Konflikt steforelder og barn

[Gjest Samleren]

Jeg er en kvinne på 43 som akkurat har flyttet sammen med min kjæreste (jevngammel med meg) etter å ha vært sammen i 7 år. Min sønn på 15 år bor sammen med oss, mens min partner ikke har barn samt alltid har bodd alene. Det oppstår til tider en del konflikter mellom oss pga uenighet i forhold til min sønn. Jeg synes min samboer hele tiden er "ute etter" min sønn fordi han gjør ting anderledes enn det min samboer mener er riktig. Det meste er bagateller, men mange nok av de gjør at det blir stort i lengden. Han er litt "etter" meg også, men det sårer meg ekstra når det går på min sønn fordi jeg da føler at jeg har mislyktes i oppdragelsen av han. Dette gjør at jeg hele tiden er på vakt for å unngå at min sønn gjør/ikke gjør de tingene som forventes/mislikes av min samboer. Jeg synes det er vanskelig å ta dette opp med min samboer fordi det da som regel utvikler seg til en stor krangel,og jeg har mistet troen på at det jeg mener er riktig. Jeg synes min samboer har alt for store krav og tenker at har man alltid bodd alene er det kanskje ikke lett å akseptere at andre har andre rutiner som er like riktige. Min samboer irriterer seg også lett over andre personer som har ulike være/gjøremåter enn det som anses som riktig i hans øyne. Min sønn er en stille og rolig gutt og jeg vil si han er en helt vanlig tenåring. Jeg er veldig glad i min samboer og ønsker at forholdet skal vare, men disse tingene tærer en del på mine følelser. Er det noen som har opplevd det samme, eller har noen gode råd å komme med?

[Lillemus]

Ettersom dere har vært sammen i 7 år så må du da ha merket dette tidligere? Eller kom det brått etter at dere flyttet sammen?

Har du prøvd å snakke med samboeren din om dette? På en rolig, fornuftig og ikke-anklagende måte?

[Gjest en liten engel]

Her må du sette ned foten allerede i morgen. Det vil si, sett dere ned å prat om dette. Du må si litt om hvordan du og din sønn har regler og slikt, og at de virker bra for den flotte gutten. Ikke glem at du er oppdrageren, altså har gjort en god jobb!

Pass på å gi din sønn masse oppmerksomhet (selv om han har blitt stor gutt) når dere er alene. Så fordeler du oppmerksomheten når dere er tre.

Hør med din samboer om hvordan dere skal gjøre det i de ulike tingene du har merket problemer. Gi og ta, og møt hverandre på midten. Når ting er avklart så bør gutten også være med i en samtale. Husk at man må prøve og feile litt før ting faller på plass. Dette er nytt for dere alle tre. Kanskje din samboer trenger et hobbyrom hvor han kan være "eneboer" i trengende tider. Og du må passe på å tenke på deg selv slik at du ikke tripper rundt på tå hev, men føler livsglede og harmoni i dette nye samboerskapet.Få deg en hobby eller trening eller hva det måtte være, som bare er din tid. Dere er tre like verdifulle sjeler

[samleren]

Ettersom dere har vært sammen i 7 år så må du da ha merket dette tidligere? Eller kom det brått etter at dere flyttet sammen?

Har du prøvd å snakke med samboeren din om dette? På en rolig, fornuftig og ikke-anklagende måte?

Jeg har ikke merket så mye til dette tidligere for da var jeg stort sett alene på besøk hos min kjæreste, mens når han var hos meg var det jo i mitt hus og da syntes han vel ikke han kunne legge seg opp i våre rutiner der... selv om han jo hele tiden har påpekt ting opp igjennom årene som jeg burde gjøre anderledes i forhold til mine barn. Det er jo alltid lett å vite hvordan barneoppdragelse er i teorien, men det blir ikke alltid slik i praksis:-)

Jeg har nok vært litt for ettergivende tidligere og rettet meg etter hans forslag for å slippe bråk, og siden vi ikke da bodde sammen gjorde vi som vi pleide når det bare var jeg og mine barn, mens jeg tenkte mer over ting når vi var sammen alle fire. Så hvordan kommer jeg ut av denne klemma og tør å stå for mine egne meninger?? Har nok generelt litt lett for å rette meg etter andres "bedrevitende"....

[Lillemus]

Jeg har ikke merket så mye til dette tidligere for da var jeg stort sett alene på besøk hos min kjæreste, mens når han var hos meg var det jo i mitt hus og da syntes han vel ikke han kunne legge seg opp i våre rutiner der... selv om han jo hele tiden har påpekt ting opp igjennom årene som jeg burde gjøre anderledes i forhold til mine barn. Det er jo alltid lett å vite hvordan barneoppdragelse er i teorien, men det blir ikke alltid slik i praksis:-)

Jeg har nok vært litt for ettergivende tidligere og rettet meg etter hans forslag for å slippe bråk, og siden vi ikke da bodde sammen gjorde vi som vi pleide når det bare var jeg og mine barn, mens jeg tenkte mer over ting når vi var sammen alle fire. Så hvordan kommer jeg ut av denne klemma og tør å stå for mine egne meninger?? Har nok generelt litt lett for å rette meg etter andres "bedrevitende"....

''Så hvordan kommer jeg ut av denne klemma og tør å stå for mine egne meninger??''

Begynn i det små. Bestem deg for at neste gang han sier eller gjør sånn eller sånn så skal du si fra. Ikke på noen voldsom måte, men et enkelt og greit, "Nei, det er jeg ikke enig i" (eller noe sånt). Rom ble ikke bygget på en dag. ) Lykke til!