Sånn er en arbeidsdag på sfo.

[Gjest sfoarbeider]

Ja som alle vet så starter dagen med trøtte barn og travle foreldre. Barna får en klem og går til frokostbordet for å få en kanskje etterlengtet frokost og få slappet av i rolige omgivelser før skoleklokka ringer.

Etter skoletid er det hektisk igjen med å få klær på plass på hylla eller tørkeskapet. Kanskje så er de våte å trenger et klesskift, kurven og sekken blir undersøkt, men der ligger det en sokk og ei truse. Gode råd er dyre, har vi noe klær å låne bort ett eller annet sted tro?

Så er barna endelig kommet seg inn og du som arbeider der står igjen med 3 ullsokker strikket av mormor, en dress, regnbukse og en vott, selvfølgelig uten navn pluss en t skjorte som det var en flott navnelapp i.

Du klør deg mange ganger i hodet og prøver å huske hvem det var som hadde sånne ullsokker

Du spør et par barn om det er deres, de kikker lenge på klærne du har i hånden, så sier de vet ikke.

Da går disse flotte klærne i gjenglemt kurven med full viten om at de ikke kommer til finne sin eier igjen.

Så er da endelig alle på plass og barna er i full gang med lek helt til det plutselig informeres om at nå skal det ryddes for vi skal spise.

Så er det bordplassering, det er en vanskelig ting for mange barn, det er nesten så jeg tror mange barn får brødskiva i hånden og kan fortsette leken hjemme for det er ikke så veldig mange som klarer å sitte rolig ved matbordet lengre enn 5 minutter! (er det sånn hjemme hos deg eller har du lært dem bordskikk)

Så skal vi ut å leke, fram med klærne, det regner der ute.

Så var det Nils og Per da som er så glad i å leke i sandkassa, men så har de ikke noe regnklær med seg, heller ingen uteklær!

Hva gjør vi nå da? Vi får bare sende dem ut en tur.

Så dukker enda et problem opp, Kari har skjørt og fine sko og ingen uteklær, bare en rosa finkåpe.

Hun må også ut en tur.

Ettermiddagen går og det er tid for henting.

mamman til Kari er kommet og det som møter barnet er en streng mamma som er sinna for at Kari's kåpe er skitten!

(Ja men er det så rart at den er skitten da?, barn trenger å leke, hadde kåpa vært ren hadde jeg blitt bekymret)

Så er nok en dag omme, du har trøstet, stellt, lekt og dekket masse behov. Du tenker på barna: så jeg alle barna i dag, var det noen i barneflokken som ikke hadde det helt bra, hadde alle noen å leke med? Det surrer rundt litt å så irriterer du deg litt på mamma'n til f.eks Kari.

Sånn går dagene på sfo, ingen dag er lik og det skjer masse gøy og masse som ikke er like gøy

[Gjest efoll]

Hei!

du skriver at det skjer mye gøy på sfo, men i innlegget ditt høres du mer frustrert ut, over alle de dårlige foreldrene som ikke a)passer på å gi barna froskost og ikke merker klærne godt nok og c)ikke gir barna klesskift og d)ikke tar med nok og passende tøy og til slutt e)som kager på sfo personalet når alt er deres egen skyld. Hvor er alt det gøye?

Selv kan jeg godt være like kritisk overfor vår sfo. Der er det for det første vanvittig mye bråk, alt for mange barn på for lite område, slitte og stygge lokaler, for få voksne, for dårlig mat, for dårlig plass i garderoben (sånn at tøy vi merker godt med navn blir borte uten noensinne å komme til rette igjen)....

De har det nok gøy også, men nå er jeg sliten av sfo, og orker ikke klage på det mer. Nå er det egentlig bare å glede seg til ungene blir så store at de ikke trenger sfo mer.

Forresten så overdriver jeg litt. for det har blitt bedre på vår sfi dette skoleåret. Jeg har ikke klaget til dem en eneste gang. Men jeg er ikke trygg på at de ser ungene og som du ser om de har noen å leke med etc. Til det er de for få og barna er for mange....

[Gjest Wita]

Er du nå helt sikker på at dette er riktige jobben for deg? Kanskje du vil trives bedre med å gjøre noe annet?

[mariaflyfly]

Er du nå helt sikker på at dette er riktige jobben for deg? Kanskje du vil trives bedre med å gjøre noe annet?

