Å sitte med noen som skal dø

[Gjest skal]

Visste ikke helt hvilket forum jeg skulle legge dette på, men prøver her. Kanskj noen som har opplevd det orker å dele litt.

Han er gammel. Sliten og syk og mett på livet. Alikevel er det vanskelig å ikke håpe. Men ser ut til at det ikke går denne gangen. Er så vondt å se han streve sånn med pusten.

Han blir så gla når jeg kommer, så vil gjerne være der, så mye som mulig. Godt å kunne gjøre noe, og vil ha denne tiden med han nå, og være sammen med han når det skjer. Hvis det går.

Men er redd og. Eller kanskje ikke redd. Usikker? Har aldri opplevd døden så nær. Sånn utenfra eller hva man skal si. Noen som har opplevd det som orker å dele noen tanker om hvordan det var?

Er en så uendelig viktig person i livet mitt, kjære farfar. Et menneske fullt av omsorg og styrke. En styrke som er borte.

[frosken]

Bare vær der. Stryk han på armen hvis han liker det, ikke gjør så mye.

Du vil merke at du har styrke nok til å vite hva som er de gode valgene underveis.

[Gjest skal]

Bare vær der. Stryk han på armen hvis han liker det, ikke gjør så mye.

Du vil merke at du har styrke nok til å vite hva som er de gode valgene underveis.

Takk! Er vel det jeg er redd for ja, at jeg ikke har styrke til det. Kanskje jeg bare må stole på at det er noe man har som menneske.

Han har liksom alltid vært.

[frosken]

Takk! Er vel det jeg er redd for ja, at jeg ikke har styrke til det. Kanskje jeg bare må stole på at det er noe man har som menneske.

Han har liksom alltid vært.

De utfordringer av menneskelig karakter som livet gir, mestrer vi merkelig nok.

Ta med deg en bok, slik at han ikke føler at han må være våken og underholde deg.

[Gjest xbellax]

Takk! Er vel det jeg er redd for ja, at jeg ikke har styrke til det. Kanskje jeg bare må stole på at det er noe man har som menneske.

Han har liksom alltid vært.

Det er kanskje i slike situasjoner, hvor man er usikker på om man egentlig har styrke.. at man blir overrasket over hva som bor i en som menneske. Man tror kanskje ikke at man mestrer, men det gjør man.. på et eller annet vis klarer man det.

Bare vær der, skal. Gi han en kald klut, noe å fukte leppene på, en hånd å holde i.. av og til er det bare fint å være stille sammen.

[Gjest skal]

Det er kanskje i slike situasjoner, hvor man er usikker på om man egentlig har styrke.. at man blir overrasket over hva som bor i en som menneske. Man tror kanskje ikke at man mestrer, men det gjør man.. på et eller annet vis klarer man det.

Bare vær der, skal. Gi han en kald klut, noe å fukte leppene på, en hånd å holde i.. av og til er det bare fint å være stille sammen.

Ja.. var både godt og vondt å være der med han i dag. Har aldri opplevd sånn stille stillhet før.

[Gjest skal]

De utfordringer av menneskelig karakter som livet gir, mestrer vi merkelig nok.

Ta med deg en bok, slik at han ikke føler at han må være våken og underholde deg.

Det hørtes lurt ut. I dag var vi egentlig bare stille og han småsov mye. Vet du hvordan de gjør det på sykehuset? Er jo ikke enerom. Så rart at det skal ligge noen i sengen ved sidenav da.

[Lillemus]

Det hørtes lurt ut. I dag var vi egentlig bare stille og han småsov mye. Vet du hvordan de gjør det på sykehuset? Er jo ikke enerom. Så rart at det skal ligge noen i sengen ved sidenav da.

Så langt det er mulig legges vel døende på enerom, min mor lå i alle fall på enerom de siste dagene. Noe annet hadde vært svært uverdig, både overfor henne og for en evt. medpasient.

Tror alle krefttilfellene jeg kjenner til har ligget på enerom de siste dagene om ikke lenger.

[frosken]

Det hørtes lurt ut. I dag var vi egentlig bare stille og han småsov mye. Vet du hvordan de gjør det på sykehuset? Er jo ikke enerom. Så rart at det skal ligge noen i sengen ved sidenav da.

Hvis de ikke har det altfor fullt, så vil de forsøke å gi døende pasienter enerom. Du kan også be om å få sove der om natten hvis du har lyst.

[Gjest skal]

Så langt det er mulig legges vel døende på enerom, min mor lå i alle fall på enerom de siste dagene. Noe annet hadde vært svært uverdig, både overfor henne og for en evt. medpasient.

Tror alle krefttilfellene jeg kjenner til har ligget på enerom de siste dagene om ikke lenger.

De ligger to stykker der, begge to med små sjanser og kanskje bare noen dager igjen. Men de har ikke enerom i det hele tatt der da. Er ikke kreftavd. "Bare" gammel og hissig lungebetennelse som ikke reagerer på behandling og en sliten man som ikke vil mer.

[Gjest skal]

Hvis de ikke har det altfor fullt, så vil de forsøke å gi døende pasienter enerom. Du kan også be om å få sove der om natten hvis du har lyst.

