Tilknytningsforstyrrelser

[Koreandra]

Hei igjen. Nå er det lenge siden jeg her vært aktiv her inne. Ser at dette med med tilknytningsforstyrrelser er litt i fokus, og det er jeg glad for og se. Vi har to gutter fra Korea, en på 4 1/2 og en på snart to år. Han eldste vår har slitt så med tilknytning i forhold til meg og i forhold til barnehagen. Det har vært mye slåing, spytting og høyt aktivitetsnivå, også masse misforståelser hva gjelder han og bhg personalet. I barnehagen har det vært forslått ADHD problematikk, og generelle adferdsvansker. Men vi har stått på vårt og gitt info om dette med tilknytning problemer, og at det er der det ligger hos ham. Vi har lest om emne, vært innpå sidene til Haarklau, vi har også hatt telefonkonsultasjon med ham, og dette har hjulpet oss mye.

Jeg som mamma til supergutten har også jobbet iherdig med hans problemer i forhold til meg som morsperson og den sviktende part. Jeg har vært der for ham med åpne armer, gode ord og masse kjærlighet og forståelse. Dette har også gjort mye for han. Nå er han mye roligere, han har masse empati for alle her hjemme og spes lillebror, og det er litt bedre i bhg. Men det har vært så mye neg i bhg som jeg føler henger ved han, og jeg er redd det neg skal henge med han videre inn i skolen osv. Vi vurderer å bytte bhg nå. Kan være dumt, men og bra. Er det noen synspunkter på dette. Takker for svar Koreandra

[Gjest lacaw]

Hei, jeg synes du skal holde på ditt ifht barnehagen. Det har vært en seminar nå nylig i regi av Adopsjonsforum om tilknytninger. Interessant dag, men veldig vanskelig å forstå alt foreleseren sa (snakket dansk), men gode lyseark var bra som støtte underveis. Han ga nyttig informasjon om hva påvirkinger i svangerskap, den første spebarnstiden, tiden i forsterhjem/barnehjem etc KAN medføre (jeg sier kan fordi ikke alle barn opplever og reagerer likt selv om de har erfaringer fra samme barnehjem etc). For meg ble det en bekreftelse på at vi nok har det veldig enkelt tross alt med vårt barn selv om det i perioder oppleves anderledes også for oss.

I perioder når ting har toppet seg, så er det akkurat slik du sier; slåing, klyping, høylydte protester, raserianfall, klenging og for det meste rettet mot meg (mor). Som regel oppstår alle disse tingene samtidig som et virrvar av "angrep". Heldigvis for oss så har dette avtatt i hyppighet, men barnet er nå blitt større og det er ikke alltid like enkelt når en forholdsvis stor 9-årig setter igang og ikke umiddelbart hører etter når jeg ber barnet slutte.

Vår erfaring er også at barnet stadig har behov for bekreftelser fra meg om at jeg bryr meg, er glad i osv. Jeg føler selv av jeg overøser barnet med kjærlighet, trygghet, tillit og omsorg - men stadig trenger barnet en "forsikring" om at jeg bryr meg, er glad i osv. Barnet vårt avviser skjelden, og er veldig glad i å kose, fortsatt sitte på fanget og være i nærheten. Holder på en del småbarnsnykker (tror jeg) for at vi skal ha nærhet.

For utenforstående opptrer barnet seg stort sett greit - og vår familie ser av og til ut til å være et eksemplar-familie når alt går på skinner. Det er mye kos og klem osv.

Vi har imidlertid ikke hatt vedvarnede problemer i barnehage og skole knyttet til vårt barns oppførsel. På skolen har vi hatt en episode der barnet vårt klappa til en voksen, og den voksne oppfattet det som slåing. Vi snakke med barnet, og oppfattet vårt barn slik at det var forsøk på å ta kontakt som ikke ble oppnådd - og da kom denne slåingen opp igjen. Kanskje en "urgammel erfaringsmåte" å få kontakt på, ikke vet jeg.

Men, siden har det ikke vært noe så vidt jeg vet. Barnet havner imidlertid lett i konflikt med andre barn pga at barnet blander seg inn, har stor rettferdighetssans og empati med de som bli forulempet. Vil være der ting skjer. Munter og åpen, men eksplosiv (lett antennelig).

Lykke til videre.