Godt sagt.

[Gjest Mom33]

Når man er på den andre siden, altså foreldresiden, så kan en SFO-dag være omtrent slik for en nyinnflyttet 1. klassing:

Man kommer til SFO med en omtenksomt smurt matpakke, barnet har gledet seg til å spise sammen med nye venner på SFO. Man kjemper seg fram til han/hun som sitter ved skrivebordet og noterer hvem som kommer, og på veien må man klatre over en kaotisk garderobe, rope for å komme i kontakt med barnet sitt og rydde før det er mulig å henge fra seg barnets yttertøy på dens egen knagg. For der har noen andre hengt noe, lagt fra seg noe eller revet ned det som hang der.

Når barnet så er inne, sier man ha det og gir klem.

Ved henting er det samme kaoset - om ikke verre - i garderoben. Med litt flaks finner man igjen det godt merkede tøyet på plassen til eget barn, eller i alle fall like ved. Barnet ser man imidlertid ikke, men siden alle uteklær er inne antar man at barnet også er inne. Så man leter inne, uten å finne verken voksne eller eget barn.

Uteområdet kan være stort, og de voksne man ser er opptatt med hvert sitt barn med spesielle behov. Man blir guidet til den voksne som har ansvaret på det aktuelle tidspunktet, og får vite at ens eget barn nok er ute et sted. Så man går på leting, og finner barnet i en kald krok sammen med en mye eldre elev. Barnet, som på morgenen hadde både god varm jakke, strømpebukse og skjørt har nå på seg bare skjørt og T-skjorte - selv om gradestokken ikke viser mer enn drøyt 10 grader.

Så går turen innom den ansvarlig voksne igjen, hvor man spør hvordan dagen til poden har vært. Åh, de har hatt det så gøy, lekt og spist godt og bare hatt det supert.

I bilen spør man barnet hvordan dagen har vært, og man får en annen historie. Om ingen hjelp til å åpne en gjenstridig melkekartong, så en halv brødskive blir spist uten drikke, mer får man ikke ned uten væske til om morgenen. Om at guttene bråker og om kollektiv avstraffelse av hele gruppa, om at noen slår og blir slått og at man er sår i baken fordi man ikke greide å tørke alt selv. Og om ensomhet og tilskuerplass til andres leik.

Når kvelden kommer sender man en litt ilter tanke til de ansatte på SFO, men neste morgen starter man på ny frisk og tenker "I dag blir det nok annerledes!"

[Lillemus]

Når man er på den andre siden, altså foreldresiden, så kan en SFO-dag være omtrent slik for en nyinnflyttet 1. klassing:

Man kommer til SFO med en omtenksomt smurt matpakke, barnet har gledet seg til å spise sammen med nye venner på SFO. Man kjemper seg fram til han/hun som sitter ved skrivebordet og noterer hvem som kommer, og på veien må man klatre over en kaotisk garderobe, rope for å komme i kontakt med barnet sitt og rydde før det er mulig å henge fra seg barnets yttertøy på dens egen knagg. For der har noen andre hengt noe, lagt fra seg noe eller revet ned det som hang der.

Når barnet så er inne, sier man ha det og gir klem.

Ved henting er det samme kaoset - om ikke verre - i garderoben. Med litt flaks finner man igjen det godt merkede tøyet på plassen til eget barn, eller i alle fall like ved. Barnet ser man imidlertid ikke, men siden alle uteklær er inne antar man at barnet også er inne. Så man leter inne, uten å finne verken voksne eller eget barn.

Uteområdet kan være stort, og de voksne man ser er opptatt med hvert sitt barn med spesielle behov. Man blir guidet til den voksne som har ansvaret på det aktuelle tidspunktet, og får vite at ens eget barn nok er ute et sted. Så man går på leting, og finner barnet i en kald krok sammen med en mye eldre elev. Barnet, som på morgenen hadde både god varm jakke, strømpebukse og skjørt har nå på seg bare skjørt og T-skjorte - selv om gradestokken ikke viser mer enn drøyt 10 grader.

Så går turen innom den ansvarlig voksne igjen, hvor man spør hvordan dagen til poden har vært. Åh, de har hatt det så gøy, lekt og spist godt og bare hatt det supert.