Ok. Håper de kan gjøre det.

[Gjest togli]

Du trenger ikke å si så mye. Det er nok at du er der... Stryk ham over håret, massere føttene hans. Fortell han at du er glad i han. Fortell om barndomsminner der han er inkludert...

Døden er vond, men også befriende når et menneske man er glad i har det vondt.

*klem*

[Gjest togli]

Forresten..jeg kom på en ting jeg aldri glemmer fra da mormor lå for døden. Jeg hadde ikke sett henne på tre uker pga at jeg hadde lungebetennelse og ikke fikk besøke henne som var alvorlig syk av kreft. Når jeg så besøkte henne, hadde hun forandret seg så mye på tre uker (tynn, gul i huden osv) at jeg brast i gråt når jeg så henne. Jeg løp mot henne og lå med hodet i fanget hennes og gråt og gråt. Hun klarte å stryke meg over håret og trøste meg..uten at noen av oss sa noe. Aldri har jeg vel, før eller siden, opplevd så mye bli "sagt" uten bruk av ord... Både godt og vondt på samme tid...

[Gjest skal]

Du trenger ikke å si så mye. Det er nok at du er der... Stryk ham over håret, massere føttene hans. Fortell han at du er glad i han. Fortell om barndomsminner der han er inkludert...

Døden er vond, men også befriende når et menneske man er glad i har det vondt.

*klem*

Takk!

[Gjest skal]

Forresten..jeg kom på en ting jeg aldri glemmer fra da mormor lå for døden. Jeg hadde ikke sett henne på tre uker pga at jeg hadde lungebetennelse og ikke fikk besøke henne som var alvorlig syk av kreft. Når jeg så besøkte henne, hadde hun forandret seg så mye på tre uker (tynn, gul i huden osv) at jeg brast i gråt når jeg så henne. Jeg løp mot henne og lå med hodet i fanget hennes og gråt og gråt. Hun klarte å stryke meg over håret og trøste meg..uten at noen av oss sa noe. Aldri har jeg vel, før eller siden, opplevd så mye bli "sagt" uten bruk av ord... Både godt og vondt på samme tid...

Satt å tenkte på det, at jeg er redd for å begynne å grine. Men så tenker jeg at kanskje det skal være sånn. At noen skal gråte når noen dør. Og redd for at det er vondt for han. At han er redd.

[Gjest togli]

Satt å tenkte på det, at jeg er redd for å begynne å grine. Men så tenker jeg at kanskje det skal være sånn. At noen skal gråte når noen dør. Og redd for at det er vondt for han. At han er redd.

Klart du kan gråte. Tårene er til for å brukes!!

Døende får ofte godt med smertestillende, så jeg tror ikke du skal bekymre deg for mye om den biten...

[org]

Uff, sånt er tøft!

Men samtidig er det godt for ham at du er der, for å slippe å være alene. Døden er en ensom ting, og mange er redde for å dø alene. Den innsatsen du gjør, med "bare" å være der, er uendelig verdifull.

Og jeg vil tro at du alltid vil bære med deg disse siste stundene, som en dyrebar, men smertefull erfaring.

[Gjest skal]

Uff, sånt er tøft!

Men samtidig er det godt for ham at du er der, for å slippe å være alene. Døden er en ensom ting, og mange er redde for å dø alene. Den innsatsen du gjør, med "bare" å være der, er uendelig verdifull.

Og jeg vil tro at du alltid vil bære med deg disse siste stundene, som en dyrebar, men smertefull erfaring.

Er det jeg tenker og. Vil ikke at han skal måtte dø alene!

[Gjest prust]

Jeg var med da min farmor døde for snart åtte år siden. Det var en sterk og fin opplevelse.

Hun fikk plutselig slag, og lå i fire uker på sykehus og sykehjem. Vi kunne få kontakt med henne noen dager, noen dager ikke. Jeg var da hjemme i permisjon med vårt første barn, og hadde mulighet til å besøke henne ofte, og det gjorde jeg.

Vi hadde gitt beskjed på sykehjemmet at vi ville få beskjed dersom hun brått ble verre. Og en natt ble min far oppringt. Jeg hadde sagt i fra at jeg gjerne ville være med på dødsleiet.

Da jeg kom dit, hadde min far tent mange stearinlys, det var stille og rolig, og vi fire som var der, snakket sammen og sang litt for farmor. Omtrent en time etter at jeg kom, tok hun et dypt åndedrag inn, ventet noen sekunder, og så pustet hun ut for siste gang....

Er veldig glad for at jeg fikk være med når hun døde.

Så fint at du kan være der for din farfar!

[Sofline]

Det hørtes lurt ut. I dag var vi egentlig bare stille og han småsov mye. Vet du hvordan de gjør det på sykehuset? Er jo ikke enerom. Så rart at det skal ligge noen i sengen ved sidenav da.

Jeg har ikke hørt om døende pasienter som ikke får enerom. Både av hensyn til den døende og til andre pasienter som sikkert ikke ønsker å se fremmede dø.