Får vi ikke barnet????

[Gjest fortvilet reservemamma]

jeg og samborern har vært sammen i over to år. Samboeren min har en sønn som nå er 6 år.

Det var meningen sønnen skulle bo hos oss, men nå er moren slått seg vrang.Moren har store psykiske problemer og har mange ganger vært på NPS. Dette har foregått gjennom mange år. Hun har giftet seg nå, med en forhendværene narkoman.

De bor lang unna oss, noe som vil si at barnet får sjelden treffe meg og faren sin.

Barnet har all slekt her oppe, ingenting hos sin mor.

Både jeg og faren er psykisk friske og vi har eget hus og fast jobb.

Noe moren ikke har.Hun og sin ektemann går på sosialen.

Moren har jo selfølgelig kontakt med barnevernet, men vi får ikke kontakt med dem, siden moren ikke vil gi oss noe tlf nummer eller noe som helst. Samboeren min får ikke spurt moren til barnet om når vi får barnet oppover til oss uten at hun blir sint.

En gang spurte barnet moren sin om når han fikk lov å komme til pappa, hun satt da og pratet med min samboer, hun hadde ropt ut til barnet; DU FÅR DRA NÅR JEG FINNER UT AT DU FÅR LOV TIL DET!

Hvordan kan hun mene at barnet har det best å bo hos henne?? Barnet vil selv bo hos oss, og moren er ikke i stand til å ta vare på barnet.

Hun holdt på å skrive over foreldreretten til min samboer da hun var sliten og "lei" av barnet noe som hun ofte blir. Men hun skiftet fort mening.

Hva skal vi gjøre???

Tar vi dette til retten koster det MYE penger, og vi er ikke SÅ rike da. Og moren får jo gratis rettshjelp siden hun går på sosialen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre, vi vil ikke miste barnet.

Barnevernet må jo forstå at barnet har det best hos oss, men moren sitter jo og lyver til barnevernet.Og vi kan ikke forsvare oss siden vi ikke er der.Vi bor jo i en ende av landet og hun i den annen ende.

Jeg trenger sårt råd!!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Jeg forstår at dere både er bekymret og svært engasjert i din samboers 6 år gamle sønn og hans kontakt med faren.

Det beste dere kan gjøre er å kontakte helse og familieetaten på guttens hjemsted. Din samboer, som er faren til barnet, må gjøre dette. Han er part i saken, og derfor er det naturlig at han tar kontakten i første omgang. Hvis han har foreldreansvaret sammen med moren, står han sterkere enn om hun har både daglig omsorg og foreldreansvar alene.

Ta gjerne kontakt med barnevernet skriftlig, i brevs form. Forklar hva dere ønsker og hva dere er bekymret for. Be om svar på henvendelsen.

Selv om geografien gjør kontakten mellom far og sønn vanskelig, burde det være mulig å få til en løsning for besøk og samvær.

[Gjest fortvilet reservemamma]

Jeg forstår at dere både er bekymret og svært engasjert i din samboers 6 år gamle sønn og hans kontakt med faren.

Det beste dere kan gjøre er å kontakte helse og familieetaten på guttens hjemsted. Din samboer, som er faren til barnet, må gjøre dette. Han er part i saken, og derfor er det naturlig at han tar kontakten i første omgang. Hvis han har foreldreansvaret sammen med moren, står han sterkere enn om hun har både daglig omsorg og foreldreansvar alene.

Ta gjerne kontakt med barnevernet skriftlig, i brevs form. Forklar hva dere ønsker og hva dere er bekymret for. Be om svar på henvendelsen.

Selv om geografien gjør kontakten mellom far og sønn vanskelig, burde det være mulig å få til en løsning for besøk og samvær.

Takker meget for svar.

Det betydde mye.