I bilen spør man barnet hvordan dagen har vært, og man får en annen historie. Om ingen hjelp til å åpne en gjenstridig melkekartong, så en halv brødskive blir spist uten drikke, mer får man ikke ned uten væske til om morgenen. Om at guttene bråker og om kollektiv avstraffelse av hele gruppa, om at noen slår og blir slått og at man er sår i baken fordi man ikke greide å tørke alt selv. Og om ensomhet og tilskuerplass til andres leik.

Når kvelden kommer sender man en litt ilter tanke til de ansatte på SFO, men neste morgen starter man på ny frisk og tenker "I dag blir det nok annerledes!"

Jøjje meg. Heldigvis kjenner jeg meg overhode ikke igjen i denne sfo-fremstillingen!

[Gjest Elextra]

Siste avsnittet ditt er ikke helt i samsvar med resten. Tviler på at du egentlig synes det er særlig gøy.

Du er tydeligvis irritert på foreldre, men min min erfaring er at hovedproblemet er for liten bemanning på SFO.

Når det gjelder bordskikk: ''Så er det bordplassering, det er en vanskelig ting for mange barn, det er nesten så jeg tror mange barn får brødskiva i hånden og kan fortsette leken hjemme for det er ikke så veldig mange som klarer å sitte rolig ved matbordet lengre enn 5 minutter! (er det sånn hjemme hos deg eller har du lært dem bordskikk)'' vil jeg nevne at småbarn ikke har noen problemer med å opptre forskjellig i ulike sammenhenger, alt ettersom hvilke forventninger og reaksjoner de møter. Barn kan gjerne være troll hos besteforeldre og engler hjemme - eller omvendt. Med andre ord kan det godt hende disse barna har god bordskikk hjemme.

[Gjest Elextra]

Hei!

du skriver at det skjer mye gøy på sfo, men i innlegget ditt høres du mer frustrert ut, over alle de dårlige foreldrene som ikke a)passer på å gi barna froskost og ikke merker klærne godt nok og c)ikke gir barna klesskift og d)ikke tar med nok og passende tøy og til slutt e)som kager på sfo personalet når alt er deres egen skyld. Hvor er alt det gøye?

Selv kan jeg godt være like kritisk overfor vår sfo. Der er det for det første vanvittig mye bråk, alt for mange barn på for lite område, slitte og stygge lokaler, for få voksne, for dårlig mat, for dårlig plass i garderoben (sånn at tøy vi merker godt med navn blir borte uten noensinne å komme til rette igjen)....

De har det nok gøy også, men nå er jeg sliten av sfo, og orker ikke klage på det mer. Nå er det egentlig bare å glede seg til ungene blir så store at de ikke trenger sfo mer.

Forresten så overdriver jeg litt. for det har blitt bedre på vår sfi dette skoleåret. Jeg har ikke klaget til dem en eneste gang. Men jeg er ikke trygg på at de ser ungene og som du ser om de har noen å leke med etc. Til det er de for få og barna er for mange....

''for dårlig mat''

Jøss - får dere mat på SFO?

[Gjest Mom33]

Jøjje meg. Heldigvis kjenner jeg meg overhode ikke igjen i denne sfo-fremstillingen!

Det er ikke nødvendigvis slik hver dag, men noen slike dager er det. Jeg skjønner at det er kaotisk med 140 barn å holde styr på, og det er nok helst på dager med sykdom blant personalet det blir slik.

SFO er et "stebarn" i Norsk Skole, og det er utrolige forskjeller fra sted til sted. Noen steder er SFO kun en oppbevaringsplass, andre steder har SFO et godt innhold. Har engang lest en rapport på dette, du har den på jobben din, det spriker veldig.

[Speak]

Tankevekker.

Forstår at det ikke er enkelt til å få de praktiske tingene til å fungere, og at det faktisk går ut over tiden dere har til det dere faktisk skal gjøre.

