Vanskelig valg

[Sommerbris]

Jeg er en tobarnsmor i 30 åra, gift med en mann som er en del år eldre enn meg.

Vi har vært sammen i 10 år og gift i 5 av de.

I disse årene har vi vel ikke hatt det bare greit, men har klart å komme oss gjennom det.. På vår måte. Vel, nå har jeg kommet dit hen at jeg ikke lenger kan finne meg i å ha en mann som ikke støtter meg når andre i hans familie slenger ut krenkende bemerkninger, at han ikke informerer meg om ting, osv.

Vi har aldri kunnet snakke sammen og løse ting. Når jeg tar opp ting som er litt vanskelige, tier han det i hjel, og jeg blir gående å gnage på de samme temaene i årevis uten å kunne legge de døde.

Vi har ikke felles økonomi. Han eier huset, og innboet er den dag i dag "ditt og mitt" og det er sjelden vi sier "vårt".

Det siste halve året har jeg gått mye tur alene... Nå har han fått for seg at jeg er ute kun for å treffe "en annen mann" som han sier.. Dette stemmer ikke.

Han forhører meg når jeg har vært ute, sjekker tlf. regningene mine og kontoutskriftene mine. Hvis jeg drar et sted eller blir litt sen hjem fra jobb, er h.. løs.

Jeg må hele tiden forklare meg og det er slitsomt.

Jeg er ei sosial og blid, utadvendt jente, som snakker med mange. Han sier jeg flirter..

Vi er sjelden eller aldri ute på noe sammen. Har ikke felles venner...

Jeg er sosial han er det ikke.

Sexlivet fungerer dårlig.

Nå begynner jeg å gå lei.. eller jeg har tenkt tanken mange ganger i flere år; Nå orker jeg ikke mer..

Er jo glad i ham, men elsker ham ikke lenger, dessverre.

Det er barna jeg tenker på når jeg venter med å bryte opp. Forleden skrev han under på separasjonspapirene.. var enklere det enn å snakke ut med meg om det jeg tok opp..

Kunne ramset opp mye mer, men...

Trenger hjelp og refleksjoner her nå!

Noen som har vært der selv???

[Gjest sjokoladeplaten]

Det der kunne jeg ha skrevet. Jeg var nøyaktig der i våres og på forsommeren. Han var så sjalu, og det tok helt av. Han ble syk. Innlagt på psykiatrisk. Jeg var SÅ - nær ved å forlate han. Vi er fortsatt sammen, men går i familieterapi. Det skjedde så mye vanskelig i sommer, så ting er enda ikke avklart. Hvis han slutter med behandling, går jeg.

Jeg mistenker din mann for å være syk også. Den sjalusien du nevner der er ikke normal! Min mann ble paranoid, jeg synes det du skriver ligner faretruende. Kan han være deprimert? Det var det som utløste det hos min mann.

Dersom han ikke endrer denne oppførselen/er villig til å søkehjelp vil jeg råde deg til å tenke deg nøye om, om det er verdt det. Sjalu menn kan også være farlige.

Men jeg ønsker deg all mulig lykke!

[Sorgfri]

Hei!

Det er akkurat som å lese mine egne tanker og følelser!

Jeg har akkurat blitt 40, og er mor til to på 5 og 8. Jeg har det helt på samme måte som deg utfra det du skriver, med mistenksomhet, forhør, at jeg liker å være sosial osv. Han er også veldig humørsyk, og jeg må passe meg for hva jeg sier så han ikke blir grinete. Han krangler åpenlyst foran barna, men vil dem ikke noe vondt. Og det har vært barna som har holdt meg igjen. Vil ikke at de skal vokse opp nesten uten en far slik jeg har gjort. Nå har jeg tenkt og tenkt, og lurt på om jeg endelig skal våge det. Holdt på å bli alene forrige dagen, da hadde han pakket og alt. Men han ombestemte seg. Prøver å prate med ham, men da lukker han ørene eller går sin vei. Helt håpløst!

Mitt problem er at jeg er redd for å ende opp alene. Jeg har jo nå passert 40...husker min egen mor som prøvde den ene etter den andre men endte opp alene allikevel. Dette er mitt ekteskap nr. 2, så jeg lurer på hva som er i veien med meg...

