Ikke alle barn er "fargeblinde"

[Gjest Mamma'n hennes]

I alle de årene jeg har lest innlegg her på forum har jeg lest at barn er fargeblinde og ikke ser hverken mørk hud eller ulike øyne. Jeg har vel nærmest tatt dette som en sannhet.

Men det er ikke alltid sånn. Vår lille kinesiskfødte datter på 3 år er såvisst ikke fargeblind. Derimot er hun ganske så opptatt av dette.

I sommerferien satt vi på en buss ved siden av en mann av indisk opprinnelse. Vår datter snakket ivrig om mannen som hadde "brun hud sånn som jeg har".

I barnehagen leker hun med en gutt av asiatisk opprinnelse og nevner stadig at "han har sånne øyne som jeg har". Det samme skjer når vi treffer andre adopterte fra Asia.

Hun er også opptatt av og snakker mye om at hun har brune øyne mens søsteren og vi foreldre har blå øyne.

Dette var bare et lite innlegg for å minne om at barn er så forskjellige - også når det gjelder "fargeblindhet". ;-)

[Gjest indiasummer]

Når jeg tenker eller sier at barn er "fargeblinde" mener jeg at det er ikke alle "etnisk lyse barn" om jeg kan bruke det begrepet,som ser på våre mørke barn som mørke/brune.Det er slik jeg oppfatter det.Vårt barn som er mørkt har selv ,og er fremdeles opptatt av at det er mørkt i forhold til at de aller fleste er lyse her i landet.

Samtidig vil jeg si at når vi sier at ungene er fargeblinde beskriver det mer holdningen til barna kontra voksne.

[Gjest Pås]

Jeg er enig med deg, jeg, og det har jeg sagt før og! Klart barn legger merke til ting: hvem som har langt lyst hår, hvem som har krøller, bruker briller eller er mørk i huden! De GJØR faktisk det, og noe annet hadde vært rart! Derfor mener ikke barn det vondt heller, når de snakker om "hun som er mørk i huden", det er ikke mer vondt ment enn "hun som har langt, lyst hår og bruker briller"! De bare konstaterer de de ser!

mvh

[Gjest indiasummer]

Når jeg tenker eller sier at barn er "fargeblinde" mener jeg at det er ikke alle "etnisk lyse barn" om jeg kan bruke det begrepet,som ser på våre mørke barn som mørke/brune.Det er slik jeg oppfatter det.Vårt barn som er mørkt har selv ,og er fremdeles opptatt av at det er mørkt i forhold til at de aller fleste er lyse her i landet.

Samtidig vil jeg si at når vi sier at ungene er fargeblinde beskriver det mer holdningen til barna kontra voksne.

Når jeg nevner holdninger så mener jeg at barn selvfølgelig kan kommentere barnet vårt,men det ligger ikke noe mer bak det enn ren nysgjerrighet.På lik linje med vårt barn da det påpeker at andre mennesker skiller seg ut på andre måter.Psykisk utviklingshemmende/Funksjonshemmede,tynne/ tykke mennesker bare for å nevne noe.Og da svarer vi jo så godt vi kan at alle er vi forskjellige, men at vi alle sammen betyr noe i den store sammenhengen

[Gjest Mamma'n hennes]

Når jeg tenker eller sier at barn er "fargeblinde" mener jeg at det er ikke alle "etnisk lyse barn" om jeg kan bruke det begrepet,som ser på våre mørke barn som mørke/brune.Det er slik jeg oppfatter det.Vårt barn som er mørkt har selv ,og er fremdeles opptatt av at det er mørkt i forhold til at de aller fleste er lyse her i landet.

Samtidig vil jeg si at når vi sier at ungene er fargeblinde beskriver det mer holdningen til barna kontra voksne.

Det du nevner er etter mitt syn noe helt annet.

Her har det til stadighet vært nevnt at man kaller noen f.eks. han med brillene og blå genser fordi man ikke legger merke til en annen hudfarge.

[fei1365380229]

Jeg er så enig med mange av de som svarer her. Når jeg tenker på "fargeblind" så tenker jeg ikke på når dattera vår stadig påpeker at hun har brune øyne og vi har blå, at en i barnehagen var brunere enn henne eller at hun sier at noen ligner på henne osv.

