på skolen var det delingstall. Ble det over 28 elever i en klasse, måtte de dele klassen i to. Dette er fjernet. Nå heter det "pedagogisk forsvarlig", som mange steder kan leses "økonomisk mulig".

Da 6-åringene skulle inn i skolen het det så fint at de skulle ha en voksentetthet og et tilbud som tilsvarte barnehagen. Masse tid til fri lek blant annet. Da min eldste startet på skolen i 2000, var de 21 elever i klassen. Det utløste to pedagoger og en barne-og ungdomsarbeider. 3 voksne. Da min nr to begynte i fjor, var de 22. Delingstallene er fjernet, så de fikk en lærer og barne- og ungdomsarbeider. Og tiden til fri lek var fjernet. Fra i høst er også barne- og ungdomsarbeideren fjernet. Og førsteklassingene er et år yngre enn de var da jeg begynte på skolen.

Og er det virkelig noen som innbiller seg at politikerne kommer til å pumpe masse penger og ressurser inn i skolen for å få en god nok voksentetthet og et godt nok tilbud til alle i en heldagsskole?

''Og er det virkelig noen som innbiller seg at politikerne kommer til å pumpe masse penger og ressurser inn i skolen for å få en god nok voksentetthet og et godt nok tilbud til alle i en heldagsskole?''

Skolene må i så fall ha sviktet grovt i undervisningen av statistikk og sannsynlighetsregning.

;-)

mvh

[Gjest Elextra]

Du skriver og argumenterer godt. Jeg er imidlertid ikke helt enig med deg, og deler ikke dine erfaringer.

''Det snakkes stadig om at skolen må overta stadig flere oppgaver som historisk og tradisjonelt har tilhørt hjemmet fordi ikke alle hjem mestrer sin oppgave like godt. Det snakkes stadig sjeldnere om ansvarliggjøring av hjem og foreldre''

Min erfaring fra egen og søskens oppvekst var at man tidligere lærte det man trengte i løpet av skoletiden, og at minimal tid til lekser var nødvendig i småskolen. Foreldrene bisto minimalt og bare ved behov. Sier ikke at det var det ideelle, men tror faktisk de fleste barna lærte mer i løpet av skoletimene før enn nå.

Har selv ikke særlig erfaring med skolebarn ennå, men synes det er skremmende hvor mye som er forventet av hjemmearbeid og av foreldrene. Ikke først og fremst for egen del (selv om jeg er litt bekymret for det også), men særlig for barn av mer ressurssvake foreldre. Etter hva jeg kan forstå må forskjellene i skolen bli større enn noen gang.

[PieLill]

Du skriver og argumenterer godt. Jeg er imidlertid ikke helt enig med deg, og deler ikke dine erfaringer.

''Det snakkes stadig om at skolen må overta stadig flere oppgaver som historisk og tradisjonelt har tilhørt hjemmet fordi ikke alle hjem mestrer sin oppgave like godt. Det snakkes stadig sjeldnere om ansvarliggjøring av hjem og foreldre''

Min erfaring fra egen og søskens oppvekst var at man tidligere lærte det man trengte i løpet av skoletiden, og at minimal tid til lekser var nødvendig i småskolen. Foreldrene bisto minimalt og bare ved behov. Sier ikke at det var det ideelle, men tror faktisk de fleste barna lærte mer i løpet av skoletimene før enn nå.

Har selv ikke særlig erfaring med skolebarn ennå, men synes det er skremmende hvor mye som er forventet av hjemmearbeid og av foreldrene. Ikke først og fremst for egen del (selv om jeg er litt bekymret for det også), men særlig for barn av mer ressurssvake foreldre. Etter hva jeg kan forstå må forskjellene i skolen bli større enn noen gang.

Hvor mye man måtte jobbe for å få med seg fagene var nok individuelt da som nå. Du kommer sikkert fra en flink familie.

;-)

Læringen da jeg gikk på skolen bygde i stor grad på pensum som var tydelig definert av lærebøker. Skoledagen besto av en stor del kateterundervisning, samt en del selvstendig arbeid under oppsyn/veiledning av læreren. Det meste var strukturert, opplest og vedtatt.

Jobbet vi med gangetabellen, var det ingen som lurte på om det var noe annet som gjalt og om det var nødvendig å kunne den på fingertuppene i søvne.

