Et stort svik

[ranna1365381117]

Jeg trenger virkelig noen gode råd. For tre mnd siden innrømmet min mann at han hadde flørtet med ei dame under et møte, og at han synes det var rart å se henne dagen etterpå. Han ble ikke forelsket, men kanskje litt betatt. Jeg ble lei meg fordi jeg ble usikker og vi hadde noen vonde dager, der vi snakket og diskuterte mye frem og tilbake. Jeg tilga han, og vi gikk videre. Noen dager etterpå spiste vi god mat og drakk rødvin og hadde en koselig kveld, men jeg fikk ikke helt ro. Så jeg spurte rett ut om han hadde vært utro. Han reagerte på en slik måte at jeg skjønte at det var mer. Da innrømmet han at han hadde vært utro mot meg for tre år siden, i påvirket tilstand etter en fest. Jeg husker dette godt fordi han kom hjem seint på natta og la seg bak meg og holdt meg krampaktig fast, og da jeg spurte hva det var, sa han at han bare var så glad i meg. At jeg fikk vite om denne "one night stand" tre år etterpå sendte meg rett i bakken. Jeg besvimte på gulvet og kastet opp da jeg kom til meg selv. De to neste dagene lå jeg i senga og hakket tenner og klarte ikke spise eller drikke. Og gråt, masse. Min mann var helt fra seg og bedyret at det ikke ga han noe, og at han angret før det startet, men var for feig til å snu. Han angret forferdelig og ville bare glemme alt. Jeg kom meg opp av senga og kom meg til legen og ble sykemeldt i to mnd, i tillegg fikk jeg utskrevet antidepresiva for å få vekk angstanfallene. Jeg har kommet meg og har tilgitt, men jeg har stilt krav til min mann.

Jeg har sagt at skal vi komme oss gjennom dette må vi begge jobbe, jeg har nok den største "vaskejobben" mens han må overbevise meg at jeg kan stole på han igjen.

Vi har lagt bak oss en fin sommer og jeg føler at vi er kommet styrket ut av dette.

Men det er tøft å bli sveket og det tar tid å tilgi. Min mann reiser mye, og var for to uker siden i den byen der "flørten" hadde foregått. Han var borte ei natt, og da jeg våknet om morgenen ringte jeg til han. Han var gruggen i stemmen og jeg spurte om han hadde vært på fest, men neida, han brygget på en forkjølelse.

Senere på dagen så jeg på nettavisen fra den byen at det hadde vært en fest i regi av noen som denne damen hadde vært med på, og jeg fikk en vond følelse i magen.

Jeg ringte min mann og spurte rett ut om han hadde vært der, men han nektet.

Jeg ga meg ikke, men skjønte at nå måtte jeg vite om jeg kunne stole på han eller ikke, så jeg ringte denne damen og fortalte hvem jeg var, hvorfor jeg ringte og fortalte rett ut at min mann hadde innrømmet å ha flørtet med henne.

Denne damen sa, jada hun hadde snakket med min mann på festen, han hadde vært der, og etter at hun hadde dratt hadde hun fått en sms fra han med spørsmål om det "skjedde noe mer noen plass", dette var kl to på natta så hun lå hjemme i senga.

Hun sa til meg at hun hadde kjæreste og hun hadde ikke lagt mer i møtet enn en hyggelig tone. Men hun støttet meg og var glad for at jeg hadde ringt.

Jeg ringte min mann og la frem hva jeg hadde gjort, han ble nok overrasket over det jeg gjorde, men la seg flat og beklaget. Og skjønte at han hadde gått over streken. Jeg ba han tenke seg nøye om, ville han være ektemann, pappa og ha familien sin til hverdags, eller ville han være alene og gjøre hva han ville. Disse to rollenen lar seg ikke kombinere. Han valgt oss og jeg tilga enda engang. Jeg kjente jeg ble rolig av å ha konfontrert dette, jeg fikk på mange måter svar på det som hadde gjort meg usikker. Nå vet jeg at han aldri tar kontakt med henne igjen, det er nok flaut for han.

