Barn og straff

[double]

Hvilken type gale ting er det riktig å gi barn straff for? Og hvilken type straff mener dere er ok å bruke?

Jeg har selv to barn hvor det er ganske nytteløst å gi noen form for straff. Det at ting de gjør/sier eller ikke gjør/ikke sier kan få konsekvenser kan også være problematisk for dem å forstå.

Det er ganske så nytteløst hos oss å ta fra barna et gode en periode fordi de har gjort noe galt. Ingenting blir bedre av det.. de lærer seg bare å prøve å skjule det de har gjort, så jeg ikke skal finne ut av det og ta noe fra dem.

Det de trenger er å lære seg å forstå hvorfor det de gjorde eller sa var galt, hvorfor de ikke skal gjenta det og hva som kan være et bra alternativ. Å ta fra dem et gode eller gi annen type straff gjør bare vondt værre, mens det å samtale og skape forståelse endrer adferden.

Ikke hjelper det å kjefte heller, da går de bare i forsvar med en gang og låser seg helt. Her prates det om ting i rolige former. De får fortelle hva som skjedde og hvorfor, hvordan de følte det da og føler det nå. Vi snakker også om andre menneskers følelser og reaksjonsmåter.. det er gjerne den delen jeg må fortelle dem. Også prøver vi sammen å finne alternativer til senere bruk (eller jeg kommer med mulige løsninger).

De har ikke blitt flinkere til å forstå andre mennesker, men de har lært seg å forstå at andre kan tenke/føle/handle på andre måter enn dem selv. Og de har lært at det må man respektere og ta hensyn til.

Dette er jo ting alle må lære seg, det å respektere andre mennesker, andres eiendeler og selvsagt også dyr. Hvis man i tillegg lærer seg å ta hensyn er man langt på vei i å gjøre "mindre galt".

Jeg mener at dette er sånt barna ikke lærer ved straff eller inndragelse av goder. Vel, de lærer det kanskje på en måte, men ikke på den "gode" måten. Er det ikke bedre å være snill med noen fordi en er enig i at det er en fin ting enn av redsel for straff? Eller å la være å gjøre hærverk ut fra respekt for andres eiendeler istedenfor redselen for konsekvenser hvis en blir tatt?

Nå er disse barna er høytfungerende autister da, men burde ikke samme opplegg kunne virke på ikke-autistiske barn også?

Hvis noen mener dette ikke ville funger lurer jeg på hvorfor? I hvilke tilfeller vil det være en bra måte å ordne opp på og i hvilke tilfeller vil det ikke hjelpe?

Jeg husker også fra min egen barndom at jeg ikke forsto straffen i forhold til det jeg hadde gjort. Jeg var stort sett snill og gjorde de rette tingene fordi jeg visste jeg kunne få straff hvis jeg gjorde det anderledes. Det ville vært mye bedre om noen hadde lært meg å fortå hvorfor det ene var rett og ikke det andre.

[pekkaline]

Hva med muntlig straff? Banneord eller andre stygge ting de har sagt. I tillegg til en vanlig forklaring så kunne en halv time med gjentakelse av setning, (midt i favorittprogrammet )være en ide? Jeg skal aldri si det igjen, jeg skal aldri si det igjen, jeg skal aldri si det igjen, jeg skal aldri si det igjen....... Det er ganske slitsomt. Etter noen ganger så har de nok lært.

Dette kan kanskje også brukes dersom man har såret noen. Dersom barna er veldig små så kan man lage en fortelling/eventyr der du setter navnene på de innvolverte inn, men bytte ditt barns navn til den såredes. De kan kanskje se det lettere da?

Straffens alvorlighetsfølelse kommer helt an på hvordan barnet er som person, og hvor gammelt det er så det er ikke lett å si hva som er best straff for noen andres barn.

[Kalevala]

Jeg er helt enig med deg.

Vi bruker samme fremgangsmåte her hos oss. Når sønnen vår har gjort noe han ikke har lov til (som har gått ut over andre), setter jeg meg ned sammen med ham, og han må fortelle meg hva som skjedde (hvis jeg ikke selv så det.)