Ville foreldrene vår vite hva vi måtte kunne i historie, var det bare å åpne historieboka.

Mange av dagens lærebøker er usystematiske og inkonsekvente i sin oppbygning. De tar mål av seg til å være veldig smarte og sinnrike, men det blir bare møl ut av det. Mye av pedagogikken ser ut til å gå ut på å drysse enorme mengder info over ungene, og gjør man det bare ofte nok, vil det på magisk vis falle på de riktige plassene i barnas skaller til slutt.

Så oppfølging av skolearbeid har nok på mange måter blitt mer krevende og frustrerende enn før. Det er frusterende å jobbe en halv time med en matteoppgave uten å greie å skjønne hvordan ungen kan lære noe som helst som har med matte å gjøre av å holde på med det.

Samtidig får skolen stadig større ansvar for ikkefaglige ting. I min barndom fikk den som ikke oppførte seg melding med hjem. Og det ble tatt for en selvfølge at foreldrene sto for den nødvendige oppstrammeren. Og det gjorde de! Hjemmets ansvar for å "levere" barn med et visst minimum av oppdragelse til skolen var så opplagt at det kanpt var nødvendig å nevne. Det samme gjalt når oppstramning av skoleadferd var nødvendig.

At foreldrene skulle sørge for at leksene ble gjort, var også så selvfølgelig at det ikke var noe man måtte mare om.

I dag har mange foreldre forventninger om at skolen skal ordne opp i barnas adferd, samme hva. Og det er ofte et stort gap mellom kravet til egeninnsats og kravet til lærerinnsats. Noen mener det er skolens ansvar å sørge for fysisk aktivitet, sunn mat, og mye andre som ikke egentlig er pedagogiske oppgaver. Og skolen skal passe barna etter skoletid.

Så det er mulig at innlæringen av fagstoffet har blitt mer skjøvet over på hjemmet. Men det er også svært mye ikke pedagogisk som er skjøvet over på skolen. Totalt sett mener jeg hjemmet har et langt mindre ansvar for barn nå enn for bare noen få tiår siden.

mvh

[Lisabeth]

Jeg veit ikke hva alle andres foreldre gjorde, men mine foreldre var svært engasjert skolehverdagen vår. Begge foreldrene mine var utearbeidende, men de var veldig engasjerte når det gjaldt skolegang. Og fritid ( de satt vel i det som var av styrer og råd som hadde med barn og uinge å gjøre også da...)

Jeg gikk i en klasse med mange problemer på barneskolen, de aller fleste foreldrene engasjerte seg voldsomt og det endte med endring av opplegg og etterhvert også lærer.

trolig er det blitt flere som mine foreldre, og kravene til skolen har økt. Og det er flott, problemet er vel de foreldrene som bare krever på vegne av sine barn og ikke stiller krav til seg selv og barna.

Jeg slag på et "Generelt" fordi jeg ikke vil eller skal diskutere hvordan det var hjemme hos den enkelte av dere i barndommen.

Men _generelt_ mener jeg absolutt at det var slik. Det er sikkert mange årsaker til det. Fritida til barna var mindre organisert. Man hadde kanskje større tiltro til skoleverket? Det offentlige var kanskje noe mindre "åpent", dvs man hadde ikke innsynsrett i like stor grad som nå?

Det betyr ikke at foreldrene ikke engasjerte seg i barna sine for 30-40 år siden. De var foreldre av sin generasjon, vi er av vår.

[PieLill]

Jeg slag på et "Generelt" fordi jeg ikke vil eller skal diskutere hvordan det var hjemme hos den enkelte av dere i barndommen.

Men _generelt_ mener jeg absolutt at det var slik. Det er sikkert mange årsaker til det. Fritida til barna var mindre organisert. Man hadde kanskje større tiltro til skoleverket? Det offentlige var kanskje noe mindre "åpent", dvs man hadde ikke innsynsrett i like stor grad som nå?

Det betyr ikke at foreldrene ikke engasjerte seg i barna sine for 30-40 år siden. De var foreldre av sin generasjon, vi er av vår.

De fleste barn tror vel at slik de og de nærmeste vennene har det, er slik verden er. Så egentlig vet vi kanskje ikke så godt hvordan det var generelt.

Våre foreldres engasjment hadde nok en annen form enn det det har nå, men om det var større eller mindre skal man være mer forsiktig med å si.