Etter noen dager tenkte jeg at jeg skulle ha konfrontert den damen han hadde vært sammens med for tre år siden. Så jeg skrev en mail til henne der jeg sa at det var på tide at hun fikk vite hvor vondt dette var for meg og hva resultatet av denne "one night stand" hadde gjort med meg og vårt forhold. Og at jeg hadde tilgitt og gått videre med min mann. Jeg ba henne samtidig om å respektere oss, og skulle anledningen by seg ville vi ikke ha kontakt. Jeg fikk svar fra henne om at dette var noe hun angret fryktelig på, og skjønte at jeg ville fortelle henne dette. Hun forstod at jeg var en dame med et stort hjerte som hadde evnen til å tilgi, og hun skulle respektere oss i fremtiden. Og ønsket oss lykke til videre. Etter dette var jeg rolig, fordi jeg skjønte at hun også angret og ville ikke ødelegge. Hun var ikke en trussel lengre.Min mann har lest mailene og hans første reaksjon var; nå har du ydmyket meg! Det gjorde jeg nok, men jeg kjenner at den som er mest ydmyket er meg!

Nå i ettertid kjenner jeg på kroppen at det gjør noe med meg å tilgi gang på gang, og har tort å erkjenne for meg selv at jeg faktisk ikke stoler på mannen min. Han reiser mye og er alltid flink til å ringe hjem. Men de siste gangene han har dratt har ejg vært irritert og litt sint. Føler at jeg tar sorgene på forskudd, og beskytter meg mot et nytt sjokk. Så tenker jeg mer og mer på å starte på nytt, at jeg er for god til å bli behandlet slikt. At hvis jeg går så er det han som taper, og ikke jeg!

Selvbildet mitt har vært på bunn, selv om jeg vet at jeg kan sidestille meg med disse to damene. Det kjennes også fryktelig urettferdig å ha blitt løyet til, i disse årene har min mann jobbet mye, jeg har støttet i form av å ha tatt mye på hjemmebane.

Man tenker jo i mange baner når man møter slike utfordringer, og jeg har ikke betrodd meg til noen venninner. Gjør jeg det rette? Var det riktig av meg å

konfrontere? Var det riktig å tilgi utroskap? Skal jeg gå? Jeg er veldig glad i mannen min, og når vi har det fint er vi verdensmestre på akkurat det. Sexlivet vårt har ikke fått seg en knekk, men er kanskje blitt bedre! Men jeg er redd for at hvis jeg må tilgi en gang til, så tåler kroppen det ikke. Det var utrolig tøft å bryte sammen, og er livredd for det. Min mann har lovet at han aldri skal såre meg igjen, han så hvor tøft jeg hadde det, men jeg klarer ikke være helt rolig....Trenger gode råd!

[Gjest Multippel]

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skal si. Jeg syns det var en godt beskrevet og sterk historie om hva utroskap og løgn gjør i et forhold.

Jeg tror jeg ville sett dette litt an i forhold til hvordan du har det med dette.

Kanskje vil familieterapi være nødvendig.

Jeg tror slike opplevelser kan medføre destruktive mekanismer i oss, og en bevisstgjøring i forhold til dette kan være bra for å takle det hele. Dere trenger begge å bli sett.

Forstår godt at du har problemer med å stole på mannen din etter dette. Høres jo ut som om han lyver hvis han tror han ikke vil bli tatt for det.

hmm men jeg kjenner jo hverken deg eller din mann.

Ønsker deg lykke til!

[Gjest mitt råd]

Jeg synes du overreagerer mye når du er sykemeldt i flere måneder p.g.a. et utroskap. Da må du være spesielt sårbar, med all respekt for det, men da er du nødt til å ta dine forholdsregler. Denne mannen gir seg ikke første gangen han bare fortsetter. En mann som reiser mye vil alltid bli utsatt for fristelser. Vil du virkelig leve i en slik usikkerhet? Du er mer verdt enn det.

[meg__123!]

Han der hadde jeg gått fra med en gang. Virker ikke som han er villig til å forandre seg.. Du må jo kunne stole på han..

[Gjest]

Hm..Har selv blitt svikta. Forstår nå at det er omtrent umulig å komme seg over utroskap. Man blir aldri trygg igjen..Selv måtte jeg bare hive X'en ut..forferdelig vondt i mange mnd. MEN idag har jeg ny kjæreste..har det bra, men stoler aldri helt poå noen.. sånn er det vel med de av oss som har fått en skikkelig en på trynet !

Hadde jeg vært deg så hadde jeg gjort det slutt...er sikker på at han kommer til å krype og grine seg til noen mnd'er mer... men det vil ALDRI bli godt igjen.