Vi snakker da om hva han tenkte og følte, hva den andre kanskje tenkte og følte, og hvordan han skal gjøre det annerledes hvis en lignende situasjon oppstår igjen. Da er det gjerne han som må komme med forslag, eller vi hjelper ham med det hvis han ikke klarer å komme på noe selv.

Den eventuelle straffen består vel i at han må være med på denne samtalen. Der er det ikke slingringsmonn, men det har vist seg at han faktisk ønsker dette selv også.

[Gjest Shira :o)]

Jeg er i og for seg enig med deg, men vi bruker også inndragning av goder. Han er 6 år og akkurat begynt på skolen, så vi er inne i en periode hvor det er mye rutiner som skal på plass.

Da går det på situasjon, f.eks guttungen ser tv om morgen, men somler så fælt, skrur ikke av ved gjentatte beskjeder, det blir stress og kav for å rekke bussen. Da inndrar jeg det godet, han kan ikke se tv om morgen.

Ellers snakker vi, mye. Jeg snakker på en måte at han forstår. Forstår hvordan jeg føler det når han f.eks skriker til meg. Andres følelser, hva som kan såre, at vi er forskjellige. Mye av det du sier i innlegget ditt.

Jeg har faktisk også kuttet barnetv, fordi han ikke ville gjøre lekser. Da hadde jeg prøvd og få han i gang siden han kom fra skolen, uten hell. Da fikk han ikke se barnetv den kvelden, men satt med meg og gjorde leksa. Det ble med den ene dagen, nå gjør han det han skal sammen med meg, uten protester. Og vi har snakket mye om konsekvenser.

Så jo jeg er enig i mye av det du sier, men jeg bruker også inndragelse av goder, så lenge jeg ser at det fungerer. Det kan endre seg når han vokser til, nå har han enda ikke evnen til å prøve og skjule noe galt han har gjort, for meg. Det kan også endre seg med alderen.

[PieLill]

Autisme har jeg minimale forutsetninger for å uttale meg om, så det jeg skriver her er generelt. Om det passer for autistiske barn vil andre kunne bedømme bedre.

For det første er jeg enig i at å drive et hjem ut fra et strafferegime, ikke er bra. Vi ønsker å lære barna å relatere til andre mennesker på en god og konstruktiv måte. Det gjør man ikke ved å la straff og belønning gjennomsyre absolutt alt man gjør i forhold til hverandre. Jeg tror det aller viktigste vi kan gjøre er å snakke med barna for å lære dem en forståelse av konsekvensene av det de gjør.

For det andre vil jeg betegne noe av det du beskriver som 'snakkestraff'. For mange barn er slike lange samtaler der de må være enige som straff og regne. I tengneserien "Tommy og Tiger'n" er dette ganske fornøyelig illustrert. Noen voksne knuser barna med skyld, nedlatenheter og bebreidelse, når de ikke lengre klarer å kontrollere situasjonen. Andre ripper opp i gamle synder i det uendelige som en slags hevn eller maktmiddel. For noen barn som blir utsatt for slike ting hadde nok en vond, gammeldags lusing gjort mindre skade.

For det tredje må man ha i bakhodet at barn er svært forskjellige. For noen barn holder noen ord eller rynkede øyebryn, og de slår inn på en bedre kurs. Med andre barn må man bruke adskillig mer styrke for å lære dem å velge rett.

Når jeg skal forholde meg til hva ungene gjør forsøker jeg å se for meg hvordan dette vil gå om de fortsatt holder på slik når de er 16. Så tenker jeg over hva konsekvensene da ville blitt både for dem selv og andre (i 16-årsutgaven). Til sist 'regner' jeg dette tilbake til barnets reelle alder. Jeg skal forberede barnet på et samfunn som straffer alt fra feilparkeringer til drap.

