Fortvilet - skal jeg gå fra ham? (lang)

[Sorgfri]

Hei alle her inne!

Jeg har nå kommet til et punkt i livet hvor jeg føler jeg må velge mellom barna eller meg selv. Skal jeg ta sjansen på å forlate min mann eller ikke?

Jeg har akkurat blitt 40, og vi har vært sammen i 10 år. Har to barn på 5 og 8 år.

Han har hele tiden vært veldig mistenksom, sjalu og kontrollerende. Jobber jeg overtid så "sitter jeg på fanget til sjefen", er jeg på tur med jobben eller andre så er jeg utro osv. Har nesten ikke kontakt med mine gamle venninner lengre. Er egentlig veldig sosial av meg og liker å prate og bli kjent med nye mennesker. Er veldig utadvendt..egentlig. Han har blitt bedre med årene, men senest for et par dager siden var h... ute fordi jeg skulle på foreldremøte når han hadde frikveld fra jobben. Da ville han dra fra meg. Han pakket sakene og alt, men dro ikke. Må legge til at han er veldig snill også, og gjør alt for meg...bare jeg gjør som han ønsker. Det innbefatter hans daglige behov for sex. Det føles som et press, og får han det ikke, er han sur, og det går jo ut over ungene også. Han gjør dem jo ikke noe, men de merker det, og han krangler åpenlyst om dette foran dem.

Føler at jeg har vært innestengt så lenge, jeg lengter etter å kunne være meg selv igjen. Jeg har allerede gått ned over 17 kg og forandret både klesstil og utseende (håret altså). Dette har styrket selvtilliten min betraktelig.

Grunnen til at jeg ikke har forlatt ham tidligere er todelt...vil ikke at barna skal vokse opp nesten uten en far slik jeg gjorde, og jeg har vært helt nedslitt psykisk. Jeg er også redd for å ende opp helt alene som min mor gjorde, og jeg eier ikke nåla i veggen. Vi leier bolig pga. gjeld fra hvert vårt firma, og jeg får ikke lån. Har heller ikke venner/familie rundt meg som kan hjelpe hvis jeg bestemmer meg for å gå...jeg føler meg så alene...ønsker ikke at barna skal måtte bytte skole/barnehage igjen heller.

Så fra å være helt klar til å bli alene da han pakket sakene, er jeg nå usikker igjen. Som så mange ganger før. Hva skal jeg gjøre?

Noen gode råd og erfaringer der ute?

[mrxx]

Nå har jeg leste to til tre lignende innlegg her i det siste, ett av dem har du skrevet lenger ned ser jeg.

Slik type sjalusi kan da ikke være vanlig? Dette grenser jo til galskap og jeg begynner å lure på om disse mennene må være psyke på en eller annen måte. Greit nok å være normalt sjalu, men dette grenser jo til galskap.

Jeg hadde rett og slett ikke orket å leve sånn. Dette er jo svært plagsomt både for han og deg.

Kona og jeg har aldri hatt en eneste krangel om sjalusi, ikke en, på alle de årene vi har vært sammen og vi snakker om flere ti-år. Vi har hatt det svært godt skjønner jeg når jeg leser om denne galskapen.

[Gjest det er verst før valget er tatt]

Å kjære vene.... der var du igjen.

Det spiller jo ingen rolle hva vi sier. Første gangen jeg sa til deg at denne mannen måtte du komme deg vekk fra, var før det eldste barnet ble født.

Er det en slik mann du vil skal sette standarden når datteren din skal velge partner? Er det sånn du vil at sønnen din skal lære at det er ok å behandle kvinner?

[Sommerbris]

Hei igjen!

Vi har det veldig, veldig likt du og jeg.. Fikk bekreftet det da jeg leste innlegget ditt her også...

Jeg også flakker i følelser, fornuft, usikkerhet, motløshet, skal skal ikke..

Har selv gått ned noen kilo, som igjen har løftet selvtilliten min. Jeg bor også langt fra min familie, men har jo venner, selv om min mann og jeg ikke har noen felles venner pga hans usosiale natur..

