Hvorfor er ikke far mer interessert i sitt barn?

[Gjest mamma hennes]

Datteren vår er 15 år gammel, og er midt i en sårbar alder. Jeg som mor ble skilt fra far for flere år siden. Han har vist lite interesse for henne i perioden etter skillsmissen. han er gift på nytt og har nye barn. Datteren vår er så lei seg fordi han sjelden og aldri kontakter henne. I det siste året, sier hun at hun hater han. Faren har alltid hatt tilgang på å ha henne hos seg hvis han vil, ingen har nektet han noe. Men han er bare fraværende. Ved noen få anledninger har hun vært der. Det eneste han uttrykker er at han skal være glad den dagen han slutter å betale bidrag. Hvis datteren vår får feks noen kr til bursdag må hun vise sin takknemlighet svært mye, ellers terper han på hvor lite hun setter pris på han. Han forventer at hun skal ta kontakt med han, ikke bare at han skal kontakte henne. I mine øyne har avstand blitt så stor, at datteren blir fremmed for han. Feks var han ute for en skade for ei tid siden, da kunne han skape dårlig samvittighet hos henne, da han mente hun var tankeløs som ikke ringte å spurte hvordan han hadde det.

Dette er bare et lite utdrag fra historien, og jeg synes synd i datteren vår, da jeg ser hun er såret og lei seg for fars fraværelse.

[mrxx]

Huff, jeg får helt vondt i magen av slikt som dette, fordi jeg synes det er så synd at et barn ikke har skikkelig kontakt med sine foreldre. Alle parter taper på dette.

Det er mulig at det er dere som er foreldre som har gjort at det har blitt sånn, at bruddet og kanskje faenskap i bruddfasen gjør at det dessverre går utover barna. Det er svært synd i tilfelle hvis det er slik. Men det er jo ikke noe ukjent sak at foreldrene bruker barna for alt det, det er verdt i kampens hete uten å skjønner at det er barna som er taperne.

Men som sagt, jeg vet jo ikke om det er tilfelle i dette tilfelle.

Uansett så er det datteren hans og han burde være så voksen at han tok deg godt av henne. Sånt som dette synes jeg er veldig ille, jeg kan ikke skjønne de som velger å ha så lite kontakt med sine barn.

[Gjest silje sara]

Huff, jeg får helt vondt i magen av slikt som dette, fordi jeg synes det er så synd at et barn ikke har skikkelig kontakt med sine foreldre. Alle parter taper på dette.

Det er mulig at det er dere som er foreldre som har gjort at det har blitt sånn, at bruddet og kanskje faenskap i bruddfasen gjør at det dessverre går utover barna. Det er svært synd i tilfelle hvis det er slik. Men det er jo ikke noe ukjent sak at foreldrene bruker barna for alt det, det er verdt i kampens hete uten å skjønner at det er barna som er taperne.

Men som sagt, jeg vet jo ikke om det er tilfelle i dette tilfelle.

Uansett så er det datteren hans og han burde være så voksen at han tok deg godt av henne. Sånt som dette synes jeg er veldig ille, jeg kan ikke skjønne de som velger å ha så lite kontakt med sine barn.

Synes dette høres veldig trasig ut for din datter. Og en veldig kjent situasjon for meg. Jeg var 18 år før jeg forstod at min var faktisk var glad i meg. Han tok veldig lite kontakt, aldri initiativ, og var aldri der for meg, hverken fysisk eller emosjonelt da jeg vokste opp.

Eneste rådet jeg har for deg, er å støtte datteren din, fortelle henne at hun må lære seg å ikke trenge faren sin. Det er en fryktelig vanskelig lærdom for en 15åring, og jeg var 26 før jeg klarte det. Det å ikke trenge ham er f.eks. aldri la seg ha forventinger, trenge økonomisk eller praktisk hjelp, eller emosjonell støtte. Altså, det er en selv som bestemmer over hvor mye skuffet en skal bli av andre folks handlinger. Har en 0 forventninger, blir man heller ikke skuffet. Da kan man også begynne å glede seg over det lille man blir tildelt fra en person.