Jeg ble kjempeoverrasket da jeg oppdaget at det fantes foreldre som ikke fulgte opp sine barns skolegang.

;-)

mvh

[Lisabeth]

De fleste barn tror vel at slik de og de nærmeste vennene har det, er slik verden er. Så egentlig vet vi kanskje ikke så godt hvordan det var generelt.

Våre foreldres engasjment hadde nok en annen form enn det det har nå, men om det var større eller mindre skal man være mer forsiktig med å si.

Jeg ble kjempeoverrasket da jeg oppdaget at det fantes foreldre som ikke fulgte opp sine barns skolegang.

;-)

mvh

Mnja. Som barn har man garantert en annen oppfatning av hvordan verden fungerer enn man har som voksen.

Men jeg snakker ikke om hvilken oppfatning jeg hadde av forholdet barn-foreldre-skole på 70-tallet som _barn_, men hvordan jeg ser som _voksen_. Og det kan man skaffe seg kunnskap om. Det er jo bare å lese, så får man tolke og legge i det hva man vil.

[Gjest kvinne 46]

De fleste barn tror vel at slik de og de nærmeste vennene har det, er slik verden er. Så egentlig vet vi kanskje ikke så godt hvordan det var generelt.

Våre foreldres engasjment hadde nok en annen form enn det det har nå, men om det var større eller mindre skal man være mer forsiktig med å si.

Jeg ble kjempeoverrasket da jeg oppdaget at det fantes foreldre som ikke fulgte opp sine barns skolegang.

;-)

mvh

Mine foreldre var ikkje særleg engasjerte. Skulearbeidet hadde eg kontroll på sjølv. Stolte ikkje på at faren min var klok nok. :-p endå eg visste han hadde hatt gode karakterer på skulen sjølv. Det som plaga meg mest var at småsøskena mine forsvant med fargestiftane mine.

Då eg gjekk i første klasse, hadde foreldra fått vite på kontaktmøte at dei skulle høyre oss i lesing. Men eg nekta å lese på komando. Eg gjennomskua at dei kun ville høyre meg fordi dei hadde fått beskjed om det.

[Gjest EvyM]

Du sier noe. Her snakker noen om å utvide til heldagsskole, mens den skolen vi har er underfinansiert. Vi ønsker ikke en kinesisk geledd-modell for skolen. Men da krever det mer personale.

Private skoler koster rudt 700,- per mnd. per elev, så det blir langt billigere enn barnehage eller SFO. (Det er regler for hvor høye skolepenger statsstøttede privatskoler får lo å ta.) Alle inntektsnivåer er faktisk representert på private skoler. Så de fleste foreldre _kan_ velge private skoler der det finnes. Det er en ren myte at private skoler bare er for rike. Fjernes statstøtten derimot, vil det bli sant. Skal valg av private skoler kunne gjøres helt uavhengig av økonomi, må den offentlige støtten økes fra 85 til 100%.

Jeg tror at gode kår for de private skolene vil styrke den offentlige og visa versa. Et av problemene for den offentlige skolen er at den skal forsøke å dekke alle behov. Det er ikke mulig, og så blir det mye staurbæring. Jeg tror ikke det er mulig å oppnå høy kvalitet i utdanningssystemet uten mangfold. Med et mangfold av offentlige og private skoler vil ulike elever kunne finne noe som fungerer for dem.

Med valgfrihet og valgmuligheter vil de dårligste skolene, offentlige eller private måtte skjerpe seg eller svinne hen. (På småplasser vil selvsagt valgmulighetene på skolefronten være mindre enn i større byer.)

Jeg ser veldig mye positivt i både den offentlige og private skolen, ikke minst de mange dyktige og engasjerte lærerne. Men jeg synes likevel det er for lett for offentlige skoler å komme unna med dårlig arbeid. Hadde de brukt samme sum på å kontrollere de offentlige skolene som de gjør på de få private ville det vært en start.

Uansett, ansvaret for mine barn er mitt, også når det gjelder utdanning. Jeg kan ta dette ansvaret ved å jobbe / stemme for bedre skoler, velge gode skoler, eller gi opp og starte hjemmeundervisning. (Det siste er heldigvis ikke nødvendig.)

mvh

Ang privatskole så kan vi ikke akkurat velge og vrake i de her jeg bor. Det er en frikirkelig skole. Men jeg vil at barna mine skal bli godt kjent med naboene og være med i "gjengen". Ikke at de skal føle seg utenfor fordi de ikke går på samme skole som "alle andre".