Dette bruker han mot meg og sier " at du får det vel bra nå når du skal flytte.. Med alle vennene du har rundt deg som helt sikkert besøker deg (ironi) og når du slipper å sitte her med meg.." MEN jeg må bare ikke tro at han vil være barnepike hvis jeg skal noe om kvelden! Jeg skal neimen ikke få det lett, og han skal lage et helvete for meg økonomisk og kun ha ungene sine hver tredje helg... Jaja..

En voksen person sa til meg en gang; "Glade foreldre er gode foreldre.. Ikke alle er glade når de bor sammen, men kan bli det når de blir alene og får ro. Ingen sulter i Norge, og husk: Ikke kast bort livet ditt sammen med en person som sliter deg ut psykisk. Du er ennå ung, og har mye av livet foran deg".

Har tenkt mye på dette, og spesielt første setningen..

Jeg eier heller ikke stort mer enn innboet her vi bor. Huset er hans med særeie. Har aldri vært snakk om at jeg skal få eie, selv om vi kjøpte huset da vi ble sammen.

Tror jeg kommer til å forlate ham, men vil snakke med fam.terapeuten først.. Høre men henne om hun tror det finnes mere håp.. Vi gikk sammen til samtale hos henne før, så hun kjenner oss og historien vår.

[Gjest togli]

Nå har jeg leste to til tre lignende innlegg her i det siste, ett av dem har du skrevet lenger ned ser jeg.

Slik type sjalusi kan da ikke være vanlig? Dette grenser jo til galskap og jeg begynner å lure på om disse mennene må være psyke på en eller annen måte. Greit nok å være normalt sjalu, men dette grenser jo til galskap.

Jeg hadde rett og slett ikke orket å leve sånn. Dette er jo svært plagsomt både for han og deg.

Kona og jeg har aldri hatt en eneste krangel om sjalusi, ikke en, på alle de årene vi har vært sammen og vi snakker om flere ti-år. Vi har hatt det svært godt skjønner jeg når jeg leser om denne galskapen.

Enig!

Mannen min og jeg har vært sammen i snart 20 år og vi har heller aldri hatt grunn til å være sjalue på hverandre. Har ikke engang diskutert temaet!

[mrxx]

Enig!

Mannen min og jeg har vært sammen i snart 20 år og vi har heller aldri hatt grunn til å være sjalue på hverandre. Har ikke engang diskutert temaet!

Det er bra:-)

Men de som er sjalue vil jo være sjalue uansett om det er noe mistenkelig eller ikke. Men når de har vært sammen så lenge så må da har sett og lært noe om sin parnter. Men de klarer kanskje ikke å tenke rasjonelt i slike situasjoner.

Men uansett så har begge parter det veldig vondt. Den som blir utsatt av sjalusi føler seg kvalt og innesteng og den som er sjalu sliter noe voldosmt med de følelsene dette medfører.

[Sorgfri]

Å kjære vene.... der var du igjen.

Det spiller jo ingen rolle hva vi sier. Første gangen jeg sa til deg at denne mannen måtte du komme deg vekk fra, var før det eldste barnet ble født.

Er det en slik mann du vil skal sette standarden når datteren din skal velge partner? Er det sånn du vil at sønnen din skal lære at det er ok å behandle kvinner?

Hei!

Nå ble jeg litt lei meg...føles litt som "du har ikke noe her å gjøre".

Mye har skjedd siden sist jeg var her, og da var jeg vel også gravid såvidt jeg husker. Ikke lett å gjøre noe da.

Det jeg er ute etter er erfaringer andre har hatt i lignende situasjoner.

Og ALL støtte hjelper.

[Gjest Gugu]

Uff, jeg blir lei meg på dine vegne når jeg leser dette. Mitt svar er soleklart: Selvfølgelig skal du gå fra ham! Jeg kan ikke se en eneste grunn til å bli. Hvis du "ender opp alene" må jo det være hundre ganger bedre enn å bo i et fengsel sammen med han resten av ditt liv. Du vil aldri bli fri, og aldri få det bra når situasjonen er slik du beskriver den. Forlater du han kan du få det bra. Barna kan umulig ha det noe bra nå de heller. Å vokse opp uten en far eller å skifte skole er ingen ting sammenlignet med å vokse opp i et hjem preget av terrorbalanse.

Kontakt noen du kan snakke med: familievernkontor, krisesenter (hvis aktuelt), kirkens sos, en kollega, venninne, familiemedlem, hvem som helst som kan hjelpe deg med å planlegge utflyttingen og bruddet.