Jeg skal i hvertfall enda en gang ta meg i nakke å prøve å sørge for at snuppa har det ho trenger. (Ble minnet på det i går da ho kom hjem i skifteklærne sine ettersom noen hadde spruta ho ned med lere)

[Gjest lett sjokkert mamma]

Når man er på den andre siden, altså foreldresiden, så kan en SFO-dag være omtrent slik for en nyinnflyttet 1. klassing:

Man kommer til SFO med en omtenksomt smurt matpakke, barnet har gledet seg til å spise sammen med nye venner på SFO. Man kjemper seg fram til han/hun som sitter ved skrivebordet og noterer hvem som kommer, og på veien må man klatre over en kaotisk garderobe, rope for å komme i kontakt med barnet sitt og rydde før det er mulig å henge fra seg barnets yttertøy på dens egen knagg. For der har noen andre hengt noe, lagt fra seg noe eller revet ned det som hang der.

Når barnet så er inne, sier man ha det og gir klem.

Ved henting er det samme kaoset - om ikke verre - i garderoben. Med litt flaks finner man igjen det godt merkede tøyet på plassen til eget barn, eller i alle fall like ved. Barnet ser man imidlertid ikke, men siden alle uteklær er inne antar man at barnet også er inne. Så man leter inne, uten å finne verken voksne eller eget barn.

Uteområdet kan være stort, og de voksne man ser er opptatt med hvert sitt barn med spesielle behov. Man blir guidet til den voksne som har ansvaret på det aktuelle tidspunktet, og får vite at ens eget barn nok er ute et sted. Så man går på leting, og finner barnet i en kald krok sammen med en mye eldre elev. Barnet, som på morgenen hadde både god varm jakke, strømpebukse og skjørt har nå på seg bare skjørt og T-skjorte - selv om gradestokken ikke viser mer enn drøyt 10 grader.

Så går turen innom den ansvarlig voksne igjen, hvor man spør hvordan dagen til poden har vært. Åh, de har hatt det så gøy, lekt og spist godt og bare hatt det supert.

I bilen spør man barnet hvordan dagen har vært, og man får en annen historie. Om ingen hjelp til å åpne en gjenstridig melkekartong, så en halv brødskive blir spist uten drikke, mer får man ikke ned uten væske til om morgenen. Om at guttene bråker og om kollektiv avstraffelse av hele gruppa, om at noen slår og blir slått og at man er sår i baken fordi man ikke greide å tørke alt selv. Og om ensomhet og tilskuerplass til andres leik.

Når kvelden kommer sender man en litt ilter tanke til de ansatte på SFO, men neste morgen starter man på ny frisk og tenker "I dag blir det nok annerledes!"

Dette stemmer ganske bra med mitt inntrykk av SFO etter at poden har gått der i snart en måned (

Er rett og slett skuffa over hele greia - og dette betaler vi masse penger for!! Har allerede levert oppsigelse av plassen - etter jul skal han heller gå hjem etter skola (jeg er da hjemme i svangerskapspermisjon). Gleder meg faktisk, blir godt å ha en ting mindre å bekymre seg for (er allerede lei av å lete etter godt merkede klær, lete etter ansatte - enda de er mange, lete etter ungen min......for ikke å snakke om støynivået....)

Hilsen

[Gjest Mom33]

Dette stemmer ganske bra med mitt inntrykk av SFO etter at poden har gått der i snart en måned (

Er rett og slett skuffa over hele greia - og dette betaler vi masse penger for!! Har allerede levert oppsigelse av plassen - etter jul skal han heller gå hjem etter skola (jeg er da hjemme i svangerskapspermisjon). Gleder meg faktisk, blir godt å ha en ting mindre å bekymre seg for (er allerede lei av å lete etter godt merkede klær, lete etter ansatte - enda de er mange, lete etter ungen min......for ikke å snakke om støynivået....)

Hilsen

Jeg hadde nok kanskje en forventning om at 6-åringene ble litt mer tatt vare på, ja, de kommer tross alt direkte fra barnehagen hvor de ble veldig passet på. Men jeg ser problematikken, og jeg vet jo at dette ikke er noe annet enn en variant av "å ikke være alene".

Vi vurderer sterkt å si opp plassen vi også, men av praktiske årsaker er det ikke mulig å gjøre det på dagen. Dessverre. Etter jul, derimot, kan det nok hende vi kutter ut, da har vår hverdag også endret seg mye.

Også må jeg bare presisere: Alle dager er ikke slik, men jeg synes jo at ingen dager burde være slik...