Det kommer selvfølgelig an på hvor man bor.

Jeg er også enig med deg i at man bør prøve å ikke ha dagene på SFO/barnehage altfor lange. Vi har innrettett oss bra her syns jeg. Selv om vi begge jobber fullt så har vi bare 12 timer i uken på SFO. Siden skolestart har vi brukt minimalt av disse 12 timene. Mannen min jobber skift og jeg har flexitid. I tillegg har 2 klassingen en venninne som hun går sammen med til skolen og vi deler på å ha ungene om morgenen den uka mannen min jobber morgenskift. Vi har også skiftet jobber slik at vi begge jobber i nærmiljøet.

Men det har vært perioder de var i barnehagen opptil 9 timer pr. dag ja. Men nå er alt blitt mye bedre.

Jeg kjenner litt på - for tiden - dette med at dagens foreldre liksom er så mye mer egoistiske enn før. Er slett ikke enig i det. Jeg syns at vi er MYE mer engasjerte i barna enn jeg kan huske våre foreldre var. Men så kom jeg ikke fra et kjærlig hjem og vi lærte ikke akkurat å ha tro på oss selv som barn. Men det var vel kanskje slik på 70 tallet?

Jeg syns vi har utrolige krav fra alle kanter og jeg gjør jo ikke annet enn å prøve å leve opp til dem! Skolen anklager oss for å være karrierejegere og pålesser oss mengder av lekser som skal gjøres på kvelden. Vi skal holde hus og hage i orden. Vi skal helst trene - både for å se bra ut og for å ha en god helse. Vi skal lage sunn og næringsrik mat - helst fra bunnen av. Ungene skal få gå på mange fritidsaktiviteter. Man skal helst være engasjert som leder i en fritidsaktivitet som forelder selv. Man skal være minst like god som svigermor til å bake og å lage mat og lage de fantastiske kaker. Huset skal være strøkent.

Jeg lever faktisk opp til alt dette og føler meg ikke akkurat egoistisk - mer som en vridd vaskeklut. Og jeg ser ALDRI tv - det har jeg aldri tid til.

[laban]

Hvor mye man måtte jobbe for å få med seg fagene var nok individuelt da som nå. Du kommer sikkert fra en flink familie.

;-)

Læringen da jeg gikk på skolen bygde i stor grad på pensum som var tydelig definert av lærebøker. Skoledagen besto av en stor del kateterundervisning, samt en del selvstendig arbeid under oppsyn/veiledning av læreren. Det meste var strukturert, opplest og vedtatt.

Jobbet vi med gangetabellen, var det ingen som lurte på om det var noe annet som gjalt og om det var nødvendig å kunne den på fingertuppene i søvne.

Ville foreldrene vår vite hva vi måtte kunne i historie, var det bare å åpne historieboka.

Mange av dagens lærebøker er usystematiske og inkonsekvente i sin oppbygning. De tar mål av seg til å være veldig smarte og sinnrike, men det blir bare møl ut av det. Mye av pedagogikken ser ut til å gå ut på å drysse enorme mengder info over ungene, og gjør man det bare ofte nok, vil det på magisk vis falle på de riktige plassene i barnas skaller til slutt.

Så oppfølging av skolearbeid har nok på mange måter blitt mer krevende og frustrerende enn før. Det er frusterende å jobbe en halv time med en matteoppgave uten å greie å skjønne hvordan ungen kan lære noe som helst som har med matte å gjøre av å holde på med det.

Samtidig får skolen stadig større ansvar for ikkefaglige ting. I min barndom fikk den som ikke oppførte seg melding med hjem. Og det ble tatt for en selvfølge at foreldrene sto for den nødvendige oppstrammeren. Og det gjorde de! Hjemmets ansvar for å "levere" barn med et visst minimum av oppdragelse til skolen var så opplagt at det kanpt var nødvendig å nevne. Det samme gjalt når oppstramning av skoleadferd var nødvendig.

At foreldrene skulle sørge for at leksene ble gjort, var også så selvfølgelig at det ikke var noe man måtte mare om.