[Gjest ærlighet er viktig]

Uff du har hatt det fælt. Syns ikke du er spesielt sårbar for å reagere slik som du gjorde. (som "mitt råd" skrev). Vet ærlig talt ikke hvordan jeg selv ville reagert. Kunne ikke vært sykmeldt 2 måneder pga at ingen andre kan gjøre jobben min. Og hadde nok hatt store problemer med å forsvare sykemeldingen på jobben. Hadde jeg blitt påkjørt og ligget på sykehus var det jo noe annet - men hadde nok følt meg ganske langt nede om jeg måtte sykemelde meg pga personlige problemer ja. ER nok for stolt og hadde heller blitt stolt og hard tror jeg. (Men lei meg inni da)

Jeg har tatt min mann i løgn noen ganger og merker at jeg har litt problemer med å stole på han. Men det har ikke vært noe utroskap eller noe sånn (tror jeg da).

Jeg kjenner at jeg blir hard inni meg når jeg oppdager at han har løyet av noe. Før ble jeg mer sårbar. Men nå blir jeg hard og forventer at han skal selv ta initiativet til at vi skal få det bra igjen. Det er ikke enkelt med forhold.

Har tenkt at kanskje jeg hadde klart meg best alene - syns jeg er mye mer harmonisk når han er borte egentlig. Han jobber kveld 2 hver uke så da ser jeg han ikke og slipper å irritere meg over det han gjør og ikke gjør. Men vi har jo barn og vil jo gjøre alt for å få det til å fungere. Uff det er visst på tide med en liten oppvask i vårt forhold også kjenner jeg.... Og vi som nettopp hadde det så flott! Utrolig hva noen små løgner gjør med meg... Vel - det er vel ikke akkurat løgnene men reaksjonen hans når jeg finner de ut som er problemet. Han kan ikke be om unnskyldning men kommer bare i forsvarsposisjon og skal ha alt over på meg..

[mrxx]

Skjønner at utroskap er vondt, men jeg synes dette er i overkant av hysteri.

[adelie]

Uff du har hatt det fælt. Syns ikke du er spesielt sårbar for å reagere slik som du gjorde. (som "mitt råd" skrev). Vet ærlig talt ikke hvordan jeg selv ville reagert. Kunne ikke vært sykmeldt 2 måneder pga at ingen andre kan gjøre jobben min. Og hadde nok hatt store problemer med å forsvare sykemeldingen på jobben. Hadde jeg blitt påkjørt og ligget på sykehus var det jo noe annet - men hadde nok følt meg ganske langt nede om jeg måtte sykemelde meg pga personlige problemer ja. ER nok for stolt og hadde heller blitt stolt og hard tror jeg. (Men lei meg inni da)

Jeg har tatt min mann i løgn noen ganger og merker at jeg har litt problemer med å stole på han. Men det har ikke vært noe utroskap eller noe sånn (tror jeg da).

Jeg kjenner at jeg blir hard inni meg når jeg oppdager at han har løyet av noe. Før ble jeg mer sårbar. Men nå blir jeg hard og forventer at han skal selv ta initiativet til at vi skal få det bra igjen. Det er ikke enkelt med forhold.

Har tenkt at kanskje jeg hadde klart meg best alene - syns jeg er mye mer harmonisk når han er borte egentlig. Han jobber kveld 2 hver uke så da ser jeg han ikke og slipper å irritere meg over det han gjør og ikke gjør. Men vi har jo barn og vil jo gjøre alt for å få det til å fungere. Uff det er visst på tide med en liten oppvask i vårt forhold også kjenner jeg.... Og vi som nettopp hadde det så flott! Utrolig hva noen små løgner gjør med meg... Vel - det er vel ikke akkurat løgnene men reaksjonen hans når jeg finner de ut som er problemet. Han kan ikke be om unnskyldning men kommer bare i forsvarsposisjon og skal ha alt over på meg..

Hei, jeg er alene nå, og når jeg har lest denne tråden, og ditt innlegg, så lurer jeg på om jeg gidder å lete etter noen ny mann. Men så er det liksom litt tomt i heimen uten, da.. Så jeg håper jeg finner en prins jeg kan stole på, for jeg ville være veldig redd utroskap, og jeg ser jo hvordan menn oppfører seg når kona er på god avstand.