Hvis du har det som meg, bør du gjøre noe med det. Det er det jeg sier til meg selv også. Nesten litt "lettere" når han har tatt valget for deg og skrevet under papirene alt. Tror ikke barna har godt av at mamma ikke har det bra heller. Ønsker deg lykke til!

Klem fra Sorgfri

[mrxx]

Når dere har vært sammen så lenge og han er så sjalu som dette, da må jeg bare riste på hode. Det er helt utrolig, han må lide av noe. Det kan da ikke være normalt å være så sjalu etter et så langt samliv. Han burde da kjenne deg så godt at han vet om han kan stole på deg eller ikke. Jeg kan forstå det hvis han har grunn til å mistro deg, men har du ikke gjort noe galt på alle disse årene så blir det vanskeligere å forstå.

[Sommerbris]

Hei!

Det er akkurat som å lese mine egne tanker og følelser!

Jeg har akkurat blitt 40, og er mor til to på 5 og 8. Jeg har det helt på samme måte som deg utfra det du skriver, med mistenksomhet, forhør, at jeg liker å være sosial osv. Han er også veldig humørsyk, og jeg må passe meg for hva jeg sier så han ikke blir grinete. Han krangler åpenlyst foran barna, men vil dem ikke noe vondt. Og det har vært barna som har holdt meg igjen. Vil ikke at de skal vokse opp nesten uten en far slik jeg har gjort. Nå har jeg tenkt og tenkt, og lurt på om jeg endelig skal våge det. Holdt på å bli alene forrige dagen, da hadde han pakket og alt. Men han ombestemte seg. Prøver å prate med ham, men da lukker han ørene eller går sin vei. Helt håpløst!

Mitt problem er at jeg er redd for å ende opp alene. Jeg har jo nå passert 40...husker min egen mor som prøvde den ene etter den andre men endte opp alene allikevel. Dette er mitt ekteskap nr. 2, så jeg lurer på hva som er i veien med meg...

Hvis du har det som meg, bør du gjøre noe med det. Det er det jeg sier til meg selv også. Nesten litt "lettere" når han har tatt valget for deg og skrevet under papirene alt. Tror ikke barna har godt av at mamma ikke har det bra heller. Ønsker deg lykke til!

Klem fra Sorgfri

Hei Sorgfri!

Er trøst i felles skjebne! Begynner nesten å gråte..

Ja, dette er vanskelig! I perioder har vi det jo bra.. eller på det jevne, når han lar meg få slappe av og ikke er mistroisk. -Men det plager ham at jeg er så sosial og utadvendt som jeg er, tror jeg, hele tiden. Har veldig gode kollegaer som støtter meg og som jeg kan snakke med om ALT, og da har jo han fått for seg at en av de (som er 24 år eldre enn meg og gift) har jeg et hett forhold til. Tungt. Grunnen til dette er nok at min kollega har støttet og oppmuntret meg, gitt meg råd der min mann har vært taus og avvist meg.

Jeg sa i går at jeg har ringt på en leilighet.. Vel, da ble han i harnisk, tok avisa og var ikke villig til å snakke... sier at dersom jeg reiser, kan jeg bare glemme og tro at han vil samarbeide om noe som helst.. Barna kan han ha hver tredje helg, og ikke noe mer osv.

Når han sier slik tenker jeg "elsker han meg virkelig slik han sier han gjør? Hvor mye betyr egentlig barna og jeg for ham??"

Ikke godt dette her..

Håper du også finner ut av sakene! Vi kan jo ikke bruke opp livene våre på å mestre vanskelige forhold? Hvor mye skal vi la de gode periodene nedtone alt det vonde og "døde" i et forhold? Vi er jo ennå unge du og jeg.. Ikke det at jeg vil hoppe inn i nye forhold, men jeg tenker å ta ting som de kommer i alle fall.