I dag har mange foreldre forventninger om at skolen skal ordne opp i barnas adferd, samme hva. Og det er ofte et stort gap mellom kravet til egeninnsats og kravet til lærerinnsats. Noen mener det er skolens ansvar å sørge for fysisk aktivitet, sunn mat, og mye andre som ikke egentlig er pedagogiske oppgaver. Og skolen skal passe barna etter skoletid.

Så det er mulig at innlæringen av fagstoffet har blitt mer skjøvet over på hjemmet. Men det er også svært mye ikke pedagogisk som er skjøvet over på skolen. Totalt sett mener jeg hjemmet har et langt mindre ansvar for barn nå enn for bare noen få tiår siden.

mvh

Noen ganger drysses det ikke informasjon over elevene engang, bare oppskrifter på hvordan man kan få tak i den. Bruk nettet, ring til institutt for mystifistisk vitenskap på universitetet (kjempetips, gjett om de er hyggelige der etter at de 14 første har ringt), gå på biblioteket - vel og bra, men enkelte faktakunnskaper kunne gjerne stått i en ramme i læreboka slik som i gamle dager.

Faktisk har jeg maaange ganger hjulpet min eldste med å hente ut slike faktakunnskaper fra en tåkete læreboktekst. Lærebokstoffet skrives med hensikt litt ullent og pratsomt (det skal sikkert virke spennende), f.eks. ved at ikke hendelsene kommer i riktig rekkefølge i en historiebok. Og så får de i _lekse_ å finne ut av dette tåkepratet og skrive faktasetninger i arbeidsboka. Jeg klarer det. Datteren min, som er skoleflink, klarer det stort sett også - men hun synes det tar lang tid og er drepende kjedelig. Hva klarer og lærer de som har mer enn nok med å pløye seg gjennom teksten?

Jeg tar også ansvaret for oppfølging av barnas skolegang. Men jeg synes mengden ansvar jeg må ta for undervisningen, er i største laget. F.eks. som jeg har nevnt før, måtte jeg ta omtrent hele B-språket (= 2. fremmedspråk i 8.-10. klasse)hjemme, fordi skolen satte inn tilfeldige vikarer som ofte ikke kunne dette språket - en merkelig ressursbruk etter min mening. Jeg tror jeg brukte halvannen time på skolearbeid daglig (i gjennomsnitt, 7 dager i uka!) disse årene, på en som egentlig ikke slet faglig, bare med merkelige oppgaver og store arbeidsplaner som det var vanskelig å få gjort noe med på skolen pga. konstant uro.

Jeg synes det såkalte skole/hjem-samarbeidet i for stor grad er en delegering fra skole til hjem. Jeg tror aldri jeg i løpet av 11 år med skolebarn har opplevd noen situasjon hvor jeg har hatt reell innflytelse på noe som helst av betydning, kanskje bortsett fra når vi blir tvunget til skoleovertakelse, dvs. ta fri fra jobben og overta undervisningen, mens lærerne er på kurs. Det har jeg aldri vært med på, og det skjer uansett ikke ofte. Resten av dette samarbeidet foregår ved at skolen gir retningslinjer og jeg arbeider.

Mine erfaringer er ikke enestående, det tyder bl.a. denne artikkelen på (les den første rammen - jeg er ikke nødvendigvis enig i alt det politiske pratet lenger ned). Det er ungdomsskolen den refererer til:

http://www.espen.com/norskblogg/archives/2007/08/skolen_som_inge.html

[PieLill]

Noen ganger drysses det ikke informasjon over elevene engang, bare oppskrifter på hvordan man kan få tak i den. Bruk nettet, ring til institutt for mystifistisk vitenskap på universitetet (kjempetips, gjett om de er hyggelige der etter at de 14 første har ringt), gå på biblioteket - vel og bra, men enkelte faktakunnskaper kunne gjerne stått i en ramme i læreboka slik som i gamle dager.

Faktisk har jeg maaange ganger hjulpet min eldste med å hente ut slike faktakunnskaper fra en tåkete læreboktekst. Lærebokstoffet skrives med hensikt litt ullent og pratsomt (det skal sikkert virke spennende), f.eks. ved at ikke hendelsene kommer i riktig rekkefølge i en historiebok. Og så får de i _lekse_ å finne ut av dette tåkepratet og skrive faktasetninger i arbeidsboka. Jeg klarer det. Datteren min, som er skoleflink, klarer det stort sett også - men hun synes det tar lang tid og er drepende kjedelig. Hva klarer og lærer de som har mer enn nok med å pløye seg gjennom teksten?