[Koreandra]

Hei, jeg synes du skal holde på ditt ifht barnehagen. Det har vært en seminar nå nylig i regi av Adopsjonsforum om tilknytninger. Interessant dag, men veldig vanskelig å forstå alt foreleseren sa (snakket dansk), men gode lyseark var bra som støtte underveis. Han ga nyttig informasjon om hva påvirkinger i svangerskap, den første spebarnstiden, tiden i forsterhjem/barnehjem etc KAN medføre (jeg sier kan fordi ikke alle barn opplever og reagerer likt selv om de har erfaringer fra samme barnehjem etc). For meg ble det en bekreftelse på at vi nok har det veldig enkelt tross alt med vårt barn selv om det i perioder oppleves anderledes også for oss.

I perioder når ting har toppet seg, så er det akkurat slik du sier; slåing, klyping, høylydte protester, raserianfall, klenging og for det meste rettet mot meg (mor). Som regel oppstår alle disse tingene samtidig som et virrvar av "angrep". Heldigvis for oss så har dette avtatt i hyppighet, men barnet er nå blitt større og det er ikke alltid like enkelt når en forholdsvis stor 9-årig setter igang og ikke umiddelbart hører etter når jeg ber barnet slutte.

Vår erfaring er også at barnet stadig har behov for bekreftelser fra meg om at jeg bryr meg, er glad i osv. Jeg føler selv av jeg overøser barnet med kjærlighet, trygghet, tillit og omsorg - men stadig trenger barnet en "forsikring" om at jeg bryr meg, er glad i osv. Barnet vårt avviser skjelden, og er veldig glad i å kose, fortsatt sitte på fanget og være i nærheten. Holder på en del småbarnsnykker (tror jeg) for at vi skal ha nærhet.

For utenforstående opptrer barnet seg stort sett greit - og vår familie ser av og til ut til å være et eksemplar-familie når alt går på skinner. Det er mye kos og klem osv.

Vi har imidlertid ikke hatt vedvarnede problemer i barnehage og skole knyttet til vårt barns oppførsel. På skolen har vi hatt en episode der barnet vårt klappa til en voksen, og den voksne oppfattet det som slåing. Vi snakke med barnet, og oppfattet vårt barn slik at det var forsøk på å ta kontakt som ikke ble oppnådd - og da kom denne slåingen opp igjen. Kanskje en "urgammel erfaringsmåte" å få kontakt på, ikke vet jeg.

Men, siden har det ikke vært noe så vidt jeg vet. Barnet havner imidlertid lett i konflikt med andre barn pga at barnet blander seg inn, har stor rettferdighetssans og empati med de som bli forulempet. Vil være der ting skjer. Munter og åpen, men eksplosiv (lett antennelig).

Lykke til videre.

Takker for svar. Jeg kjenner igjen mye av det du forteller. Han vår har også enorm rettferdighetssans, skal ordne opp når andre barn opplever noe som er urettferdig. Dette blir ofte litt voldsomt, og det blir oppfattet neg av de voksne i bhg.

I forhold til det med at det er mor som får det meste lærte vi av Haarklau at det er fordi det er kvinner som har sviktet barnet, og at det er egentlig bio mor barnet skal ta og ikke meg eller deg. Vi merker de samme tendensene hos vår yngste gutt, men i mindre grad, også vet vi så mye mer hva det er og dermed blir det lettere å gjøre de rette tiltakene. Men det er like mye gleder med barna som det er utfordringer, heldigvis.

[latinomama]

Du kjenner barnet ditt best, og du vet hva som er best for barnet ditt. Jeg betviler derfor ikke at barnet ditt kan slite med tilknytnings forstyrrelser. Likevel kjenner jeg igjen noe hos barnet ditt, også i mitt eget barn.

Mitt barn har ikke tilknytnings forstyrrelser, men derimot et utfordrende temperament. Dette temperamentet er det viktig at vi som mor og far møter med anerkjennelse og respekt, slik at barnet opplever seg som sett, med stor verdi og ikke som "slemt". Det er min oppgave å hjelpe til med å sette ord på følelser og gi det mentale verktøy, slik at sinne, glede og entusiasme kommer ut på en konsruktiv måte.

Det er hardt å stå i stormen, når barnet flyr på deg, biter, slår og sparker, og det er hardt å møte dette med en rolig, tydelig og bestemt hånd.

Likevel, etterhvert som barnet vokser til, så utvikles også tanker, og barnet vil etterhvert roe seg ned og uttrykke sine emosjonelle sider i en mer "akseptert" form. Dette ser vi hos vårt barn.