[Gjest c-optimisten]

Svaret er: -Ja,

Gå fra ham. Har vært i samme situasjon selv. Oppførselen, og de mistankene han ytrer, kommer ikke fra et friskt menneske. Den største gaven jeg noen gang har gitt mine barn, og meg selv, var å gå fra deres far. Alt du skrev virket kjent. Dusjet jeg etter jobb, så sjekket han til og med underbuksene mine etter spor fra andre.. Har slitt med ettervirkninger etter det forholdet i mange år, og har klandret meg selv mye for at jeg lot han ødelegge så mye av mitt liv. Kan også anbefale deg å sende inn en karakteristikk av din mann, og deres forhold under forumet "psykiatri", så kan du høre hva både eksperterog andre sier.

[Gjest Angela25]

Forst den okonomiske biten:

Jeg tror du har krav paa overgangsstonad hvis du blir alene med omsorgen for barna. Dessuten vil du faa dobbelt barnebidrag, saa alt i alt vil du klare deg okonomisk. Kanskje du jobber ogsaa?

Du er bare 40 aar:) Om du blir alene naa, saa er sjansen stor for at du kan finne en ny partner,om du onsker det etter hvert.

Mannen din er kontrollerende, pga. sin sjalusi. Om han ikke innser at han trenger hjelp, at han ser at han har et alvorlig problem, saa vil ikke han "plutselig" bli frisk.

En annen ting, er du ikke lykkelig, og barna er vitner til krangling, saa er ikke de lykkelige heller. I mange tilfeller som dette, vil du og barna faa det bedre ved aa bo alene. I et godt forhold vil begge partnerne onske det beste for den andre. Det som er viktig for deg, er viktig for den andre,og omvendt.

Jeg tror ikke det er mulig aa leve et godt, verdifullt liv med en partner som er sykelig sjalu. Da hjelper det ikke hvor snill han egentlig er....

Haaper du tar det rette valget snart, og lykke til!

[Gjest togli]

Det er bra:-)

Men de som er sjalue vil jo være sjalue uansett om det er noe mistenkelig eller ikke. Men når de har vært sammen så lenge så må da har sett og lært noe om sin parnter. Men de klarer kanskje ikke å tenke rasjonelt i slike situasjoner.

Men uansett så har begge parter det veldig vondt. Den som blir utsatt av sjalusi føler seg kvalt og innesteng og den som er sjalu sliter noe voldosmt med de følelsene dette medfører.

Sant nok. Jeg er iallefall glad for at jeg ikke er av den sjalu typen, men så har jeg aldri hatt noen grunn til å bli sjalu heller...

[Sofline]

Forst den okonomiske biten:

Jeg tror du har krav paa overgangsstonad hvis du blir alene med omsorgen for barna. Dessuten vil du faa dobbelt barnebidrag, saa alt i alt vil du klare deg okonomisk. Kanskje du jobber ogsaa?

Du er bare 40 aar:) Om du blir alene naa, saa er sjansen stor for at du kan finne en ny partner,om du onsker det etter hvert.

Mannen din er kontrollerende, pga. sin sjalusi. Om han ikke innser at han trenger hjelp, at han ser at han har et alvorlig problem, saa vil ikke han "plutselig" bli frisk.

En annen ting, er du ikke lykkelig, og barna er vitner til krangling, saa er ikke de lykkelige heller. I mange tilfeller som dette, vil du og barna faa det bedre ved aa bo alene. I et godt forhold vil begge partnerne onske det beste for den andre. Det som er viktig for deg, er viktig for den andre,og omvendt.

Jeg tror ikke det er mulig aa leve et godt, verdifullt liv med en partner som er sykelig sjalu. Da hjelper det ikke hvor snill han egentlig er....

Haaper du tar det rette valget snart, og lykke til!

Hun får ikke dobbel barnetrygd, men barnetrygd for et barn mer enn hun har.

[Sofline]

Det er bra:-)

Men de som er sjalue vil jo være sjalue uansett om det er noe mistenkelig eller ikke. Men når de har vært sammen så lenge så må da har sett og lært noe om sin parnter. Men de klarer kanskje ikke å tenke rasjonelt i slike situasjoner.