Jeg tar også ansvaret for oppfølging av barnas skolegang. Men jeg synes mengden ansvar jeg må ta for undervisningen, er i største laget. F.eks. som jeg har nevnt før, måtte jeg ta omtrent hele B-språket (= 2. fremmedspråk i 8.-10. klasse)hjemme, fordi skolen satte inn tilfeldige vikarer som ofte ikke kunne dette språket - en merkelig ressursbruk etter min mening. Jeg tror jeg brukte halvannen time på skolearbeid daglig (i gjennomsnitt, 7 dager i uka!) disse årene, på en som egentlig ikke slet faglig, bare med merkelige oppgaver og store arbeidsplaner som det var vanskelig å få gjort noe med på skolen pga. konstant uro.

Jeg synes det såkalte skole/hjem-samarbeidet i for stor grad er en delegering fra skole til hjem. Jeg tror aldri jeg i løpet av 11 år med skolebarn har opplevd noen situasjon hvor jeg har hatt reell innflytelse på noe som helst av betydning, kanskje bortsett fra når vi blir tvunget til skoleovertakelse, dvs. ta fri fra jobben og overta undervisningen, mens lærerne er på kurs. Det har jeg aldri vært med på, og det skjer uansett ikke ofte. Resten av dette samarbeidet foregår ved at skolen gir retningslinjer og jeg arbeider.

Mine erfaringer er ikke enestående, det tyder bl.a. denne artikkelen på (les den første rammen - jeg er ikke nødvendigvis enig i alt det politiske pratet lenger ned). Det er ungdomsskolen den refererer til:

http://www.espen.com/norskblogg/archives/2007/08/skolen_som_inge.html

Jeg synes mange av lærebøkene nå for tiden er fullstenidig idiotiske. Her skal ungene lære seg å bli tydelige og presise og så får de bøker fulle av tåkeprat.

Jeg synes det er nyttig at barna lærer seg å kunne søke informasjon på nettet, men bortkastet at de skal finne opp hjulet for hver bidige ting de skal lære. Det tar forferdelig lang tid, og setter fort ut barn med svakt lesetempo pga f.eks. lese- og skrivevansker. Noen ganger er det å kunne finne fram til kunnskapen viktigst.

Men om ungene skal lære en viss _mengde_ kunnskap kan de ikke dille rudt på den måten hele tiden. Tror lærebokforfatterne at ungdommen setter seg ned å finner fram til resten av pur interesse og læringstrang verdenshistorien i sommerferien fordi de har blitt så flinke til å bla opp på internett?

Du har et godt poeng når du sier at mye av det skolen kaller samarbeid, i realiteten er (tvangs)deligering. Vi opplever det ikke slik på vår skole, så vi må nok være veldig heldige.

mvh

[Gjest Tatjana]

''Og er det virkelig noen som innbiller seg at politikerne kommer til å pumpe masse penger og ressurser inn i skolen for å få en god nok voksentetthet og et godt nok tilbud til alle i en heldagsskole?''

Skolene må i så fall ha sviktet grovt i undervisningen av statistikk og sannsynlighetsregning.

;-)

mvh

''Skolene må i så fall ha sviktet grovt i undervisningen av statistikk og sannsynlighetsregning.''

*LOL*

Godt poeng!

[Rhea Silvia]

Jeg tror ikke det bare handler om engasjement før og nå.

Skolens virksomhet og fremgangsmåte var langt klarere definert tidliger. Våre foreldre fatta hva mattebøkene våre gikk ut på. De skjønte både målet og meningen med oppgavene. For noen foreldre var lærebøkene et hyggelig gjensyn, andre fikk kanskje mer vondt i magen. Men alle skjønte hva det handlet om. Normene og kravene på både innsats og adferd var også tydeligere og ikke minst mer enighet om. Våre foreldre behøvde ikke gjøre stort annet enn å åpne bøkene, for å vite hva vi holdt på med og hva vi skulle kunne. Så hvorfor skulle de ringe læreren.

Jeg har måttet ringe læreren og spørre om hva i hele vide verden læreboken gikk ut på. Da mange, læreren inkludert, lurte på det samme ble boka byttet ut...

;-)

Slikt opplevde ikke mine foreldre! Mine foreldre hørte heller ikke på nyhetene at en femmer i matte i dag ikke er verd mer enn en firer for tyve år siden.

