Hjelp!

[Gjest Litt lei meg]

Nå trenger jeg virkelig noen gode råd, eller høre om folk som har erfaring med det samme!

Jeg er i et flott forhold, med mannen jeg har lyst til å dele resten av livet med. Problemet mitt er at vi bare treffes i helgene, da vi bor såpass langt unna hverandre...- og det begynner å tære skikkelig på meg! Savner ham noe voldsomt i ukene, samtidig som jeg føler at vi glir litt fra hverandre pga all denne avstanden! Det oppstår så lett misforståelser og feiltolkninger når all kontakt foregår via mail og telefon...noe som igjen gjør meg usikker på hans følelser ovenfor meg... Og så ender det heller opp med at jeg er lei meg og mutt når vi endelig treffes... Det er ingen ting i verden jeg heller vil enn å være sammen med ham - men hvor lenge kan man egentlig holde ut i slike avstandsforhold?? Nå flytter vi riktignok sammen til høsten, men jeg sliter nå...! (Kan legge til at jeg har mye å gjøre i fritiden jeg også, og treffer venner og slikt; jeg sitter ikke BARE og venter på at det skal bli helg:-))

Huff...Håper noen har noen oppmuntrende ord til meg idag *s*

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Å pleie et kjæresteforhold er vanskelig over lange geografiske avstander. Jeg forstår godt at du er frustrert og opplever misforståelser når tlf. og mail skal ta hånd om tanker og følelser, spørsmål og svar, som dere vil dele med hverandre.

Men når du ser en slutt på avstanden, får du holde ut litt til. Se fremover og gled deg over den nærkontakten dere da vil få.

[lorca]

Hei jeg har hatt et avstandsforhold engang, og det vi måtte gjøre var å lage regler for hvordan vi skulle være.

En regel var at vi skulle bruke den tiden vi hadde til å snakke sammen på telefon til å snakke om oss, og jobb snakk var bannlyst.

Jobbsnakk tok vi på mail...

I tillegg til dette prøvde jeg å være flink til å sende små oppmerksomheter som blomsterm kort og konfekt.

(men jeg leste at kvinner nå for tiden ønsker dvd og mobiltelefoner i steden...)

[Gjest Tina]

Kjære deg.

Eg har nettopp komt heim frå eit halvt års opphald i utlandet, langt borte frå sambuaren min. Det var tøft. På det halve året såg eg han 1 gong. Men vi visste at eg skulle komme heim igjen, og begge såg fram til den dagen. Vi bet tennene saman og venta. Eg følte på ein måte at det ikkje var eit fullverdig forhold desse månadane, at det var ei slags ventetid. Men det var verd det. No har eg komt heim att, og det er fantastisk.

Hald ut litt til, det er ikkje så lenge til du skal sjå din kjære kvar einaste dag. Det er nok hardt no, men du vil vere glad du holdt ut ventetida når dagen endeleg er der.