Er jeg for kravstor?

[Gjest Mailinn]

Jeg er en jente på 41. Har to relativt voksne barn fra første ekteskap, og nå en datter på 2 med min samboer. Vedkommende er 11 år eldre, men veldig ungdommelig. Vi er like i forhold til at vi har jobbet innenfor samme næring, har mange likhetstrekk i forhold til hva vi liker å gjøre, osv. På mange måter dekker vi hverandre godt, med hver våre evner, både privat og i jobb. Vi har totalt forskjellig oppvekst, han i en familie med få problemer, og jeg i en mangebarnsfamilie med familiebråk, og mange traumatiske opplevelser. Vi er begge sterke personligheter og utadvente. Jeg har nok i utgangspunktet sterkere psyke. Vi har vært sammen i flere år, der vi har hatt unormalt tøffe påkjenninger både i jobb og privat. Det meste har hatt økonomisk karakter. Sammen har vi stått på, krumment nakken og prøvd igjen når det butter mot. Jeg har utført mer enn full jobb, parallelt med amming og bleieskift. Har jobbet netter, og passet barn om dagen. Dette fordi vi har måttet gjøre det. Endte i panikkangstanfall for meg i desember i fjor (etter ca. 10-12 år med alt for mye arbeid og bekymringer, samt skillsmisse).Jeg har bekymret meg for det meste, så det måtte nok ende der. Jeg har nå gått på Efexsor siden anfallet, og vil nok ha behov litt lenger. Jeg jobber mindre, men føler stadig at jeg henger etter. Min samboer er kjempefling til å hjelpe til med alt; men jeg savner at han bidrar mer i forhold til vår lille datter. Jeg må "be" om hjelp til bleieskift, leking eller annet. Jeg føler det jeg trenger mest, er litt avlastning i forhold til barnet. Ikke mye, bare litt. Hun er i barnehage 50%, så det er noe bedret. Min samboer har en ansvarsfull jobb, og er også sliten. Men hans jobb er det som holder økonomien på plass, så valgene er få. Jeg har hatten tendens til å si fra om ting jeg belastes av. Dette blir alltid oppfattet som kritikk. Han klager nesten aldri på noe. Jeg gruer meg for å si at jeg føler meg så sliten at jeg må ha hjelp. Redd for at han skal oppfatte det som kritikk, for han hjelper ellers med alt jeg ber om. Han reiser ellers en god del. Jeg hadde også syntes det hadde vært fint om han kunne ta seg av vår datter, som jeg ennå ammer, når vi en sjelden gang er på besøk etc. Jeg er alltid den som sitter med henne på fanget og spiser, passer på at hun ikke gjør noe hun ikke skal etc. Fra den utadvendte personen jeg alltid har vært, er jeg nå nærmest forlkesky. Er jeg for kravstor når jeg ber ham ta mer tid med barnet, i stedet for klesvasken? Jeg skulle så gjerne løst dette på en fredelig måte, men vet ikke hvordan....

[løvinne71]

Du er nok ikke for kravstor når du ønsker avlastning med barnet.

Men dette er vel kanskje et eksempel på, unnskyld at jeg sier det, hva som kan skje når man får barn i såpass voksen alder? Hvis din samboer har passert 50, så er det jo ingen hemmelighet at man får adskillig mindre overskudd med alderen, - selvom man holder seg ungdommelig. Og det å ta seg av småbarn, er jo veldig intenst og energikrevende selv for yngre foreldre.

Da er det mere "avslappende" å påta seg oppgaver som å male garasjeporten, eller ta en time i vaskekjelleren..

Men for å endre situasjonen er det jo endel du kan gjøre selv.

Hvorfor ammer du fortsatt et barn på 2 år?? Dette gjør jo at barnet føler seg (unødig)knyttet til deg, og er kanskje en hindring for at faren kan være alene med henne i mer en korte stunder.

Som far, er det ikke lett å være "bra nok" for en 2 åring som sutrer etter mammas pupp. Og hvis barnet tydelig viser at det foretrekker deg, så er ikke så lett å overta ansvar.

Men siden han nødig kan gjette hva du tenker, blir du nok nødt til å si det rett ut at det er avlastning med barnet du trenger.

Han synes nok allerede at han bidrar mye på hjemmebane (og det gjør han jo også ifølge hva du skriver) og forstår ikke automatisk at det heller er en annen type avlastning du trenger.

Når dere begge er tilstede, blir det lett et rollemønster at du passer barnet, mens han gjør andre praktiske ting. Da kan det bli unaturlig og "masete" å prøve og bytte disse rollene, særlig hvis du kjenner barnets rutiner best, og hun er vant til å forholde seg til deg.

Derfor kan også hende at du må bli flinkere til å legge planer for din egen del, så du kommer deg ut av huset og får litt andre impulser. Litt "alenetid" kan gjøre underverker på en sliten småbarnsmor, og du vil antagelig se mere positivt på hele tilværelsen.

[Gjest Silver Fairy]

''Jeg har hatten tendens til å si fra om ting jeg belastes av. Dette blir alltid oppfattet som kritikk. Han klager nesten aldri på noe. Jeg gruer meg for å si at jeg føler meg så sliten at jeg må ha hjelp. Redd for at han skal oppfatte det som kritikk, for han hjelper ellers med alt jeg ber om. ''

Tenk på hvordan du legger frem problemer. En sak kan sies på flere måter og dermed oppfattes forskjellig alt etter hvordan man legger det frem. Tenk over om du angriper mannen din med måten du snakker til ham på.

[Speak]

Jeg tror (dessverre) at dette er ganske vanlig. Den eneste løsningen er nok at du overlater barnet 100% til han innimellom. Du har sikkert noe annet du må gjøre, så kan han se etter henne. Da blir han mer vant til det, og kanskje han da også tar mer ansvar i andre situasjoner.

Jeg fant en tid alltid unnskyldninger da suppa skulle legge seg. Dvs. "tar du leggingen mens jeg vasker klær". Da ble han mer vant til dette, og tok det også litt oftere selv.

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Å være småbarnsforeldre med trang økonomi kan være en stor belastning. Krav om å jobbe mer enn 100%stilling og samtidig husarbeide og omsorg for barn også netter og tidlige morgentimer i helgene. Tiden strekker ikke til, krefter og overskudd mangler. Høres ut som du har kjent på dette og nå prøver å ta det litt roligere i håp om å bli "den gamle gode" igjen. Det er positivt at dere deler på oppgaver i huset og at dere begge er praktiske nok til å gjøre nytte for dere. Det kan være mange grunner til at din samboer er tilbakeholden ift deres datter. For det første er hun nesten baby enda, har kanskje ikke språk og blir fortsatt ammet. Endel menn er usikre på sin rolle som pappa de første leveårene til barna fordi de ikke er vant til babyer og føler seg klønete og lite mandige når de er sammen med bayen sin. Det kan være noe slikt som ligger til grunn og da trenger han hjelp til å bli trygg på at han er en bra nok pappa. Da er det bedre at du kommenterer positivt når far og datter har kontakt, du blir en viktig person til å bekrefte ham som pappa. Du kan også foreslå at han går tur med henne alene, da henvender barnet seg automatisk til pappa og han må ordne opp og kan kjenne både mestring og glede. Slik kan tilknytningen mellom dem raskt vokse seg sterkere og det blir helt naturlig for både ham og henne at de to leker og går tur. Når han får litt trening på egenhånd blir det sannsynlig mer naturlig for ham å gå etter henne eller ha henne på fanget når dere er sammen med andre. Å ta omsorg for små barn, selv om det er ditt eget, må for mange læres, mens andre har det i seg helt fra starten.