F.eks.: Barnet stjeler i butikken. (Barnet er gammel nok til å vite at det er galt.) Ved 16 år vil dette føre til erstatningsansvar og et oppgjør med politiet med eventuelle påfølgende straffeforfølgelse. Altså et personlig ragnarokk. Da må jeg la reaksjonen overfor barnet være på ragnarokknivå. (Den konkrete reaksjonen, må selvsagt tilpasses barnet.)

Jeg regner ikke naturlig konsekvens som straff, selv om det kan oppleves slik. Altså om barnet river i stykker boken sin i sinne, må barnet kjøpe en ny bok av egne penger. Det er jo det samme som hvis jeg skulle bulke borti en annens bil. Jeg må erstatte skadene. Det er ikke en straff, men mitt soleklare ansvar. (Om jeg bulket med vilje, ville jeg selvsagt logget tynt an.)

En annen ting som er vesentlig i forhold til hvordan man reagerer på barns negative handlinger, er i hvilken grad og på hvilken måte det har gått ut over andre. For et barn som f.eks. har blitt slått kraftig i hodet av noen, holder det ikke at man setter seg ned å snakker med 'forbryteren'. Det er å ikke ta det skadelidende barnet på alvor.

Dette barnet trenger en voksen som blir sint og viser stor styrke og autoritet. Det trenger at den voksne uttrykker det vanvittige ved å slå noen i hodet og tar kontant affære. Og det trenger å se at man ikke kan slippe billig unna noe slikt.

Etter mitt syn må det være en klar gradering i reaksjonene i man gir i forhold til alvorlighetsgrad og hyppighet. Og barn trenger å lære at visse ting kommer til å koste deg dyrt om du gjør. Slik er det i det samfunnet de skal forholde seg til siden.

Uten en gradering av styrken i reaksjonen og type reaksjon, vil vi bli uttydelige på hvor galt noe er i forhold til noe annet.

Jeg mener straff kan være relevant der snakk ikke fører frem eller der det som er gjort er svært grovt, f.eks. brutalitet, mobbing, tyveri, herverk, sette seg selv eller andre i stor fare etc.

Så bra det enn er å snakke med barna, må vi også ha i bakhodet at alle mennesker, selv våre yndige håpefulle, har en iboende vilje til å kunne velge det vi vet er galt. Våre barn er ikke dummere enn at de kan finne på i å spekulere i at konsekvensen av den gale handlingen ikke er verre enn at det likevel er verdt det.

Om barna _velger_ det de _vet_ er galt, velger jeg å la konsekvensene bli så ubehagelige at de finner ut det ikke er verdt det. Da vil det i noen sammenhenger bety lite om barnet aksepterer den konsekvens/straff deres handlinger får. Samfunnet fengsler vitterligen også de som protesterer som gale på straffen.

Jeg synes også det er viktig å begrense hvor mye man forklarer barna ting de allerede vet. Om en et-toåring slår en i ansiktet, må man forklare bestemt. Gjør en seksåring det samme, venter et umiddelbart ragnarokk. Barnet vet langt bedre.

Om mine barn ikke vil velge det som er rett ut fra 'hjertets godhet og rettskaffenhet", vil jeg mye heller de skal velge det rette av frykt for konsekvens enn at de velger det gale. Tanken på konsekvens er dessuten med på å bygge en moral som til slutt står fast uten noe ris bak speilet.

Så jeg har tro på din samtalemodell som grunnstein og grunnreaksjon, men tror ikke dette er tilstrekkelig for alle barn i alle situasjoner.

mvh

[Gjest kvinne 46]

Det eg opplever er at min son med Asperger er meir mottakleg for veiledning enn dei andre barna. Han er meir "ærleg og ekte", og ikkje så "utspekulert" som dei andre. Ofte er han "ulydig" fordi han ikkje forstår situasjonen eller "ser" følelsane til andre. Så når han blir veileda, så godtar han situasjonen.

Men av og til så tøyer han grensene veldig langt sjølv om han forstår. Då hjelp det å vise tydeleg at nå er det stopp (han kaller det at eg klikker :-))