Konflikt steforelder og barn

[Gjest Selma]

Jeg er en kvinne som akkurat har flyttet sammen med min kjæreste etter å ha vært sammen i 8 år. Min sønn på 13 år bor sammen med oss, mens min partner ikke har barn samt alltid har bodd alene. Det oppstår til tider en del konflikter mellom oss pga uenighet i forhold til min sønn. Jeg synes min samboer hele tiden er "ute etter" min sønn fordi han gjør ting anderledes enn det min samboer mener er riktig. Det meste er bagateller, men mange nok av de gjør at det blir stort i lengden. Han er litt "etter" meg også, men det sårer meg ekstra når det går på min sønn fordi jeg da føler at jeg har mislyktes i oppdragelsen av han. Dette gjør at jeg hele tiden er på vakt for å unngå at min sønn gjør/ikke gjør de tingene som forventes/mislikes av min samboer. Jeg synes det er vanskelig å ta dette opp med min samboer fordi det da som regel utvikler seg til en stor krangel,og jeg har mistet troen på at det jeg mener er riktig. Jeg synes min samboer har alt for store krav og tenker at har man alltid bodd alene er det kanskje ikke lett å akseptere at andre har andre rutiner som er like riktige. Min samboer irriterer seg også lett over andre personer som har ulike være/gjøremåter enn det som anses som riktig i hans øyne. Min sønn er en stille og rolig gutt og jeg vil si han er en helt vanlig tenåring. Jeg er veldig glad i min samboer og ønsker at forholdet skal vare, men disse tingene tærer en del på mine følelser. Er det noen som har opplevd det samme, eller har noen gode råd å komme med?

[tonie]

MÅ dere bo sammen da? Hvis dere fungerte godt sammen som særboere, kanskje det beste er å gå tilbake til det?

Det høres ikke ut som et lykkelig samliv dette, ikke for noen av dere.

[Gjest jaze]

MÅ dere bo sammen da? Hvis dere fungerte godt sammen som særboere, kanskje det beste er å gå tilbake til det?

Det høres ikke ut som et lykkelig samliv dette, ikke for noen av dere.

Klart vi ikke må bo sammen, men etter å ha vært sammen i så mange år føltes det riktig å flytte sammen. Det ble for mye stress å bo i bag hos hverandre. Vi har det jo stort sett fint sammen, og min sønn er jo en del hos sin pappa. Jeg burde vel bare ikke være så usikker i forhold til å hevde at våre tidligere rutiner har vært like bra som de min samboer mener er riktig, men det synes jeg er vanskelig....Han er mye flinkere til å ordlegge seg enn meg og i diskusjoner kommer jeg da som regel til kort..

[Gjest Stemor selv]

Han kan ha problemer med overgangen. Nå vet jeg ikke hvor ille dette er . Min samboer følte også jeg var etter barna hans. Men han skjønnte at jeg hadde ville det godt til slutt. Og vi har begge satt igang med opplegg med barna. Og jeg slipper å roe ned barna hele tiden. De er mye mer harmoniske og roligere nå. Noen ganger ser man ikke hva som skjer fordi man er rett oppi det. Men det finnes jo mennesker som må hakke uansett for å sette seg selv høyere.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Din erfaring deles av veldig mange som flytter sammen i en såkaldt "nyfamilie". Det du beskriver skjer dessverre veldig ofte, også når begge parter bringer barn inn. Det viser seg at forståelsen og sympatien for egne barn er større enn den andres barn og tolleransen for egne barns oppførsel er høyere enn for den andres. Dette går gjerne, som du skriver, på bagateller, men det skaper dårlig stemning hos de voksne og påvirker også barna som lett merker irritasjon fra voksne og uenigheten. Det er klokt av dere å ha ventet lenge med å flytte sammen. Etter 8 år kjenner dere hverandre godt og har vært gjennom vanskelige ting tidligere. I forhold til din sønns alder er det gjerne en vanskelig alder å leve nær barna. Selv om din sønn er stille og rolig, så er det løsrivelse, diskusjoner og utprøvinger som preger alderen og det kan lett virke på andre som uoppdragent og irriterende. Det er viktig at du tar en prat med din samboer om dette, men gjør det en kveld dere er alene hjemme og det er god stemning mellom dere. Ikke ta det opp ut fra et konkret eksempel, da vil han lett føle seg kritisert og ta igjen med deg, slik at det blir en vanlig krangel ut av det. Det kan hjelpe din samboer at du innleder samtalen med å si noe om at dette ikke er ment som kritikk av ham, men at du ber om tid til å fortelle ham om noe som er vanskelig for deg. Det du må formidle, uten å bli anklagende i stemmen, er at det fungerer dårlig for deg at dere to ser så forskjellig på endel ting angående din sønn og invitere ham til å finne en annen måte å gjøre det på i det daglige. Fortell også at det sliter så mye på deg at det også påvirker dine følelser for ham. Det er ikke noen trussel, men nødvendig å fortelle det så direkte for at han skal forstå. En slik samtale kan lett falle ut i beskyldninger fra begge parter og du må passe på å stoppe dersom dette skjer. Du må minne ham på at du tar opp dette fordi du elsker ham og vil leve godt sammen med ham. Det høres ut som din samboer trenger å høre mer om hva slags mamma du ønsker å være og hvordan du vil ha det med din sønn, det er helt nødvendig at han aksepterer det. Jeg vil også utfordre deg til å åpne opp for hans bidrag, så han kan kjenne at han har en rolle og hører til i nyfamilien.