Men: når man ennå har barn eller tenåringer, ville jeg strukket meg veldig langt. Kanskje heller vært åpen og sjekket ut om dette er et behov eller en trang mannen har, kanskje jeg ville kuttet ut sexlivet med ham, og funnet meg en på si jeg også. Ja dette er _veldig_ fremmede tanker, men mange menn er ikke til å stole på (sikkert ikke kvinner heller, da..) - og det er viktig å holde sammen for barna. Men da skal det være harmoni og respekt hjemme, ellers er det jo ikke bra for barna uansett. Uløselig problem?

Dette var løse tanker, kanskje dumt innlegg. Vansklig tema, dette.

[adelie]

Skjønner at utroskap er vondt, men jeg synes dette er i overkant av hysteri.

Du vet jo ikke hvorfor hun reagerte så sterkt den første gangen, og dessuten så ljuger jo mannen. Klart man blir usikker og fortvilet da.

[Gjest Elextra]

Tillitt er jo noe av det viktigste i et forhold, og det skjønner jeg ikke at du har grunnlag for å ha nå.

Kanskje er det en idé å prøve famileterapi eller lignende?

[Gjest Silver Fairy]

Det er ikke disse damene sin skyld at mannen din var utro. Det har han valgt helt og holdent selv, så det er han du skal være sint på og rette aggresjonen din mot.

Jeg tror ikke du virkelig har tilgitt mannen din. Da hadde du ikke drevet "overvåkning", full utspørring ol. hver gang han skal reise bort eller kommer hjem. Jeg vet at dette er tungt og det er sinsykt vanskelig å stole på noen igjen etter noe sånt. Men husk på at du må -velge- å stole på ham. Så lenge du er etter ham hele tiden er det umulig for ham å vise at du kan stole på ham igjen. Det høres sikkert helt feil ut for deg nå, men nøkkelen til dette ligger i deg selv. Dette selvsagt forutsatt at han har lagt seg helt flat og virkelig er interessert i å lappe sammen forholdet igjen.

Utifra det du forteller om at han fremdeles tar kontakt med en av disse kvinnene hadde jeg vurdert en 'tenkepause'...

[Gjest ærlighet er viktig]

Du vet jo ikke hvorfor hun reagerte så sterkt den første gangen, og dessuten så ljuger jo mannen. Klart man blir usikker og fortvilet da.

Enig - og når mannen ser hvor hardt kona tar utroskapen - hvordan kan han få seg til å lyve igjen? Hvor alvorlig tar HAN forholdet - og hvor mye respekt har han for henne?

[adelie]

Det er ikke disse damene sin skyld at mannen din var utro. Det har han valgt helt og holdent selv, så det er han du skal være sint på og rette aggresjonen din mot.

Jeg tror ikke du virkelig har tilgitt mannen din. Da hadde du ikke drevet "overvåkning", full utspørring ol. hver gang han skal reise bort eller kommer hjem. Jeg vet at dette er tungt og det er sinsykt vanskelig å stole på noen igjen etter noe sånt. Men husk på at du må -velge- å stole på ham. Så lenge du er etter ham hele tiden er det umulig for ham å vise at du kan stole på ham igjen. Det høres sikkert helt feil ut for deg nå, men nøkkelen til dette ligger i deg selv. Dette selvsagt forutsatt at han har lagt seg helt flat og virkelig er interessert i å lappe sammen forholdet igjen.

Utifra det du forteller om at han fremdeles tar kontakt med en av disse kvinnene hadde jeg vurdert en 'tenkepause'...

Hun har jo ikke akkurat fått grunn til å stole på ham. Det blir jo som å velge å lukke øynene, og det er ikke bra for forholdet.

Kan man ta en samtale der man går opp grenselinjer mellom flørt og utroskap kanskje? Men her virker det jo som mannen har dårlige bremser, og da hjelper det kanskje ikke å avklare hva som er innenfor tillatt flørt, og hva som er over streken.

Uansett, det er grunn til å jobbe med, barna må komme i første rekke. Et brudd er ødeleggelnde, og alt annet bør prøves før man stikker fra problemener. Brudd med ev. nye kjæretsr/samboere etterpå kan også by på nye problemer i mann/kvinne-relasjoene. Dessuten er nye forhold opprivende og belastende for barna.

[mrxx]

Du vet jo ikke hvorfor hun reagerte så sterkt den første gangen, og dessuten så ljuger jo mannen. Klart man blir usikker og fortvilet da.

Joda, jeg forstår jo det, noe jeg skrev også, men jeg synes likevel at dette var i overkant hysterisk likevel.