Men uansett så har begge parter det veldig vondt. Den som blir utsatt av sjalusi føler seg kvalt og innesteng og den som er sjalu sliter noe voldosmt med de følelsene dette medfører.

Jeg tror de færreste vil være sjalu...

[Gjest sjokoladeplaten]

Hei! Om du skal gå eller bli kan bare du svare på. Jeg ønsker deg lykke til uansett valg. Dersom det er noen sjans til bedring kan dere forsøke familieterapi.

er selv i en lignende situasjon, dessverre. Min mann er psykisk syk, og vi hadde et helvete i sommer. Nå har han kommet hjem og det er ikke gøy. Dilemmaet mitt er at man går ikke fra en som er syk....vi har også gode dager, men mange dårlige, og jeg kjenner nå at jeg er skikkelig sliten og lei av å bo sammen med en deprimert og mistenksom mann.....

[mrxx]

Jeg tror de færreste vil være sjalu...

Du har et poeng der.

Men samtidig så man forsøke å gjøre noe med det hvis det blir så ille som det er beskrevet i noen innlegg her i det siste.

[Sofline]

Du har et poeng der.

Men samtidig så man forsøke å gjøre noe med det hvis det blir så ille som det er beskrevet i noen innlegg her i det siste.

Ja, selvfølgelig bør man gjøre noe med det. Jeg så en reprise av et intervju med en psykolog i forbindelse med et sjalusidrap på TV i dag tidlig. Hun påstod at alle kan bli kvitt sjalusien. Noen innser dessverre bare ikke at de har et problem.

[Gjest Ulvinnen]

Den der skjønte jeg ikke. Han ble sjalu fordi du gikk på foreldremøte? Mente han at du ikke skulle gå dit?

Og det er helt uhørt å diskutere sex foran barna. hvilken sexhyppighet dere skal ha, er noe dere må komme frem til i fellesskap, men på kammerset.

Det aner meg at det du forteller bare er toppen på et isfjell, for om han ikke tåler et foreldremøte, så må det være en enorm rekke andre ting du heller ikke får gjøre.

[Sorgfri]

Hei alle sammen!

Tusen takk for all støtte og gode råd. Det varmer. :-)

Det er ingen lett avgjørelse å ta, for barna vil jo ikke miste sin far. Men jeg tenker på det nesten hele tiden nå, og vurderer mulighetene.

[Gjest Phenomena]

Jøss. Det innlegget her kunne jeg skrevet! I dag er jeg et par år foran deg i veien, og jeg valgte å skille meg. Det ble en skilsmisse det luktet svidd av og eksen og jeg vil aldri snakkes igjen. Men jeg angrer ikke et sekund. Jeg elsker livet mitt nå, elsker det fullt og helt. Og der hvor jeg var redd for at ungene skulle miste faren sin, så viste det seg at de fikk en mamma i bytte som de ikke hadde hatt maken til før. I dag har alle det bedre unntatt eksen virker det som, men det er noe jeg velger å la være hans problem. Ungene står i full blomst selv om det selvsagt ikke er bra for dem at mor og far ikke snakker sammen. Men det gjorde vi ikke før heller på noen konstruktiv måte, så det ser jeg ikke på som noe de har mistet når alt kommer til alt.

Jeg er ikke i tvil et sekund på at jeg gjorde det rette. Da valget koker ned til at du forsvinner hvis du skal bli i forholdet så kylder du ungene dine å overleve. De trenger moren sin lenge enda. Du kommer til å klare deg fint. Lykke til :-)

[Gjest Phenomena]

Hei! Om du skal gå eller bli kan bare du svare på. Jeg ønsker deg lykke til uansett valg. Dersom det er noen sjans til bedring kan dere forsøke familieterapi.

er selv i en lignende situasjon, dessverre. Min mann er psykisk syk, og vi hadde et helvete i sommer. Nå har han kommet hjem og det er ikke gøy. Dilemmaet mitt er at man går ikke fra en som er syk....vi har også gode dager, men mange dårlige, og jeg kjenner nå at jeg er skikkelig sliten og lei av å bo sammen med en deprimert og mistenksom mann.....

Du skylder ungene dine å overleve også. Og jo, det hender man går fra en som er syk faktisk. Har lest innleggene dine, og synes utrolig synd på deg.