[Mirabell]

Gurimalla, her var det mange som var misfornøyde med sfo, på "begge sider av bordet"! Jeg er heller ikke 100% fornøyd med tilbudet, det er dyrt og maten er kanskje ikke helt optimal (ref. hun nedenfor som er opprørt over foreldre som gir barna sine leverpostei fra gul boks...)

Men:

Vi har ikke mistet ett klesplagg på et drøyt år.

Barna sitter enten rolig inne og tegner/spiller spill eller leker greit ute når vi henter.

Sfo har veldig fokus på å lære barna å holde orden på plassen sin. Trener på dette jevnlig.

Når det gjelder riktige klær for all slags vær, er det løst på følgende måte:

Hvis det mangler f.eks. regntøy på en regnværsdag eller lue på en kald vinterdag, kan sfo ringe foreldrene og be dem hente barnet. (forøvrig samme regel som i barnehagen) Dette ble tatt opp av sfo-leder på et foreldremøte.

Selv om sfo har begrensede resurser, kan MYE løses med litt innsats fra sfo-ledelsen vha. rutiner og organisering av hverdagen

[jubalong70]

Så spennende å få innblikk i din hverdag.

Jeg prøver av beste evne å navne alle klærne til barna mine, og vi har til nå ikke mistet noe hverken i barnehage eller på skolen. (Noe har kommet i "gjenglemt"kurven, men jeg har funnet det der.)

Mine barn sitter heldigvis i ro når de spiser, der er jeg kjempestreng.

[Åsemor]

Når man er på den andre siden, altså foreldresiden, så kan en SFO-dag være omtrent slik for en nyinnflyttet 1. klassing:

Man kommer til SFO med en omtenksomt smurt matpakke, barnet har gledet seg til å spise sammen med nye venner på SFO. Man kjemper seg fram til han/hun som sitter ved skrivebordet og noterer hvem som kommer, og på veien må man klatre over en kaotisk garderobe, rope for å komme i kontakt med barnet sitt og rydde før det er mulig å henge fra seg barnets yttertøy på dens egen knagg. For der har noen andre hengt noe, lagt fra seg noe eller revet ned det som hang der.

Når barnet så er inne, sier man ha det og gir klem.

Ved henting er det samme kaoset - om ikke verre - i garderoben. Med litt flaks finner man igjen det godt merkede tøyet på plassen til eget barn, eller i alle fall like ved. Barnet ser man imidlertid ikke, men siden alle uteklær er inne antar man at barnet også er inne. Så man leter inne, uten å finne verken voksne eller eget barn.

Uteområdet kan være stort, og de voksne man ser er opptatt med hvert sitt barn med spesielle behov. Man blir guidet til den voksne som har ansvaret på det aktuelle tidspunktet, og får vite at ens eget barn nok er ute et sted. Så man går på leting, og finner barnet i en kald krok sammen med en mye eldre elev. Barnet, som på morgenen hadde både god varm jakke, strømpebukse og skjørt har nå på seg bare skjørt og T-skjorte - selv om gradestokken ikke viser mer enn drøyt 10 grader.

Så går turen innom den ansvarlig voksne igjen, hvor man spør hvordan dagen til poden har vært. Åh, de har hatt det så gøy, lekt og spist godt og bare hatt det supert.

I bilen spør man barnet hvordan dagen har vært, og man får en annen historie. Om ingen hjelp til å åpne en gjenstridig melkekartong, så en halv brødskive blir spist uten drikke, mer får man ikke ned uten væske til om morgenen. Om at guttene bråker og om kollektiv avstraffelse av hele gruppa, om at noen slår og blir slått og at man er sår i baken fordi man ikke greide å tørke alt selv. Og om ensomhet og tilskuerplass til andres leik.

Når kvelden kommer sender man en litt ilter tanke til de ansatte på SFO, men neste morgen starter man på ny frisk og tenker "I dag blir det nok annerledes!"

Huffda, nå ble jeg helt på gråten her.

Det ermange år til jeg får personlig kjennskap til SFO, men jeg håper snart det kommer retningslinjer og kvalitetssikring på alle norges SFO.

[Åsemor]

Er du nå helt sikker på at dette er riktige jobben for deg? Kanskje du vil trives bedre med å gjøre noe annet?

Jeg kjenner et par stk som jobber på SFO, de bruker dagen på å glede seg til å komme seg hjem, men smiler for å få gode referanser til alle de andre mer spennende jobbene de søker.

