Fastlåst situasjon mellom samboer og stedatter

[greimann]

Jeg og min samboer har levd sammen i snart to år. Vi har en sønn på 20 måneder, og jeg har en datter på 17 år fra et tidligere ekteskap. Hun er 42 år og har ikke barn fra før. Vi har det fint på mange områder, men på enkelte områder finner jeg situasjonen svært vanskelig. Generelt føler jeg at jeg taper de fleste diskusjoner og at mine meninger (og følelser) aldri tas hensyn til. Dette merker omgivelsene, og min samboer har problemer med å omgås min familie og mine venner. Dette er spesielt vanskelig i forholdet til min datter da jeg ikke har noe større ønske enn å leve i et harmonisk forhold med begge mine barn. Problemene mellom min datter og samboer har bakgrunn i noen mindre episoder i forbindelse med fødselen og i perioden etterpå. Min samboer føler seg urettferdig behandlet, mens min datter vil ha minst mulig med henne å gjøre. Hun bor i dag på hybel. Jeg har nå i snart to år forsøkt å gjøre noe for å løse opp i dette og normalisere situasjonen. Blant annet med fellesmiddager og diverse treff. Min datter stiller opp på dette, men jeg har en følelse av at samboeren ikke ønsker å normalisere situasjonen. Hun tillater for eksempel ikke at far, datter og sønn er sammen uten henne. Min datter har derfor heller aldri (på disse 20 månedene) fått passe eller trille sin bror. Hun har et sterkt ønske om dette, og jeg føler at denne holdningen bare gjør situasjonen vanskeligere. Jeg har diskutert, tryglet og kranglet om disse tingene mange ganger, men hun firer ikke en tomme. Hun mener jeg må konsentrere meg om den nye familien, og hun ønsker ikke å bli holdt utenfor. Jeg derimot mener at litt omgang søsknene (og pappa) i mellom er helt naturlig, det vil være å gi litt tillit, og kan være et godt virkemiddel for å kunne normalisere situasjonen. Har min samboer rett? Hva kan jeg gjøre med situasjonen?

[Sofline]

Jeg har ingen råd til hva du kan gjøre for å bedre situasjonen, men jeg mener i hvert fall at din samboer ikke har rett, siden du spør om det. Jeg tviler dessuten på at mange vil være enige med henne.

Det er helt naturlig at du som far ønsker å tilbringe tid sammen med begge barna dine. Det er også naturlig at datteren din ønsker å være sammen med den nye broren sin. Du har riktignok fått en ny familie, men datteren din er fortsatt en del av livet ditt, og fortsatt din familie, like mye som sønnen din og samboeren din er det. Jeg tenker at samboeren din bør være glad for at dere har en som ønsker å passe gutten.

[minog]

Du skriver: "Problemene mellom min datter og samboer har bakgrunn i noen mindre episoder i forbindelse med fødselen og i perioden etterpå"

Er det konflikter du ønsker å bagatellisere? Synes du det er urimelig av din samboer å legge vekt på dem? Er det mulig å ta tak i konflikten fra den gang og prøve å få partene til å møtes for oppklaring og kanskje noen kan si unnskyld? Har konflikten økt på med tiden og forgiftet et sinn (eller begge) slik at det som begynte som en bagatell har økt og blitt bekreftet gjennom avstand og taushet?

Dere er ikke alene om å oppleve dette: 15 åring i brytningstid med ny stemor og nybakt mor med ny stedatter. Finnes det et nøytralt område i den konstellasjonen????

Trø varsomt, grei mann, men det er lys i enden av tunnellen. Tiden er på deres side. Mitt råd er likevel at en konfrontasjon om det som utløste konflikten vil gi hurtigere løsning. Orker du ikkje det, er tiden på din side.

[greimann]

Du skriver: "Problemene mellom min datter og samboer har bakgrunn i noen mindre episoder i forbindelse med fødselen og i perioden etterpå"

Er det konflikter du ønsker å bagatellisere? Synes du det er urimelig av din samboer å legge vekt på dem? Er det mulig å ta tak i konflikten fra den gang og prøve å få partene til å møtes for oppklaring og kanskje noen kan si unnskyld? Har konflikten økt på med tiden og forgiftet et sinn (eller begge) slik at det som begynte som en bagatell har økt og blitt bekreftet gjennom avstand og taushet?

Dere er ikke alene om å oppleve dette: 15 åring i brytningstid med ny stemor og nybakt mor med ny stedatter. Finnes det et nøytralt område i den konstellasjonen????

Trø varsomt, grei mann, men det er lys i enden av tunnellen. Tiden er på deres side. Mitt råd er likevel at en konfrontasjon om det som utløste konflikten vil gi hurtigere løsning. Orker du ikkje det, er tiden på din side.

Takk for svar! Det er nok ulik oppfatning om episodene. Datter følte at samboer ikke stolte på henne og innførte mange restriksjoner. Hun svarte med karakteristikker av og beskyldninger mot samboer. Konfrontasjoner har to ganger ført til enda vanskeligere situasjon. Har også forsøkt å "legge ballen død", men det har åpenbart ikke fungert...

[Toril Hepsø, familieterapeut]

Når jeg leser innlegget ditt og skal svare deg, savner jeg å kunne spørre din samboer hvordan hun synes det er å være sammen med din datter og hvilke tanker hun har om at dere tre er sammen uten henne.

Du skriver at hun sier at du må konsentrere deg om den nye familien din og at hun ikke vil bli holdt utenfor. Det høres ut som hun ikke føler seg trygg. Du kan snakke med henne om dine ønsker, men husk å trygge henne på hennes betydning for deg og for sønnen deres. Når dere krangler om dette, blir det lett til en maktkamp hvor ingen vil gi seg. Det å vinne blir viktigere enn å forstå og imøtekomme. Jeg tror det kan ligge mye i måten dere snakker om dette, som tydeligvis har blitt et veldig vondt og følsomt tema.

Jeg er helt enig med deg i at det er naturlig at storesøster og lillebror er sammen alene og at dere tre kan være sammen av og til uten din samboer. Det er allikevel uheldig å tvinge det frem. Prøv heller å forstå hva som skal til for henne for å tenke tanken på dette.

Du har et stort problem hvis ikke noe av dette hjelper, da synes jeg dere skal oppsøke et familiekontor og snakke om det der. Det er viktig at du ser datteren din og hennes behov for kontakt med deg og tar hensyn til dette.