Jeg tenker mer på at de bare konstaterer forskjellen, men overhodet ikke tenker noe mer over det. Sånn er det bare liksom!

[Gjest girasol]

Jeg er enig med deg, jeg, og det har jeg sagt før og! Klart barn legger merke til ting: hvem som har langt lyst hår, hvem som har krøller, bruker briller eller er mørk i huden! De GJØR faktisk det, og noe annet hadde vært rart! Derfor mener ikke barn det vondt heller, når de snakker om "hun som er mørk i huden", det er ikke mer vondt ment enn "hun som har langt, lyst hår og bruker briller"! De bare konstaterer de de ser!

mvh

Derfor mener ikke barn det vondt heller, når de snakker om "hun som er mørk i huden"

Det er vel de færreste av oss som "mener noe vondt med det", om vi skulle komme i skade for å omtale noen ved nå beskrive hudfargen deres!

Ellers er jeg enig i det som blir sagt her, at barn ser fargene, forskjellene osv.men reflekterer ikke over at det skal være grunnlag for forskjells-"behandling" av folk fordi man har ulike fargenyanser i utseende vårt.

[Gjest ikke fargeblind]

Når det sies at barn er "fargeblinde" tenker jeg mer at det har med å gjøre at de ikke tenker over det på samme måte som noen voksne nok gjør, og i hvert fall ikke er født med rasistiske holdninger. Ikke at det betyr at de ikke kan se at folk har forskjellig hudfarge. Da broren min var liten utbrøt han en dag vi gikk forbi en liten "sjokoladebrun" baby: "Han har spist mye sjokolade han."

[kaffepiken]

Mine barn er slett ikke fargeblinde. De legger selvfølgelig merke til hvordan andre barn ser ut, enten det er hudfarge, hårfarge, kroppsfasong eller andre ting. Unger legger merke til forskjeller mellom seg selv og andre, og kan av og til kommentere det. På samme måte som et barn kan kommentere at "Pers bil har større hjul enn min bil".

Mine barn kommenterer svært sjelden andres hudfarge. Med ca 50% barn på skolen med mørk hudfarge, er det liten vits i å kalle noen for "han med brun hud". Derimot er de plutselig begynt å bli opptatt av hvem som er tynne og hvem som er tykkere. Jeg får følelsen av at det er litt status å være tykk (Tykk=sterk?) så jeg må oppmuntre dem på at det er helt fint å være tynn også..

Det handler vel like mye om å definere seg selv som andre. Man finner på mange måter ut hvem man selv er ved å sammelikne seg med andre.

Jeg tror sjelden dette er ondsinnet eller slemt. Ja, vi _er_ forskjellige, absolutt alle. Det kan vi vel bare konstantere alle sammen. Og det er jo flott!

[Gjest togli]

Dette er også min oppfatning! Ungene mine (egenfødte) har tidlig lagt merke til at folk har ulik hudfarge. Jeg husker f.eks. en gang minsten var ett år gammel og hun fikk øye på en sort dame på gata. Ungen glodde så øynene holdt på å rulle ut av hodet på henne

Minstemor har ei mørk dokke hun er veldig glad i. En dag tok hun den med i barnehagen. Når hun kom hjem kasta hun dokka hardt i gulvet og sa: "Det er stygt å være brun!" Jeg må innrømme at jeg ble litt sjokka og visste ikke helt hvordan jeg skulle håndtere det. Jeg lurte på hvem som pleide å si sånn, men det klarte hun ikke å svare på. Jeg heller til å tro at det kan være et av barna i barnehagen som har sagt noe i den forbindelse :-(

Iallefall tenkte jeg at jeg ikke skulle lage så mye fokus på uttalelsen hennes, så jeg tok opp dokka og sa at den var så fin og søt og at hun måtte passe godt på den. Da fikk dokka masse kos og klemmer og siden har jeg heldigvis ikke hørt noe mer om den saken

[Gjest togli]

Når det sies at barn er "fargeblinde" tenker jeg mer at det har med å gjøre at de ikke tenker over det på samme måte som noen voksne nok gjør, og i hvert fall ikke er født med rasistiske holdninger. Ikke at det betyr at de ikke kan se at folk har forskjellig hudfarge. Da broren min var liten utbrøt han en dag vi gikk forbi en liten "sjokoladebrun" baby: "Han har spist mye sjokolade han."