Men igjen. Jeg undervurderer ikke din antagelse om at det er tilknytnings forstyrrelser. Men det kan kanskje også være et normalt og utfordrende temperament. I likhet med oss foreldre, så tolker fagfolk også. Jeg har opplevd å bli usikker og frustrert av for mange teorier og ytringer fra fagfolk, og jeg har måttet lære meg å stole på min egen intuisjon om hva som er best for barnet mitt.

Når det gjelder barnehagen, så var jeg som deg redd for at barnet mitt skulle bli et "problem" og at dette skulle følge det oppover i skolen.

Mitt råd er derfor å samarbeide tett med barnehagen. Fokuser entydig på det positive og legg opp til gode mestringsopplevelser for barnet. Ha en samtale med din kontaktperson hver dag, og be om tilbakemelding om hvordan dagen har vært. Men igjen, legg vekt på det som har vært positivt. Det som er viktig her er at barnet ditt får en forståelse av seg selv, som en som kan og får til noe, samt at det har en verdi i forhold til sine omgivelser. Ofte vil vår fokus smitte over på barnet, og barnet vil oppleve seg selv som positiv.

I tillegg så opplevde vi at vårt barn trengte hjelp til å roe seg og hvile. Derfor gjorde vi sjelden andre aktiviteter eller hadde besøk etter barnehagetid i hverdagene. Jeg aktiviserte også lite. Han satt mye på fanget, vi leste en del, hørte på musikk, brukte lang tid på legge rutiner etc. Jeg passet på at han fikk nok søvn.

Jeg tror ikke du bør bytte barnehage, med mindre du opplever barnehagen som skadelig for barnet ditt. Hvis det er praktisk mulig, så kan det hende at dagen bør kuttes, slik at barnet ditt ikke blir alt for slitent.

Dette er bare noen tanker jeg har og som er tuftet på min egen erfaring.

Stå på.......

[trk1365380645]

Du kjenner barnet ditt best, og du vet hva som er best for barnet ditt. Jeg betviler derfor ikke at barnet ditt kan slite med tilknytnings forstyrrelser. Likevel kjenner jeg igjen noe hos barnet ditt, også i mitt eget barn.

Mitt barn har ikke tilknytnings forstyrrelser, men derimot et utfordrende temperament. Dette temperamentet er det viktig at vi som mor og far møter med anerkjennelse og respekt, slik at barnet opplever seg som sett, med stor verdi og ikke som "slemt". Det er min oppgave å hjelpe til med å sette ord på følelser og gi det mentale verktøy, slik at sinne, glede og entusiasme kommer ut på en konsruktiv måte.

Det er hardt å stå i stormen, når barnet flyr på deg, biter, slår og sparker, og det er hardt å møte dette med en rolig, tydelig og bestemt hånd.

Likevel, etterhvert som barnet vokser til, så utvikles også tanker, og barnet vil etterhvert roe seg ned og uttrykke sine emosjonelle sider i en mer "akseptert" form. Dette ser vi hos vårt barn.

Men igjen. Jeg undervurderer ikke din antagelse om at det er tilknytnings forstyrrelser. Men det kan kanskje også være et normalt og utfordrende temperament. I likhet med oss foreldre, så tolker fagfolk også. Jeg har opplevd å bli usikker og frustrert av for mange teorier og ytringer fra fagfolk, og jeg har måttet lære meg å stole på min egen intuisjon om hva som er best for barnet mitt.

Når det gjelder barnehagen, så var jeg som deg redd for at barnet mitt skulle bli et "problem" og at dette skulle følge det oppover i skolen.

Mitt råd er derfor å samarbeide tett med barnehagen. Fokuser entydig på det positive og legg opp til gode mestringsopplevelser for barnet. Ha en samtale med din kontaktperson hver dag, og be om tilbakemelding om hvordan dagen har vært. Men igjen, legg vekt på det som har vært positivt. Det som er viktig her er at barnet ditt får en forståelse av seg selv, som en som kan og får til noe, samt at det har en verdi i forhold til sine omgivelser. Ofte vil vår fokus smitte over på barnet, og barnet vil oppleve seg selv som positiv.

I tillegg så opplevde vi at vårt barn trengte hjelp til å roe seg og hvile. Derfor gjorde vi sjelden andre aktiviteter eller hadde besøk etter barnehagetid i hverdagene. Jeg aktiviserte også lite. Han satt mye på fanget, vi leste en del, hørte på musikk, brukte lang tid på legge rutiner etc. Jeg passet på at han fikk nok søvn.