Kjærligheten får banke på når den eventuelt kommer. Stresser man for å finne en ny mann, er sjansen for å havne i samme suppa igjen, stor. Nei, dukker det opp en etterhvert er det hyggelig, men ellers skal jeg nok klare meg uten også )

-Er jo noe med å finne seg sjæl )

[Sommerbris]

Det der kunne jeg ha skrevet. Jeg var nøyaktig der i våres og på forsommeren. Han var så sjalu, og det tok helt av. Han ble syk. Innlagt på psykiatrisk. Jeg var SÅ - nær ved å forlate han. Vi er fortsatt sammen, men går i familieterapi. Det skjedde så mye vanskelig i sommer, så ting er enda ikke avklart. Hvis han slutter med behandling, går jeg.

Jeg mistenker din mann for å være syk også. Den sjalusien du nevner der er ikke normal! Min mann ble paranoid, jeg synes det du skriver ligner faretruende. Kan han være deprimert? Det var det som utløste det hos min mann.

Dersom han ikke endrer denne oppførselen/er villig til å søkehjelp vil jeg råde deg til å tenke deg nøye om, om det er verdt det. Sjalu menn kan også være farlige.

Men jeg ønsker deg all mulig lykke!

Hei. Ja, min mann har sagt han er deprimert, og at han lider under det å ikke være sosial. Han sier også, at hvis jeg drar, går han nedenom og hjem..

"Jeg vil ikke klare meg alene", sier han. "Jeg er en einstøing og kommer alltid til å være det. Ikke bra for ungene heller, og de vil jeg ikke klare å ha alene".

Jeg er det beste som har skjedd ham, og han elsker meg.. -Hvorfor la han ikke vekk mistenksomheten og sjalusien da jeg trengte ham som mest i vår? Mistet en nær person, men fikk ikke et trøstende ord eller spørsmål om hvordan jeg hadde det.. Kollegaene mine var der for meg da, og det gjorde ham enda mer sjalu!

Jeg har min tro og ønsket en rolig stund i kirken midt i denne vonde tiden.. Da ble jeg beskylt for å skulle drive hor med en annen, noe som var utrolig vondt å få sleng til seg i sorgen.

Familieterapi har ikke hjulpet oss. Jeg har bestilt meg time alene nå, men har ment å få ham med meg ganske snart også..

Vi får stå på så godt vi kan...!

[Gjest Gugu]

Hei!

Det er akkurat som å lese mine egne tanker og følelser!

Jeg har akkurat blitt 40, og er mor til to på 5 og 8. Jeg har det helt på samme måte som deg utfra det du skriver, med mistenksomhet, forhør, at jeg liker å være sosial osv. Han er også veldig humørsyk, og jeg må passe meg for hva jeg sier så han ikke blir grinete. Han krangler åpenlyst foran barna, men vil dem ikke noe vondt. Og det har vært barna som har holdt meg igjen. Vil ikke at de skal vokse opp nesten uten en far slik jeg har gjort. Nå har jeg tenkt og tenkt, og lurt på om jeg endelig skal våge det. Holdt på å bli alene forrige dagen, da hadde han pakket og alt. Men han ombestemte seg. Prøver å prate med ham, men da lukker han ørene eller går sin vei. Helt håpløst!

Mitt problem er at jeg er redd for å ende opp alene. Jeg har jo nå passert 40...husker min egen mor som prøvde den ene etter den andre men endte opp alene allikevel. Dette er mitt ekteskap nr. 2, så jeg lurer på hva som er i veien med meg...

Hvis du har det som meg, bør du gjøre noe med det. Det er det jeg sier til meg selv også. Nesten litt "lettere" når han har tatt valget for deg og skrevet under papirene alt. Tror ikke barna har godt av at mamma ikke har det bra heller. Ønsker deg lykke til!

Klem fra Sorgfri

Det høres definitivt ut som det ikke er noe i veien med deg, men mannen din derimot, han feiler det nok noe.

[Gjest Gurojenta]

Du har viktige tanker her og det at du tenker dem er veldig bra. Det er bare du selv som kan finne ut hva du vil og hva fremtiden skal bringe. Men jeg forstår at det er vanskelig. Jeg har selv opplevd sjalusi på nært hold, men ikke den gaten du opplever. Men jeg vet hvor slitsomt det kan være og jeg forstår at du må synes det er kjempeslitsomt. Det sliter psykisk og sannsynligvis vil vel ikke situasjonen bli noe bedre fremover heller. Det er han som må jobbe med deg selv, ikke du. Og det er han som må innse sitt problem.

Håper du finner ut av ting!