Med alle reformene og alle lærebokforfatterne som vil late som de har funnet på noe helt fantastisk, er innlæringen av en del fag gjort ganske mye mer komplisert enn den behøver å være.

Jo, det har kommet en del nytt og nyttig. Men det øvrige er bare ny garderobe til Keiseren. Og hvilken garderobe!

Jo, foreldre har blitt mer kravstore og mindre ydmyke. Men pedagogikken har også blitt mer difus, finurlig og mystisk. Det samme har pensum. Foreldre som river seg i håret å sier at ungen lærer bare ikke på denne måten, risikerer å bli møtt med en halv times utlegning og fortreffeligheten ved den nye pedagogikken. Men ungen lære like lite samme hvor mye en teoretiker har bestemt at metoden er fantastisk.

Det er mulig at holdningene til både innsikt og kontroll har forandret seg. Det samme med skolens kontra foreldrenes rolle. Men det er jamme mye mer å lure på med dagens skole enn den som jeg gikk på en gang.

mvh

Jeg gikk i grunnskolen på 70-tallet og var "offer" for den nye matematikken. Den var en ny måte å lære matte på og den var totalt gresk for mine foreldre. Jeg har fortrengt det, men leste om det for en tid siden. Det skulle være genialt, men var visst nok en fiasko. Ikke noe nytt med at det prøves noe nytt med andre ord. .-)

Var på en konferanse for noen dager siden, Der ble det hevdet at skolen ikke kan lære elevene noe som de har bruk for om 20 år, derfor skal det fokuserers på å lære elevene å lære.

Dessverre (?)er det slik at mange elever helst vil "bli lært". Det er dilemmaet nå når kunnskapsløftet skal implementeres og elevene skal involverers i å definere læringsmål og vurderingskriterier. Det er en spennende ide, men krevende. Og "lærer" elevene det de skal...?

Jeg vurderer forresten å gå sammen med læreplanen med 11 åringen min....

Skulle skrive mye her....men det forsvant #%&%%#%

[PieLill]

Jeg gikk i grunnskolen på 70-tallet og var "offer" for den nye matematikken. Den var en ny måte å lære matte på og den var totalt gresk for mine foreldre. Jeg har fortrengt det, men leste om det for en tid siden. Det skulle være genialt, men var visst nok en fiasko. Ikke noe nytt med at det prøves noe nytt med andre ord. .-)

Var på en konferanse for noen dager siden, Der ble det hevdet at skolen ikke kan lære elevene noe som de har bruk for om 20 år, derfor skal det fokuserers på å lære elevene å lære.

Dessverre (?)er det slik at mange elever helst vil "bli lært". Det er dilemmaet nå når kunnskapsløftet skal implementeres og elevene skal involverers i å definere læringsmål og vurderingskriterier. Det er en spennende ide, men krevende. Og "lærer" elevene det de skal...?

Jeg vurderer forresten å gå sammen med læreplanen med 11 åringen min....

Skulle skrive mye her....men det forsvant #%&%%#%

Jeg fikke også med meg den nye matematikken. Helt greit og unyttig for meg. (F.eks. å kunne sette opp et delestykke på 7 forskjellige måte. Svaret blir det samme.) Men du verden så mange det forvirret.

Forskjellen nå er at de har fått fantastiske idéer for nesten alle fag.

Jeg synes de har trukket lære seg å læremodellen noen lysår for langt. Når det kommer dit hen at læringsprosessen blir viktigere enn læringsutbytte, hva har da elevene lært seg om å lære?

Dessuten har ikke de grunnleggende regneartene forandret seg et spøtt på diverse hundre år. Det har heller ikke grunnleggende norsk, engelsk eller historie. Eller startet ikke okupasjonen av Norge 9. april 1940 lengre, og svek ikke Quisling landet sitt så grundig at navnet hans ble en internasjonal betegnelse på landsforedere?

Skal man tilegne seg kunnskap må man ha en basis av kunnskap. Nå lærer nok mange barn og unge at lærebøker er noe tungvindt dritt og at læring er så tidkrevende at er man ikke pokka nødt, så gidder man ikke.

mvh

[frosken]

Jeg fikke også med meg den nye matematikken. Helt greit og unyttig for meg. (F.eks. å kunne sette opp et delestykke på 7 forskjellige måte. Svaret blir det samme.) Men du verden så mange det forvirret.