[Mrs. Wallace]

Når man er på den andre siden, altså foreldresiden, så kan en SFO-dag være omtrent slik for en nyinnflyttet 1. klassing:

Man kommer til SFO med en omtenksomt smurt matpakke, barnet har gledet seg til å spise sammen med nye venner på SFO. Man kjemper seg fram til han/hun som sitter ved skrivebordet og noterer hvem som kommer, og på veien må man klatre over en kaotisk garderobe, rope for å komme i kontakt med barnet sitt og rydde før det er mulig å henge fra seg barnets yttertøy på dens egen knagg. For der har noen andre hengt noe, lagt fra seg noe eller revet ned det som hang der.

Når barnet så er inne, sier man ha det og gir klem.

Ved henting er det samme kaoset - om ikke verre - i garderoben. Med litt flaks finner man igjen det godt merkede tøyet på plassen til eget barn, eller i alle fall like ved. Barnet ser man imidlertid ikke, men siden alle uteklær er inne antar man at barnet også er inne. Så man leter inne, uten å finne verken voksne eller eget barn.

Uteområdet kan være stort, og de voksne man ser er opptatt med hvert sitt barn med spesielle behov. Man blir guidet til den voksne som har ansvaret på det aktuelle tidspunktet, og får vite at ens eget barn nok er ute et sted. Så man går på leting, og finner barnet i en kald krok sammen med en mye eldre elev. Barnet, som på morgenen hadde både god varm jakke, strømpebukse og skjørt har nå på seg bare skjørt og T-skjorte - selv om gradestokken ikke viser mer enn drøyt 10 grader.

Så går turen innom den ansvarlig voksne igjen, hvor man spør hvordan dagen til poden har vært. Åh, de har hatt det så gøy, lekt og spist godt og bare hatt det supert.

I bilen spør man barnet hvordan dagen har vært, og man får en annen historie. Om ingen hjelp til å åpne en gjenstridig melkekartong, så en halv brødskive blir spist uten drikke, mer får man ikke ned uten væske til om morgenen. Om at guttene bråker og om kollektiv avstraffelse av hele gruppa, om at noen slår og blir slått og at man er sår i baken fordi man ikke greide å tørke alt selv. Og om ensomhet og tilskuerplass til andres leik.

Når kvelden kommer sender man en litt ilter tanke til de ansatte på SFO, men neste morgen starter man på ny frisk og tenker "I dag blir det nok annerledes!"

Dette høres dessverre kjent ut. Og jeg vil gjerne tilføye:

Man kommer for å hente barnet sitt, tramper rundt i skolegården som bugner av barn, ser til slutt to Sfo-ansatte som sitter og prater på en benk, og spør dem om de har sett barnet. De vet ikke hvem det er. Man beskriver "Petter, 6 år, lyst hår, blå jakke...." og får til slutt et likegyldig svar svar "Petter? Det vet jeg ikke hvem er. Prøv borte ved fotballbanen" - før de ansatte begynner å prate seg imellom igjen. Det tar ti minutter å treffe på andre som jobber der, og ytterligere ti minutter å finne barnet, for ingen vet hvor han er.

Når man finner ham, er han tynnkledd, med våte sko. Man leter i garderoben etter den andre ekstrastøvelen (ja, den er merket med navn), og prøver å finne noen som jobber der for å spørre om hjelp. Men når noen duller opp, svarer de "neeei, støvel? eeehhh...dere får nesten bare lete litt".

Ett år senere har støvelen fremdeles ikke dukket opp. Men vi har redusert Sfo-tiden.

[pekkaline]

Når man er på den andre siden, altså foreldresiden, så kan en SFO-dag være omtrent slik for en nyinnflyttet 1. klassing:

Man kommer til SFO med en omtenksomt smurt matpakke, barnet har gledet seg til å spise sammen med nye venner på SFO. Man kjemper seg fram til han/hun som sitter ved skrivebordet og noterer hvem som kommer, og på veien må man klatre over en kaotisk garderobe, rope for å komme i kontakt med barnet sitt og rydde før det er mulig å henge fra seg barnets yttertøy på dens egen knagg. For der har noen andre hengt noe, lagt fra seg noe eller revet ned det som hang der.

Når barnet så er inne, sier man ha det og gir klem.