Jeg tror ikke du bør bytte barnehage, med mindre du opplever barnehagen som skadelig for barnet ditt. Hvis det er praktisk mulig, så kan det hende at dagen bør kuttes, slik at barnet ditt ikke blir alt for slitent.

Dette er bare noen tanker jeg har og som er tuftet på min egen erfaring.

Stå på.......

Hei!

Først vil jeg si takk til latinomamma for påminnelsen om at man ikke må se seg blind på en forklaringsmåte og å se det individuelle barnet, ikke en "fasit".

Koreandra: Som jeg ser det er det to hovedmomenter i forhold til om det vil kunne være bra å skifte barnehage:

1: Hvis personalet ikke klarer å se forbi det som har vært negativt, hvis de ikke klarer å se hele barnet, kan det være lettere å begynne med blanke ark.

2: Men det må veies opp mot det at barnet må bli kjent med en ny barnehage, nye voksne, nye barn, nye rutiner etc. Og man kan jo ikke være helt sikker på at den nye bhg er annerledes... Håper barnet deres får det godt i barnehagen, om dere skifter eller ei.

Hjertelig hilsen trk

[Koreandra]

Du kjenner barnet ditt best, og du vet hva som er best for barnet ditt. Jeg betviler derfor ikke at barnet ditt kan slite med tilknytnings forstyrrelser. Likevel kjenner jeg igjen noe hos barnet ditt, også i mitt eget barn.

Mitt barn har ikke tilknytnings forstyrrelser, men derimot et utfordrende temperament. Dette temperamentet er det viktig at vi som mor og far møter med anerkjennelse og respekt, slik at barnet opplever seg som sett, med stor verdi og ikke som "slemt". Det er min oppgave å hjelpe til med å sette ord på følelser og gi det mentale verktøy, slik at sinne, glede og entusiasme kommer ut på en konsruktiv måte.

Det er hardt å stå i stormen, når barnet flyr på deg, biter, slår og sparker, og det er hardt å møte dette med en rolig, tydelig og bestemt hånd.

Likevel, etterhvert som barnet vokser til, så utvikles også tanker, og barnet vil etterhvert roe seg ned og uttrykke sine emosjonelle sider i en mer "akseptert" form. Dette ser vi hos vårt barn.

Men igjen. Jeg undervurderer ikke din antagelse om at det er tilknytnings forstyrrelser. Men det kan kanskje også være et normalt og utfordrende temperament. I likhet med oss foreldre, så tolker fagfolk også. Jeg har opplevd å bli usikker og frustrert av for mange teorier og ytringer fra fagfolk, og jeg har måttet lære meg å stole på min egen intuisjon om hva som er best for barnet mitt.

Når det gjelder barnehagen, så var jeg som deg redd for at barnet mitt skulle bli et "problem" og at dette skulle følge det oppover i skolen.

Mitt råd er derfor å samarbeide tett med barnehagen. Fokuser entydig på det positive og legg opp til gode mestringsopplevelser for barnet. Ha en samtale med din kontaktperson hver dag, og be om tilbakemelding om hvordan dagen har vært. Men igjen, legg vekt på det som har vært positivt. Det som er viktig her er at barnet ditt får en forståelse av seg selv, som en som kan og får til noe, samt at det har en verdi i forhold til sine omgivelser. Ofte vil vår fokus smitte over på barnet, og barnet vil oppleve seg selv som positiv.

I tillegg så opplevde vi at vårt barn trengte hjelp til å roe seg og hvile. Derfor gjorde vi sjelden andre aktiviteter eller hadde besøk etter barnehagetid i hverdagene. Jeg aktiviserte også lite. Han satt mye på fanget, vi leste en del, hørte på musikk, brukte lang tid på legge rutiner etc. Jeg passet på at han fikk nok søvn.

Jeg tror ikke du bør bytte barnehage, med mindre du opplever barnehagen som skadelig for barnet ditt. Hvis det er praktisk mulig, så kan det hende at dagen bør kuttes, slik at barnet ditt ikke blir alt for slitent.

Dette er bare noen tanker jeg har og som er tuftet på min egen erfaring.

Stå på.......