Du som mor bør dermed prøve å unngå å si/ha holdninger slik som kan gi din datter forventninger til sin far. F.eks. si "han burde ha ringt deg" "Så dårlig gjort av han å ikke invitere deg" osv. Slike kommentarer og holdninger (selv om de er støttende) kan gi veldig vonde tanker ang den avvisende faren. Med heller å si at, "Slik er faren din, og det har ingenting med deg å gjøre, men han klarer rett og slett ikke å forstå din situasjon"

Det jeg mener med dette innlegget er at jeg har gått gjennom veldig lignende situasjon. Min far var aldri der for meg, han gav meg aldri en forsikring at jeg var ønsket, og gjorde aldri noe ut av bursdager, eller lignende. Nå i en alder av 28 har jeg endelig klart å akseptere ham. Han er aldri blitt den faren jeg skulle ønske han kunne bli, og jeg brukte uendelig mye energi i å prøve å forandre ham i alle år. Vi har et OK forhold nå, så lenge jeg ikke forventer noe av ham.

[Gjest silje sara]

Les mitt svar som kom under mrxx

liten tastefeil

[Gjest trubadurenmmamma hennes]

Synes dette høres veldig trasig ut for din datter. Og en veldig kjent situasjon for meg. Jeg var 18 år før jeg forstod at min var faktisk var glad i meg. Han tok veldig lite kontakt, aldri initiativ, og var aldri der for meg, hverken fysisk eller emosjonelt da jeg vokste opp.

Eneste rådet jeg har for deg, er å støtte datteren din, fortelle henne at hun må lære seg å ikke trenge faren sin. Det er en fryktelig vanskelig lærdom for en 15åring, og jeg var 26 før jeg klarte det. Det å ikke trenge ham er f.eks. aldri la seg ha forventinger, trenge økonomisk eller praktisk hjelp, eller emosjonell støtte. Altså, det er en selv som bestemmer over hvor mye skuffet en skal bli av andre folks handlinger. Har en 0 forventninger, blir man heller ikke skuffet. Da kan man også begynne å glede seg over det lille man blir tildelt fra en person.

Du som mor bør dermed prøve å unngå å si/ha holdninger slik som kan gi din datter forventninger til sin far. F.eks. si "han burde ha ringt deg" "Så dårlig gjort av han å ikke invitere deg" osv. Slike kommentarer og holdninger (selv om de er støttende) kan gi veldig vonde tanker ang den avvisende faren. Med heller å si at, "Slik er faren din, og det har ingenting med deg å gjøre, men han klarer rett og slett ikke å forstå din situasjon"

Det jeg mener med dette innlegget er at jeg har gått gjennom veldig lignende situasjon. Min far var aldri der for meg, han gav meg aldri en forsikring at jeg var ønsket, og gjorde aldri noe ut av bursdager, eller lignende. Nå i en alder av 28 har jeg endelig klart å akseptere ham. Han er aldri blitt den faren jeg skulle ønske han kunne bli, og jeg brukte uendelig mye energi i å prøve å forandre ham i alle år. Vi har et OK forhold nå, så lenge jeg ikke forventer noe av ham.

Tusen takk for godt innlegg, fint å få innspill fra andre som kan se det på en annen måte.

[Gjest Gurojenta]

Denne situasjonen du er oppe i nå, den er du slett ikke alene om. Det er mange som opplever akkurat det samme og ofte viser det seg at det er fedrene som har dette reaksjonsmønstret. Grunnene kan være mange, men jeg tror at fedre (ikke alle selvsagt) ofte ikke skjønner hvor viktig relasjonen til barnet sitt er fra tidlig alder. De tar nok ofte ting for gitt og tror at de kan dukke opp i livene til barna når de vil og har lyst. Og dette ødelegger selvsagt mye for barna, og de blir usikre.

Har du/dere vurdert å eventuelt bestille en time på et Familievernkontor? De er flinke til å hjelpe til i slike situasjoner. Kanskje dere kan få til en samtale alle tre?