Ved henting er det samme kaoset - om ikke verre - i garderoben. Med litt flaks finner man igjen det godt merkede tøyet på plassen til eget barn, eller i alle fall like ved. Barnet ser man imidlertid ikke, men siden alle uteklær er inne antar man at barnet også er inne. Så man leter inne, uten å finne verken voksne eller eget barn.

Uteområdet kan være stort, og de voksne man ser er opptatt med hvert sitt barn med spesielle behov. Man blir guidet til den voksne som har ansvaret på det aktuelle tidspunktet, og får vite at ens eget barn nok er ute et sted. Så man går på leting, og finner barnet i en kald krok sammen med en mye eldre elev. Barnet, som på morgenen hadde både god varm jakke, strømpebukse og skjørt har nå på seg bare skjørt og T-skjorte - selv om gradestokken ikke viser mer enn drøyt 10 grader.

Så går turen innom den ansvarlig voksne igjen, hvor man spør hvordan dagen til poden har vært. Åh, de har hatt det så gøy, lekt og spist godt og bare hatt det supert.

I bilen spør man barnet hvordan dagen har vært, og man får en annen historie. Om ingen hjelp til å åpne en gjenstridig melkekartong, så en halv brødskive blir spist uten drikke, mer får man ikke ned uten væske til om morgenen. Om at guttene bråker og om kollektiv avstraffelse av hele gruppa, om at noen slår og blir slått og at man er sår i baken fordi man ikke greide å tørke alt selv. Og om ensomhet og tilskuerplass til andres leik.

Når kvelden kommer sender man en litt ilter tanke til de ansatte på SFO, men neste morgen starter man på ny frisk og tenker "I dag blir det nok annerledes!"

Jøsses, er det såå galt altså? Ser andre i tråden kjenner seg igjen i det du skriver. Jeg har alltid trodd at det var noe ala barnehage, altså kontakt med voksen - barn. Lek under kontrolerte forhold osv. Hjelpes, er glad ingen av mine har hatt behov for sfo. Jeg tror nok at det kanskje er ulikt fra sted til sted, og at noen kan rose sitt sted???

[Gjest Mom33]

Jøsses, er det såå galt altså? Ser andre i tråden kjenner seg igjen i det du skriver. Jeg har alltid trodd at det var noe ala barnehage, altså kontakt med voksen - barn. Lek under kontrolerte forhold osv. Hjelpes, er glad ingen av mine har hatt behov for sfo. Jeg tror nok at det kanskje er ulikt fra sted til sted, og at noen kan rose sitt sted???

Ånei, SFO er laaaangt unna barnehage. Det blir så snodig for meg, for selv om vi har hele 4 uker til forberedelse på denne overgangen (!) så klarer vi nok ikke å omforme barna til fullstendig selvstendige individer som forstår alt sitt eget beste...

Og heldgivis er det kjempestore variasjoner på SFO'ene rundt omkring.

[Gjest Mom33]

Dette høres dessverre kjent ut. Og jeg vil gjerne tilføye:

Man kommer for å hente barnet sitt, tramper rundt i skolegården som bugner av barn, ser til slutt to Sfo-ansatte som sitter og prater på en benk, og spør dem om de har sett barnet. De vet ikke hvem det er. Man beskriver "Petter, 6 år, lyst hår, blå jakke...." og får til slutt et likegyldig svar svar "Petter? Det vet jeg ikke hvem er. Prøv borte ved fotballbanen" - før de ansatte begynner å prate seg imellom igjen. Det tar ti minutter å treffe på andre som jobber der, og ytterligere ti minutter å finne barnet, for ingen vet hvor han er.

Når man finner ham, er han tynnkledd, med våte sko. Man leter i garderoben etter den andre ekstrastøvelen (ja, den er merket med navn), og prøver å finne noen som jobber der for å spørre om hjelp. Men når noen duller opp, svarer de "neeei, støvel? eeehhh...dere får nesten bare lete litt".

Ett år senere har støvelen fremdeles ikke dukket opp. Men vi har redusert Sfo-tiden.

Huff... Vi har ikke mistet noe enda, forsåvidt, men det har jo ikke vært så mye å miste enda heller, da.

Nei, jeg skulle ønske det var litt kvalitet i SFO også, som et krav altså, og at det ikke bare er så tilfeldig.