*ler*

Når syvåringen var rundt tre år gammel hadde vi nettopp kommet hjem fra Syden og var fine og brune. Vi satt en dag på Mac Donalds og inn kom det en tamilsk familie. Treåringen stirra på dem og utbrøt: "Oj!! De må ha vært maaaange dager i Syden altså!"

[martmam]

Jeg trodde min gutt var fargeblind...

Vi er besøkshjem for ei jente fra Afrika og de er verdens beste venner. En dag kom det en kommentar fra en morsom voksen: Kanskje dere to blir kjærester når dere blir store.... da sa min sønn "det kommer ikke på tale! hun har feil farge på pelsen sin..."

Uff, ja REVEENKA er et rasistisk eventyr, men det hadde ikke jeg filosofert over før min sønn kommenterte dette....:-)

[Gjest efoll]

Nei, jeg tror heller ikke ungene er fargeblinde. Slett ikke. Og det er vår jobb som foreldre å gi dem gode holdninger og lære dem om menneskeverd. Dette gjelder slett ikke bare hudfarge, men også annen "annerledeshet".

Min sønn som er førstis nå i høst fikk mange nye venner på skolen. Vi bor i en meget fargerik bydel i Oslo, så folke med forskjellig hudfarge har han forlengst vent seg til.

Men på første skoledag oppdagen han en gutt med et handikapp: gutten hadde en veldig kort arm. Da nærmest ropte sønnen min: "Se! Mamma!! Den gutten der har en veldig liten arm! Mamma, se, da!" og litt senere: "Ja, men mamma, se! Gutten har bare to eller tre fingre! Se der'a,mamma!" Dette sa han kjempehøyt, og både gutten og foreldrene hørte dette. Jeg må si jeg ble veldig flau, og lei meg på guttens vegne som fikk denne uønskede oppmerksomheten...Visste ikke hva jeg skulle si heller....

Det er altså ikke egentlig hudfarge unger legger seg opp, men det at noe er annerledes enn dem selv eller det de er vant til.

[Gjest også en mamma]

Nei, jeg tror heller ikke ungene er fargeblinde. Slett ikke. Og det er vår jobb som foreldre å gi dem gode holdninger og lære dem om menneskeverd. Dette gjelder slett ikke bare hudfarge, men også annen "annerledeshet".

Min sønn som er førstis nå i høst fikk mange nye venner på skolen. Vi bor i en meget fargerik bydel i Oslo, så folke med forskjellig hudfarge har han forlengst vent seg til.

Men på første skoledag oppdagen han en gutt med et handikapp: gutten hadde en veldig kort arm. Da nærmest ropte sønnen min: "Se! Mamma!! Den gutten der har en veldig liten arm! Mamma, se, da!" og litt senere: "Ja, men mamma, se! Gutten har bare to eller tre fingre! Se der'a,mamma!" Dette sa han kjempehøyt, og både gutten og foreldrene hørte dette. Jeg må si jeg ble veldig flau, og lei meg på guttens vegne som fikk denne uønskede oppmerksomheten...Visste ikke hva jeg skulle si heller....

Det er altså ikke egentlig hudfarge unger legger seg opp, men det at noe er annerledes enn dem selv eller det de er vant til.

Jeg oppfatter det også sånn som deg. Barna er ikke "fargeblinde", men de anser ingen som mindreverdige for det. De SER forskjellene, og de påpeker dem, men de legger ikke verdi i det.

[morsan]

Når jeg har lest uttrykket om at barn er 'fargebline' eller har brukt det selv, har jeg ikke oppfattet det som at barna rent faktisk ikke legger merke til at noen har en mørk hudfarge.

Poenget er mer hva er de de velger som kriterium for å beskrive en person.

Mange voksne vil kanskje se X og tenke "den mørke gutten", mens barnet ser også at X ikke har et typisk nordisk utseende, men legger mer vekt der og da på at det andre barnet er "han med Pokemon-t-skjorte".

[kaasin]

Jeg oppfatter det også sånn som deg. Barna er ikke "fargeblinde", men de anser ingen som mindreverdige for det. De SER forskjellene, og de påpeker dem, men de legger ikke verdi i det.

Jeg er veldig enig i det du skriver.