alenemor med anorexia

[innocenta]

Jeg er 26 år og alenemor til en skjønn liten gutt på 5 mnd. Jeg har hatt anorexia i perioder siden jeg var 18, men såvidt jeg husker har forholdet mitt til mat vært komplisert helt siden 12-13års-alderen. Jeg har tidligre forsøkt å få hjelp, men ble først avvist med antideprissiva og piller mot angst, og mistet da fort troen på å bli frisk. Søkte hjelp igjen da jeg fant ut at jeg var gravid, men motivasjonen sviktet fort, og jeg fikk en dårlig periode igjen. Var nogenlunde bra den siste måneden før fødselen og frem til for ca 2-3 måneder siden. Er nå inne i en ny periode med dietter, trening og isolering.

Jeg føler at jeg klarer mammarollen veldig bra, men er redd for hvordan mitt forhold til mat vil påvirke guttungen når han bli eldre og forstår mer. Jeg fikk veldig bra oppfølging på Ullevål da jeg var gravid, med ultralyd så ofte jeg følte nødvendig, og han var normalt stor hele veien. Jeg leser bøker om barn og barneoppdragelse for å være sikker på at jeg ikke mater han verken for mye eller for lite, og han er fortsatt helt perfekt. Det jeg kanskje er mest bekymret for er hva jeg skal gjøre når han er gammel nok til å se at mammaen hans spiser mye mindre enn han gjør. Og jeg vet jo at det jeg holder på med bare går en vei, nemlig nedover. Hvordan klarer andre med spiseforstyrrelser å gi barna sine et godt liv? Jeg vil gjerne gi han det beste livet han kan få, men hvordan skal jeg klare det når jeg ikke kan leve selv? Jeg vet at uansett hvor mye jeg går ned så kommer jeg aldri til å bli fornøyd. Jg vet at når jeg når målet mitt å 50 kg, så vil jeg sette meg et nytt mål. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

- innocenta

ps. postet dette innlegget i feil forum først..

[Tamika]

Hei du

Jeg har vokst opp med ei mor med bulimi.Hun hadde et vedlig anstrengt forhold til mat og en masse jo jo slanking.

Selvsagt smittet dette over på resten av familen.Jeg selv slite med bulimi i dag .Har nokk gjort det en stund men har ikke fått bekreftet det va legen min før nå .

Det viktigste er å gi sønnen din et normalt forhold til mat .Og at du selv prøver å komme deg ut av dette .Det er ikke noe fullverdig liv å leve med anoreksia det er masse ting du går glipp av .Søk hjelp kjemp for det livet du og sønne ndin fortjener .Det er mange som er kommet seg ut av anoreksian .Jeg sier ikke at det er lett men det er verdt det .

Stå på og lykke til .

[susi2]

Hei!!..

Jeg lurte på hvor barnefaren er?..

Du burde kanskje gå til en psykolog eller ernæringsfysiolog eller en lege som kan hjelpe deg, men først og fremst må jo familien din støtte deg!..De må da skjønne at du trenger støtten for dette er jo ikke lett!..

Mail: [email protected]

lykke til mange kozer og klemmer til deg

[innocenta]

Hei!!..

Jeg lurte på hvor barnefaren er?..

Du burde kanskje gå til en psykolog eller ernæringsfysiolog eller en lege som kan hjelpe deg, men først og fremst må jo familien din støtte deg!..De må da skjønne at du trenger støtten for dette er jo ikke lett!..

Mail: [email protected]

lykke til mange kozer og klemmer til deg

Takk for svaret! Barnefaren gir fullstendig blaffen. Han vet godt at det er hans unge, men han har allikevel valgt å gå gjennom hele farskapssaken med blodprøver å det hele. Det gjør ikke ting lettere, for å si det sånn.