Hei igjen og takk for fine tilbakemeldinger. Helt enig, vi skal ikke se oss blinde og kun ha en forklaring på problemet. Men det som ble så dumt for han i bhg var at alt ble negativt og det gjennom en lang periode. mye pga sinne hans, og hans måte å løse konflikter med andre barn og voksne på. Det var tilslutt ingen som så hans mange positive sider, og han fikk skylden for ting i bhg selv når han ikke var tilstede. Noe skyldes en tilknytningsforsyrrelse, og noe rett og slett temerament. Og jeg mener det er lov å være sint. Barn må få uttrykke alle sine følelser om det er sinne eller begeistring, og det må vi voksne være flinkere til å imøtekomme. Vi kommer ikke til å bytte bhg, men jobbe der vi er til han begynner på skolen om to år. Lykke til alle dere andre, stå på videre, og det skal vi også. Mvh

[Gjest anjh]

Hvordan kan du være sikker på at det er tilknytningsproblemer? Hvis han var under 6 mnd da dere fikk han, så trodde jeg ikke at man hadde tilknytningsproblemer.

[Gjest lacaw]

Hvordan kan du være sikker på at det er tilknytningsproblemer? Hvis han var under 6 mnd da dere fikk han, så trodde jeg ikke at man hadde tilknytningsproblemer.

Hei anjh, så vidt jeg har fått det forklart kan også barn på 6 måneder eller yngre få tilknytningsforstyrrelser/-problemer. Barn reagerer ulikt ifht omsorgssvikt/-skifte og hyppigheten av de. I løpet av de første 6 mnd kan barnet ha erfart traumatiske forhold. Så jeg tror ikke det her er snakk om noe aldersrelatert "diagnose", men at de som er eldre har en større sjansje for å få det har jeg jo forstått, men at noen er utelukket en slik diagnose har iallfall ikke jeg forstått.

[Koreandra]

Hvordan kan du være sikker på at det er tilknytningsproblemer? Hvis han var under 6 mnd da dere fikk han, så trodde jeg ikke at man hadde tilknytningsproblemer.

Hei anjh. Hvis du går inn på sidene til J Haarklau sier han noe om dette med alder og tilknytningsforstyrrelse. Han eldste gutten vår var 4.5 mnd da han kom til oss, og han hadde tre brudd fra viktige personer i Korea før han ble vår. Jeg tror, og jeg vet som fagperson at barn som blir tatt fra bio mor kan få problemer med å knytte seg til andre voksne. Jeg sier ikke at alle må få problemer, men vår gutt har taklet bruddet fra bio mor og videre brudd fra to fostermødre på sin "spesielle" måte

Jeg tror det er fint at barna får en reaksjon mens de er små, og at de får hjelp til å takle den eventuelle sorgen de måtte bære på i tidlig år. Alle barn er forskjellig, og alle takler opplevelser ulikt. Og små barn vet ikke selv at de sliter med eks tilknytningsforstyrrelse, men kroppen til barnet reagerer med eks ukritisk holdning til andre voksne, slåing, biting, sinne o.l. Vi ser resultat av de tiltak vi har jobbet med i forhold til våre barn, og det er jeg så glad for. Mvh

[Gjest anjh]

Hei anjh. Hvis du går inn på sidene til J Haarklau sier han noe om dette med alder og tilknytningsforstyrrelse. Han eldste gutten vår var 4.5 mnd da han kom til oss, og han hadde tre brudd fra viktige personer i Korea før han ble vår. Jeg tror, og jeg vet som fagperson at barn som blir tatt fra bio mor kan få problemer med å knytte seg til andre voksne. Jeg sier ikke at alle må få problemer, men vår gutt har taklet bruddet fra bio mor og videre brudd fra to fostermødre på sin "spesielle" måte

Jeg tror det er fint at barna får en reaksjon mens de er små, og at de får hjelp til å takle den eventuelle sorgen de måtte bære på i tidlig år. Alle barn er forskjellig, og alle takler opplevelser ulikt. Og små barn vet ikke selv at de sliter med eks tilknytningsforstyrrelse, men kroppen til barnet reagerer med eks ukritisk holdning til andre voksne, slåing, biting, sinne o.l. Vi ser resultat av de tiltak vi har jobbet med i forhold til våre barn, og det er jeg så glad for. Mvh

Hadde han tre brudd fra viktige personer i Korea når han var så liten når han kom til dere? Det er jo vanlig i Korea at barna blir tatt fra bio mor en av de første dagene etter fødselen og så blir de plassert i fosterhjem. Noen vet jeg også blir flyttet i et nytt fosterhjem i Seoul dersom de har bodd lenger unna. Disse fosterhjemmene er jo helt utrolige. Hvis han ble tatt fra bio mor en av de første dagene etter fødselen så tror jeg faktisk ikke at han har tatt noe skade av det. Men du som fagperson vet vel dette som du sier.