[Gjest Mom33]

Din erfaring deles av veldig mange som flytter sammen i en såkaldt "nyfamilie". Det du beskriver skjer dessverre veldig ofte, også når begge parter bringer barn inn. Det viser seg at forståelsen og sympatien for egne barn er større enn den andres barn og tolleransen for egne barns oppførsel er høyere enn for den andres. Dette går gjerne, som du skriver, på bagateller, men det skaper dårlig stemning hos de voksne og påvirker også barna som lett merker irritasjon fra voksne og uenigheten. Det er klokt av dere å ha ventet lenge med å flytte sammen. Etter 8 år kjenner dere hverandre godt og har vært gjennom vanskelige ting tidligere. I forhold til din sønns alder er det gjerne en vanskelig alder å leve nær barna. Selv om din sønn er stille og rolig, så er det løsrivelse, diskusjoner og utprøvinger som preger alderen og det kan lett virke på andre som uoppdragent og irriterende. Det er viktig at du tar en prat med din samboer om dette, men gjør det en kveld dere er alene hjemme og det er god stemning mellom dere. Ikke ta det opp ut fra et konkret eksempel, da vil han lett føle seg kritisert og ta igjen med deg, slik at det blir en vanlig krangel ut av det. Det kan hjelpe din samboer at du innleder samtalen med å si noe om at dette ikke er ment som kritikk av ham, men at du ber om tid til å fortelle ham om noe som er vanskelig for deg. Det du må formidle, uten å bli anklagende i stemmen, er at det fungerer dårlig for deg at dere to ser så forskjellig på endel ting angående din sønn og invitere ham til å finne en annen måte å gjøre det på i det daglige. Fortell også at det sliter så mye på deg at det også påvirker dine følelser for ham. Det er ikke noen trussel, men nødvendig å fortelle det så direkte for at han skal forstå. En slik samtale kan lett falle ut i beskyldninger fra begge parter og du må passe på å stoppe dersom dette skjer. Du må minne ham på at du tar opp dette fordi du elsker ham og vil leve godt sammen med ham. Det høres ut som din samboer trenger å høre mer om hva slags mamma du ønsker å være og hvordan du vil ha det med din sønn, det er helt nødvendig at han aksepterer det. Jeg vil også utfordre deg til å åpne opp for hans bidrag, så han kan kjenne at han har en rolle og hører til i nyfamilien.

Bare en bitteliten ting: Bruk noen avsnitt, så blir lesevennligheten så mye, mye større... Jeg sliter litt med synet, og klarer ikke å skjelne setning 9 og 10 fra hverandre, liksom, så slike innlegg/svar er umulig å lese...

Ikke ment som kritikk, bare en bitteliten påminnelse...

[tonie]

Klart vi ikke må bo sammen, men etter å ha vært sammen i så mange år føltes det riktig å flytte sammen. Det ble for mye stress å bo i bag hos hverandre. Vi har det jo stort sett fint sammen, og min sønn er jo en del hos sin pappa. Jeg burde vel bare ikke være så usikker i forhold til å hevde at våre tidligere rutiner har vært like bra som de min samboer mener er riktig, men det synes jeg er vanskelig....Han er mye flinkere til å ordlegge seg enn meg og i diskusjoner kommer jeg da som regel til kort..

Se der har du jo løsningen selv. Lykke til:-)

[Gjest mamarosa]

Husk ihvertfall å tenke mer på din sønns ve og vel, enn din samboer og samboerskapet. Jeg håper virkelig ikke gutten din hører alt hva din samboer klager på. Fryktelig sårt og ødleggende å bli tråkket på, både for deg, og spesielt for et ungt sinn; din sønn. Han er nok enda mer vár enn deg, ikke enkelt med en nykommet steforelder i hus, selv om de har kjent hverandre en stund. Det blir noe annet når steforelderen _flytter inn_. Hele den private sfære, som du og din sønn tidligere har delt, blir redusert kraftig. I tillegg kommer altså denne samboeren din og tråkker både deg og din sønn ned. Nei, dette var vondt å lese, føler virkelig med deg, og spesielt føler jeg med din sønn. Håper virkelig du brer dine vinger over din sønn, og gjør noe med dette.

Dette bør dere diskutere fra ende til annen, når din sønn er utenfor rekkevidde. Du må virkelig sette ned foten her, ikke la deg bli usikker på deg selv, hverken som person eller som mor. Vil tro det er først og fremst mor du er, så om din samboer ikke skjerper seg, tror jeg det er direkte usunt å fortsette samboerskapet.