Forskjellen nå er at de har fått fantastiske idéer for nesten alle fag.

Jeg synes de har trukket lære seg å læremodellen noen lysår for langt. Når det kommer dit hen at læringsprosessen blir viktigere enn læringsutbytte, hva har da elevene lært seg om å lære?

Dessuten har ikke de grunnleggende regneartene forandret seg et spøtt på diverse hundre år. Det har heller ikke grunnleggende norsk, engelsk eller historie. Eller startet ikke okupasjonen av Norge 9. april 1940 lengre, og svek ikke Quisling landet sitt så grundig at navnet hans ble en internasjonal betegnelse på landsforedere?

Skal man tilegne seg kunnskap må man ha en basis av kunnskap. Nå lærer nok mange barn og unge at lærebøker er noe tungvindt dritt og at læring er så tidkrevende at er man ikke pokka nødt, så gidder man ikke.

mvh

Jeg er overrasket over ditt negative syn på hva som faktisk foregår i skolen for tiden. De barna jeg kjenner har godt læringsutbytte (med mulig unntak av han som stort sett bare skal skrive løkkeskrift virker det som...*s*). Har diskutert dette en del med brødrene mine, og de mener bestemt at deres barn lærer vesentlig mer på skolen enn vi gjorde.

[Gjest Multippel]

Skolen har aldri krevd så mye av foreldre som den gjør nå. De fleste foreldre jobber ikke bare fordi de har lyst og behov for det, men fordi de må. Det er et paradoks at da jeg vokste opp så var de fleste mødre hjemme. De fleste kunne klare seg på en inntekt, selv om levestandaren jevnt over kanskje var mer nøktern enn nå. Men hjelp til leser fikk jeg aldri. Det var en sak mellom meg og læreren min. Barna fløy masse ute og hadde omtrent ikke tilsyn. Slik var det der jeg bodde og det var vanlig. Muligens var det flere ulykker også.

Foreldre skal selvsagt ta vare på barna sine på en ansvarlig måte og jeg skal heller ikke lage et innlegg om hjelp til lekser eller ikke. Men jeg syns faktisk ikke at dine påstander stemmer.

Foreldre av denne generasjonen er veldig ansvarlige og opptatt av både sikkerhet og tilsyn og sunne matvaner og barneoppdragelse. Vi proppes ørene fulle med det. Så jeg forstår ikke denne argumetasjonen.

[Rhea Silvia]

Jeg fikke også med meg den nye matematikken. Helt greit og unyttig for meg. (F.eks. å kunne sette opp et delestykke på 7 forskjellige måte. Svaret blir det samme.) Men du verden så mange det forvirret.

Forskjellen nå er at de har fått fantastiske idéer for nesten alle fag.

Jeg synes de har trukket lære seg å læremodellen noen lysår for langt. Når det kommer dit hen at læringsprosessen blir viktigere enn læringsutbytte, hva har da elevene lært seg om å lære?

Dessuten har ikke de grunnleggende regneartene forandret seg et spøtt på diverse hundre år. Det har heller ikke grunnleggende norsk, engelsk eller historie. Eller startet ikke okupasjonen av Norge 9. april 1940 lengre, og svek ikke Quisling landet sitt så grundig at navnet hans ble en internasjonal betegnelse på landsforedere?

Skal man tilegne seg kunnskap må man ha en basis av kunnskap. Nå lærer nok mange barn og unge at lærebøker er noe tungvindt dritt og at læring er så tidkrevende at er man ikke pokka nødt, så gidder man ikke.

mvh

Nå lærer jo barn og unge basiskunnskap også da. Og det vil de nok gjøre i fremtiden også. Men det er svært stor forskjell på hva de kan og det synes jeg er betenkelig. Det finnes elever som går ut av grunnskolen uten å vite hvilket fylke de bor i! Mens det er andre som har et stort og bredt register av kunnskaper om det meste....

Foreldrenes interesse for skolearbeid er en faktor man veit har innvirkning på barnas skoleprestasjoner, men det er interessen som er avgjørende, ikke at foreldrene "hjelper til".

[Gjest pass endelig på å få alle barne like...]

Det pågår en debatt i morgenbladet for tiden om adferdspsykologisering av skoledagen og heldagsskole osv... http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070907/ODEBATT/709070022