Lykke til

[Koreandra]

Hadde han tre brudd fra viktige personer i Korea når han var så liten når han kom til dere? Det er jo vanlig i Korea at barna blir tatt fra bio mor en av de første dagene etter fødselen og så blir de plassert i fosterhjem. Noen vet jeg også blir flyttet i et nytt fosterhjem i Seoul dersom de har bodd lenger unna. Disse fosterhjemmene er jo helt utrolige. Hvis han ble tatt fra bio mor en av de første dagene etter fødselen så tror jeg faktisk ikke at han har tatt noe skade av det. Men du som fagperson vet vel dette som du sier.

Lykke til

Nei, for all del vi kan ta feil når det gjelder vår gutt. Men så lenge han får det bra, er det jo samme hva det er egentlig. Lykke til videre med dine barn. Regner med de er fra Korea de og!

[fillolin]

Hadde han tre brudd fra viktige personer i Korea når han var så liten når han kom til dere? Det er jo vanlig i Korea at barna blir tatt fra bio mor en av de første dagene etter fødselen og så blir de plassert i fosterhjem. Noen vet jeg også blir flyttet i et nytt fosterhjem i Seoul dersom de har bodd lenger unna. Disse fosterhjemmene er jo helt utrolige. Hvis han ble tatt fra bio mor en av de første dagene etter fødselen så tror jeg faktisk ikke at han har tatt noe skade av det. Men du som fagperson vet vel dette som du sier.

Lykke til

Stusser litt på at du skriver at barna blir "tatt" fra bio mor, men mulig det ikke er ment akkurat slik det står.

Hadde bare lyst til å kommentere dette med å reagere på omsorgsbrudd. Spebarnsforskning har vist at et nyfødt barn både oppfatter mer og er istand til mer enn en før trodde når det gjelder samspill, relasjoner til andre o.l. Barnet registrerer ting også i fosterlivet og dette påvirker barnets følelser og preferanser etter fødselen. Barnet kjenner mors lukt og stemme og vil selv straks etter fødselen foretrekke mor framfor andre. Det er altså ikke bevisste minner barnet har med seg, men ubevisste minner f.eks. i form av lukt og lyd. Barnet vil registrere forandringer og huske disse på et ubevisst plan i form av sanseminner.

Hvorvidt barnet tar skade av erfaringene sine er ikke avhengig av når det skjer, men ulike faktorer ved barnet, hvordan ting ble håndtert, summen av belastninger m.m. Dette gjelder forøvrig ikke bare spebarn, men oss alle.

[Gjest anjh]

Stusser litt på at du skriver at barna blir "tatt" fra bio mor, men mulig det ikke er ment akkurat slik det står.

Hadde bare lyst til å kommentere dette med å reagere på omsorgsbrudd. Spebarnsforskning har vist at et nyfødt barn både oppfatter mer og er istand til mer enn en før trodde når det gjelder samspill, relasjoner til andre o.l. Barnet registrerer ting også i fosterlivet og dette påvirker barnets følelser og preferanser etter fødselen. Barnet kjenner mors lukt og stemme og vil selv straks etter fødselen foretrekke mor framfor andre. Det er altså ikke bevisste minner barnet har med seg, men ubevisste minner f.eks. i form av lukt og lyd. Barnet vil registrere forandringer og huske disse på et ubevisst plan i form av sanseminner.

Hvorvidt barnet tar skade av erfaringene sine er ikke avhengig av når det skjer, men ulike faktorer ved barnet, hvordan ting ble håndtert, summen av belastninger m.m. Dette gjelder forøvrig ikke bare spebarn, men oss alle.

Ja, barna blir jo "tatt fra" bio-mor. Mødrene har stort sett bestemt seg før fødselen at barnet skal adopteres bort. Nå snakker jeg om Sør-Korea, sikkert annerledes i andre land. Barna som skal adopteres bort i Sør-Korea kommer i fosterhjem en av de første dagene etter fødsel. Våre to barn er begge kommet i fosterhjem 2 dager etter fødsel. Dette står i våre papirer som vi har fått om historien til barna våre.