Jeg kunne nok gå og få hjelp, men de gangene jeg har prøvd har det slått så feil at jeg ikke er veldig fristet. Dessuten er jeg inne i en ganske dårlig perode, og motivasjonen er deretter. Jeg vet jeg burde søke hjelp for sønnen min sin skyld, men jeg orker rett og slett ikke. Det er vel derfor jeg ikke tar det opp med familien min og. Jeg angrer fælt på at jeg har sagt noe i det hele tatt, for nå føler jeg at jeg må være mer "forsiktig" så ingen skal legge merke til at jeg ikke spiser. De ser nok ganske snart at jeg går ned jevnt i vekt, men den tid den sorg..

[susi2]

Takk for svaret! Barnefaren gir fullstendig blaffen. Han vet godt at det er hans unge, men han har allikevel valgt å gå gjennom hele farskapssaken med blodprøver å det hele. Det gjør ikke ting lettere, for å si det sånn.

Jeg kunne nok gå og få hjelp, men de gangene jeg har prøvd har det slått så feil at jeg ikke er veldig fristet. Dessuten er jeg inne i en ganske dårlig perode, og motivasjonen er deretter. Jeg vet jeg burde søke hjelp for sønnen min sin skyld, men jeg orker rett og slett ikke. Det er vel derfor jeg ikke tar det opp med familien min og. Jeg angrer fælt på at jeg har sagt noe i det hele tatt, for nå føler jeg at jeg må være mer "forsiktig" så ingen skal legge merke til at jeg ikke spiser. De ser nok ganske snart at jeg går ned jevnt i vekt, men den tid den sorg..

Hei!...

Jeg er nesten på gråten når jeg leser at barnefaren gir blaffen !...Og at familien din ikke "bryr" seg. De kanskje vil ikke at datteren/søsteren skal ikke ha noen problemer derfor blokkerer de det..der er jeg ikke så sikker. Men at du står der alene og det er jo åpentlyst at du vil ha hjelp! Det kan ikke gå ann å overse slikt!!! Jeg skjønner du ikke vil si noe til familien din, men hvis du ikke gjør det kan det snart være forsent og da kan kanskje sønnen din være morløs. Du må også tenke på at om du skal bli frisk så må du også gjøre det for deg selv!...Ønsker bare mange klemmer og kozer og ønsker deg lykke til!

[Gjest huva]

Hei!

Åh..ja, det er lett å sette seg nye mål, når man har nådd det ene...Så kanskje man bare må gi opp å forandre kropp og utseende, det ytre. Kanskje en heller må forandre noe som ligger inni. Forandre sine tanker om mål, forandre sine holdninger. DET er kanskje mye vanskeligere enn å forandre det ytre, men jeg trur det er mer holdbart, jeg trur det på sikt vil gjøre hele livet ditt mye gladere for deg og ditt barn, selv om det vil være skikkelig tungt ei stund.

Jeg trur at du vil greie å være en god mor! Du virker sånn, virker som du tenker over ting...og ser at noe med ditt forhold til mat bør forandres..

Kan du prøve en gang til å skaffe deg hjelp? Si at det ikke er piller du ønsker, men heller samtaler, hvis det er det du trur er best! Si til dem at du trenger det, og at du er bekymra for din sønn (Det var en gutt?).

Håper du greier å finne deg andre mål i livet, enn det å bli tynnere! Det er mulig! Og du virker som ei som er villig til å kjempe, og motivasjonen er jo veldig viktig!

Lykke til for deg og ditt barn!!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære innocenta! Jeg synes det er flott at du lurer og har tanker rundt dette. Jeg råder deg til å ta dette opp med helsesøster på helsestasjonen der du nå går. Hun kan kanskje komme med tilbud til deg om oppfølgning fra helsestasjonen eller at du/gutten din evt. blir henvist til nærmeste BUP hvor dere kan følges videre. Du kan få noen å snakke med slik at du kanskje kan slippe å bekymre deg for sønnen din sin utvikling og hans forhold til mat, lykke til!